Vintersol

Da jeg flyttet til Trondheim, var det med forventning og ikke så lite skrekkslagen frys - eh, fryd. Jeg skulle bo alene, jeg skulle forlate alle mine elskede bortsett fra en og stå helt på egne, vaklende ben. Og, det avgjørende skremselspoenget som omtrent alle mine kjære trakk frem som motargument når jeg sa jeg skulle til Trondheim - "Ellinor, du vet at det er kaldere og mørkere der, ikke sant? det kan bli opptil tyve minus!".

Dette siste var det egentlig skremmende ved denne nordlige byen (nord for Bergen, i hvertfall) - her kom det til å bli veldig, veldig kaldt. Tyve minusgrader. Som erkebergenser som aldri har opplevd temperaturer under seks, sju minus var dette skremselspropaganda av ypperste slag. Hadde det ikke vært for at Silje og Studier er sterke magneter ville jeg kanskje blitt for redd og stukket av. Som det var nå bet jeg tennene sammen, kjøpte ullundertøy og forberedte meg på å gå i hi. Dessuten, jeg så på det som en utfordring og en opplevelse - jeg skulle oppleve helt nye væropplevelser! Temperaturer på tyve minus er et nytt fenomen for en erkebergenser uten sans for fjell og snø.

Og den trønderske vinteren kom. Med snø i å store fall at selv trønderne ble overrasket og mørke nesten tyve timer i døgnet. Riktignok vil jeg sverge at Bergen er mørkere, fordi Trondheim faktisk har fire timer lys, mens Bergen har seks timers skumring, men det er ikke poenget.

Poenget er nemlig det at den store kulden nå har vært her på besøk. Sant nok, det ble ikke tyve minus. Det ble atten. Jeg nå har opplevd 18 minusgrader. Og overlevd. Erfaringen er nådd, det var kaldt som fy, men med ulltøy og innendørs lesing var alt egentlig fint. Særlig fordi i tillegg til den store kulden kom solen, stor og klar og veldig lys. Og den er her mye lengre nå enn før solsnu.

Ta den, du store kulde - aldri mer kan du skremme meg.