Emil

Som mange sikkert er klar over, hadde jeg denne uken besøk fra Bergen, besøk av min høyst elskede bror. Han kom en torsdag og dro forferdelig sent mandag kveld, til stor sorg for meg som ble igjen.

Men mens han var her, gjorde vi artige ting. Vi badet i pirbadet, rettere sagt han badet og jeg leste Hotell New Hamphire igjen, fordi jeg har plagsomme herpessår og enda mer plagsom samvittighet overfor de stakkers andre baderne. Det var egentlig flott, han stupte og klatret i buldrevegg, mens jeg drakk sitronbrus og latet som om det var sol.

Vi lekte i snøen, derav bildet, selv om snøen først var forferdelig glatt og deretter så kald at det nesten ikke var morsomt. Men litt gøy var det, så ut dro vi. Det er langt mellom akebakkene her i Trondheim, merkelig nok, så vi måtte vandre et stykke. Og Emil gremmet seg grønn over at han ikke hadde tatt med seg snowbordet sitt, han foretrekker de mer skumle snøsakene fremfor akebrett.

Vi var på kino, der jeg ble overfalt av et velkjent ønske om å skaffe meg en drage. Bak oss i kinosalen satt en gruppe grusomme tenåringsjenter på alder med min bror - kanskje litt yngre - og de måtte ule hver gang det kom en kjekk ung mann på skjermen. Med en ung kjekk helt i hovedrollen er det ganske ofte. Forbausende godt å være sammen med sin fornuftige lillebror og irritere oss, sammen, over teite jenter.

Deler av tiden gjorde vi ingenting, vi spiste middag og så på gamle Buffyepisoder. Buffyserien har den makten at hvis en først ser noen episoder, blir en fullstendig avhengig for en stund, en galskap som grep meg i fjor og min bror nå. Han fikk følgelig med seg to sesonger hjem.


Som en konklusjon har jeg oppdaget at det å flytte hjemmefra aldeles ikke var dumt. Jeg får et godt og nært forhold til min bror, som plutselig oppdager at jeg har vært viktig, og jeg får fullstendig frihet fra de forferdelige storesøsterpliktene mesteparten av tiden likevel. Hvorfor gjorde ikke jeg dette for lenge siden?

Til slutt - se på dette. Syntes det ble så stilig.