Vi naive mennesker

Jeg skynder meg til Ikea etter jobb, og rekker frem mindre enn en halv time før stengetid. Jeg kunne selvsagt ha ventet til i morgen, kanskje til fredag, men behovet for å kjøpe rosa puter og en stråkurv ble overveldende, og jeg reiste ut i mørket.

Jeg får tak i alle små, meningsløse ting jeg skal ha. Kurven min fylles av krukker, grønne glass og psykedeliske pappkartonger som jeg har tenkt å gjemme i skapet ved første anledning. Hver ting er lett og håndterlig, men sammen blir det hele nesten tungt og i alle fall plagsomt. Jeg stavrer meg til kassen to minutter på ti og føler skyld for at jeg er en sånn ekkel kunde som kommer med et berg av varer like før stengetid, men jeg avvæpner det hele med et av mine sedvanlige smil og en oppriktig kommentar om akkurat dette. Nordlendingen bak disken smiler hun også, men jeg tror hun er sliten, og jeg tror ikke hun skjønner at jeg prøver å si unnskyld. Det gjør ikke så mye, jeg betaler og ordner alle varene mine lagivs i min nye stråkurv, før jeg tar tak i håndtakene og stolprer meg ut døren.

Den siste bussen fra Ikea har allerede gått. Det innebærer at jeg må gå ut i det ukjente, med en underlig skisse av området i bakhodet et sted, for å finne alternative bussruter. Med hendene godt festet rundt håndtakene på stråkurven min legger jeg i vei, like optimistisk trygg som jeg alltid er på at jeg, damen uten stedssans som aldri har vært her før, skal finne veien ganske snart – og om ikke annet, så før den siste av de alternative bussene går.

Jeg går knappe ti minutter, og det er is under mine glatte sko. Ryggen min gjør litt vondt, som den gjerne gjør i vinterhalvåret, og brillene mine har utviklet en irriterende tendens med å gli ned på nesetippen min. Jeg rister på hodet for å få dem på plass igjen, men det er ikke alltid det virker – jeg føler meg som et kattedyr med en flue på nesen, som rister på manen. Bildet er fint, men jeg skriver enda en mental notis til meg selv om å få justert brillene mine.

Det stopper en bil i veien ved siden av meg, og en mann roper noe ut vinduet. - Skal du langt? Spør han, og jeg setter fra meg alle ting midt i veien for å løpe de tre meterne over skarebelagt snø, så jeg kan høre hva han sier. Nærmeste busstopp, forteller jeg, og håper at han vet veien.

Det får jeg aldri svar på. Derimot får jeg enda et spørsmål, for han lurer på om han kan kjøre meg?

Jeg er verdens mest naive person av og til, jeg vet det. Jeg stoler blindt på mennesker, også fremmede mennesker, fordi jeg oppriktig mener at folk flest vil godt, folk er som regel bra mennesker. Jeg er en sånn som låner ut hybelen min til venner jeg har kjent i noen uker, fordi jeg uansett ikke helt kan se at de skulle finne noe verdt å stjele. Jeg låner deg penger hvis jeg har noen, og jeg ville uten å blunke rukket ut en hjelpende hånd til en tilfeldig forbipasserende. Det han nå spør meg om, er nøyaktig en slik ting jeg selv ville ha spurt om, hvis jeg hadde vært i hans posisjon. Til mitt forsvar, jeg tenker meg kjapt om, husker at jeg har lovet min mor å aldri haike med fremmede menn (hun så en gang en krimepisode hvor en jente på min alder gjorde den tabben og ikke så mye mer), før jeg konkluderer med at jeg er trygg. Dessuten, tenker jeg, hvis han ville lugubre ting så finnes det bedre alternativer enn en sliten Engeline utenfor Ikea.

Jeg setter meg inn i bilen hans, jeg. Hvorpå han kjører meg helt hjem på under et kvarter. Underveis forteller han meg at han er barnevernspedagog, og at han jobber med å installere unge mennesker i deres første hybel – derav hans kveldsbesøk på Ikea. Han er redd for at jeg skal mistenke ham, så han prøver å ufarliggjøre seg selv ved å fortelle at han er gift og har to barn, og han plukker ikke vanligvis opp unge damer slike som meg selv, men han så meg, og han tenkte...

Han er hyggelig. Veldig hyggelig. Han er en sånn person som forklarer hvorfor jeg tenker om mennesker slik jeg gjør. Vi snakker litt sammen om akkurat det, at folk stort sett er bra, og at den viktigste grunnen til at folk ikke vet om det er fordi de er så opptatt av å mistenkeliggjøre omverdenen.

Da jeg setter ned varene på kjøkkengulvet mitt, er det gått mindre enn en halv time siden jeg gikk gjennom Ikeadørene. Verden er en fin plass.