klisjeer og sprettballer

Morsomt. Noen sendte meg nettopp en epost med gamle filer fra en gammel backupcd. Blant de gamle filene lå der gamle tekster og dikt, sånt jeg skrev når jeg var fjorten og virkelig sjarmerende fjortis. Trass i alle mine bestrebelser etter å være original kan mitt nittenårige øye se alle klisjeene jeg har brukt, og de fyller meg med en varm strøm av sympati og ironi over mitt selv fra den gang. Innemellom dukket det også opp tekster jeg hadde glemt at jeg hadde skrevet, fra en tid jeg var femten og forferdelig forelsket i en eldre venn fra Oslo. Jeg skrev åpenbart desidert best når jeg var opprevet, forelsket og redd. Interessant, betyr det at jeg har en ekte kunstnersjel, eller bare at gutten hadde god påvirkning?

Selv skrev han temmelige sprø dikt, så jeg tror han var en kunstnersjel på veldig ville veier. Han hadde en ting for sprettballer. Originalt, i det minste.

Og jeg er fremdeles veldig glad i ham.