I can't pose for this portrait without you.

Jeg finner mening i teite popsanger. Jeg lytter, drømmer og pusler sammen nettopp de meningene jeg er på jakt etter, og plutselig blir tåpelig radiomusikk til stor poesi, det blir til mine innerste uttrykk og mest svevende drømmer. Særlig finner jeg uttrykk for de følelsene som jeg aldri kan sette ord på, de største øyeblikkene av kjærlighet jeg vet. I patetiske, i beste fall middelmådige sanger finner jeg omsider utløp for alle de kjærlighetserklæringene jeg daglig biter i meg, fordi de blir for store for hverdagen, som finservice du bare kan bruke ved store, høytidelige anledninger - og kanskje knapt nok da. Jeg sitter på bussen, lukker øynene og elsker.
Selvsagt lager jeg mine egne tekster. Store deler av tiden vet jeg ikke hva de faktisk synger, bare hva de synger til meg. De synger til meg om den tiden som er gått, om valgene jeg må ta og om alle de måtene en kan elske et annet menneske på. Det finnes de få menneskene i mitt liv som jeg har fulgt gjennom diverse stadier, slik at jeg kjenner fasaden deres, kjenner fragmentene deres og kjenner den helheten disse fragmentene utgjør. Jeg elsker alt sammen. Jeg elsker dem i de små tingene, de hverdagslige tingene, de tingene alle kan se hvis de følger med. Jeg elsker dem i de små tingene som ingen forstår også, med mindre de kjenner dem godt og vet hva de betyr, og jeg elsker dem i de store trekkene, jeg elsker dem i store penselstrøk som forteller noe om hvem de er som mennesker, deres største styrker og deres største svakheter. Jeg elsker svakhetene deres også.
Når jeg tar bussen for tiden har jeg en sang på spillelisten som i hodet mitt forteller om de mange måtene en kan elske noen på. Den handler om et langt liv, og om den stedige kjærligheten til en person, om hvordan denne personen forandrer seg og kjærligheten også forandrer seg - om hvor kort tid hundre år er, hvis du skal elske noen.

Jeg elsker, og jeg ønsker meg de hundrede årene. Jeg ønsker meg alle de fasene ved kjærligheten, jeg ønsker meg den spede begynnelse, den hverdagslige tonen, det trøtte dødsleiet, den nyvåknede kjærligheten og følelsen av at livet gror sterkere for hver død. Jeg ønsker å bli en gammel dame på en bussholdeplass, som sammen med min elskede foretar den samme rutinen hver dag. Jeg ønsker meg samtaleemner vi har snakket om hundredevis av ganger før, og som vi likevel faller tilbake til, fordi vi stadig finner noe nytt. Jeg ønsker å kjenne på den følelsen som vokser litt for hvert år, følelsen av at livet mitt er sammenvevd med andres. Jeg ønsker å bli gammel med noen. Jeg går ut i fra at jeg,innen da vil miste sansen for dagens popmusikk, den har aldri vært noe større å samle på i utgangspunktet, men jeg tror ikke at tankene mine kommer til å forandre seg storlig. Jeg tror at jeg fremdeles kommer til å tenke at meningen med livet finnes mellom meg og dem jeg elsker, jeg kommer til å være nøyaktig like klissete som jeg kan bli i dag - og sannsynligvis verre. Og jeg kommer til å tenke at hundre år er ikke nok.

Mine venner - jeg er overtrøtt. Da blir jeg sentimental. Det hjelper ikke at jeg skal lese sentimentale romaner i mange måneder fremover.