lørdag 29. mars 2008

Evig konkurranse. vårlig smakebit.

Det knurrer i bakhodet mitt om en oppdatering, og overalt finnes det ting å skrive om, det eneste som mangler er tiden og viljen til å faktisk hente temaene ut fra bussturtankene og til papir eller dataskjerm. Jeg har de siste dagene skrevet om stokkenders seksualdrifter, flaks, hvordan the kinks påvirker livet mitt, spansk/fransk/engelsk film om drømmer og fantasi, hvordan starters for ten er en koselig, romantisk komedie som er dårlig laget, hvordan cashback er det stikk motsatte, en usedvanlig godt laget romantisk komedie full av kvinneforakt og prostitusjon, hvilket selvsagt foringer romantikken en smule, jeg har skrevet om Peter Pan i voksenformat, om familie, om alt hva jeg har lært om html, jentekollektiv og hva jeg har fundert på om engler. Det finnes så mangt å hente fra, problemet er at det aldri når lengre enn den mentale skrevne versjonen - jeg skriver det i tankene, formulerer hver setning, og kaster meg ut i en ny samtale, en ny bok, et eller annet annet.

For øvrig fant jeg en moleskinbok jeg fikk av Kristian for flere år siden, en bok jeg ble urimelig glad for og fremdeles blir varm av å bla i. En ting er at moleskinebøker er de beste, uten sammenlikning, men denne er farget i rødt og grønt, og påbegynt med dikt og huskelister spesielt til meg. Som Nordstoga synger, det er en av mine skatter, å miste ting for så å finne dem igjen, og det å finne denne plasserte meg i det poetiske hjørnet. Følgelig skriver jeg en dikt igjen, masse dikt om dagen, hvilket betyr at om et par måneder kommer jeg til å stå igjen med to,tre dikt som faktisk tåler dagens lys, jeg er like spent som alle andre på hvilke det blir.

Fordi våren er kommet, og det i natt regner et stille, surt vårregn over byen, og min årlige påskeforkjølelse er kommet for å plage ledd og lunger, og verden likevel er helt fantastisk og gjenfødt;


Vårens hjerte banker
blodet rundt gjennom
asfaltens blodårer
når snøen endelig smelter
Skyggene blir klare
og det vokser spøkelser
på hver en busk

9 kommentarer:

  1. Jeg liker at du skriver dikt.

    SvarSlett
  2. Takk! Det gjør jeg også, og en dag skal jeg fortelle om den mannen som fikk meg til å begynne med en så oppstyltet hobby.

    SvarSlett
  3. stokkender! av alle ting!

    SvarSlett
  4. Ender er ok. Gjess derimot...
    På den retrokule kafèen Capello i Strædet har de en skulptur i plast (ja, jeg kaller det skulptur. Det er sikkert like feil som å kalle en altan for en veranda, men who cares. I'm downs.)

    Jeg ville bare si at jeg likte diktet ditt. Det er når man skriver sånne dikt at man elsker seg selv litt høyere. Kan ikke vi ha en høytlesningsaften? Taffelmusikk (elendig ord) med opplesing av egne og andres dikt? ARE YOU DOOOOWN FOR IT???

    Lot's of løv (som springer ut)

    fra Lone som i likhet med alle andre er våknet fra dvalen. Ja, det kjennes sånn ut. Heia mummidalen.

    SvarSlett
  5. Ja, ja, ja! Absolutt! Høytlesningsaften, count me in! Jeg liker diktene dine, og det er altfor langt mellom hver gang jeg får begrave meg i selvforherligende poesilesning. Jeg skal passe på å gi beskjed neste gang jeg er i Bergen, for jeg er redd hybelen min i Trondheim er litt liten til sådanne rødvinsdrikkende anliggender.

    Og skulpturer er skulpturer, enten de er i gips, plast eller stein. Eller tapetlim og papir, som jeg pleide å lage dem i. Men ikke ender. Jeg laget ugjenkjennelige fugler i gult, og de skulle ikke en gang være Gullars.

    SvarSlett
  6. Hurra!
    Jeg har forresten også blogget når jeg ikke fikk sove i natt.

    SvarSlett
  7. Og jeg likte spesielt godt den siste setningen. Det handler om å stå opp fra de døde. Alt rundt oss gjør det nå om dagen!

    SvarSlett
  8. Og wow! Jeg glemte helt å skrive at det var en skulptur av en gås! Den var fryktelig!

    SvarSlett
  9. Jeg leste bloggteksten din, og det var vakkert. Og en smule smertefullt, for jeg kjente meg igjen, og jeg kjente igjen hvem du skrev om, det fikk meg til å gå inn på vår felles venns blogg som jeg ikke har besøkt på noen dager og som jeg derfor ikke visste at var syk. Det er så fint at bloggverdenen er et samfunn, hvor en kan lese hverandres blogger og få dem til å fungere som jungeltelegraf, det får meg til å tro på fellesskap igjen. Du, jeg, Ida og et helt nettverk av nettfolk skaper et fellesskap av støtte, interessante diskusjoner og nære vennskap, og dette får meg til å tro at alt kan repareres likevel!

    SvarSlett