De fire lysene og hva de handler om

Eivind Scheie har skrevet det fineste adventsdiktet noensinne, og det beregnet på barnetv, til og med: det er skrevet til julekalenderen i Portveien 2, året 1987. Diktet er med andre ord like gammelt som meg, og det er ufattelig mye finere enn selv Inger Hagerups dikt "Så tenner vi et lys".

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. Inger Hagerups dikt om å tenne fire adventslys er behagelig og befriende sekulært, med et lite forsøk på et endelig, politisk utsagn mot slutten: vi tenner lys for glede, tro, håp og aller mest for fred på denne lille jord, der menneskene bor. Trygge, allmenne prinsipper, noe alle kan samles rundt og være enige i. Jeg liker det, for all del, men det er ingenting mot Scheies dikt. For selv om Tenn lys! handler om adventslysene, og det naturligvis er inndelt i de fire obligatoriske strofene, alle dedikert til hvert sitt lys, fra første til fjerde søndag i advent, handler dette diktet om så mye mer. I likhet med Inger Hagerups dikt har Tenn lys! mer på hjertet enn de fire lysene det handler om, men her stanser også likheten. For Inger Hagerup, som ellers er så modig i lyrikken sin, er tannløs i adventstiden: hun vil tenne lys "for freden". Det pasifistiske budskapet i Så tenner vi et lys er så blekt at det nesten er gjennomsiktig, særlig sammenliknet med budskapet i Tenn lys!

Den første strofen er nesten som Inger Hagerups dikt oppsummert, med et ønske om felles håp for alle. Men her får håpet også en funksjon, håpet skal utløse andre bra ting, og lyset symboliserer ønsket om dette.

Tenn lys ! 

Et lys skal brenne for denne lille jord.

Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.

Må alle dele håpet så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

Som min mor ville sagt, håpet fødes i handling. Eller, hvis du snur litt på det: handling fødes i håp. Denne strofen, dette håpet, legger grunnlaget for de neste tre strofene.

På den andre søndagen i advent viser diktet tenner:

Tenn lys !

To lys skal skinne for kjærlighet og tro,

for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.

Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.

Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Kjærlighet og tro, det er jo fint? Men resten - må fanger få sin frihet! og flyktninger et hjem!
 Plutselig handler det ikke lenger om å sitte i en varm stue og tenke fine tanker, det handler ikke engang lenger om å passivt håpe.  Plutselig er det blitt et politisk dikt med brodd og varme. Temaet er ikke lenger koselig, men desto viktigere: det handler om undertrykking, og ikke minst om frigjøring. Og det blir dagsaktuelt: Hvem har ikke trengt trøst dette året? Denne sommeren?  Og hvem har ikke, på et eller annet tidspunkt, forsøkt å trøste noen andre? Og ellers i år: En har henrettet uskyldige, bombet etpar land, og Norge holder i dette øyeblikk på å returnere hjemøse flyktninger. Denne strofen handler om den verden vi lever i.
Og det er den siste linjen som treffer meg allermest. Det er trøst i akkurat det lyset.

Så: det tredje. Den tredje strofen er den fineste av alle:

Tenn lys!

Tre lys skal flamme for alle som må sloss.

For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.

Må ingen miste motet før alle folk er ett.

Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Hva skjedde med den obligatoriske pasifismen som skjemmer alle julehilsener og adventskort? Hva skjedde med det tannløse, allmenne ønsket om fred på jord? Tre lys skal flamme! Ikke skinne, ikke lyse, de skal flamme. Dette er varmt, dette er sterkt, dette er ikke fredelig. Ingen fred uten frihet, ingen frihet uten kamp! Jeg har vært på uttallige demonstrasjoner der dette runger gjennom gatene. Det er fint med fred, men dersom en skal oppnå fred, må en kjempe for den. Det blir ikke fred av å tenne lys, men det kan bli frihet av kamp, og vi kan tenne lys for dem som kjemper. Dette er adventsdiktet som oppfordrer til å slåss mot urettferdighet, som anerkjenner dem som må kjempe for friheten og som krever at vi må støtte dem. Om den forrige strofen viste tenner, biter denne.

Så langt er dette et adventsdikt som treffer meg i magen, i halsen, i hele meg. Det er det fineste adventsdiktet jeg vet, og den melodien Sigvald Tveit har skrevet til er så fin, så et sted mellom andre og tredje strofe får jeg bestandig en liten klump i halsen som gjør det vanskelig å synge. Jeg synes dette diktet er så sterkt og modig at det nærmer seg sånt som Nordahl Grieg skrev. Jeg kan synge, med inderlighet, at jeg tenner lys. Å tenne lys for noe er en sterkt ladd symbolsk handling, og jeg legger hele meg i den symbolikken her, i disse tankene.

Og så kommer fjerde strofe, og like plutselig som det begynte, ender det. For meg, altså.

Tenn lys !

Nå stråler alle de fire lys for ham

som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.

Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.

Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.

Denne strofen får meg alltid til å tie stille.

Jeg vet at julen er en kristen høytid, i alle fall den julen som tradisjonelt feires i Norge i dag. Noen av oss har gjenerobret det tidligere vintersolverv og gjort det tema for jolefeiring, men jevnt over er det Jesus en feirer i Norge. Advent er ventetiden, det er julen og Jesus vi venter på. Og hvis noe dikt skal handle om Jesus, må det være et dikt som dette. Hvis det skal være om en Jesus jeg har et fnugg av respekt for - og jeg har stor respekt for den historiske Jesus - så må det handle om den mannen som sto med de undertrykte og ga dem håp, mannen som trodde på kamp for rettferd og frihet. Hvis noen kristne lys skal tennes i dag, så er det dette lysene skal handle om. Hvis det skal handle om et kristent håp, så må det håpet innebære kamp for de sakene Jesus kjempet for - noe annet ville være feigt. Så hvorfor tier jeg? Hvorfor kjenner jeg det synke litt i meg av denne strofen?

Denne strofen handler ikke lenger om det jeg tror på. Eller, om det fremdeles gjør det, så tar den omveien gjennom en religion jeg ikke tror på. Jeg kan ikke, ikke med hjertet og livet og alt jeg har, synge denne strofen, ikke slik jeg legger kraft i de tre første. Dette er noen andres tro, jeg kan ikke late som om det er noe jeg tror på når jeg ikke gjør det. Jeg kan ikke hykle, jeg kan ikke synge at alle lys egentlig skinner for ham, for det tror jeg ikke på. Og jeg vil så gjerne! Jeg vil så gjerne at alle fire lys skal brenne for slikt jeg tror på! Hva skal en stakkers ateist med for mye integritet og for mye respekt for andres tro, gjøre her?

Jeg tenner fire lys, jeg. Mange lys. Fordi mørket er så stort, og fordi det bergenske regnet pleier å være så vått, fordi det finnes så mange flyktninger og fanger og tårer og  urettferdighet, og fordi det finnes så mye godhet og kjærlighet og mot og trøst likevel. Men det fjerde lyset tror jeg at jeg egentlig tenner for litt av det samme som Inger Hagerup gjør: for menneskene på denne lille jord.