Jeg har ingenting interessant på hjertet om dagen, men fordi svada er bedre enn taushet, og fordi jeg er glad i folk om dagen og vil fortelle om alle de fine tingene jeg ser omkring meg, skriver jeg intetsigende likevel. Jeg har nemlig vært på hyttetur.
For, saken er den at familien min har skaffet seg hytte igjen, og tro meg, det kjennes fint. Omkring meg har omtrent samtlige nære venner hatt feriehytter, men min familie solgte vår egenbygde, falleferdige hytte for en ti års tid tilbake, og i mitt bryst har det vært et sånt stilltiende savn inntil i sommer. Da skaffet vi oss nemlig hytte nr. to.
Når sant skal sies, er hytten vår denne gang ikke bygget av mine besteforeldres svette og slit, den er innleid fra et rikt søskenpar som krangler. Dessuten har visstnok min grein av famililen, klok av skade etter tidligere prosjekter, forsøkt å melde seg ut av familiefellesskapet, så når jeg sier "vår" hytte, er det rett og slett fordi familien min er så fin at jeg får ta del i den likevel. Hvis du skulle finne på å sammenlikne den med hyttene til mine venner, vil du også se at denne hytten mangler skikkelig bad, varmtvannstanken er liten og ikke særdeles velfungerende, vannet er ikke helt drikkelig og det trekker ved alle dører og vinduer. På mystisk vis er det lagt varmekabler i ett rom i hele hytten - og det er i gangen, hvor en ikke oppholder seg. Forstå det den som kan. Men, når alt dette er sagt, er hytten et unikum av et sted. Den har masse, masse soverom, den har verdens koseligste stue, den har kjøkken med gammeldags komfyr og masse skapplass, tregulv og lysekrone. Og, det skal sies som min onkel sa det, vår familie kunne ikke hatt noe annet enn en slik hytte. Vi kunne aldri hatt et fancy, polert sted og kalt det hytte. I vår familie, og det tror jeg er noe som henger igjen fra den gamle hytten vår, er hytte forbundet med oppussing (les: skapsnekring og innkjøp av dusjforheng til dodør) og et herlig fritak fra alle samfunnsmessige oppgaver. Vi er en koselig, snill og utrolig rotet familie, og på hytten kan vi faktisk omgi oss med verden slik vi opplever den.
Det er flere ting ved den nye hytten som kler familien vår. Hytten ligger for eksempel på et meget idyllisk sted utenfor Bergen, like ved hav og langt inni hutiheita, og stedsnavnet? Det meget velklingende navnet landsvik. Med en s, selvsagt. I en familie hvor ord, navnelek og språk er en utbredt hobby, men intet mer, er dette en stående spøk som må dras hver gang en introduserer hytten for venner og bekjente. Og med vår familie er ikke det så sjeldent, for som sagt er min familie fin, og hytten lånes med glede ut til alle som måtte ønske. Familien min pleier å være generøs med alle gode ting vi har, og hytten betraktes som en sånn god ting. Det eneste kravet er at besøkende må skrive i hytteboken, og i øpet av noen korte måneder er den blitt fylt av mange navn og fine beskjeder om fisketurer, oppussing, glade øyeblikk og fine ting. Jeg blir så inderlig glad av å tilhøre en sånn familie. Derfor er det også at den siste beskjeden i boken akkurat nå, er en hilsen fra meg og Kristian, samt årets første honningblomst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar