I går, da vi parkerte bobilen i Spania, var det to år siden Kristian døde. Vi gikk på resturant midt på natten, og vi var så slitne og med så kraftig søvnunderskudd at en halv flaske hvitvin gjorde oss tilnærmet snydens. Vi endte opp med å sjangle gjennom gater i Vigo, sterkt lattermilde og med sorg i hjertet. Overkommelig sorg, i år. Overlevbar sorg. Sorg som ble markert med en feiring av liv. Vi så en grafitti han ville ha elsket.
Det var også en del av planen med å reise så langt akkurat nå, denne uken. Å være et annet sted, et sted i varmen, å unngå å sitte som en livløs klump med smerte i en krok mens livet passerer. Jeg tenker en del på dette, på at jeg vil gripe livet mens jeg har det. Jeg vil være en sånn som våger å reise ut i Europa, trass i at jeg er redd for både biler og motorveier. Jeg vil se tilbake på livet mitt, samme hvor langt eller kort det blir, og vite at jeg tok i mot det jeg kunne, opplevde alt jeg kunne.
På en uke har jeg opplevd litt av hvert, alt fra et dekk som eksploderte midt i en motorvei mens bilen kjørte i 110 km/t, til en rasende fransk trailersjåfør som vekket oss midt på natten og skjelte oss ut, til tiårige mestertyver som skamløst stjal alt de kom over på campingplassen der vi stoppet for å tisse. Jeg er redd ingenting av dette kom med på film, selv om hjulet er i det minste dokumentert i etterkant. Det var bokstavelig talt vrengt. Og jeg har opplevd ting fra flere steder enn planlagt: Vi endte opp med å reise gjennom Sverige, så nå har jeg sett broen som er udødeliggjort som dansksvensk krimscene. Og fordi vi fulgte gpsens trofaste forslag, har vi sett steder vi ellers aldri ville ha visst om: den bestemte seg for eksempel at den raskeste veien til Spania gikk innom fem bompengestasjoner og en piktoresk midnattstur til en bitteliten, belgisk lansby kalt Theux. Vi fulgte lydig instruksene, som tok oss av motorveien, innom små brosteinsbelagte landsbygater, før vi vendte tilbake til den samme motorveien som før. Vi ville aldri ha funnet på det selv, så da ville vi aldri ha fått se skyggen av middelalderruinene som ligger der. Til gjengjeld kan det jo hende at vi faktisk hadde nådd frem til en campingplass og fått en hel natts søvn... Men da hadde vi aldri møtt den illsinte franskmannen, og sannsynligvis ville vi ikke hatt full utsikt til små lommetyvers kunst heller. Vi ville gått glipp av mye mer enn søvn, hadde vi hatt en frisk gps.
Noen sanseinntrykk kan ikke fanges på film. Smaken av blekksprut, Galicia-vri. Dekkmann i Ski, som har håndsåpe som lukter lavendel på gjestedoen, og følelsen av hvor høyt i luften du kommer i når du sitter i en høy bobil som fraktes av en trailer med aggressive, orange redningslys. Og noen erfaringer gjør seg bemerket: Dyreparker er visst stort i vest-Europa. Vi telte tolv forrskjellige skilt på et døgn. Repsol er den suverent beste bensinstasjonskjeden i Spania, og hvis du skal spise middag klokken ett om natten er Pablos resturant i Vigo et godt valg. Hvis du er heldig med hotellet kan du få en spektalulær lytteopplevelse av noen andres orgasme etterpå, og et videokamera kan dessverre ikke fange inn den fantastske, urovekkende og krydrede lukten av brann et ukjent sted i Pyreneene.
Det var også en del av planen med å reise så langt akkurat nå, denne uken. Å være et annet sted, et sted i varmen, å unngå å sitte som en livløs klump med smerte i en krok mens livet passerer. Jeg tenker en del på dette, på at jeg vil gripe livet mens jeg har det. Jeg vil være en sånn som våger å reise ut i Europa, trass i at jeg er redd for både biler og motorveier. Jeg vil se tilbake på livet mitt, samme hvor langt eller kort det blir, og vite at jeg tok i mot det jeg kunne, opplevde alt jeg kunne.
På en uke har jeg opplevd litt av hvert, alt fra et dekk som eksploderte midt i en motorvei mens bilen kjørte i 110 km/t, til en rasende fransk trailersjåfør som vekket oss midt på natten og skjelte oss ut, til tiårige mestertyver som skamløst stjal alt de kom over på campingplassen der vi stoppet for å tisse. Jeg er redd ingenting av dette kom med på film, selv om hjulet er i det minste dokumentert i etterkant. Det var bokstavelig talt vrengt. Og jeg har opplevd ting fra flere steder enn planlagt: Vi endte opp med å reise gjennom Sverige, så nå har jeg sett broen som er udødeliggjort som dansksvensk krimscene. Og fordi vi fulgte gpsens trofaste forslag, har vi sett steder vi ellers aldri ville ha visst om: den bestemte seg for eksempel at den raskeste veien til Spania gikk innom fem bompengestasjoner og en piktoresk midnattstur til en bitteliten, belgisk lansby kalt Theux. Vi fulgte lydig instruksene, som tok oss av motorveien, innom små brosteinsbelagte landsbygater, før vi vendte tilbake til den samme motorveien som før. Vi ville aldri ha funnet på det selv, så da ville vi aldri ha fått se skyggen av middelalderruinene som ligger der. Til gjengjeld kan det jo hende at vi faktisk hadde nådd frem til en campingplass og fått en hel natts søvn... Men da hadde vi aldri møtt den illsinte franskmannen, og sannsynligvis ville vi ikke hatt full utsikt til små lommetyvers kunst heller. Vi ville gått glipp av mye mer enn søvn, hadde vi hatt en frisk gps.
Noen sanseinntrykk kan ikke fanges på film. Smaken av blekksprut, Galicia-vri. Dekkmann i Ski, som har håndsåpe som lukter lavendel på gjestedoen, og følelsen av hvor høyt i luften du kommer i når du sitter i en høy bobil som fraktes av en trailer med aggressive, orange redningslys. Og noen erfaringer gjør seg bemerket: Dyreparker er visst stort i vest-Europa. Vi telte tolv forrskjellige skilt på et døgn. Repsol er den suverent beste bensinstasjonskjeden i Spania, og hvis du skal spise middag klokken ett om natten er Pablos resturant i Vigo et godt valg. Hvis du er heldig med hotellet kan du få en spektalulær lytteopplevelse av noen andres orgasme etterpå, og et videokamera kan dessverre ikke fange inn den fantastske, urovekkende og krydrede lukten av brann et ukjent sted i Pyreneene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar