Friday, February 20, 2009

the CARRleks kommer! Exterminate! Exterminate!


Balanse er en underlig ting. Jeg snakker ikke om hvordan du vektlegger kroppen på beina dine når du skal stå, for verden skal vite at jeg aldri har hatt motorikk å skryte av. Nei, jeg snakker om den indre balansen, den som gir deg likevekt innvendig og som gjør at du føler du kan analysere og kategorisere hverdagen. Balanse er flott. Ubalanse er noe herk.

Jorden har skiftet under beina mine de siste to ukene, som et par små jordskjelv som flyttet på asfalten jeg sto på. Nå er jorden flyttet seg tilbake til der den lå før, sånn omtrent, og jeg har sluttet å svaie. Som sagt, balanse er flott. Kryptisk? Oh yes. Og slik forblir det, jeg akter ikke å bli mer emo enn jeg allerede er.

Jeg har en kamerat ved navn Jonas. Han er en merkelig skrue, og jeg skal skrive en bok om ham en gang: en bok om mannen med svart frakk, svart hatt, figur som en karakter fra mummiverdenen og en egen evne til å etterlikne det han enn beundrer i øyeblikket, enten det er en vampyr, en forfyllet brite eller et romvesen. Det deilige med Jonas er at vi har akkurat den samme interessen for det utenomjordiske, underjordiske, magiske. Jonas og jeg kan prate i timevis om superhelter vi liker - vi kan snakke om vampyrer i alle slags former, om romvesener med god humor og om magiske triks fra fremmede dimensjoner til vi glemmer verden rundt oss.

Det er omtrent et år siden Jonas snakket til meg om at jeg burde hilse på doktoren. Han la til seg noen nye fakter, som jeg ikke kunne plassere, og snakket så fort at jeg ikke helt fikk med meg hva han snakket om, annet enn at det handlet om en mann som var et romvesen og som reiste rundt i romskipet sitt med diverse damer på slep. "Jaha", tenkte jeg, og bestemte meg for at jeg skulle vente. Det var nok av dårlige scifiserier som ventet meg, jeg hadde ikke noe desperat behov for noe nytt, og dette hørtes spennende ut - men ikke voldsomt spennende - jeg har alltid foretrukket fantasy fremfor science fiction. Dr. Who ble lagt på ventelisten.

Like før jul minnet han meg på det igjen, fordi han vet at jeg søker fantastiske universer straks mørket setter inn. Jeg lastet ned, men leste Twilight istedet. Dumme meg, jeg burde sett juleepisodene.

Tapre Jonas gir aldri opp. Han kjenner denne siden av meg, og trofast som han er sender han meg et youtubeklipp, og endelig får jeg øynene opp. Dette er fantastisk. Dette er mer enn fantastisk, dette er FANtastisk. Dette er nemlig så veldig britisk, og så fullt av tekopper, monstre og godhet at en Engeline ikke kan ønske seg mer. Helten, The Doctor, har en entusiasme som minner om Dale Coopers fryd over verden, men denne doktoren elsker universet, og han er britisk og mer magisk. Selv om han bestandig har en kvinnelig, ung medhjelper på slep, og det sørgelig ofte er en kvinne han redder fra ukens monster, så har serien også noen politiske plusstegn; som den klare homotendensen. Støtt og stadig dukker det opp ekteskap mellom to kvinner eller en bifil kamerat, uten at det gjøres noe større oppstuss av det, og uten at det noensinne blir et seksuelt basert salgstriks. Det er rett og slett en naturlig del av historiene, som gjerne også flettes sammen med litterære og popkulturelle referanser, og en selvironisk vinkling som en blir godt kjent med etter hvert. Under det hele ligger et ganske vakkert sammensydd univers, hvor doktoren er den eneste overlevende etter krigen mellom tidsherrene og The Daleks. Merk deg, The Daleks dukker opp igjen og igjen, de er visst ganske vanskelig å få has på.

Uansett, den tiende doktoren spilles av David Tennant, kjent som Casanova og Barty Crouch Junior. Han er egentlig skotte, men dialekt er åpenbart en klassebasert lek for ham, for han hopper mellom dem som han vil. Her kan dere se en parodi på hele serien, og det er en god parodi - jeg tror den oppsummerer det meste jeg har ramset opp til nå. Legg merke til David Tennants første replikk: "i'm so glad i got got to be your companion, you're much sexier than that tall, skinny, scottish bloke". Gjett hvilken skotte han mener. Og legg merke til at Alan Carr spiller i sketsjen. Ordleken er ikke tilfeldig.

7 comments:

  1. En brite/skotte med Dale Coopers entuasiasme, men for universet?

    Dette må jeg se!

    ReplyDelete
  2. Ja, nettopp! My sentiments exactly!

    Kom til meg, når du vil, og se. Det er deilig. Han elsker litteratur og med tiden leker han ordleker også.

    ReplyDelete
  3. Dr Who er flott!
    Visste du forresten at de filmer i Cardiff?

    Jeg har tatt sølv i strikke NM i dag. Ganske stolt!

    ReplyDelete
  4. Gratulerer! Sølv? Du er nestflinkest i Norge til å strikke? Du er så tøff, så tøff, så tøff!!
    Og ja, jeg vet at de spiller inn i Cardiff - mest fordi jeg er så hekta at det hender jeg ser rulleteksten til ende. Doktoren og jeg er blitt nære de siste dagene.

    Takk, Sunniva! Har du sett dette? Du må, du må! La oss si det slik, hvis jeg ikke husker det før om en måned, så er jeg i Bergen og da SKAL jeg ha en kopp te med deg, en sånn tekopp hvor jeg gir deg gratis snop for sjelen.

    ReplyDelete
  5. Doctor Who er jo bare best da! Ta gjerne en titt på spinoffen torchwood og. Mye samme humor og greia.

    ReplyDelete
  6. Men ingen skotte! Jeg kommer til å savne ham veldig.
    Hei, forresten! Så kjekt å se deg her inne.

    Jeg har tenkt på å sjekke ut spinoffen, men jeg er litt i tvil - oppfølgerserier er knapt nok aldri i nærheten av like bra som originalen, og jeg virkelig elsker denne serien. Nå er egentlig planen å gå til anskaffelse av hele 2005serien på DVD, helst i en blå boks, så den kan pryde hyllen min. Torchwood får vente en liten stund, til jeg får akkutt behov for dette universet igjen.

    ReplyDelete