...og jeg elsker kino.
Blant litteraturstudenter finnes det noen uskrevne regler og noen pålagte plikter. Det finnes en del verk det forventes at du har lest, og som du skal ha likt, eventuelt har du en veldig god analyse for hvorfor du ikke har likt den. Det er mulig at de obligatoriske bøkene varierer litt i forskjellige litterære sirkler, men noen er virkelig så obligatoriske at du skal ha lest dem. Og når det kommer filmatiseringer av disse bøkene skal du ha veldig, veldig gode forklaringer på at du ikke ser dem på kino.
Tim Burtons "Alice in Wonderland" med Helena Bonham Carter og Johnny Depp er obligatorisk. Du skal ha lest Alice in Wonderland. Den er verdensberømt, smal, genial og fundamental. Du skal ha sett denne filmatiseringen, og følgelig gikk jeg på kino forrige uke, bevæpnet med 3Dbriller og jellybeans og med Silje på min venstre flanke. Vi kapret de beste setene i salen, hvisket oss hjennom reklamene, lo av brannmannen som gir oss brannadvarsler med hjelmen under armen, før vi sank ned i hvert vårt sete med blikket festet på Disneylogoen.
Og filmen er herlig. Det må bemerkes at dette ikke er en filmatisering av boken "Alice in Wonderland", selv om de deler tittel. Dette er en filmatisering som baserer seg både på "Alice in Wonderland", oppfølgeren "Through the Looking glass" og allermest på et nonsensedikt fra sistnevnte, "Jabberwock". Alice er blitt nitten år og er fanget i et mareritt av et forlovelsesselskap til en ung og lite tiltalende lord, da hun oppdager en hvit kanin og faller ned i kaninhullet. Skildringene av det engelske adelssamfunnet, forlovelsesselskapet, og ikke minst alle de velmente formaningene Alice må utholde er godt utført og troverdig nok til at jeg svelger det. Fra det øyeblikket hun ramler ned i hullet blir verden behagelig surrealistisk og litterær. Nå er det også tematikken for alvor begynner å gjøre seg gjeldende, for hvem er Alice? Og kanskje viktigere, hvem definerer Alice?
Gjennom hele filmen stilles dette spørsmålet gang på gang. Alle i Wonderland har en mening om hvem Alice er, hvem hun skal være og hva hun skal gjøre. Stadig forsøker Alice å formidle sin egen definisjon, men denne blir stadig mer forvirret ettersom hun ikke er helt sikker på hvem hun er - hun vet bare at hun er. Den eneste som tilsynelatende gjenkjenner henne trass i at hun ikke lenger er et lite barn, og som later til å akseptere henne noenlunde slik hun er nå, er the Hatter - som insisterer på å omtale henne som hankjønn. Så hvem er Alice? For å illustrere akkurat dette spørsmålet, og denne drakampen som skjer rundt henne, blir hun strukket og krympet alt ettersom situasjonen krever det, hvilket hun også poengterer midtveis i filmen.
En del av denne identitetsproblematikken blir også utspilt i møtet mellom "godt" og "ondt". Skurken i denne fortellingen er Hjerterdronningen, spilt av Bonham Carter. Hun er den slemme dronningen, komplett med stilistiske referanser til Marie Antoinette og Margaret Tatcher. "Off with their heads" er den vanligste frasen hennes, en setning som både bidrar til å illustrere hennes manglende empati og som skaper en viktig del av spenningskurven. (Greier hun å hugge hodet av the Hatter?)
Hjerterdronningens gode motstykke spilles av Anne Hathaway, "den Hvite Dronningen". Hun er hvit, vakker og full av upåklagelige, kompromissløse prinsipper. Den hvite dronningen dreper aldri, forteller hun til Alice, det har hun nemlig sverget. Derfor er det Alice som må drepe den drageliknende Jabberwocky, hun må være den hvite dronningens ridder så den hvite dronningen kan forbli snill og prinsippfast. Den hvite dronningen svever rundt og er mild og vennlig - og motbydelig. Hun svinser rundt i sine hvite klær, mens ansiktet hennes er sminket i helt mørke farger og ikledd et forførerisk ansiktsuttrykk, og hele fremstillingen er hyklerisk og falsk. Da er Hjerterdronningen langt mer sympatisk, der hun filosoferer over hvorfor ingen egentlig liker henne, og om det er bedre å være fryktet enn elsket. Hun oppviser en veldig sjalusi, som dekker over en veldig sårhet, og forklaringen på denne sårheten blir oppklart da de møtes; det har nemlig skjedd et kronebytte. Hjerterdronningen er eldst i arverekken, men fordi den hvite dronningen var søt og sjarmerende ble hun kronet i Hjerterdronningens sted. Hjerterdronningen har med andre ord all mulig grunn til å være bitter, og den hvite dronningens makt er tilranet - den er falsk.
Jeg elsker ambivalente helter og skurker. I denne filmen er det også interessant å se i hvor stor grad Alice likner på Hjerterdronningen. Alice holder seg avventende til den hvite dronningen, ikke minst fordi hun er den viktigste av alle dem som prøver å bruke henne til sitt eget formål. Hjerterdronningen ser i utgangspunktet seg selv i Alice (she's big!) og ønsker henne velkommen til sitt eget hoff, i en liten maktposisjon. Og på slutten, da Alice virkelig kler seg som ridder og omforvandler seg til akkurat den mannlige utgaven av Alice som the Hatter så henne som, en Alice i hankjønn, da hun står der og seirer over JabberWocky, gjett hva hun roper da? Jo, hun roper Off with your head! Så hvem er Alice?
Så langt har Tim og Helena og Johnny og Disney overbevist meg om at dette er en virkelig god film. Den er nok tro mot bøkene den baserer seg på, den er ambivalent nok til å interessere utover Disneys mest hjernedøde publikum og den er godt spilt. En kan jo ikke unngå å like en blå ringorm spilt av Alan Rickman eller en smilende katt spilt av Stephen Fry? Og så skjer det noe uforståelig.
Alice vender tilbake til vår verden, den virkelige verden. Hun bestemmer seg for å forlate Wonderland, og deretter klatrer hun opp gjennom kaninhullet, skitten og ustelt. Hun returnerer til forlovelsesfesten, som fremdeles står og måper etter henne, reiser seg stolt opp og erklærer at hun ikke akter å gifte seg med noen lord selv om alle forventer det av henne. Underforstått har reisen hennes i Wonderland lært henne at hun kan styre sin egen skjebne, hun har rett til å eie seg selv og hun trenger ikke å godta alle andres krav om hvem hun skal være. (Dessuten, hun har drept Jabberwocky. Etter det er ingenting vanskelig.) Denne delen av avslutningen er jeg helt med på, for jeg ville ikke unne selv den hvite dronningen en sånn ektemann. Det er neste del av avslutningen jeg reagerer på, og som irriterer meg grenseløst. For nå som Alice har bestemt seg for å bli gammeljomfru fremfor lady vil hun videre. Hun oppsøker den tidligere forlovedens far, hennes skulle-bli-svigerfar, og forteller at nå vil hun bli forretningskvinne. Den skulle-bli-svigerfar-men-blir-ikke-fordi-hun-forkastet-sønnen-forretningsmannen nikker bifallende og sier at hun har et godt hode, så det skal kunne gjennomføres. Filmen slutter med at Alice, en ung og viljesterk jente på attenhundretallet, står høyreist på et skip, på vei for å gjøre forretninger. Og jeg blir sittende igjen som et stort spørsmålstegn, for hva i huleste skjedde her?
For dette er absolutt ikke troverdig. Jeg kjøper Wonderland uten å blunke, med sin hvite kanin og hans stoppeklokke, med en sprø, tedrikkende Johnny Depp og en smilende katt som kan forsvinne, dette er en helt naturlig del av historien. At Alice deretter, i denne verdenen, skulle kunne bli foretningsdame uten problemer er fullstendig ulogisk. Ikke passer det egentlig inn i historien heller, trass i de små detaljene om hvordan faren hennes var forretningsmann, for Alice har ikke vist en merkbar interesse for handel i resten av filmen. Det eneste som kunne ha forklart og rettferdiggjort en slik slutt ville vært dersom det ble antydet at hun aldri kom opp fra kaninhullet, men omgjorde det opprinnelige eventyrlandet til en egen, personlig versjon av vår verden, hvor hun kunne selvrealisere seg. En slik slutt ville trenge i det minste noen få
hentydninger til at den verdenen hun kravler opp i ikke er virkelig, og det får vi ikke. Ja, det kan argumenteres med at det er et tegn når ringormen flyr forbi i sin nye sommerfugldrakt, men oppriktig talt, jeg ser mer på det som en tvangshandling fra Disney - en må jo alltid ha en liten fantastisk påminnelse
fra eventyrdelen! Særlig når den kan fly rett inn i solnedgangen! Herregud.
Jeg sitter igjen og er veldig forvirret. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Hva har Tim Burton tenkt? Er dette egentlig bare Disney som har en tvangsnevrose som krever en happy ending uten bakkekontakt? Jeg vil gjerne skylde på Disney, for jeg pleier å like Tim Burton.
onsdag 21. april 2010
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1. Veldig, veldig god analyse. Eg tenkte på ein del av det same då eg var og såg filmen i går, men dette var detaljert og morosamt å lesa.
SvarSlett2. Eg likte den kvite dronninga. Er det fordi eg er lettlurt og let meg sjarmera av den svevande, vakre utsjånaden hennar? Eg trur kanskje det heng ein del saman med måten ho handsamar dyr på; i filmen er alle på den raude sida slemme overfor dyra: Grisar, flamingoar og basketysket blir utnytta og tingleggjorde. Den kvite dronninga er kanskje manipulerande og falsk på sitt vis, men ho er empatisk på eit vis den raude dronninga aldri greidde å bli. Sjølv om ho, på si side, sjølvsagt er misforstått og stakkarsleg.
3. Slutten! Eg veit! Herregud! Eg hang så vidt med i "oppgjersscena" der Alice opptrer som ein personifisert anagnorisis for alle dei snobbute adelsfolka, men kvifor i all verda skal ho bli forretningskvinne? Er kjøpmannsyrket einaste vegen til emansipasjon?
Takk! Og så veldig artig at du likte henne! Det er helt sant at alle på den mørke siden er stygge med dyr, men jeg reflekterte ikke så nøye over det. Det gir jo en helt egen mening, hvis du tolker det som at den hvite dronningen har respekt for dem "under" seg, i motsetning til den røde. Mmmm!
SvarSlettOg ja, hva i all verden har falt dem inn? Hun kunne da vitterlig gjort noe annet? De kunne laget en metafiktiv vri, der hun overtar Carrols rolle og blir forfatter! Hva som helst! Hmmmffff.
Jeg er glad vi likte den begge to. Og at vi sammen er intellektuelt hevet over teite Disneyslutter.