Jeg - en bit grønn oasis

Jeg har gravd etter et tema jeg kunne skrive om de siste dagene. Mr. Mudjahid foreslo at jeg skulle skrive om at jeg elsker katten, som en fin parallell til hunden jeg ikke kan fordra, men som jeg minnet ham om; jeg har allerede fortalt om katten som samtalepartner. Hva annet angår er det ikke veldig enkelt å finne et interessant samtaleemne når tiden min går med til tolv, atten timers søvn og ellers tankeløs fråtsing i dårlige vampyrromanser. Jeg har lest hele Twilightserien, og enkelte kapitler mer enn en gang, men det er heller lite substans i dem, ingenting å skulle fortelle om. Jeg kunne ha fortalt dere om å gå på kino sammen med tohundre trettenårige jenter som fniste ved synet av en elendig Edward Cullen, men jeg lar være. La det bli med konklusjonen at jeg er glad ingen ga meg Twilightbøker og filmer i tenårene, jeg er takknemlig for at jeg holdt meg til Margit Sandemo og at ingen foreløpig har filmatisert sagaen om isfolket.

Tankene mine er fryktelig fragmenterte for tiden, som om det å følge en tanke fra den spede begynnelse til den sprø slutt krever for mye energi. Jeg snubler i ord og setninger når jeg snakker. Rett som det er sniker det seg et halvt engelsk ord inn i vokabularet mitt, og som regel en fornorsket versjon av et ikkeeksisterende engelsk ord, og alt jeg kan gjøre er å håpe at de som måtte lytte er i stand til å tolke seg frem til hva jeg vil si. Å skrive noe som helst er tungt, jeg vil helst ikke formulere en eneste fullstendig tanke, det kjennes som om jeg går i halvsøvne hele tiden. Bortsett fra dette har jeg det bra, bare bra. Det er deilig å være søvngjenger.

På bussen i dag filosoferte jeg over de to ulike måtene jeg kan kjenne brystet mitt på, særlig i søvngjengerstatus.
Den ene måten merkes ved at livet er så kjedelig. Brystet mitt er nesten laget av hard, hvit og kjølig masse, fargeløs, formløs, meningsløs. Den siste timen har jeg prøvd å finne en metafor som kan forklare hvordan det kjennes, men ingenting jeg kommer på kan sammenliknes - det er ikke stein, ikke plast, ikke metall - bare hvitt, kaldt og veldig hardt. Det viktigste ved dette brystet er at ingenting setter avtrykk, alt preller av. Musikk, mennesker og mat flyr forbi, men ingenting setter spor. Mat smaker egentlig ikke noe som helst, og jeg hører musikk gjennom et slags beskyttende lag av tåke, nesten som vatt. Jeg tror det må være litt som Ridder Katos steinhjerte, som gnager i brystet til en gir opp og river det ut - det kjeder jo vettet av en!
Vinterdepresjoner og hvitt, kjølig bryst liker hverandre. Jeg liker ingen av dem.

Andre dager, som i dag, er jeg akkurat som oasis, grønn oasis. Musikk, smaken av krydder og møter med mennesker setter fotavtrykk og mønster i meg, jeg utgjøres av alt rundt meg. Jeg har så lyst til å vise dere brystet mitt på dager som i dag, jeg har lyst til å dele litt av denne opplevelsen med noen andre - hvordan melodien som spilles i øret mitt har tusen farger og samtidig er en fullstendig del av min egen kropp, nettopp fordi jeg er laget av grønn oasis, alt setter merke, jeg føyer meg etter presset fra omverdenen. Alt er krystallklart, jeg hører alle melodier i en melodi og jeg kjenner alle smakene på en gang, jeg ser alle fargene og alt beveger seg for fort til at jeg er i stand til å virkelig få oversikt over alt sammen. I dag har jeg vært et supermenneske, altfor døsig til å gjøre noe som helst supert.