Blåbær er blå
som det blåaste forkle.
jordbær er raude som ein raud serviett
- og når eg ser dei inne i skogen, plukkar eg dei.
Solbær er mørke som ein mørk pastill.
Stikkelsbær er grøne som ein grøn lampeskjerm
- og når eg ser dei inne i skogen, plukkar eg dei.
solbær
stikkelsbær
så tek eg opp munnspelet mitt og
spelar ein liten trudelutt for dei
Det synest eg dei fortener. Før eg
et dei.
Aril Nyquist.
For ei gleda til verdi! For ein kjærleik! (eg veit ikkje um eg er heilt med på lampeskjermen, men for eit heilmaks dikt!) Um eg skulde laga ei "bok-for-å-gjera-myrke-dagar
SvarSlett-litt-ljosare" so havde dette utan tvil vorte med. Eller ka du trur?
Jeg vet akkurat hva du mener! Både med lampeskjermen og med mørkedagersomblir *litt* lysere av poesi. Jeg tror min konklusjon var noe sånt som at lampeskjermen bidro til å gjøre det hele litt mer jordnært fremmedgjort, litt mer mennesklig. Med andre ord, det passer inn nettopp fordi det ikke passer.
SvarSlett