enhjørninger og støvete bokstabler

Frøken Fridtun, som holder en av mine favorittblogger, og som godt mulig selv er en av mine favorittpersoner i verden, gjorde noe usedvanlig for å være Fridtun for noen uker siden. Hun tagget meg.
Nå er ikke dette en dame som tagger noe særlig, hvilket hun også påpekte da hun lekte seg med oppgaven. Når hun likevel tar imot en utfordring som denne, griper den nærmeste boken og følger de fem punktene, er det fordi det er en morsom oppgave. Jeg er beæret over å motta tråden.

Oppgaven lyder som følger;

1. Plukk opp den næraste boka.
2. Opna henne på side 123.
3. Finn den femte setninga.
4. Post dei tre neste setningane.
5. «Tagg» nokre folk og gjev ære til han/ho som «tagga» deg.


Punkt en skaper de første vanskelighetene. "Den nærmeste boken" er nemlig et vanskelig konsept, med mange fallgruver. Hva er nærmest, og nærmest fra hvor da? Ved sengekanten min er det bestandig en liten stor bunke med bøker, og blant disse finner en et ganske stort utvalg temaer; i øyeblikket består denne stabelen av en bok om grammatikk og syntaks i det norske språket, to bøker i fantasysjangeren, en russisk barnebok, en britisk roman fra gotikken, en egenprodusert dagbok, en bok om hva Macgyver ville gjort og en diktsamling ved sengekanten.
Samtidig er dette stort sett litteratur jeg leser innendørs, og de siste dagene har jeg vært mye ute. I vesken har jeg som regel minst to bøker, en liten og vakker utgave av "the collectors library" (I øyeblikket enten noe Dickens eller The Wind in The Willows" av Kenneth Grahame) og en fantasybok jeg leser i øyeblikket. Det er sommer, og det er tid for å dyrke min lidenskap for drager, trollmenn og fabeldyr.Men sett at jeg slett ikke sitter på sengekanten, eller slikker sol på en gressplen, sett at jeg står foran en av mine tre bokhyller rett før jeg setter meg ved dataen? Jeg står nemlig der flere ganger om dagen og hilser på bøkene mine, og hvordan vet jeg hvilket som er nærmest? Hvordan velge?


Jeg valgte "Den siste enhjørningen" av Peter S. Beagle, utgitt av Gyldendal en gang på åttitallet. Denne boken gir meg et ekko av den lesergleden jeg kjente som tiåring, ikke fordi den er eksepsjonelt god, men fordi den likner et ukjent antall bøker jeg leste i den alderen. Den følger noen regler jeg kjenner veldig godt, den er en deilig balanse med komponenter som fantastisk eventyr om enhjørninger, snakkende sommerfugler, trollmenn og helter, barnevennlig filosofi om alderdom, evig liv og skjønnhet, og en solid dose forsøk på originalitet. Det siste makter den selvsagt ikke, og det er heller ikke meningen.

Den femte, sjette og syvende linjen på side 123 er:

"Da vil trolldommen bli brutt, og jeg skal begynne å dø slik som jeg begynte ved min fødsel. Selv de største trollmenn blir gamle som andre mennesker, og dør. Han duvet og nikket, og så var han igjen med ett lys våken: en stor, spinkel, ljoslitt mann som luktet støv og vin."

Jeg ville sendt denne til Frk. Fridtun, var det ikke for at hun allerede har svart så glimrende. Og fordi jeg fikk den av en som vanligvis ikke tar imot, sender jeg den videre til fire som heller ikke tar imot som regel, i håp om at en av dem skal respondere spennende. Jeg sender herved oppgaven til Ravnen Silje, Novemberbarnet Ingrid, Tufgnarlen Annette og sommerfuglen Tora. Nå er jeg spent på om noen av dem oppdaterer for denne taggens skyld, og hva de eventuelt måtte finne på av litterære kreasjoner. Silje leser Kong Arthur mellom lange dager i barnehagen og Tora leser medisin til hun skriker. Dere skjønner at jeg er spent?