En fin dag

I dag har vært en tvers gjennom fin dag. Den begynte med et politisk møte, et møte med ganske trist bakgrunn, men likevel et oppløftende og fint møtte. Videre ble den oppfulgt av tebesøk med gamle venner jeg ikke har snakket med på lenge, sammen med Silje, noe som alltid er en garanti for herlig besøk. Tebesøket tok hele kvelden, en kveld som ble fulgt av natten og mer kafebesøk. Jada, jeg vet at jeg skulle skrevet oppgave - men dette fullendte kvelden så aldeles perfekt.

Men tilbake til møtet. I høst skjedde det noe dypt tragisk og videre ganske kjipt - en politimann arresterte og deretter kvelte en svart mann utenfor sosialkontoret. Jepp, det høres brutalt og utrolig ut, men fakta er at en mann, liggende på magen med håndjern på, døde av skader rundt halspartiet påført av politiet. Og vi er fremdeles i Trondheim, ikke New York. For å gjøre det hele enda bedre, politimannen er tidligere tiltalt og dømt - dog frifunnet i ankesaken - for rasisme under tjeneste før. Det er altså ikke første gang han går over streken, men denne gang gikk han litt langt. Og i etterkant rulles frem stadig flere eksempler på rasistisk motivert trakassering fra det trønderske politiet, eksempler som dessverre ingen offentlige instanser tar til etterretning. Hva gjør en så, når avisen og kommunen og alle later som om problemet ikke eksisterer (eller kanskje bare for de svarte i byen, og de er jo mindre viktig)?

En starter grasrotbevegelser.

Rett etter drapet, som for øvrig ikke behandles som et drap ennå, trass i at det klart er det, rett etterpå kom en kjempedemo. Demoen besto av sikkert femhundre mennesker, noe som etter hva jeg forstår er stort i en trøndersk antirasistisk demo, og menneskemassen var vakkert blandet - gamle, unge, hvite, svarte, nagler og blondebluser. Med fakler og allsang stanset vi utenfor politihuset og ble stående der til en spinkel dust av en fyr krøp ut og snakket oss etter munnen. "vi skal gå i dialog" sa mannen spakt. "Vi beklager" mumlet mannen stille. "nei, politimannen er fremdeles i patruljerende tjeneste" hvisket han så lavt at det knapt ville vært hørbart, var det ikke for at vi var en illsint folkemengde som videreførte hvert ord bakover i rekkene. Etter godt og vel en time løste likevel rekkene seg opp, vi vendte hver til vårt og lot saken ligge en stund.

Nå er det gått en stund, og i dag var det et nytt møte om hva som skjer. Og hva skjer? Stort sett ingenting. "Dialogen" vi ble lovet har vært en temmelig nøye utvalgt dialog med utvalgte allierte, ikke den åpne diskusjonen en håpet på. "etterforskningen" er, i følge Organisasjonen mot offentlig diskriminering, som følger saken, temmelig slunken. (gjorde du det? - nei. Neivel, da kan du gå. - Takk)
Dette holder ikke, og vi er heldigvis flere som mener det. Fra og med i dag er aksjonen startet, grasrotbevegelsen satt i gang, vi har satt ned noen krav og de skal vi stå for. Det aner meg at de neste månedene kan bli viktige og interessante, jeg gleder meg nesten til å rulle opp ermene og gi meg i kast med arbeidet. Slå Politimester Bastian (Trond Volden) ned. Kardemommeloven gjelder visst bare for oss andre, ikke for det trønderske politiet.

Blant de kule menneskene, og det var mange kule, satt der en ung mann med nykjøpte høytalere fra Clas Olson. Selv om jeg, kommer jeg på senere, har sett denne unge mannen gjentatte ganger, kjenner jeg ham ikke igjen. Ikke engang når han presenterer seg som "Elling, fra Porsgrunn", klarer jeg å trekke frem noe slags bilde. Det kan være fordi at hver gang jeg ser ham, står han på en scene og jeg hopper opp og ned og jubler. Han er nemlig dødsens kul, og han hiphopper (heter det det?) i Gatas Parlament, muligens den eneste hiphopgruppen jeg liker. Men i hvertfall, først da han gjør bruk av de omtalte høytalerne og spiller en ny låt fra det nyeste samarbeidet med hoppalong knut, beviset på at trønderne faktisk kan lage god musikk (tro det eller ei.), først da skjønner jeg sammenhengen. Og blir, som alltid når disse folkene stiller opp, supersuperglad for at det finnes populære berømtheter med såpass omløp i hodet at de fremdeles ser verden som den er og gidder å bry seg med å endre på det. Og jeg skriver en liten notis til meg selv i min svarte Moleskinbok som jeg fikk av Annette - Dette blir en kul dag.

Og jammen meg fikk jeg rett, dagen ble i grunnen stadig bedre.

Etter møtet, som jeg forlot litt for tidlig, reiser jeg hjem for å bake boller og trekke te. Jeg skal nemlig få besøk av Ingrid Ping, min søteste gladkristne venn, og min venn Corita fra veldig gammelt av, som jeg knapt har snakket med siden en sørafrikansk fest på ungdomsskolen der vi fulgte en skjønn gutt ved navn Sipo. Og selvsagt Silje, som alltid er invitert når jeg lager boller og te.
Etter litt famling langs snødekte veier finner alle frem, og vi spiser boller og drikker te i timevis - til vi bestemmer oss for å reise på kafe resten av natten. Jeg skyver bestemt tanken på oppgaven langt bak i hodet, kjenner meg fri og ansvarsløs, hvilket jeg virkelig er - og ikke lite lykkelig også. Resten av kvelden ler vi alle høyt og befridd på en choco bocokafe, over kakao, krem og vann. Jeg skipper tilogmed siste bussen, jeg er ansvarsløs og glad og tar nattbuss hjem for første gang i mitt liv. til nå har jeg bare gjort sånt i mareritt, dette var mer som en vakker drøm. Bortsett fra at jeg bør tenke økonomisk, var det absolutt noe å gjenta. Ping og Corita, kom oftere til Trondheim!

Nå skal jeg muligens si god natt. Det er litt sent, og jeg bør i det minste se på tekstene jeg skal skrive fem sider om i morgen.

Og i natt er jeg glad i alle, unntatt den teite politimannen. Og han skal vi jo kverke.

Ikke bokstavelig, da.