Askepott. Aprilheks. Historie.

I dag snakket jeg med farmor for første gang på fire år. Hun virket glad for at jeg ringte, hun snakket masse og fort, om oldebarn, vintersnø, solen som har kommet tilbake, julen som var og peisen hun skal få, om toalettet som frøs og om farfar som ville fylt 82 akkurat i dag - en ren tilfeldighet. Jeg oppdaterte henne på mitt liv, og valgte ut den informasjonen som ville bety noe for henne; jeg fortalte om den nye jobben min (og at jeg fremdeles studerer), at jeg er en slik student som lager skikkelig mat hver dag og at jeg faktisk baker kake en gang i blant.

Vi består av historier. Våre liv, vår identitet, bygges opp omkring historier som forteller om oss. Jeg forstår det slik at de fleste oppfatter sin historie som det samme som historiene fra sitt liv. Dersom du har en viss skikk på historier fra oppveksten din, ungdomstiden din og voksenlivet ditt, har du også forståelse for din egen historie, slik oppfatter jeg den vanlige diskursen. Og ja, det stemmer nok, til en viss grad - men dette er bare en del av historien. Vi består av mer enn bare våre egne liv, fortellingene om oss består også av alle historiene som vokser rundt oss, bak oss, foran oss. Historiene er som bittesmå puslespillbiter i et enormt puslespill, noen overlapper hverandre, noen likner veldig, og noen er så små at de blir glemt - men de hører til, og de er en del av den helheten som utgjør oss.
Farmoren min er en slik historie. I sitt eget liv er hun mange historier, men i mitt liv kokes de gjerne sammen til noen få brikker, som gir min identitet en tilhørighet og en historisk forståelse. Farmoren min har sittet sammen med meg i klasserom og stått bak meg på kjøkkenet, hun har gitt meg perspektiv på kvinnekamp og lært meg om fattigdom - bare ved å eksistere, bare ved å være min slektning. Hennes historie er blitt en del av min historie, og en viktig del.

Husker dere historiebøkene, om føydalsamfunnet? Husker dere historiene om mennesker som måtte leie jord av en landherre, med andre ord en bonde som eide mye jord, og som i betaling måtte gi fra seg en del av årets avling? Min oldefar, altså pappaen til min farmor, var husmann - var leilending. Jeg vet ikke med dere, men jeg har aldri opplevd å sitte i et klasserom om føydalsamfunnet og fått spørsmålet; har dere noensinne truffet en leilending? Jeg har. Jeg har snakket med en leilending som til slutt fikk kjøpe sin egen jord, og som bodde alene på sin bittelille husmannsplass til godt opp i nittiårene. I klasserommet lærer vi om føydalsamfunnet som noe som hendte for lenge siden - min farmor vokste opp i et slikt hjem.
Min farmor vokste opp som eneste jente blant flere brødre, og familien hadde lite penger. Da hun var ferdig med småskolen, gikk læreren til min oldefar og ba ham om å la min farmor få fortsette - hun var så skoleflink, og hun var så glad i skolen. Min oldefar nektet. Gutter trengte en utdannelse, farmoren min skulle begynne å jobbe. Han hadde ikke råd til å sende en jente til videre skolegang. Jeg har hørt farmoren min fortelle om hvordan hun satt oppe og smugleste om natten til et stjålent nattlys, til øynene verket og hun måtte legge seg. Farmoren min ble budeie, og tidlig i tenårene bodde hun alene på stølen med masse kyr. Historiene hennes har fått meg taus, og jeg har tenkt; så modig hun har vært. Og så flink pike.

Min farmor giftet seg med en odelsgutt. Kan dere forestille dere det, datteren til leilendingen som fikk odelsgutten? Det er historien om Askepott, men det er en norsk historie, og det er historien om mennesker som fremdeles lever.
De flyttet fra gården, de flyttet til Bergen hvor min farfar ble vaktmester. Jeg husker tykt jordbærsyltetøy, kamferdrops og jeg kan aldri, aldri høre kjenningsmelodien til NRK nyheter uten å kjenne lukten av farmors hårspray. Farmor lærte meg å spise fisk, selv om hun gjerne lot meg spise karbonadekaker i stedet - min mor var temmelig sur for det siste. Hun broderte de fineste bilder og kjeftet på ungene i nabolaget.
Den viktigste grunnen til at jeg måtte ringe farmor før i dag, var sannsynligvis en bok jeg omsider fikk skaffet meg. Aprilhäxan av Majgull Axelsen hander om mange mennesker og deres historier, nettopp knyttet sammen til en større historie, og en av historiene vi møter er Ellen, mor og fostermor til de andre karakterene. Bokens hovedperson, nettopp Ellens biologiske datter, kaller seg selv for sultens siste offer - fordi sulten som deformerte Ellens kropp, førte til skader hos fosteret. Jeg ser så mye av min farmor i Ellen at det gjør vondt.

Ikke at farmoren min fødte hardt skadde barn, på ingen måte. Farmoren min fødte fem friske unger i relativt rask rekkefølge, og alle vokste opp. Når jeg likevel ser store likheter, er det fordi jeg ser hva som er viktig for farmoren min. Jeg ser hva som er viktig, og jeg kan forstå det, nettopp fordi jeg kjenner til deler av hennes historie.
Mat er viktig for min farmor, veldig viktig. Da jeg ble sju, fikk jeg en kasserolle til å lage mat i - en kasserolle som fremdeles henger i en krok på kjøkkenet mitt. Som sjuåring forsto jeg ikke symbolikken i den kasserollen, jeg var bare glad for å ha mitt eget kjøkkenredskap som jeg kunne lage mat i. I dag har den kasserollen en mye større verdi enn noe annet jeg eier av kjøkkenutstyr, fordi den er så full av historie.
Det kan være farlig å spise middag hos farmoren min. Etter den tredje store porsjonen med raspeballer eller fårikål kan du sukke så mett du bare vil - hun kan finne på å smalne øynene, se på deg og si "du likte ikkje maten, veit eg." Sannsynligvis spiser hun ikke mer enn en liten porsjon selv, og den begynner hun ikke på før alle har forsynt seg og spist halvparten av porsjonen sin allerede - men hun passer på at alle spiser, at alle liker maten, at det er nok mat. For selv om farmoren min kanskje aldri direkte sultet, så var mat en luksusvare. Derfor er mat fremdeles et statussymbol. Hun serverer deg mat i store, dyre dommer og hun vil helst kaste både dessert og kake etter deg - og dette har litt med femtitallets prydelige husmødre og mye med hennes erfaringer å gjøre. Hun vil aldri, aldri servere deg sild eller ødelagte poteter, og hvis du skal ære henne, så beundrer du maten hennes.

I telefonen i dag fortalte jeg om jobben min. Det skjedde automatisk, men da jeg reflekterte over det skjønte jeg hvorfor.
Min farmor er bitter over sin tapte skolegang. Naturligvis er hun bitter. Tanken på å ønske seg mer skolegang, men å ikke kunne fordi en ikke har råd til å utdanne jenter gjør vondt, tanken på det gjør meg bitter, og det er ikke engang mitt liv. Men nettopp fordi hun er bitter, klarer hun ikke helt å forsone seg med utdanningen min. Hun forstår den ikke, og selv om hun aldri ville si noe om det, så liker hun den heller ikke helt. En jobb er lett å forstå, det er en anstendig beskjeftigelse. Tatt i betraktning at hun nesten er blind, kan hun til og med sympatisere med hva jeg jobber med, for uten syn forstår hun veldig godt behovet for noen som leser inn bøker på lydbok.

I dag bor farmoren min på den odelsgården hun arvet etter farfar. Hun bor alene, og hun bor på verdens mest gudsforlatte sted - du må kjøre langt for å nå nærmeste kirke. Hun bor i en grend ingen har hørt om, i et av fem hus, og jeg vil tippe at gjennomsnittsalderen til menneskene i disse husene samlet er et sted mellom sytti og åtti år. Hver gang jeg tenker på henne, gjør hun vondt i brystet mitt, fordi jeg skulle ønske at hun flyttet nærmere andre mennesker, nærmere familien, nærmer hjelp hvis hun skulle trenge det. Men så tar jeg meg i det igjen, fordi jeg tror jeg forstår litt av hvorfor hun klamrer seg til huset, til jorden. Det handler ikke bare om usikkerhet - hvem andre skulle eventuelt overta denne nedlagte gården? eller om angst for det store samfunnet hun forlot for mange år siden. Det handler ikke om lite penger eller om nostalgi. Det handler om stolthet. Det handler om historien hennes, om historien om jenten som vokste opp som leilending og som ble odelsfrue. Det handler om hvordan hun fremdeles kan løfte hodet når hun går gjennom sitt store, ensomme hus med frossede toaletter og trekkfulle peiser, fordi det er hennes.