Der var eksamen, ja. Etter en helg med jevn hodepine, som et resultat av en kronisk rynke i pannen og usedvanlig stramme nakkemuskler selv til Bergensbesøk å være, er jeg tilbake i den byen hvor jeg finner likevekten, kjenner solskinnet og til dels oppfatter ordene foran meg. Bevæpnet med en legeerklæring om at jeg ikke er helt ved mine fulle fem bestandig og at jeg derfor kanskje ikke skulle ta mine tre eksamener akkurat nå, besøkte jeg verdens koseligste dame på instituttet mitt. Hele helgen har jeg argumentert for og mot om jeg skulle benytte meg av mitt våpen. Det ville være vidunderlig deilig å gå gjennom mai uten å bekjempe panikkangst hvert femte minutt Det ville være helt herlig å ikke kjenne kvalmen stige, å ikke sitte lammet av tanker om selvdestruktivitet midt i årets vakreste måned. Det hadde vært fint å oppleve mai uten å kjempe for min egen forstand. Samtidig kjente jeg på en stor, stor følelse av tap hver gang jeg tenkte på å ikke ta eksamen, jeg kjente at en stor del av meg gledet meg til arbeidet - bare ikke til angsten. Jeg gledet meg til å skrive, og tanken på å gi opp eksamen var vond. Nesten like vond som tanken på å prøve, for å oppdage at jeg ikke var flink nok. Så, bevæpnet med legeerklæring og tvil til øreflippene besøkte jeg instituttets sekretær, hvorpå hun lettet mine bekymringer ved å legge frem en plan. Alle dem som vil ha meg til å sykemelde meg, vil bli misfornøyde. Perfeksjonisten i meg grøsser, men lille, vettskremte meg fryder meg. Mine tre eksamener i år skal bety ingenting, jeg kan ta dem en etter en og se det hele an etter hvordan formen er. Mine to hjemmeeksamener skal få lov til å være koselige, jeg skal nyte det som muligens var min yndlingslek på skolen - å få lov til å analysere noe grundig og i mitt eget tempo, over flere uker. Over en, to, ti kopper Choko Bocokakao. I koselig selskap med samtaler over litteraturteori og fantastisk litteratur.
Det avhenger selvsagt av oppgavene, hvor mye kos det blir. Jeg hadde en skrekkvisjon som inneholdt Essays av Amalie Skram og Den siste Glæde av Hamsun. Men når jeg kikker på dem, og oppdager at jeg skal få skrive analyser som handler om Virginia Woolf og Julia Kristeva, Jon Fosse og Henrik Ibsen, da kjenner jeg smilebåndene trekke seg opp. Om jeg skriver noe her de neste ukene, bør det være om svart sol, depresjon og tap av språket - men i så tilfelle er alt som det skal. Mai blir anstrengende, mai blir helt sikkert full av panikkartet kaos - men mest av alt skal mai fylles av nettopp meg som finner ordene, meg som bekjemper den svarte solen ved å skrive og analysere til jeg blomstrer i godt selskap - jeg leke meg med det morsomste jeg vet.
(Ja, jeg vet det. Jeg burde gå på kurs i eksamensangstmestring. Til høsten - kanskje.)
mandag 5. mai 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Eksamen er noe herk... :-)
SvarSlettTusentips:
SvarSlettBBC har nettopp filmatisert Sense and sensibility på nytt, som treepisoders miniserie. Jeg har nettopp sett den, og er strålende fornøyd! Last ned så fort som råd:)
Og- tusen takk for Firefly-tipset. Nå har jeg sett Firefly og Serenity, og det var Kjekt Kjekt Kjekt! I love Joss Whedon! I Love Jane Austen! I love BBC! (Og jeg hater hater hater FOX)
Katarina S
Og eg har høyrt Elvis Costello syngje mjukt og kvasst samstundes. Til Margaret. Det var morosamt og fint.
SvarSlettSå eg vil òg takke for tips.
Hjemmeeksamen er ganske fint, den første uken i hvert fall. Jeg skal skrive noe smart om hva jeg studerer og skriver om ganske snart. Og jeg har nettopp fått lønn, betalt alle de skumle regningene som har truet med å kvele meg en stund, og enda hatt mange tusen igjen på konto, så i dag er livet ganske fint!
SvarSlettEn ny filmatisering av min favorittbok? Som tilfredsstiller deg! Det må jeg jo nesten sjekke ut! Skjønt, jeg er farlig glad i Emma Thompson. Ingen andre kan egentlig bli Elinor. Men den skal få en sjanse!
Og ikke sant Elvis Costello er flott? Den er så bitter, så vakker og så sint at det bobler, det kryr!
Men så er det også den fineste han har. Enda finere enn "Veronica" til og med.