BRU, stolthet og glede

Omsider tid for å oppdatere, og skal si mye skal oppdateres! Men vi får nok ta det punktvis, for ellers ville denne posten bli eviglang.

Vårleir har vært, og den var aldeles fantastisk. Det er lenge, lenge siden sist jeg var på et ruarrangement og lærte så mye, eller hadde det så kjekt. Trass i litt kaotiske reiseforhold til Kvamskogen, hvor de opprinnelig fire folkene minsket til to og av dem bare en sjåfør, ble i hvert fall den elleve timer lange turen frem ganske fin. Og for en natur vi har her i landet, folkens! Hallo i luken, vi kjørte gjennom noe som liknet isfjell, så høye var grøftekantene, gjennom solskinn og rett ut i klassisk vestlandsk sludd i mai. Da visste jeg at jeg nærmet meg hjem!

Vi kom altså vel frem, og der flommet det over av diskusjoner og innledninger om at fra høytsvevende filosofi ved Terje Valen (og jada, tenk det! To timer med Terje og spørsmålet om vi skal forkaste kausalitetsteorien, det var noe det!) til, som vanlig, mer på jordnivå med Torstein Dahle. Og selvølgelig innledere som Magne, om Palestina, en innledning spekket med supre, strengt ulovlige bilder. Min respekt for den unge mannen økte for hvert bilde. Og til slutt, den beste innledningen av alle ble holdt av min kjære. To av de nye folkene, som gladelig innrømmet at de fleste innledningene gikk høyt over hodet på dem, kom til meg og fortalte at denne innledningen hadde de faktisk fått noe ut av! Altså dro de hjem etter denne helgen med litt mer kunnskap om Afghanistan, om ingenting annet. Hurra for Kristian og det daglige språk!

Ellers er jeg ganske kry av meg selv, og av Katarina. Hun holdt nemlig noe så uvanlig som et (for meg i alle fall) skummelt kulturelt verksted, hvor deltakerne måtte holde et innlegg foran kamera, og deretter se på. Og jeg, som tross alt hater å se bilder av meg selv, langt mer film, meldte meg på, full av bange anelser. Det gjorde Kristian også, den engelen. Og ja, det var skummelt, men uten Kristian og hans varme, varme armer ville det vært langt verre enn det var. I stedet for aggressiv selvkritikk fikk jeg kos og atter kos, og dessuten den fantastiske følelsen av å ha mestret noe du var redd for - Hurra for Katarina, og hurra for Kristian, og hurra for meg!

Det hører med til historien at Kristian var genialt flink på skjermen selv. Jeg var så stolt jeg kunne sprekke.

Under hele leiren har jeg filosofert over hvor utrolig, utrolig glad jeg er i Bergen Rød Ungdom. Når jeg ser på de flinke, sterke jentene og guttene som nå er de viktigste drivkreftene, og husker hvordan de, eller kanskje til og med storesøsteren deres, kom nølende til kontoret første gang, da får jeg tårer i øynene. På ordentlig. Jeg er så stolt av dem, for at de kan lage sånne fantastiske vårleire og være så utrolig flinke! Og jeg er så stolt av å ha vært med på å bygge dette miljøet, som består av flinke, godt skolerte, kloke, koselige mennesker jeg er glad i! Hele Bergen Rød Ungdom, med gæmliser og nyankomne, bruere over det hele, veldige land, jeg er så veldig glad i dere.