tirsdag 4. oktober 2011

å skulle finne rav

Det skjedde noe rart i sommerferien. Plutselig fikk jeg en ny interesse, en ny glede i hverdagen. Dette fungerte utmerket så lenge jeg befant meg i Bergen, men straks jeg var på plass i min egentlige hverdag ble det hele mer enn merkelig, det ble nesten litt vanskelig. Og jeg visste på forhånd at det ville bli slik.

Som eksilbergenser oppdager en tidlig at det finnes mange myter om byen. En oppdager også i hvor stor grad de mytene er basert på virkelige fenomener. Visste du, bergenser som leser dette, at den gjennomsnittlige bergenser faktisk har den tonen i stemmen, den klagende, nasale lyden? Og visste du at dette blir forsterket når du, bergenser, er et annet sted i landet?
I Bergen regner det bestandig, og en kan kjøpe paraplyer på automater, omtrent som en kjøper Cola i resten av landet. Også en myte basert på et rent faktagrunnlag.
Og så, den siste myten. Som jeg hørte det beskrevet, Bergen er fotballby nummer én i Norge. Alle bergensere elsker Brann.

Jeg har brutt så mange av mytene jeg har greid. Med jevne mellomrom får jeg kommentarer om dialekten min, fordi jeg ikke snakker bergensk, eller i alle fall ikke snakker bergensk nok. Jeg har omtrent alle ordene, og jeg har ikke endret dialekt nevneverdig de siste fem årene. Når de maser som verst, hopper jeg for en setning eller to inn i den nasale lyden, jeg snakker som meg, bare med hardere, mer brå lyder. Da tror de meg. Og det regner mye i Trondheim også, dessuten tror jeg de bergenske paraplyautomatene gikk i stykker. Og fotball? Fotball har jeg aldri greid å interessere meg for. Tidligere.

Jeg vokste opp omgitt av Max Lundgrens bøker om "11 mann", bøker om et fotballag. Familien min er fotballinteressert. Eksen min er fotballinteressert. Sistnevnte har fra første stund gitt meg jevnlige innputt fra fotballverdenen, og selv om jeg har lært meg de mest basale reglene, har jeg aldri greid å mestre interesse. Minst tre ganger har han forsøkt å lære meg forskjell på serien og cupen, hvem som spiller når og hvorfor, jeg har hørt oppriktig på og glemt igjen. Tyve menn som løper på en bane, sparker i en ball - to menn i hver sin firkant - hva er greien med det?

Og så har altså denne sommeren kommet. Jeg så en fotballkamp med min omtalte bestevenn/eks. Jeg kjente at jeg ble interessert. Nei, mer enn det, jeg kjente at jeg ble engasjert. Engasjert? Jeg lærte noen nye regler, og vips begynte jeg å følge med på bruken av dem, full i fryd hver gang jeg skjønte hvorfor de spilte som de gjorde. Så når min beste venn går på Stadion, hva gjør jeg? Hva gjør jeg? Jeg går på pub. Jeg oppsøker noen som sender kampen på skjerm, sånn at jeg kan se den. Hva har skjedd her?

Og trenden fortsetter. Jeg ser en kamp til, frivillig. Jeg ser en tredje kamp. Frivillig. Og jeg føler meg levende mens jeg gjør det. Jeg føler meg levende.

Det siste året har det skjedd forandringer i meg, forandringer jeg ikke forstår og som derfor har vært veldig skremmende. Jeg har vært vant til å kjenne mine egne reaksjoner. Det er ikke alltid jeg vil anerkjenne dem, jeg har en pinlig tendens til å fornekte depresjonene mine til de slår meg ned, men det betyr ikke at jeg ikke gjenkjenner dem. Og da depresjonene forsvant i fjor, kjente jeg en lettelse som knapt kan beskrives. Jeg kunne plutselig tenke klarere. Jeg kunne plutselig gjøre sånne ting som jeg aldri våget før - jeg kunne drikke alkohol i offentlighet, omgitt av fremmede mennesker! Jeg følte meg trygg, stabil, jeg følte fred.
Siden jeg var seksten har jeg hatt tilbakevendende depresjoner med nesten punktlige tre års mellomrom. Dersom jeg skulle følge mønsteret for mitt stemningsleie, skulle jeg denne høsten nærmet meg en faretruende vegg. Jeg skulle satt utfor en usynlig nedoverbakke akkurat rundt april, mai, en nedoverbakke som endte i blåmerker og alvorlige legeansikter en gang i slutten av november. Den nedoverbakken, som jeg etterhvert er blitt fortrolig med, finnes ikke i år.

Nå lurer du på sammenhengen mellom dette og fotball, ikke sant? Det har i alle fall jeg lurt på. Veldig.

For mens fjoråret besto av fred, av trygghet og en hel serie med nye opplevelser der jeg følte meg normal, har dette året bestått i en økende grad av... noe. Noe nytt. Jeg gjenkjenner det ikke. Jeg er rastløs. Ting som bestandig har gjort meg lykkelig - en god bok! Kafesamtaler med de beste menneskene jeg vet, mens vi snakker om abstrakte ting! Analyser av hva-det-skal-være! Dette som har fylt mine dager og mine netter, vært mine lyspunkt - de kjeder meg litt. Jeg føler meg nesten på sidelinjen. Igjen, hva har skjedd her?

Jeg har pløyd gjennom noen teorier. Er jeg på vei ned i en depresjon? Nei, det tror jeg ikke. Er det et spørsmål om selvoppfyllende profeti - er det fordi jeg vet at jeg vanligvis ville vært på vei nedover, lager jeg det hele selv? Nei, ikke det heller. Er jeg for "flat", da, er det snakk om at medisinene jeg går på fratar meg følelser? Denne teorien har jeg dreid mot, men det er ikke helt riktig, det heller. Jeg endret dose i fjor, etter at jeg rundt april faktisk hadde en skikkelig, skikkelig dårlig helg, og særlig da kjente jeg hvordan ting falt på plass for alvor. Dessuten, jeg følte jo ting i fjor, jeg følte dem bare på "normalt" vis, uten disse toppene og dalgropene som tømmer en for all energi. Jeg følte ting, men jeg kunne slappe av og faktisk føle, uten å skulle kontrollere meg selv hele tiden. Så hvorfor har det nå endret seg? Hva har endret seg? Det er noe.

Nå begynner det å vokse frem en alternativ teori. Det handler kanskje om adrenalin.

For mine humørsvingninger har krevd mer energi enn jeg har vært klar over. Ubalansen, den evige faren for ubalanse, har også bidratt til at jeg har hatt et veldig kontrollbehov, og midt i drakampen mellom kontroll og stemningsorkaner, der har jeg vært. Når så denne kampen plutselig stilner? Hva gjør en da?
Da oppdager en plutselig at en har et energioverskudd som ikke brukes til noe. Jeg trenger noe nytt, noe mer. Jeg trenger adrenalin. Jeg trenger spenningstopper. Og, viste det seg, omgitt av mange lett berusede, brautende menn som brøler, får jeg et lite adrenalinkick.
Dette er en periode hvor jeg må lære om meg selv, og hver gang jeg tror jeg har skjønt meg selv, oppdager jeg noe nytt. Jeg, som tidligere har vært så tett innpå mitt eget følelsesliv at jeg aldri har visst helt hva som var meg og hva som var ubalanse, har nå ro og mot til å gå på oppdagelsesferd i meg selv.

For eksempel har jeg nettopp innsett at jeg er veldig sensitiv til lyder rundt meg. Humøret mitt, følelsene mine, svarer på de lydene jeg hører. Latter ved nabobordet får meg til å smile. Gråt på tv snører halsen min sammen. Publikum har alltid vært det beste ved fullstappede konsertlokaler. På fotballkamp bruker jeg nettopp dette: Jeg hører på dem rundt meg, på deres "ååååååååh!!" med forskjellig intonasjoner, og kjenner spenning. Kanskje er det fordi jeg ikke helt greier å slippe meg løs på egenhånd? Godt mulig er det rester av kontrollen min som holder meg igjen, og kanskje lar jeg dem miste kontrollen for meg. Hvis det siste er tilfelle, kan det kanskje hende at jeg med tiden kan slippe kontrollen enda litt mer. Kanskje er dette enda en fase mot en friskere meg. Det gjør det egentlig enda mer spennende. 

Jeg har, i så mange år, hatt en klar idé om hvem jeg var, om hva som utgjorde de viktigste bestanddelene i min identitet. Dette passer overhode ikke inn i skjemaet, men det er der likevel. Jeg tror at det å se fotballkamp, det å la seg selv bli revet med, er en sunn utvikling, selv når utviklingen kolliderer med det jeg trodde at jeg var. Jeg har vært så mange steder, jeg har vært politisk, jeg har vært kunstnerisk, jeg har vært litterær og intellektuell. Nå er det kanskje på tide at jeg utforsker meg selv som fotballinteressert. 

9 kommentarer:

  1. Jeg tror absolutt du har rett i at dette er sunt. Man vokser og utvider seg og på veien oppdager man at det er rom for mange ting i livet sitt.

    Mange interesser, nye områder å utforske både i henhold til seg selv og andre og lignende.

    Og jeg tror det fortsetter hele livet som vi vokser og tar plass i * hele oss*

    For meg er livet litt å utvide seg, ikke snevre eller begrense seg. Det tar tid og mot, men veldig deilig når man akseptere denne delen av seg selv.

    Jeg synes dette var et fint innlegg og merker at jeg blir glad på dine vegne.

    Og veldig stolt. Du er så tøff! :)

    SvarSlett
  2. Fin beskrivelse. Jeg får også veldig adrenalinkick av å se Brann. Samtidig er Brann en viktig del av identiten min; jeg har vokst opp med laget og blitt glad i byen vår og folkene.

    SvarSlett
  3. Takk for at du deler så nære, fine ting:-) Jeg kan godt tenke meg at du har rett i at du har tid og plass til noe nytt nå- og som deg er fotballen et sted jeg får et sånt kollektivt adrenalinkick. Nå ser jeg nesten aldri Brann andre steder enn hjemme i stuen lenger, men skriker mye på Olsvik G2002 sine kamper;-) Og ja, det er plass til så mye i oss, det er deilig å oppleve at man finner nye ting og bare er seg selv!

    Hjertelig hilsen Toril

    SvarSlett
  4. Kristian: Det er jo du som har dradd det hele i gang. Jeg lurer på hvem jeg hadde vært uten din påvirkning? Og visst handler det om identitet! Det er det som gjør det så spennende nå, fordi det virker som om identiteten min omformer seg. Hvem vet hvor det ender!

    Susanne: kloke ord. Og det er så fint at noen fra den egentlige hverdagen min kommenterer. Dette er tross alt delvis et forsøk på å forklare hva jeg tror foregår...

    Astrid: jeg setter sånn pris på kommentarer som dette! Det hjelper nemlig ganske bra å vite om de tøffe kvinnene der ute, som kan skape en viss balanse til brautete mannfolk på pub. Jeg har ikke TV, og dessuten tror jeg at jeg er litt avhengig av denne lydlige manipuleringen, men det hender jeg føler meg litt malplassert, der jeg drikker brus og skriver i en skriveblokk, omgitt av mannfolk i førti, femtiårene.

    SvarSlett
  5. Hihihiii! (nei, eg greidde ikkje koma upp med noko betre en det)

    SvarSlett
  6. Haha, det er bra nok, det! Du har tross alt lært meg navn og sånt, på de reglene jeg allerede hadde lært. Tilbakespill!

    SvarSlett
  7. Hehehehe, fantastisk bloggpost! Og hvis du ikke ennå har lest "Ona fyr" av Ingebrigt steen jensen, anbefaler jeg den fluksens, der skriver han om nettopp dette, og man kan si hva man vil om denne reklamefyren , men menneskelige reaksjoner har han peiling på...og trille sin "rav" hadde jeg nesten glemt....tusen takk :)

    SvarSlett
  8. Ona Fyr har en vel lest, men jeg har faktisk glemt at den kunne trekkes opp til dette. Interessant!

    Og ja, ENDELIG tok noen Trille-referansen! Det håpet jeg så veldig at noen skulle gjøre! (Og jeg kan ellers også anbefale Kine Hellebusts nordnorske oversettelse, den er omtrent like fin som originalen.)

    SvarSlett
  9. *TORIL!* Unnskyld. Jeg bommet mellom fjesbok og blogg. Unnskyld.

    SvarSlett