Engel på nederste trinn

barnelære

2012-01-10T08:09:00.000-08:00

Vi lærer som små
at et plaster skal rives av raskt

du og jeg river av limet i milimetersteg

De fire lysene og hva de handler om

2011-12-18T14:11:00.000-08:00

Eivind Scheie har skrevet det fineste adventsdiktet noensinne, og det beregnet på barnetv, til og med: det er skrevet til julekalenderen i Portveien 2, året 1987. Diktet er med andre ord like gammelt som meg, og det er ufattelig mye finere enn selv Inger Hagerups dikt "Så tenner vi et lys".

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. Inger Hagerups dikt om å tenne fire adventslys er behagelig og befriende sekulært, med et lite forsøk på et endelig, politisk utsagn mot slutten: vi tenner lys for glede, tro, håp og aller mest for fred på denne lille jord, der menneskene bor. Trygge, allmenne prinsipper, noe alle kan samles rundt og være enige i. Jeg liker det, for all del, men det er ingenting mot Scheies dikt. For selv om Tenn lys! handler om adventslysene, og det naturligvis er inndelt i de fire obligatoriske strofene, alle dedikert til hvert sitt lys, fra første til fjerde søndag i advent, handler dette diktet om så mye mer. I likhet med Inger Hagerups dikt har Tenn lys! mer på hjertet enn de fire lysene det handler om, men her stanser også likheten. For Inger Hagerup, som ellers er så modig i lyrikken sin, er tannløs i adventstiden: hun vil tenne lys "for freden". Det pasifistiske budskapet i Så tenner vi et lys er så blekt at det nesten er gjennomsiktig, særlig sammenliknet med budskapet i Tenn lys!

Den første strofen er nesten som Inger Hagerups dikt oppsummert, med et ønske om felles håp for alle. Men her får håpet også en funksjon, håpet skal utløse andre bra ting, og lyset symboliserer ønsket om dette.

Tenn lys !

Et lys skal brenne for denne lille jord.

Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.

Må alle dele håpet så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

Som min mor ville sagt, håpet fødes i handling. Eller, hvis du snur litt på det: handling fødes i håp. Denne strofen, dette håpet, legger grunnlaget for de neste tre strofene.

På den andre søndagen i advent viser diktet tenner:

Tenn lys !

To lys skal skinne for kjærlighet og tro,

for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.

Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.

Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Kjærlighet og tro, det er jo fint? Men resten - må fanger få sin frihet! og flyktninger et hjem!
Plutselig handler det ikke lenger om å sitte i en varm stue og tenke fine tanker, det handler ikke engang lenger om å passivt håpe. Plutselig er det blitt et politisk dikt med brodd og varme. Temaet er ikke lenger koselig, men desto viktigere: det handler om undertrykking, og ikke minst om frigjøring. Og det blir dagsaktuelt: Hvem har ikke trengt trøst dette året? Denne sommeren? Og hvem har ikke, på et eller annet tidspunkt, forsøkt å trøste noen andre? Og ellers i år: En har henrettet uskyldige, bombet etpar land, og Norge holder i dette øyeblikk på å returnere hjemøse flyktninger. Denne strofen handler om den verden vi lever i.
Og det er den siste linjen som treffer meg allermest. Det er trøst i akkurat det lyset.

Så: det tredje. Den tredje strofen er den fineste av alle:

Tenn lys!

Tre lys skal flamme for alle som må sloss.

For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.

Må ingen miste motet før alle folk er ett.

Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Hva skjedde med den obligatoriske pasifismen som skjemmer alle julehilsener og adventskort? Hva skjedde med det tannløse, allmenne ønsket om fred på jord? Tre lys skal flamme! Ikke skinne, ikke lyse, de skal flamme. Dette er varmt, dette er sterkt, dette er ikke fredelig. Ingen fred uten frihet, ingen frihet uten kamp! Jeg har vært på uttallige demonstrasjoner der dette runger gjennom gatene. Det er fint med fred, men dersom en skal oppnå fred, må en kjempe for den. Det blir ikke fred av å tenne lys, men det kan bli frihet av kamp, og vi kan tenne lys for dem som kjemper. Dette er adventsdiktet som oppfordrer til å slåss mot urettferdighet, som anerkjenner dem som må kjempe for friheten og som krever at vi må støtte dem. Om den forrige strofen viste tenner, biter denne.

Så langt er dette et adventsdikt som treffer meg i magen, i halsen, i hele meg. Det er det fineste adventsdiktet jeg vet, og den melodien Sigvald Tveit har skrevet til er så fin, så et sted mellom andre og tredje strofe får jeg bestandig en liten klump i halsen som gjør det vanskelig å synge. Jeg synes dette diktet er så sterkt og modig at det nærmer seg sånt som Nordahl Grieg skrev. Jeg kan synge, med inderlighet, at jeg tenner lys. Å tenne lys for noe er en sterkt ladd symbolsk handling, og jeg legger hele meg i den symbolikken her, i disse tankene.

Og så kommer fjerde strofe, og like plutselig som det begynte, ender det. For meg, altså.

Tenn lys !

Nå stråler alle de fire lys for ham

som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.

Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.

Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.

Denne strofen får meg alltid til å tie stille.

Jeg vet at julen er en kristen høytid, i alle fall den julen som tradisjonelt feires i Norge i dag. Noen av oss har gjenerobret det tidligere vintersolverv og gjort det tema for jolefeiring, men jevnt over er det Jesus en feirer i Norge. Advent er ventetiden, det er julen og Jesus vi venter på. Og hvis noe dikt skal handle om Jesus, må det være et dikt som dette. Hvis det skal være om en Jesus jeg har et fnugg av respekt for - og jeg har stor respekt for den historiske Jesus - så må det handle om den mannen som sto med de undertrykte og ga dem håp, mannen som trodde på kamp for rettferd og frihet. Hvis noen kristne lys skal tennes i dag, så er det dette lysene skal handle om. Hvis det skal handle om et kristent håp, så må det håpet innebære kamp for de sakene Jesus kjempet for - noe annet ville være feigt. Så hvorfor tier jeg? Hvorfor kjenner jeg det synke litt i meg av denne strofen?

Denne strofen handler ikke lenger om det jeg tror på. Eller, om det fremdeles gjør det, så tar den omveien gjennom en religion jeg ikke tror på. Jeg kan ikke, ikke med hjertet og livet og alt jeg har, synge denne strofen, ikke slik jeg legger kraft i de tre første. Dette er noen andres tro, jeg kan ikke late som om det er noe jeg tror på når jeg ikke gjør det. Jeg kan ikke hykle, jeg kan ikke synge at alle lys egentlig skinner for ham, for det tror jeg ikke på. Og jeg vil så gjerne! Jeg vil så gjerne at alle fire lys skal brenne for slikt jeg tror på! Hva skal en stakkers ateist med for mye integritet og for mye respekt for andres tro, gjøre her?

Jeg tenner fire lys, jeg. Mange lys. Fordi mørket er så stort, og fordi det bergenske regnet pleier å være så vått, fordi det finnes så mange flyktninger og fanger og tårer og urettferdighet, og fordi det finnes så mye godhet og kjærlighet og mot og trøst likevel. Men det fjerde lyset tror jeg at jeg egentlig tenner for litt av det samme som Inger Hagerup gjør: for menneskene på denne lille jord.

tredje

2011-12-11T14:35:00.000-08:00

Tenn lys, et lys skal brenne

for denne lille jord,

den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje
Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det

Tenn lys, to lys skal skinne

for kjærlighet og tro
For dem som viser omsorg og alltid bygger bro
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem

Tenn lys, tre lys skal flamme

for alle som må slåss
for rettferd og for frihet, de trenger hjelp fra oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett

Andre

2011-12-04T14:26:00.000-08:00

Tenn lys, et lys skal brenne for denne
lille jord, den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje
Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det

Tenn lys, to lys skal skinne for kjærlighet og tro
For dem som viser omsorg og alltid bygger bro
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem

første

2011-11-27T14:18:00.000-08:00

Tenn lys, et lys skal brenne
for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje
Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det

elegi

2011-10-10T17:42:00.000-07:00

Jeg måtte løpe etter siste buss hjem i kveld. Jeg rakk den ikke, og jeg rakk å miste noe annet i tillegg: en kjær, kjent og ikke minst trofast venn. En teknisk duppeditt som har overlevd i min varetekt lenge. I dag, på vei hjem, sørget jeg.

Tekniske ting dør mellom fingrene mine. Datamaskiner, mp3spillere, diskman og ikke minst mobiltelefoner rett og slett forsvinner. Noen ganger dør de fordi jeg har mistet dem i bakken én gang for mye, noen ganger fordi jeg har gått hjem og blitt gjennomvåt, noen ganger har jeg mistet dem - punktum. Resultatet er det samme, tekniske ting hos meg lever farlig.
Jeg tror det må ha vært et stykke utpå nyåret 2007. Telefonen min døde. Mellom fingrene på meg, nærmest. Og ettersom jeg opplevde familiesituasjonen i Bergen som litt prekær, ble jeg veldig, veldig nervøs. Jeg trengte den telefonen, men jeg hadde ikke egentlig råd til ny telefon. Ikke en som kunne overleve mitt selskap, i alle fall.
- Her, sier min beste venn. -Jeg har den bare liggende. Jeg hadde den fordi jeg ville ha en telefon fri for duppeditter, og den har fungert veldig bra. Men nå har jeg litt lyst på duppeditter, så jeg har skaffet en ny telefon med sånne morsomme ting som kamera. Resultatet er en god telefon som ingen bruker, du kan bruke den?

Telefoner går på rundgang, har jeg skjønt. Hennes nye telefon er arvegods, den også. Og ettersom jeg trenger telefonen, sier jeg noe sånt som "åååååååh, livreddende engel, taaakk!".

Telefonen var en Nokia 6060. En flip - telefon. Svart. For meg, veldig, veldig fancy, selv uten ekstra fancy tilleggsutstyr. Jeg har elsket den.

Den har vært på fornavn med gulvet. Den har blitt håndtert i situasjoner hvor jeg har vært så stresset at fingrene mine har mistet all kraft og ting bare faller. Den har gått hjem fra skolen med meg i høljeregn og sludd, og den har ligget i skyggen ved siden av meg, mens temperaturen nærmet seg tredve varmegrader. Den har en gang svømt under dusjkabinettet mitt. (Det tålte den ikke så godt, men den kom seg igjen. Det er det jeg mener: den kom seg igjen.) Jeg har mistet den et utall ganger, og hver eneste gang har noen vennligsinnede mennesker plukket den opp, frivillig ringt forskjellige nummere på telefonlisten min, slik at telefonen kunne returnere til meg. Denne telefonen har tålt alt.
Og den har alt jeg har ønsket meg av en telefon. Alle funksjoner, og ingenting mer. Telefonen jeg hadde før denne, den som døde, hadde en utrolig irriterende internettknapp som gjorde at den ville på nett hvis jeg strøk over mellomromstasten når jeg skrev meldinger. Nokiatelefonen har ikke hatt noen slike. Internett, javisst, men bare hvis jeg mot formodning skulle ønske det. Det har jeg nesten aldri gjort. Derimot har jeg likt meldingsfunksjonen, og særlig smilefjesene jeg kunne bruke. Den har hatt vekkerklokke, nedtellingstaker som kan brukes når en lager mat, kalender som endelig gjorde meg i stand til å bruke en "syvende sans", fordi en bestandig har telefonen på seg. Den har hatt absolutt alt jeg ønsket meg, i tillegg til at den tålte meg. Jeg vet ikke om telefonen har vært like glad i meg, men jeg har vært veldig glad i den.
Det er klart, den har ikke levd helt uskadd hos meg. Den har mer enn noen riper i lakken, og etter den dusjopplevelsen har lampesignalet på forsiden vært litt ustabilt. Men den har fungert! Og etter over fire år i min varetekt, synes jeg fremdeles det er frydefullt å åpne klafftelefonen, eller å avslutte en samtale bare ved å legge telefonen sammen. For ikke å snakke om at det går rykter om at klafftelefoner ble oppfunnet etter inspirasjon fra Star Trek. Og hver gang den besøkte murgulvet på kjøkkenet mitt, og den fremdeles virket etterpå, tenkte jeg at det sikkert var fordi den var en klafftelefon, slik at skjerm og sånt var litt beskyttet. Dessuten er den ganske kompakt, denne telefonen. Den har naturlig glidd inn slik at den fikk plass i en slags grop i håndflaten min, og der har den ligget som en rund, behagelig stein. Alle smarte telefoner jeg har sett, har for eksempel vært store, flate og firkantede. Disse telefonene er ubehagelige, og om vinteren, når to av fingrene mine mister all kraft og blir til puddingfingre, da er det genialt med en liten, behagelig tung og nesten rund telefon som kan holdes på plass uten lillefinger og ringfinger, en telefon som attpåtil har behagelig store taster som gjør det lett å skrive.

Men så skal jeg hjem nå i kveld, og jeg ser bussen komme, og jeg løper etter den, selv om jeg egentlig vet at jeg er for sent ute. Og når jeg endelig stikker hånden i lommen for å se på telefonklokken, er lommen tom. Naturligvis, den er alltid tom. Det er her en nagende følelse brer seg i meg, for jeg mener å huske at jeg stakk hånd, med telefon, i lommen, og at jeg tenkte "ikke legg den i denne lommen uten å holde på den, husk det". Lommen jeg tenker på har et svært hull tvers gjennom foret, og hvis noe lite og tungt legges der, faller det rett gjennom. Jeg sjekker desperat den andre lommen, for det kan jo hende, det kan jo hende... Den andre lommen har mye rart, en diskman med noen knapper som mangler - den virker likevel -, en refleks med morsom form, en nesten oppspist pose doc, et hårstrikk jeg trodde jeg hadde mistet, en sprittusj. Ingen telefon. Jeg sjekker en gang til. Ingen telefon.
Jeg snur. Følger egne steg bakover. Det var jo et lite stykke der jeg løp etter bussen, kan jeg ha mistet den der? Det er jo sannsynlig, er det ikke? Hvis den hadde falt på asfalten mens jeg gikk, burde jeg ha hørt det, for den har som sagt passe tyngde, den lager lyd hvis den faller. Men det stykket jeg løp er delvis jordsti, så kanskje, kanskje... jeg leter, leter mer, går enda en runde, leter, leter... Gir opp. Tar siste buss hjem.
Alltid tidligere når jeg har mistet telefonen, har den kommet tilbake. Det siste året har jeg derimot vært litt ekstra nervøs når jeg har "forlagt" den, for den ser etterhvert så slitt ut at en tilfeldig forbipasserende sannsynligvis ville trodd det var søppel. Dessuten er den jo noen år gammel, i følge Nokias hjemmesider ble den lansert i 2005, og den har tross alt bodd hos meg i noen av de årene, så nå har den lært seg forsvarsteknikker. Når den faller på bakken nå, skrur den seg ofte av. Ikke alltid, men ofte. Snakker om smart telefon, hva?

Så på bussen hjem sørger jeg. I hodet skriver jeg denne bloggposten, fordi jeg mener at en telefon som dette fortjener en skikkelig minnetale. Og så, innenfor døren, stikker jeg hånden i ryggsekken for å finne frem datamaskinen - og hva finner jeg?

Min elegi er blitt til lovsang. For all del, jeg vet at telefonen er gammel og døende. Det gråhvite dere ser ved antennen, er teip, og teipen er der som støttebandasje for den stakkers, enslige ledningen som skaper link mellom kropp og skjerm. Jeg vet at den snart, snart vil bukke under for tidens - og min - tann. Skjønner dere ironien, da jeg trodde mitt lille vidunder skulle forsvinne fordi jeg mistet den ut lommen? Mitt håp, et håp jeg innser at sannsynligvis er litt fåfengt, er at mitt lille vidunder skal leve til desember og desemberlønning. Da skal jeg kjøpe meg denne, som er den litt mer oppgraderte versjonen. Det vil aldri bli det samme, det er sant. Nymotens telefoner er for lette, for tynne, for altmulig. Men i det minste vil den likne på min kjære.

å skulle finne rav

2011-10-04T09:46:00.000-07:00

Det skjedde noe rart i sommerferien. Plutselig fikk jeg en ny interesse, en ny glede i hverdagen. Dette fungerte utmerket så lenge jeg befant meg i Bergen, men straks jeg var på plass i min egentlige hverdag ble det hele mer enn merkelig, det ble nesten litt vanskelig. Og jeg visste på forhånd at det ville bli slik.

Som eksilbergenser oppdager en tidlig at det finnes mange myter om byen. En oppdager også i hvor stor grad de mytene er basert på virkelige fenomener. Visste du, bergenser som leser dette, at den gjennomsnittlige bergenser faktisk har den tonen i stemmen, den klagende, nasale lyden? Og visste du at dette blir forsterket når du, bergenser, er et annet sted i landet?

I Bergen regner det bestandig, og en kan kjøpe paraplyer på automater, omtrent som en kjøper Cola i resten av landet. Også en myte basert på et rent faktagrunnlag.

Og så, den siste myten. Som jeg hørte det beskrevet, Bergen er fotballby nummer én i Norge. Alle bergensere elsker Brann.

Jeg har brutt så mange av mytene jeg har greid. Med jevne mellomrom får jeg kommentarer om dialekten min, fordi jeg ikke snakker bergensk, eller i alle fall ikke snakker bergensk nok. Jeg har omtrent alle ordene, og jeg har ikke endret dialekt nevneverdig de siste fem årene. Når de maser som verst, hopper jeg for en setning eller to inn i den nasale lyden, jeg snakker som meg, bare med hardere, mer brå lyder. Da tror de meg. Og det regner mye i Trondheim også, dessuten tror jeg de bergenske paraplyautomatene gikk i stykker. Og fotball? Fotball har jeg aldri greid å interessere meg for. Tidligere.

Jeg vokste opp omgitt av Max Lundgrens bøker om "11 mann", bøker om et fotballag. Familien min er fotballinteressert. Eksen min er fotballinteressert. Sistnevnte har fra første stund gitt meg jevnlige innputt fra fotballverdenen, og selv om jeg har lært meg de mest basale reglene, har jeg aldri greid å mestre interesse. Minst tre ganger har han forsøkt å lære meg forskjell på serien og cupen, hvem som spiller når og hvorfor, jeg har hørt oppriktig på og glemt igjen. Tyve menn som løper på en bane, sparker i en ball - to menn i hver sin firkant - hva er greien med det?

Og så har altså denne sommeren kommet. Jeg så en fotballkamp med min omtalte bestevenn/eks. Jeg kjente at jeg ble interessert. Nei, mer enn det, jeg kjente at jeg ble engasjert. Engasjert? Jeg lærte noen nye regler, og vips begynte jeg å følge med på bruken av dem, full i fryd hver gang jeg skjønte hvorfor de spilte som de gjorde. Så når min beste venn går på Stadion, hva gjør jeg? Hva gjør jeg? Jeg går på pub. Jeg oppsøker noen som sender kampen på skjerm, sånn at jeg kan se den. Hva har skjedd her?

Og trenden fortsetter. Jeg ser en kamp til, frivillig. Jeg ser en tredje kamp. Frivillig. Og jeg føler meg levende mens jeg gjør det. Jeg føler meg levende.

Det siste året har det skjedd forandringer i meg, forandringer jeg ikke forstår og som derfor har vært veldig skremmende. Jeg har vært vant til å kjenne mine egne reaksjoner. Det er ikke alltid jeg vil anerkjenne dem, jeg har en pinlig tendens til å fornekte depresjonene mine til de slår meg ned, men det betyr ikke at jeg ikke gjenkjenner dem. Og da depresjonene forsvant i fjor, kjente jeg en lettelse som knapt kan beskrives. Jeg kunne plutselig tenke klarere. Jeg kunne plutselig gjøre sånne ting som jeg aldri våget før - jeg kunne drikke alkohol i offentlighet, omgitt av fremmede mennesker! Jeg følte meg trygg, stabil, jeg følte fred.

Siden jeg var seksten har jeg hatt tilbakevendende depresjoner med nesten punktlige tre års mellomrom. Dersom jeg skulle følge mønsteret for mitt stemningsleie, skulle jeg denne høsten nærmet meg en faretruende vegg. Jeg skulle satt utfor en usynlig nedoverbakke akkurat rundt april, mai, en nedoverbakke som endte i blåmerker og alvorlige legeansikter en gang i slutten av november. Den nedoverbakken, som jeg etterhvert er blitt fortrolig med, finnes ikke i år.

Nå lurer du på sammenhengen mellom dette og fotball, ikke sant? Det har i alle fall jeg lurt på. Veldig.

For mens fjoråret besto av fred, av trygghet og en hel serie med nye opplevelser der jeg følte meg normal, har dette året bestått i en økende grad av... noe. Noe nytt. Jeg gjenkjenner det ikke. Jeg er rastløs. Ting som bestandig har gjort meg lykkelig - en god bok! Kafesamtaler med de beste menneskene jeg vet, mens vi snakker om abstrakte ting! Analyser av hva-det-skal-være! Dette som har fylt mine dager og mine netter, vært mine lyspunkt - de kjeder meg litt. Jeg føler meg nesten på sidelinjen. Igjen, hva har skjedd her?

Jeg har pløyd gjennom noen teorier. Er jeg på vei ned i en depresjon? Nei, det tror jeg ikke. Er det et spørsmål om selvoppfyllende profeti - er det fordi jeg vet at jeg vanligvis ville vært på vei nedover, lager jeg det hele selv? Nei, ikke det heller. Er jeg for "flat", da, er det snakk om at medisinene jeg går på fratar meg følelser? Denne teorien har jeg dreid mot, men det er ikke helt riktig, det heller. Jeg endret dose i fjor, etter at jeg rundt april faktisk hadde en skikkelig, skikkelig dårlig helg, og særlig da kjente jeg hvordan ting falt på plass for alvor. Dessuten, jeg følte jo ting i fjor, jeg følte dem bare på "normalt" vis, uten disse toppene og dalgropene som tømmer en for all energi. Jeg følte ting, men jeg kunne slappe av og faktisk føle, uten å skulle kontrollere meg selv hele tiden. Så hvorfor har det nå endret seg? Hva har endret seg? Det er noe.

Nå begynner det å vokse frem en alternativ teori. Det handler kanskje om adrenalin.

For mine humørsvingninger har krevd mer energi enn jeg har vært klar over. Ubalansen, den evige faren for ubalanse, har også bidratt til at jeg har hatt et veldig kontrollbehov, og midt i drakampen mellom kontroll og stemningsorkaner, der har jeg vært. Når så denne kampen plutselig stilner? Hva gjør en da?

Da oppdager en plutselig at en har et energioverskudd som ikke brukes til noe. Jeg trenger noe nytt, noe mer. Jeg trenger adrenalin. Jeg trenger spenningstopper. Og, viste det seg, omgitt av mange lett berusede, brautende menn som brøler, får jeg et lite adrenalinkick.

Dette er en periode hvor jeg må lære om meg selv, og hver gang jeg tror jeg har skjønt meg selv, oppdager jeg noe nytt. Jeg, som tidligere har vært så tett innpå mitt eget følelsesliv at jeg aldri har visst helt hva som var meg og hva som var ubalanse, har nå ro og mot til å gå på oppdagelsesferd i meg selv.

For eksempel har jeg nettopp innsett at jeg er veldig sensitiv til lyder rundt meg. Humøret mitt, følelsene mine, svarer på de lydene jeg hører. Latter ved nabobordet får meg til å smile. Gråt på tv snører halsen min sammen. Publikum har alltid vært det beste ved fullstappede konsertlokaler. På fotballkamp bruker jeg nettopp dette: Jeg hører på dem rundt meg, på deres "ååååååååh!!" med forskjellig intonasjoner, og kjenner spenning. Kanskje er det fordi jeg ikke helt greier å slippe meg løs på egenhånd? Godt mulig er det rester av kontrollen min som holder meg igjen, og kanskje lar jeg dem miste kontrollen for meg. Hvis det siste er tilfelle, kan det kanskje hende at jeg med tiden kan slippe kontrollen enda litt mer. Kanskje er dette enda en fase mot en friskere meg. Det gjør det egentlig enda mer spennende.

Jeg har, i så mange år, hatt en klar idé om hvem jeg var, om hva som utgjorde de viktigste bestanddelene i min identitet. Dette passer overhode ikke inn i skjemaet, men det er der likevel. Jeg tror at det å se fotballkamp, det å la seg selv bli revet med, er en sunn utvikling, selv når utviklingen kolliderer med det jeg trodde at jeg var. Jeg har vært så mange steder, jeg har vært politisk, jeg har vært kunstnerisk, jeg har vært litterær og intellektuell. Nå er det kanskje på tide at jeg utforsker meg selv som fotballinteressert.

Bra

2011-08-15T08:53:00.000-07:00

Hun sier alltid det er bra

Hun ville aldri si noe annet.

Men så er jo det sånn det fungerer mellom oss

sånn er reglene vi bygger på

Og jeg vil ikke ha det annerledes

Tror jeg.

som poeten sa,

Elsker du nok, lyver du. Ofte.

Så veldig sant.

Og hun elsker nok. Vi

elsker begge.

Dette eksisterer, dette er sant

og det er gjensidig.

Jeg husker ikke sist

2011-06-24T15:57:00.000-07:00

jeg ble så betatt av en musikkvideo.

Ååå, åååå, åååå. Jeg elsker tolkningen av the March Hare.

Tenk at...

2011-06-10T15:07:00.000-07:00

...det finnes så snille mennesker her i verden.

I kveld skulle jeg egentlig sitte på et tog til Oslo. I morgen tidlig skulle jeg egentlig sitte på et fly fra Oslo til København. I København skal jeg, etter planen, være på et sommerkurs. Det er et utvekslingsprogram som Instituttet for Nordistikk og Litteraturvitenskap har sammen med andre universiteter i Norden, der en får et stipend som akkurat dekker både reise og opphold. Det finnes mange kurs, men det kurset som skal være i København akkurat dette året handler om engler og demoner og andre artige ting i nyere, dansk litteratur - et område jeg kan ingenting om, noe som gjør det enda morsommere.
Og jeg drar ikke alene. Jeg har en Megameg, som er akkurat som meg, bare litt større og mer mega. Hun er om mulig enda mer nerd på fantastisk litteratur enn jeg er, og da jeg hørte om dette kurset var hun den første jeg tenkte på. Vi laget en plan. Megameg og jeg, på Danmarkstur, fordi vi begge er sånne nerder som helst vil bruke en del av sommerferien til å gå mer på skole, så lenge det innebærer fantastikk.

Som sagt, hun er som meg, bare litt mer mega. Ingen av oss har stedssans og ingen av oss er flinke til praktiske detaljer rundt en reise til Kontinentet, så det var med bankende hjerte vi bestilte billetter. Vi sjekket og dobbeltsjekket, og joda, den aller, aller mest effektive, praktiske måten å reise til Køben på ville være å først ta toget til Gardermoen, og derfra ta flyet videre. Det var billigst og det passet best med tidsskjemaet vi skulle holde oss innenfor. Billetter bestilt, printet ut - referansenummer lært halvveis utenat. Jeg har sjekket passet mitt noen titalls ganger de siste dagene, jeg har pakket de siste to døgnene. Pensumbøker er lånt og (til dels) lest. Vi er forberedt, sånn omtrent i alle fall. Vi har kontroll.
Og så skjer en flom. Plutselig er toget til Oslo innstilt, og det oppdager vi en time før toget egentlig skulle gå, da jeg får en lettere anspent telefon fra Megameg, om at med mindre jeg kan trylle frem en sjåfør og en bil i dette øyeblikk, kan vi vinke et tragisk farvel til flyturen. Flyet som skulle ta oss til Danmark. Og kurset begynner i morgen tidlig, vi har fått innstendig bønn om å være der i tide - men jeg har ingen bil og ingen sjåfør. Vi er plutselig veldig små og veldig alene, og med et lett anstrøk av galgenhumor undrer vi på om det egentlig ikke er meningen at vi skal på kurs, det er nemlig ikke meningen at vi skal komme oss til Danmark.

Men Megameg er ikke alene. Hun har stått på et busstopp, med ryggsekk og trillekoffert, og så har Svigerforeldrene reist forbi. Svigerforeldre ber henne hoppe inn i bilen, og etter en snartur til togterminalen, der en innser at det er flom og at dette virkelig ikke går, henter de meg til kriseplanlegging. Etter en kort idémyldring finner vi ut at det greieste er å sjekke om det går et alternativt fly til Danmark i morgen. Jeg kjenner en kulde bre seg i mellomgulvet, for jeg har ikke penger til en alternatuv flytur - mitt budsjett er nøye beregnet og tåler ikke en tusenlapp i plutselige reiseutgifter. Megameg vet dette, og vi mumler litt frem og tilbake, mens vi kjører i en rød bil til hvemvethvor. Megameg vet. Vi skal tydeligvis til Svigerforeldres hjem.

Før jeg vet ordet av det sitter jeg ved et kjøkkenbord sammen med to fremmede mennesker i femtiårene, foran en oppslått datamaskin. Det går et fly som passer, fra Trondheim til Køben. Med dette flyet er vi fremme omtrent som planlagt, og alle hindringer skulle være ryddet av veien. Det er bare ett problem: Flyet koster mer enn jeg har i reisepenger. Dette vet Megameg.

Og dette skjønner Svigerforeldre, de skjønner. Ti minutter senere har Svigerforeldre kjøpt billetter. "Vi kan få igjen senere en gang, det haster ikke. Vi vet hvordan det er å være studenter", sier de."Noen gjorde en gang dette for oss", sier de. "Og kanskje når dere er femti, kan dere gjøre noe liknende for en kommende generasjon av unge, blakke studenter", sier de.
Jeg har ikke ord. Jeg synes Takk blir litt lite. De har nettopp betalt noe som for dem tydeligvis er en overkommelig overraskelsesutgift, men som for meg tilsvarer matbudsjettet mitt. Og dette har de gitt til meg, uten å nøle. Jeg har kjent dem i nesten femten minutter.

Tenk at det kan finnes så fine mennesker. Som bare ordner, fordi de kan.

en forbannet lysfontene

2011-06-08T10:38:00.000-07:00

Jeg har alltid lurt på hva som gjør meg til en magnet. Nå nylig foreslo noen at det er fordi jeg møter blikket til folk, og jeg ville så gjerne tro på det: et enkelt tips til hvordan avmagnetisere meg! Se ned!
Og så kom gårsdagen og jeg ble påminnet om at det slett ikke handler om det. Dessverre.Jeg kan se hvor jeg vil, og fremdeles vil jeg høre

Hei! Du er fra Bergen, ikke sant?

fra andre siden av gaten. Jeg er på vei hjem fra Dragvoll, klokken er snart syv på kvelden, jeg har øretelefoner på og ser ned i bakken mens jeg går. Nå ser jeg opp, lettere forfjamset. På andre siden av gaten står en mann og vinker. Jeg kan ikke huske å ha sett ham før, og jeg må vite, "hvordan visste du det?"
Han krysser gaten for å prate til meg, og han har et enormt smil som sprekker hele ansiktet opp. Okaaaay. Varselsbjeller ringer et sted i det fjerne, men jeg må altså vite: hvordan i huleste kjenner denne mannen til meg? Eller, hvorfor vet han så spesifikt hvor jeg er fra?
Årstad Videregående. Pokker. Han har sett meg på en scene, der jeg holder en tale om det fantastiske kulturlivet på skolen vår. Og han tror vi er venner. Jeg tror i alle fall at han tror at vi er venner. Hvis jeg forstår vår kommende samtale rett, har vi visst snakket sammen en gang, sannsynligvis fordi jeg passerte ham og han har snakket til meg.
Jeg gjør et valg her. Jeg kan vende snuten hjemover. Det var den opprinnelige planen, det er dét jeg helst vil. Jeg vet også at å vende snuten hjem nå er det dummeste jeg kan gjøre. Hvorfor? Fordi jeg har truffet ham før. Nei, ikke fordi vi traff hverandre en gang for en fem, seks år siden, mens jeg passerte ham og syvhundre andre elever som jeg skulle snakke for, men fordi han er en av dem - jeg kjenner ham allerede, jeg vet nøyaktig hvordan det kommer til å forløpe seg. Det handler ikke om hudfarge, aldersgruppe, klesstil, javel, det handler kanskje litt om klasse - jeg tror det handler om kjønn, men jeg er ikke sikker, for det finnes et fåtall jenter blant dem - jeg tror ikke de er tiltrukket av meg, ikke på ekte, de er bare sugd mot meg som om jeg var en sterk magnet og de en sikkerhetsnål. Hvis jeg går hjem nå, går han også hjem nå. Til mitt hjem, vel og merke.
Vi står rett utenfor min nærbutikk, og nå insisterer han på at han vil kjøpe brus til meg. Brus? Jeg nekter, sier at jeg vil ikke ha brus, dessverre. Dessuten, dikter jeg opp på stående fot, jeg skal til den neste butikken, den som (gjetter jeg) ligger like ved der han bor. Joda, han bor på Moholt studentby. Nettopp. Jeg skal følgelig til hans nærbutikk. Hvorfor? Jo, fordi den er billigere! Men de har jo bedre frukt på Ica? Ja, men jeg skal ikke ha frukt (bestemmer jeg meg for.) Jeg skal ha... (ingen anelse. Ingenting, egentlig. Det finner vi ut av.)
Langs veien til Rema griper han hånden min. Og jeg visste at det ville komme, for det kommer alltid - åfaenihelvetekanjegaldrislippemåjeg bestandigmåjegbestandig, faenfaenjeghaaaaaterååååååååh! Snillpikesyndrometogdetteersåsurrealistiskogsamtidigvelkjenatjegvetoglikevel - Dette er første steget og det neste kommer og er faenssataniføkkingsjæ Jeg vil lirke hånden ut, han holder den hardere og sier jooooda! Det er greit, er det ikke? Og så vil han bøøøye seg ned og kyyyysssssssekingsjævlahelvete meg. Jeg vender hodet bestemt til siden. Dette har jeg lært av erfaring: du kan faktisk ikke slippe unna munnen deres, den kommer uansett - de finner en måte. Du kan gå på andre siden av fortauet, du kan holde sekken din mellom dere, men hvis du er alene slipper du ikke unna at munnen deres rettes mot deg. Det du kan bestemme er hvor den munnen skal havne. Dette er lærdom jeg fikk da jeg var femten, og jeg har prefeksjonert taktikken. Munnen skal havne på kinnet, langt ut på kinnet, og hvis du bestemt flytter hodet i nøyaktig riktig øyeblikk gjør du det også veldig klart hvor grensen går. De respekterer aldri grensen, men de ser den. Okay, ikke det? Nei, sier jeg. Akkurat passe skarp i stemmen - ikke direkte kaldt og uvennlig, men desidert bestemt og endelig. Kaldt og uvennlig skaper en debatt jeg ikke orker, og fører bestandig til at de prøver en gang til. Bestemt og endelig? De rygger litt unna, omstrukturerer angrepet litt, og i mellomtiden kan jeg bruke pausen til å trekke til meg hånden. Resultatet? Nå har han en hånd fri, og den bruker han til å trekke hele kroppen min inn i en intim klem. Og fortauet er trangt, så jeg er nesten i bilveien allerede. Jeg kan bli overkjørt! Herregud, hvis jeg er blodig kjøttdeig - vil det hjelpe? Faenfaenfaenfaenfaenogjegbannersomjegaldriellersgjørmenfaensatansdrittsekkfrahelvete. Fremdeles bedre enn før.

På Rema: vi går gjennom gangen. Jeg forteller at jeg studerer litteratur, og det er lurt av meg. I fem minutter legger han ut alt han vet om Ibsen, Hamsun, Bjørnson og Undset, han prater høylytt om hva han mener - jeg kan nikke, si "ja" eller "nei". Se alle andre steder - på ost, på brød, på posesuppe. Deretter: åååh, alle de vennene han har som har skrevet bøker. En bestemt venn har skrevet 28 stykker! Jeg velger å ikke stille spørsmålstegn ved dette - når en upublisert fyr skriver 28 bøker, er det neppe 28 gode bøker. Skriver jeg? Jaaa, jooo, hvilken litteraturstudent skriver ikke? Åååå, han er imponert!. Javel, ja.
Han kjøper middagsingredienser. Jeg kjøper krydder og en banan - jeg fant ut at det var det enkleste, og jeg har nesten bruk for det også. Han prøver igjen å kjøpe brus til meg, og han blir frustrert og fornærmet når jeg igjen forklarer at jeg ikke vil ha brus. (Og hvorfor bestemt brus? Hva er greien?) Han insisterer, jeg avslår, han ler av alt jeg sier, høylytt og lettere hysterisk. Jeg føler meg fanget. Igjen. Jeg burde gått, sier du? Jeg burde sagt i klartekst at vet du, dette er jeg ikke interessert i? Jeg får det ikke til. Jeg leter etter en åpning, leter og leter, finner den ikke. Den er der nok, og det er lett å se den foran en dataskjerm, lettere å se den i en samlet gjeng av venner, men på nærbutikken din, en fyr som påstår at han kjenner deg og som prater sammenhengende - det er ikke lett. Jeg får det ikke til. Det jeg vet er at hvis jeg følger dette løpet ut, kan jeg slippe unna i løpet av ti minutter, og da vil jeg igjen ha fått kontroll over situasjonen. Hold fysisk avstand, vær så vennskaplig som mulig - for kjølig kulde? Gjør dem mer pågående. Vennlig avstand? De tror de har deg i garnet. Jeg er en glatt fisk, erfaringsmessig sleip som en ørret.
Ved kassen vil han betale alt, også mine varer. Jeg sier nei. Jeg vil betale selv. Jeg plasserer meg tydelig fremst i køen, jeg trekker frem kortet og betaler. Han blir igjen småsnurt for at jeg er så viljesterk, så egenrådig. Jeg tror han synes jeg burde ta imot, men det kan jeg ikke. Jeg tviholder på alle små ting jeg kan, som viser at jeg har en egen vilje, jeg er fri og selvstendig, jeg er en sterk og moderne kvinne. Haha, er ikke hele denne situasjonen et tegn på at jeg mister min frie vilje, at jeg ikke legger ned grenser? Som sagt, jeg tviholder på de små ting.
Utenfor følger jeg ham hjem. Jeg følger ham, helt bevisst, like til døren. Nei, jeg vil ikke følge med inn, ikke engang for en kort tur. Hvorfor? Jeg har en avtale, jeg må gå nå. Hvor bor jeg? I den (jeg peker svevende, i skiftende retning) retningen. Når jeg skal vise ham mitt hjem? Ikke i dag. Når? Ikke i dag. Men når? Ikke i dag. Nå må jeg dessverre gå. Han viser meg igjen ringeklokken sin, og deretter ringer han på fem andre hybler i samme bygg - jeg fikk aldri helt med meg hvorfor.
Dette er faktisk det mest overlagte sjakktrekket mitt, trass i at det også ser ut til å være et tegn på at jeg er interessert i kontakt. Ved å følge ham direkte til døren har jeg unngått at han følger meg til min. Ved å gå til Rema, nærmere hans hjem enn mitt, får han aldri vite mer enn den ubestemte retningen til mitt hjem. Jeg er trygg, eller, i alle fall tryggere, på denne måten. Han ville ikke vært den første som vandret opp og ned gaten der jeg bor, for å se om jeg kom ut av huset. Han ville ikke vært den første som sjekket adressen min og dermed googlet frem telefonnummeret mitt. Nå etterlater jeg ham ved døren og går en lang omvei, inn en sidegate som fører meg en helt annen retning, full i potensielle avkjørsler, for å forsikre meg om at han aldri finner ut hvor jeg bor - ikke en gang den konkrete retningen.

Hele denne bloggteksten er jeg som er lei. Jeg er sint, jeg er lei, tanken på gårsdagen gjør meg ille tilmote, og fakta er at det er først nå i ettermiddag at det virkelig vokser meg i halsen. Jeg bannet ikke i nærheten like mye i går, trass i at jeg var våt, sulten og kald. Der og da skrudde jeg av en del av hjernen, jeg lot hele forløpet spille seg ut for meg, jeg sa mine replikker, uten å tenke over dem - gjort det før. Hvorfor er jeg sint og frustert nå, et døgn etterpå?
Fordi jeg i løpet av vår samtale egentlig la opp en forsvarsplan, der jeg analyserte faremomenter og potensielle strategier jeg kunne bruke. Fordi han egentlig hører til på Gløshaugen, i alle fall etter hva jeg forsto. Fordi han fortalte meg at han nesten aldri er på Dragvoll, og jeg trakk et lite lettelsens sukk og krysset av Dragvoll på listen over farer. Og fordi jeg likevel traff ham i Dragvollkantinen i ettermiddag.

Opplever unge menn dette? Jeg kjenner flere unge kvinner som sliter med det samme: de oppsøkes av gale menn. Det spiller ingen rolle hvordan vi ser ut, om vi er pent kledt, har hanekam og nagler, har palestinasjal og fillete joggebukser, vi kan se hvor som helst, være hvor som helst, med hvem som helst (av hokjønn) - og de dukker opp. Finnes det eldre, gale kvinnfolk som setter sin elsk på de unge mennene, og deretter forfølger dem? Jeg mistenker nemlig, trass i det betydelige mindretallet jeg har hatt av kvinnelige forfølgere, at dette handler om kvinneforakt. Det handler om at menn kan ta det de vil, uten et fnugg respekt for andres grenser. For all del - det er nesten garantert at det er at jeg ikke får til å kvittere gå din vei ved første øyekast, som gjør at de igler seg fast på meg i måneder etterpå. Jeg vet, jeg vet, ideelt sett skulle jeg sette blikket i ham med en gang og lire av meg en fornærmende tirade om at han er en drittsekk, og så skulle jeg løpt for livet. Andre mennesker, som ikke blir forfulgt, har lært seg dette bedre enn jeg har. Problemet er at jeg i de innledende minuttene oppfører meg anstendig. Det er en refleks - og etter å ha sagt tre setninger vet jeg, men da er det for sent. Jeg vet at det er fordi jeg er hardt angrepet av Snill Pikesyndromet, som gjerne inntreffer i svært ung alder og som kan holdes i sjakk, men som tilsynelatende er uhelbredelig. Jeg tror jeg har skjønt mekanismen som gjør at de henger seg fast i meg, og jeg har lært å håndtere dem i etterkant: Da jeg traff ham i kantinen lot jeg for eksempel som om jeg ikke kjente ham igjen. Jeg ventet jeg til han nikket, jeg nikket kort og gikk raskt forbi - jeg gjorde ikke en mine til å stanse, jeg flyttet blikket. Hvis han hadde prøvd å stanse, ville jeg ha pekt på vennene mine og gått. Når han ad suspekte veier hadde skaffet seg telefonnummeret mitt og ringt meg tretti ganger for dagen, hadde jeg greid å be ham slutte. Hvis ikke det hjalp, ville jeg fått en ung mann til å be ham slutte - for som sagt, menn full av kvinneforakt hører ikke så gjerne på hva kvinnen faktisk sier. Jeg er forberedt - selv i de spontane situasjonene er jeg forberedt og har et kriseberedskap bestående av fiktive planer, kjærester og plikter tilgjengelig. (Noen ganger hjelper det å være forlovet. Annen manns eie, og sånt.) På noen ukers sikt kan jeg til og med bygge opp til en direkte avvisning - jeg kan gripe fatt i et eller annet de har gjort, som blir et synlig argument for å bryte all kontakt. Jeg trenger ikke et synlig argument, sier du? Det holder at jeg ikke vil? Prøv selv. De stiller nemlig spørsmål, og "jeg vil ikke" er ikke et argument. Dersom de, etter et fåtall krampetrekninger, faktisk skal slippe taket, hjelper det å ha en konkret forklaring som handler om dem. Tro meg, jeg har lært å kvitte meg med dem, på sikt. Det er situasjonen der og da, når jeg er alene, uforberedt, når de har stilt et spørsmål jeg besvarer uten å tenke meg om og derfor har innledet en samtale, det er den situasjonen jeg ikke håndterer. De bruker de neste dagene på å finne meg, og det er fordi jeg ikke greide å trekke lillefingeren min tilbake ved dette første møtet. Jeg vet dette. Jeg tror jeg forstår mekanismene bak det hele, det eneste jeg ikke forstår er utgangspunktet. Hvorfor ser de akkurat meg i utgangspunktet? Hvorfor er det meg de krysser gaten for å finne? Hvorfor i huleste blir jeg oppsøkt av fremmede menn når jeg tusler hjem fra Dragvoll, sliten, pjusket, våt og nedsunket i musikk? Hvorfor? Er jeg et lett bytte, et offer? For varm og tiltrekkende som en lysfontene er jeg ikke - jeg er som sagt pjusket og sammensunket, i en grå, våt ulljakke, med håret i striper og dugg på et par skjeve briller. Er jeg en slags kjemisk magnet? Jeg ser for meg at det er en form for biologi som ikke er oppdaget ennå, at jeg utsonderer et eller annet stoff som ikke finnes i det periodiske system, men som trigger et ukjent område av den mennesklige hjernen. Jeg liker den forklaringen.

22 / 24 /2- me, lucky fellow.

2011-05-21T15:57:00.000-07:00

Jeg har postet det før, jeg vet det.

Men det er så vakkert, og det er så treffende, og det har disse linjene som forteller akkurat det jeg vil si og ikke helt selv finner ord for. Dessuten minner det meg på hvorfor jeg studerer som jeg gjør, og hvorfor jeg synes ikke bare studiene, men studentlivet er så fantastisk. Jeg har mange favorittdikt, mange dikt som jeg har lest mange, mange ganger, men dette diktet her? Det er noe særlig over det. Jeg elsker begynnelsen, jeg elsker midtdelen, jeg elsker slutten. Jeg elsker mulighetene, vennskapene, tilfeldighetene, kjærligheten, håpet, entusiasmen!

Og så er jeg akkurat der. Jeg er "that lucky fellow" i linje tolv.

How lucky that I ran into you
When everything was possible
For my legs and arms, and with hope in my heart
And so happy to see any woman—
O woman! O my twentieth year!
Basking in you, you
Oasis from both growing and decay
Fantastic unheard of nine- or ten-year oasis
A palm tree, hey! And then another
And another—and water!
I’m still very impressed by you. Whither,
Midst falling decades, have you gone? Oh in what lucky fellow,
Unsure of himself, upset, and unemployable
For the moment in any case, do you live now?
From my window I drop a nickel
By mistake. With
You I race down to get it
But I find there on
The street instead, a good friend,
X— N—, who says to me
Kenneth do you have a minute?
And I say yes! I am in my twenties!
I have plenty of time! In you I marry,
In you I first go to France; I make my best friends
In you, and a few enemies. I
Write a lot and am living all the time
And thinking about living. I loved to frequent you
After my teens and before my thirties.
You three together in a bar
I always preferred you because you were midmost
Most lustrous apparently strongest
Although now that I look back on you
What part have you played?
You never, ever, were stingy.
What you gave me you gave whole
But as for telling
Me how best to use it
You weren’t a genius at that.
Twenties, my soul
Is yours for the asking
You know that, if you ever come back.

der Mai ist gekommen!

2011-05-05T11:39:00.000-07:00

Lucy - om en date hun hadde

2011-04-29T06:23:00.001-07:00

Jeg er forelsket. Det kommer mer om denne damen.

A hero... whose name is

2011-04-21T17:49:00.000-07:00

Jeg har alltid vært elsker av helter. Opp gjennom årene har det vært mange tvserier jeg har fulgt med på, med en eller annen super helt i hovedrollen: Supermann, som tenåring og som Dean Cane, Sinbad Sjøfareren, Buffy the Vampire Slayer, litt diverse vampyrer - hva som helst, bare det var en helt. Den største, første helten var selvsagt Robin Hood, som stjal fra de rike og ga til de fattige, han var en ekte helt. Han er fremdeles min helt. Men da jeg var liten fantes det noen på en spennende andreplass. Han het Zorro. I kveld husket jeg ham endelig igjen.

Det er noen fellestrekk ved Zorro og Robin, også utover navnene - rødrev, rødstrupe, same deal? I tillegg er begge egentlig adelsmenn, men de frasier seg privilegier som tilkommer dem, og i stedet har de utviklet en eller annen dødsstilig evne, som kun krever trening, uavhengig av avansert og kostbart utstyr. Robin kan treffe hva som helst med pil og bue, og det finnes ingen ting mer sexy enn det. Zorro vinner alle fektedueller, og selv om kårde ikke er fullt så spennende, er det fremdeles... ja. Og disse evnene bruker de til å motarbeide lovens slemme skurker, hjelpe de fattige og svake, samt en gang i blant frigjøre en eller annen kvinne i nød.
Men, jeg har som sagt glemt Zorro helt til i kveld, og jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg har nemlig i årevis forsøkt å pusle sammen et bilde i hodet, men bildet gikk aldri helt opp. Jeg vet at jeg leste romaner om Zorro en gang i midten av barneskolen. Don Diego, den snille og tilsynelatende feige, unge mannen som alltid satt inne og leste når det skjedde ting, men som i all hemmelighet kledte seg i svart kappe og med maske og egentlig var det som skjedde - åh, jeg elsket det. For all del, jeg likte det samme konseptet i "Lois & Clark, new adventures of Superman" også, men av en eller annen grunn ble jeg aldri like begeistret for Clark Kent. Hvor er sjarmen ved å være supersterk, med superblikk, superhørsel og livstruende allergi mot grønne steiner? Nei, takke meg til en ung mann som har lært seg å fekte i blinde!
Jeg mente også å huske at jeg kjente til Zorrofortellinger før jeg begynte å lese, jeg mente å huske at det fantes en grunn til at jeg begynte å lese, og ikke minst, jeg husker at når jeg leste var det ting som ikke helt passet inn i det bildet jeg hadde. At heltinnen het Doña Lolita, for eksempel, når skjedde det? Det var her at ting begynte å krysse seg i hodet mitt. Jeg hadde dette sterke bildet av hvordan han skulle se ut, en veldig sterk følelse av hvordan han var, men det eneste bildet, den eneste skuespilleren jeg kunne huske ?

Antonio Banderas, fra 1998filmatiseringen The Mask of Zorro. Og min Zorro var definitivt ikke Antonio Banderas.

Dette har vært en sånn greie som napper i bakhodet ditt i evigheter, mens du hele tiden forsøker å skyve det tilbake, fordi du vet at det ikke finnes svar. Hvem var han? Han hadde en sånn tynn, stygg bart som gikk over overleppen. Han hadde slankere fjes enn Antonio, den sleipe fisken. Dessuten hadde han en dame, en som var varm og mye, mye, mye søtere enn Catherine, den kalde fisken. Og så var han en sånn mild og stille fyr, det var kanskje noe med et piano og definitivt noe med bøker - men dette er detaljer som jeg husker i bilder, ikke i bokstaver, og det er bilder jeg knapt nok husker annet enn som skygger. Jeg har aldri vært sikker på hvor mye jeg egentlig diktet opp. Dere vet, det er fordeler med mye fantasi og innlevelsesevne, men det er noen baksider ved det også, deriblant dette: grensene for hva du har lest, opplevd, sett og drømt kan bli uklare, særlig hvis det er lenge siden. Det finnes historier der ute som jeg tror jeg har lest, men jeg kan ha laget dem, og omvendt, historier jeg ikke kan huske helt, men som finnes et sted.

I kveld: mysteriet løst.Svaret er Duncan Regehr.

Det fantes en tvserie, som gikk fra 1990 til 1993. Den er faktisk spilt inn i Madrid, så muligens er halvparten av skuespillerne faktisk spanske, skjønt den godeste Duncan vitterlig er kanadier, og med russiske og britiske aner attpåtil. Er den god? Naturligvis ikke! Den er fylt med klisjeer og nesten ikke-eksisterende spesialeffekter, for ikke å snakke om de forutsigbare replikkene uttalt med dårlige forsøk på "spansk aksent". Hvis en beregner at serien brukte et år eller så før det kom til Norge, betyr det at den gikk fra jeg var fire, fem til jeg var sju, åtte - perfekt. Gjett om ikke jeg så denne serien! Gjett om ikke jeg elsket Don Diego! Han har alt, minus buen og pilene: han har en stjernekikkert, et sverd, et symbol, en stum bestekamerat, en erkefiende, et piano, en teit far, en pen og varm dame og en uutslettelig trang til rettferdighet. Er det rart jeg elsket ham? Jeg har nå sett igjen de første episodene, og jeg kjenner hvordan en brikke faller på plass - hvordan en del av mitt heltegalleri endelig kommer til rette. Bare hør: "He's the one who strikes back for the poor and oppressed... A hero... whose name is Zorro!"

Dette er perfeksjon

2011-04-17T09:05:00.000-07:00

Til jul fikk jeg en bok. Sant nok, jeg fikk mange bøker, men for ettertiden er det særlig én bestemt bok jeg kommer til å huske - og ettersom jeg fikk den først i januar kommer den til å stå som et høydepunkt for 2011. Det er faktisk mulig at det er årets leseropplevelse. Det er en sånn bok som nærmer seg perfeksjon, ikke bare fordi den er spennende og godt skrevet, men fordi den er perfekt for meg. The Eyre Affair inneholdt absolutt alt jeg elsker ved litteratur.

The Eyre Affair er Jasper Ffordes første roman, utgitt for nøyaktig ti år siden, og den første i en serie. Geeken, som ellers elsker alle de samme bøkene som meg, var lettere engstelig for at jeg ikke ville like den, skjønt hun burde vite bedre. Jeg likte den ikke, jeg elsket den. Det er så bra at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Et sted er kanskje å oppsummere noen av sammenlikningene som er gjort: Dette minner om ting Monty Python, J.K. Rowling, Woody Allen, Terry Pratchett og Douglas Addams kunne ha laget. Handling og karakterer har hint av Bridget Jones, Nancy Drew, Buffy the Vampire Slayer, for å nevne noen. Neil Gaiman lovpriser romanen. At ingen så langt har nevnt Doctor Who synes jeg er merkelig, for det har helt klart Tardistoner. Det er ikke fantasy, det er ikke science fiction, det er begge deler på en gang. I tillegg leker Fforde konsekvent med former, hvisking skrives sånn, og det hender at han skriver karakterers dialog mellom tekst og fotnoter.* Jeg mener slik. Språket er usedvanlig godt, morsomt og med akkurat nok surrealisme og spontanitet: Det er direkte behagelig å lese. (Og det finnes mer lek: en merker det ikke, med mindre en ser etter det, men romanen mangler kapittel 13. Det gjelder alle bøkene hans. Kapittel 13 står listet i innholdsfortegnelsen, men på det gitte sidetallet? Som regel er du midt i kapittel 12.)

Handlingen er plassert i et alternativt univers, men i likhet med Phillip Pullman's Dark Materials er universet temmelig likt vårt eget. Det største som skiller vårt univers fra Ffordes fiktive, er den generelle litteraturnerd-tendensen hos alle. Dette universet er så litterært at det finnes en egen avdeling i universets "Special Operation Network Appartment", (forkortet SpecOps), som i praksis er et "litteraturpoliti", hvis oppgave er å sjekke potensielt plagiat, undersøke eventuelle nyfunn av tapte, historiske tekster og ellers generelt beskytte litteratur mot kriminalitet. Hovedpersonen, Thursday Next, er ansatt her, og hun er så kul!
Det er sjelden, veldig sjelden, at femti år gamle menn skildrer tretti år gamle kvinner med så grenseløs respekt som det Jasper Fforde gjør når han skildrer Thursday. Hun er rett og slett en person, og hun er troverdig. Jeg elsket henne før jeg var ferdig med første kapittel.

Handlingen er kompleks og full av underfundige vrier at det vanskelig kan oppsummeres lett. La meg si det sånn: En Science Fictionmaskin som gjør det mulig for lesere å hoppe inn i bøker, og tilsvarende mulig for fiktive karakterer å komme inn i vår verden. En superskurk, med mulige magiske evner. Førsteutgaver av dickens og Brontë. Hva skjer når skurken dreper Dickenskarakterer fra en førsteutgave? Kan Thursday redde Jane?

Sjelden har jeg lest en roman med så store innslag av både metafiksjon og intertekstualitet, eller en roman hvor innslagene fungerte så bra. Både handling, univers og tekststruktur er spekket med referanser til litteratur, både litteratur kjent fra vår verden og litteratur skapt i bokens univers. Det finnes flere likhetstrekk mellom the Eyre Affair og Cornelia Funkes Blekkhjerte. I tillegg til å ha sterke kvinnekarakterer i hovedrollene og en handling som tøyer grensene for hva som er fiksjon og virkelighet, bruker begge eksterne tekstutdrag for å underbygge hovedteksten. I likhet med Blekkhjerte åpner hvert kapittel i The Eyre Affair med et bittelite utdrag fra en annen tekst, men mens Blekkhjerte bruker små tekstutdrag fra andre romaner, er utdragene fra the Eyre Affair laget spesielt for romanen, og henspiller som regel på fiktiv faglitteratur. I så måte minner det om Susanna Clarkes johnatan Strange and mr. Norell, som bruker fotnoter til samme formål. Det som skiller "faktainformasjonen" hos Fforde fra Clarke, er at også den er fullspekket av litterære referanser. Første gang jeg leste forfatternavnet "Millon the Floss" lo jeg høyt. (Det er, for ikke-innvidde, en ikke veldig dulgt referanse til George Eliots roman "the Mill on the Floss".) Slike referanser finnes overalt i Thursday Next-verdenen. Resultatet er at leseren trekkes mye lenger inn i det litterære universet, samtidig som på et nivå hele tiden nyter en felles referanseramme med forfatteren.

Jo, jeg tror dette er årets leseropplevelse. I løpet av denne ene boken klatret Jasper Fforde til toppen av listen min over favoriserte forfattere, og skjønt listen er lang, er det hard konkurranse om de øverste trinnene. Jeg kommer til å lese denne romanen om og om igjen, og jeg vet allerede nå at det kommer til å være flere litterære referanser som jeg ikke tok ved første gjennomlesning, men som kommer til å dukke opp senere.Og nå ønsker jeg meg dette:

kopp med logoen til Thursday Next's underavdeling, SpecOps 27: "Grammar is our game",

eller t-skjorten til Thursdays venn Spike, som arbeider i SpecOps 17, (ja, det MÅ være en Buffy-referanse.)

*skjønner du ikke hva jeg mener?

KrekKrekKrek.

2011-04-11T02:06:00.000-07:00

Åååå. Åååååh. Åååååh!

Mine venner! (Mine lesere.) Vet dere hva jeg fant fredag ettermiddag?

Jeg fant grønne knopper. På trekvister langs veien hjem. På bjørkekvistene hadde de pels, men på buskene var de små knotter av grått, ytterst.

Og i går natt? I går natt måtte jeg ut på trappen, for andetrekket som alltid flyr over huset mitt bråkte så veldig. KrekKrekKrek.

Dere vet hva dette betyr?

"Seier'n er vår" - jeg tror det er sånn sangen er

2011-04-07T03:01:00.000-07:00

...sport er ikke noe jeg har peil på. Jeg har balanse som en klinkekule og muskelmasse som en barnål, lungene mine er ikke til å stole på og viktigst av alt: jeg synes sport generelt sett er kjedelig. Riktignok kan det være artig å bruke kroppen i moderate mengder og med de beste folkene, men å se på sport? Å se på at andre løper, hopper, svømmer, sparker ball? Dødsens kjedelig. Det er her konkurranseinstinktet mitt gjør seg merkbart foir alvor: det er tilnærmet lik ikke-eksisterende. Jeg kan unngå å spille kortspill, jeg kan spille lag i brettspill og nesten opparbeide nok solidarisk ånd til å bidra, men jeg kan virkelig ikke opparbeide nok interesse til å bli engasjert over andres sportslige aktiviteter. Det går bare ikke.
Jeg har, i alle fall de siste årene, greid å kopiere andres konkurranseånd innen fotball. Det krever at noen sitter ved siden av meg, rent fysisk. Det er som om de andres spenning smitter litt over på dem, jeg håper at de skal vinne, slik at de blir glade. Dette funker til en viss grad innen fotball, men det funker ikke noen andre steder. Verst av alt er vintersport, for jeg ser faktisk ikke forskjell på deltakerne. For meg er alle sammen kledt i like drakter, riktignok i ulike farger. Jeg ser en drøss med identiske figurer som beveger seg i et snølandskap jeg synes ser ubehagelig ut, og de beveger seg likt, har lik passform, like drakter (med ulike farger) og tydeligvis er det viktig for tilskuere og kommentatorer hvem som først når en bestemt sving, en bestemt strek, men jeg vet ikke når den streken kommer, så jeg kan ikke engang vente i spenning. Vintersport er virkelig ikke min ting. Og likevel - likevel tror jeg at jeg kommer til å se OL i 2014. Jeg tror jeg kommer til å se vinter-OL.

Og det er Anette Sagen sin skyld. Hun er den eneste utøveren innen norsk sport jeg kan gjenkjenne på en tvskjerm, og ikke minst, jeg husker faktisk hvilken idrettsgren hun tilhører. For når Anette Sagen hopper på ski, handler det ikke bare om at Norge har en kanongod skihopper. (At hun er god kan jeg bare ta andres ord for, men jeg stoler på kildene mine.) Det handler om seier på et helt annet nivå.

Jeg gleder meg.

glemt

2011-03-24T06:45:00.001-07:00

Lille My, min storesøster

ba meg bli sint. Lær deg å slåss

sa hun

Storesøstre vet så mye. De kan alt

og har gjort så mye

men de husker ikke alt.

De fortrenger.

Mrs. Banks, Igjen.

2011-03-07T14:59:00.000-08:00

Personlig angrep

2011-03-07T06:15:00.000-08:00

Dette er et personangrep. Dette er et personangrep som er så fullt av edder og galle at det nesten burde sensureres, bare at jeg synes hun fortjener hvert sviende risp. Jeg skal fortelle deg om rektoren på den første barneskolen min.
Nei, jeg skal egentlig ikke det. Jeg skal fortelle deg om barneskolen min, egentlig. Jeg har sensurert alle navn, bortsett fra fornavnet på rektoren. Hun het Randi, og hun fortjener å få mine historier knyttet til navnet sitt. Hun var rektor på Fridalen Skole i de seks årene jeg gikk der. Hun er rektor der fremdeles.

I januar 2004 hadde bergensavisene et stort oppslag fra Kringlebotten skole. En gutt hadde fått armen brukket, etter at medelever hadde slått ham. Jeg husker at jeg sto utenfor butikken og leste forsiden, og jeg tenkte "Dette kunne skjedd på Fridalen." Og verken Kringlebotten eller Fridalen skole er regnet for den verste mobbeskolen i landet. De er ikke engang regnet for å være verst i Bergen. Det har bestandig fått meg til å lure på hvor ekstrem mobbing egentlig kan bli. Må folk dø? Lemlestes? Jeg har nemlig seks år med interessante minner.

Da jeg byttet skole i sjette klasse, kom jeg i klasse med fire andre elever som også hadde byttet skole - fra Fridalen, til Slettebakken - på grunn av mobbing. Vi var fem elever i en klasse på tjuefem, som hadde byttet skole av nøyaktig de samme årsakene. Jeg kjenner noen av deres historier, jeg kjenner mine egne og jeg har sett elever gå ensomme hjem - i dag. De fleste lærerne er de samme. Randi, som sitter med hovedansvaret, er den samme. Jeg tviler på om noe har forandret seg.

I første klasse skulle vi tilbringe fast tid hver uke på gressbakkene bak skolen. Jeg gruet meg til disse timene, for ensomhet merkes tydeligere utendørs enn når du sitter på pulten din i et klasserom. Ensomhet i et friminutt varer bare ti minutter, og du kan korte inn de minuttene ved å slepe deg ned trappen. Ensomhet blir veldig, veldig merkbar når du går rundt alene i to timer.
Det var en sånn dag jeg fant *Merete*. Hun satt under en trerot og gråt. Treroten var direkte i synsvinkelen til lærerne, men ingen spurte henne om hva som var galt, ingen snakket til henne. Det gjorde jeg, og hun fortalte at hun var ensom, hun var redd for klassekameratene som pleide å følge etter henne hvor hun gikk og hun lengtet etter at disse to timene skulle være over, at skoledagen skulle være over. Vi var syv år gamle.
Det var en jente som pleide å forfølge henne. Nesten hver dag i et halvt år sluttet Merete å gå på skolen. Hun gikk hjemmefra klokken ti på halv ni hver dag, og hun kom hjem i tolvtiden hver formiddag. I mellomtiden satt hun utenfor muren rundt skolebygget, aldri i skolegården, så hun skulle slippe å bli slått ned, slippe å bli trakassert, slippe å bli frastjålet matpakken og slippe å bli frastjålet klær. De voksne? Hun fikk et halvt år med ugyldig fravær, men ingen tok kontakt med moren hennes. Den store hemmeligheten ble avslørt mot juletider, fordi moren av seg selv oppdaget hva Merete brukte dagene til. Hun spurte lærerne hvorfor hun ikke hadde fått beskjed, og fikk ingen gode svar. Det finnes ingen gode svar.
Når jeg ser for meg lykke, ser jeg for meg Merete, åtte år gammel. Jeg ser henne løpe ned trappene en gang i slutten av første klasse. Hun har bokstavelig talt luft under beina. Det var den siste dagen hennes på Fridalen.
Den dagen da jeg traff henne, under den treroten, fikk hun en liten plastfløyte av meg, en syvårings tafatte forsøk på å glede noen. Hun var også en av oss fem, og da vi traff hverandre igjen sa hun at den fløyten var det fineste minnet hun hadde fra Fridalen. Det er meningen at en skal ha finere minner enn som så.

*Anne* gikk også i den nye klassen min. Hun gikk to år lenger på Fridalen enn Merete gjorde. For henne - og for foreldrene hennes - toppet det seg den gangen hun kom hjem midtvinters uten jakke, uten ryggsekk, uten sko. Det meste av dette lå spredt alle veier langs veien, og tro meg, det var ikke Anne som hadde spredt dem. Den jenten som før likte å forfølge Merete, hadde fått et nytt leketøy. Men det var ikke egentlig det faktum at Anne kom hjem kald, våt og uten skolesakene sine, det var det at da foreldrene til Anne dukket opp på skolen og forlangte en forklaring, fikk de beskjed om at de måtte bli strengere, for Anne drev så massiv mobbing av sin egen mobber. Stakkers mobberen. Anne byttet skole.

Jeg var liten og dum da jeg så *ham* for første gang. Jeg var åtte, han var tre år eldre. Han var ganske pen, og han hadde fine øyne. Jeg, en fjott av en tredjeklassing, var plagsom.
Han hadde to kamerater. Jeg lærte å være veldig, veldig redd for dem. De forfulgte meg i friminuttene, hver dag, og jeg løp fra dem, gjemte meg. Det var en gjemselslek som sikkert var artig for dem. Til slutt kom jeg på at på jentedoen, der kunne de ikke følge meg! Så jeg gikk dit i storefriminuttet, bare for oppdage at de jo hadde jentevenner. Først dundret de på døren i tyve minutter, dundret og ropte, mens jeg satt musestille med beina trukket opp under meg og gråten i halsen. Da pausen endelig var over, gikk de inn, men før de gjorde det sørget de for at døren gikk i smekklås. Jeg satt fastlåst her i en time, til neste friminutt da det ble oppdaget at døren var låst. I timen skulle jeg forklare hvorfor jeg var for sen, at jeg ikke hadde skulket, at jeg hadde vært fastlåst. Jeg måtte prøve å forklare hvem de var, men jeg visste egentlig ikke navnene på dem. I mitt tilfelle er dette den ene gangen noen faktisk forsøkte å gjøre noe. *Christoffer* og *Asgeir* ble ropt ut på gangen, og de måtte ta meg i hånden og si unnskyld. Christoffer slo meg ned i skolegården i neste friminutt.
Asgeir brukte lenger tid på sin hevnaksjon. Han så meg tidlig en morgen, mens jeg hang av meg ytterklærne. Jeg var fremdeles åtte år, og jeg skulle inn på skolefritidsordningen. Han så meg, så på kameraten sin og gikk ut for å "hilse på". Han la hendene rundt halsen min, klemte til og ristet meg til jeg mistet bevisstheten. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der, men jeg våknet med hodet mot steingulvet. Lærerne i enden av gangen så ingenting. I de neste to timene var jeg fryktelig trøtt, og i matpausen kastet jeg opp. Dette er tegn på hjernerystelse. Jeg fortalte historien til læreren min, som tok meg ut av rommet og la meg på en sofa "til jeg følte meg bedre". Deretter reiste jeg hjem og sovnet. Foreldrene mine vekket meg til middag, og jeg fortalte dem historien - de ble sinte. Hodeskader skal vel helst undersøkes? Og foreldre til barn som blir kvalt til de mister bevisstheten og deretter slår hodet sitt hardt mot steingulvet, skal vel helst gjøres oppmerksomme på hva barnet deres opplevde den dagen? Den informasjonen skal ikke være nødt til å komme fra barnet.

Jeg tror ikke noen av oss følte seg skikkelig trygge, selv om ikke alle hadde eldre fiender eller nærkontakt med knyttnever. For de fleste handlet det mest om hierakiet, det som avgjorde om du fikk være med i friminuttet, det som avgjorde om du fikk invitasjoner til "klassefester". Jeg var nederst på rangstigen. Det betyr at jeg var den som ingen egentlig skulle være med. Når det er sagt: Jeg hadde noen. Ungene på andre og tredje nederste trinn hadde klynget seg sammen og nå var de solidariske, men jeg ville ikke være med dem likevel. De kjente hverandre nemlig fra før. Følelsen av å være femte hjulet, følelsen av å være et veldedighetsprosjekt som en kan være med i spisepausen, men ikke ellers - det var verre enn ensomheten. Foreldrene mine prøvde å hjelpe, men læreren min sa bestandig, med overraskelse i stemmen, at hun "trodde Engeline likte å være alene. Virkelig, mistrivdes hun?". Og på sett og vis hadde hun jo rett, jeg ville jo faktisk være alene med bøkene - jeg var med dem i skoletiden, jeg var med dem etterpå.

Det var en som kanskje var like langt nede som meg, bortsett fra at han var gutt og derfor automatisk var litt høyere. Han var guttenes svinegris. Han pleide å stå alene i en krok, mens alle klassens gutter sto i sirkel rundt ham og ropte i takt "svinegris, svinegris. SVINEGRIS". Du ser det for deg, gjør du ikke? Det sto selvsagt lærere i nærheten, og en gang så jeg naturfagslæreren vår stå og se direkte på, med et smil rundt munnen. Om han trodde dette var en morsom lek, eller om han syntes klassekameraten min var et svin vet jeg ikke. Jeg vet at han smilte.
"Svinegrisen" tok igjen på jentene. Han var verst på glattisen, og han var den som veltet flest pulter i klasserommet.
Hun må ha slitt med klassen vår, læreren. Riktignok hadde ikke vi den jenten som likte å forfølge klassekamerater, hun gikk som sagt i parallellklassen, men vi hadde til gjengjeld guttene som likte å kaste tunge, skarpe ting rundt og helst på jentene, vi hadde guttene som likte å spenne bein på hvem som helst i sommerhalvåret og ikke minst, vi hadde dem som syntes at det morsomste som fantes var å dytte medelever på glattisen. Jeg husker ikke nøyaktig når det sluttet å være en svær sak at noen måtte på legevakten for å sy et hull i hodet.

Det tok mange år før jeg innså at læreren min var et fjols. I første klasse var jeg glad i henne, senere var jeg full av sinne og forakt, og i dag tenker jeg at hun orket å forbli på skolen nettopp fordi hun var et fjols. Jeg synes fremdeles at hun sviktet i jobben sin, men jeg synes også at hun ikke hadde det endelige ansvaret. Det lå over henne.

En maidag i femte klasse var det min tur til å løpe ned trappene for siste gang. Og da jeg hadde gått nesten to år på den ny skolen, ble det laget en tvdokumentar om mobbing på skoler. Dokumentaren fokuserte på Fridalen. Det var intervjuer med foreldre, som fortalte tilsvarende historier. Det var også intervjuer med rektoren, som til syvende og sist sitter med hovedansvaret for hvordan skolen fungerer. Jeg husker at jeg satt i stuen og så på henne, så på det blonde håret, så på den rosa sminken, så på smilet hennes da hun sa at det finnes ikke mobbing på vår skole, jeg har et papir som dokumenterer det. Og hun fortalte videre om hvordan de hadde fått et stipend som skulle brukes til å motvirke mobbing, og det var brukt til å lage et klatrestativ midt i skolegården. Og hun smilte.

For å være ærlig er jeg ikke sikker på at det som skjedde på Kringlebotten, at noen knakk armen på en medkamerat, ikke allerede har skjedd på Fridalen, bare at ingen har gått til avisen med det. Jeg vet at første skoledag i sjette klasse, på Fridalen, var det noen av elevene som registrerte at noe var forandret, og etter en tid oppdaget de at det var fordi jeg ikke var der lenger. Det har fått meg til å tenke på alle de elevene som en gang gikk i klassen vår- opp gjennom årene. Jeg husker fire, fem elever som gikk i klassen vår, og som ikke begynte på Slettebakken senere. Jeg lurer på hvor de ble av, og hvorfor de sluttet. Flyttet de? Flyktet de? Hver gang noen byttet skole, ble det tiet ihjel, og vi var barn, vi tenkte ikke over det, og etter noen uker var de glemt.

"favorittpinnen min her i skogen"

2011-02-28T08:43:00.000-08:00

Det regnet i natt

2011-02-24T23:38:00.000-08:00

Vet dere hva som skremmer meg mer enn innbruddstyver og tilfeldig hærverk? Jeg er redd for å miste nøkkelen i et svimete øyeblikk, og så stå utenfor en låst dør midt på natten, i regnet.

2010

2011-02-21T11:10:00.000-08:00

I stedet for å oppsummere 2010 med alle dens solnedganger og tekopper, lengsler og feiltrinn og latterkramper, vil jeg oppsummere året i kulturøyeblikk. Noen ganger varte øyeblikkene et minutt eller så, noen ganger en dag, en uke, en time.

1. God help the girl.

Jeg kjøpte det som en forsinket julegave til meg selv i romjulen, men det var først i begynnelsen av januar at den virklig flyttet inn i meg. Jeg spilte det en søndag ettermiddag mens jeg ryddet og ventet på besøk, og spor nummer sju, «Muscian please take heed», kom, og jeg måtte rett og slett sette meg ned, det var så vakkert.

Det som egentlig, virkelig gjør dette til et høydepunkt, er de neste månedene. De neste månedene spilte jeg det alle steder. Jeg og Annette gikk gatelangs, og plutselig kunne vi finne på å synge «I'm all alone, this is a holiday...» eller «When I needed someone I chose you», og vi falt automatisk inn tostemt.

Hvis jeg vil, kan jeg trekke frem en sterk følelse av påske når jeg setter på dette albumet. Jeg lukter lammesteik, ser puslespillbrikker av et Van Goghbilde, kjenner smaken av hvitvin, merker det gule lyset fra tidlig vårsol. Og lyden av God Help The Girl.

2. Fantastisk barnelitteratur ála Engeline

Jeg laget mitt eget emne, våren 2010. Husker du hva det betyr? Det betyr at jeg fikk bruke et helt vårsemester på å lese C.S.Lewis, Rowling, Funke og Lindgren, det betyr at jeg fikk skrive en eksamensoppgave om Coraline, det betyr at jeg skrev en idémyldring om Bröderna Lejonhjärta og plutselig så masteroppgaven min for meg. Det betyr at jeg hadde kollokviegruppe med et knippe av de beste folkene, det betyr at jeg og Annette var masse sammen, at Eirin og jeg virkelig fant hverandre, at jeg igjen ble skikkelig godt kjent med Susanne. Jeg hadde øyeblikk der jeg glemte tiden og måtte løpe til jobb. Det betyr fire måneder der jeg følte at jeg fikk laget, at jeg var verdens flinkeste og at jeg formet livet mitt slik jeg ønsket meg det. Mestringsfølelse, det er det Alit2205 betyr for meg.

3.Tysk Janoschbok

Hva hadde vel våren 2010 vært uten Jan og Nora? Hvem skulle ellers ha lært meg om tyske navn på ukedagene, farger, bukseseler, bokhyller (!) og tyske tedrinker? Hvem skulle ellers ha importert en Janoschbok på tysk, en ikke oversatt til norsk Janoschbok, med inskripsjoner i, på tysk? Hadde det ikke vært for at jeg vandret gjennom gata på Dragvolls og plutselig så Jans lapp om at han ville lære meg tysk, ville jeg aldri... Jeg ville ikke hørt Die Printzen, eller lært meg 99 Luft Balloons og Irgenwie, Irgenwo, Irgenwann, jeg ville ikke ha visst småting om biologi eller hvor fint det er for unge menn å hugge ned trær i sin tyske bakhage, fordi det får dem til å føle seg mandig. Kan en si at to mennesker er en kulturell opplevelse? Det er kanskje litt suspekt, en smule objektiviserende. Det jeg kan si er at å lære nytt språk er en kulturopplevelse, og særlig når det følger med en masse info om kulturtradisjoner fra Kontinentet. Å feire 1. mai med to tyskere, og deretter gå hjem sammen med dem, opp alle bakkene hjem, mens en prater om tyske, obskure filmer, det er fint. Å drikke te i steikende vårsol med en ung og veldig kjekk mann som lærer deg ord for vinterkåper, det er også ganske fint. Å lese barnebøker og faktisk forstå, det er herlig. Å leke med nye ord... Det er så lenge, lenge, lenge siden jeg opplevde hvor artig det er å putte helt nye ord, helt nye lyder, i munnen, å pugge gloser! Det er jo egentlig kjempeartig! Og det hadde jeg helt glemt.

4. Ingenting

Det var sommer. Det var sterk sol og jeg hadde plassert meg på benken utenfor, lettkledd og full i solkrem, lykkelig. Jeg hadde tatt frem en roman jeg kjøpte for lenge siden, fordi jeg fikk den anbefalt, og nå skulle jeg lese.

Jeg leste og leste og leste, jeg leste den ut i løpet av noen timer, og for noen timer! Ingenting av Janne Teller er en smertefull og utrolig skremmende historie. Den er glimrende fortalt. Jeg satt midt i solsteken, tjuefem varmegrader, og jeg frøs. Dette var en sånn leseropplevelse der du må snu hodet vekk noen ganger og si «nei, nei, nei,nei!», en sånn opplevelse der du vurderer å legge fra deg boken, men så greier du ikke det heller. Det er, tror jeg, den sterkeste leseropplevelsen jeg hadde i hele 2010. Det er et punkt, omtrent midtveis i boken, som fremdeles gjør vondt i meg når jeg tenker på det. Handlingen dreier seg rundt en skoleklasse som begynner å lete etter meningen med livet, der hver enkelt er tvunget til å gi fra seg noe verdifullt. Det er en roman som eskalerer, det begynner litt urovekkende, men slutter med at skoleklassen i fellesskap kutter av hodet på en hund og fingeren på en klassekamerat. Det bygger seg opp og opp, gradvis så du ser at det blir verre, men ingen, ikke du, ikke karakterene, kan gjøre noe med det. Når hele skoleklassen vedtar å kutte av fingeren til den tøffeste, beste gutten i klassen, er det fælt, men det er dette ene punktet midtveis i romanen som sterkest sitter i meg ennå: den verdien Sofie må gi fra seg. Les den selv.

5. Belle & Sebastian – konsert/festivalopplevelse

Jeg tok jo skrittet ut i de normales rekker denne sommeren! Belle & Sebastian dro til Tønsberg, så det gjorde jeg også. Jeg og to skotter, en av dem med det villeste, mest krøllete, røde håret jeg har sett, danset vilt til Teenage Fanclub, mens et par hundre nordmenn sto og trippet. Som rødtoppen sa, "they're too sober". Jeg forelsket meg i Rox, drakk alkoholholdige drikker med mennesker jeg egentlig ikke kjenner i det hele tatt og følte meg så utrolig normal. Jeg pratet med fremmede, unge menn fordi de spilte Jokke på høyttalerne sine og jeg hadde hatt Jokke på hjernen lenge.

6.Jokke: Billig Lykke.

De skjulte melodiene på denne låten, dette albumet. Jeg burde ikke egentlig si mer. Det står ingen steder, men det høres ut som om de spiller en skjult cello i bakgrunnen på tittellåten, som understreker og bygger opp sårheten. Dessuten er Jokke så utrolig sommerlig, kan du fatte det? Jeg gjør det ikke, for sangene er såre og rølpete, men de er så gode! Og på et eller annet vis blir de muntre. Jeg prøvde å få fatt i hele albumet, men biblioteket hadde det ikke og jeg var blakk. Ikke før jeg ramlet av en buss i Bergen, på tampen av sommeren, fikk jeg fatt i det - men det var sommerlig og vakkert.

7. Gustav Lorentzen – til minne

Dette er ikke et bestemt kulturøyeblikk, men snarere noe som preget hele året, fra den vårdagen da han havnet på forsiden av alle aviser. Hele sommeren spilte jeg Juba Juba og den gamle kassetten med Bli Blid, mens jeg frustrerte over at sistnevnte ikke finnes på cd. Jeg husket på en masse ting, som de bilturene jeg har vært på, der Ludvigsens sanger har gjallet ut vinduene, det øyeblikket kusinen min knakk boomerangen sin, det øyeblikket da jeg så tittelen «Alle hunder hyler høyt» og jeg plutselig husket fortsettelsen, «når de hører trekkspillmusikk», uten at jeg helt kunne si hvorfor jeg husket det. Fra den vårdagen og helt frem til den kvelden i september, da Annette og jeg så Knutsen & Ludvigsenmusikalen «Hei, ny dag» på Samfundet.Vi satt midt i salen, og Øysten Dolmen satt noen meter foran oss. Hvis jeg skal velge ett kulturøyeblikk i forbindelse med Gustav Lorentzen blir det øyeblikket når handlingen kom til «Eventyret om en melodi». Ganske riktig, tro mot Ludvigsens replikker ble alle oppfordres til å synge med, og da gjaldt det "å holde seg alvorlig, for ellers er det så vanskelig å plystre". Det sier han i sin versjon, og det sa karakteren i musikalen. Problemet er ikke å holde seg alvorlig. Når en fullstappet Storsal på Studentersamfundet nynner «Eventyret om en melodi» rundt deg er ikke problemet at du ler, det er at du gråter.

8. Artikkelen vår!

Høsten 10, jeg oppdager enda en fantastisk ting ved det å treffe en annen fantastisk barnebokentusiast. Så mange ganger tidligere der jeg ikke har skrevet det jeg ville skrive, fordi jeg låste meg fast i min egen prestasjonsangst! Så mange ganger der jeg bare har hatt det i munnen, ikke i pennen! Og så, en lang kveld på Dragvoll, Eirin og jeg planlegger en artikkel. Vi kaster ideer frem og tilbake mellom hverandre, kommenterer teoretikere vi kan spille på. Jeg kan skrive et førsteutkast, og det går lett som en lek, men bare fordi hun finnes i andre enden av artikkelen og jeg vet at den første som skal lese dette vil vite hva jeg skriver om. Og den kommer på trykk. Vi tar steget ut i den akademiske, selvstendige verdenen.

9. The Walking Dead

Mot slutten av året oppdaget jeg en ny tvserie, og den er noe av det beste USA har tilbudt meg på årevis. Den er basert på en tegneserie, hovedpersonen spilles av han i Love Actually, han som er så ulykkelig forelsket i sin beste venns kone, og den handler om en zombieapokalypse. Jeg ramlet over den og lastet ned en episode, bare for å sjekke det ut. Zombier er ikke egentlig helt min greie, jeg har alltid syntes at de er litt kjedelige sammenliknet med vampyrer og hekser. Denne serien er derimot veldig interessant. Den er spennende, men den er uforutsigbar og bare den første episoden ga meg hjertebank av ren spenning – det er sjelden at jeg blir så revet med. Det som virkelig gjør meg begeistret er likevel menneskesynet – det er så fint syn på mennesker! I den første episoden, som starter med at vår helt, en politimann som har ligget i koma, våkner til en verden gått i oppløsning. Det er levende lik alle steder, de rasper frem haaahhaaaghhaaa og prøver å spise alt som har hjertebank. Vår helt vandrer rundt i sjokk, og vi ser ham stanse ved en zombie med oppspiste bein som haler seg selv fremover marken med hendene på jakt etter levende kjøtt. Det er en ekkel zombie, det er en ekkel scene, og vår helt blir lei seg. Han setter seg ned på huk, forteller at han er lei for det, han henvender seg til det mennesket som engang har vært i denne kroppen, før han skyter henne og går videre. Og sånn er hele serien. Han er så full av empati at en blir varm. Og antifascismen! Antirasismen! Kvinnerespekten! Det er så bra! Du har en nazist, en utrolig usympatisk drittsekk, som får gjennomgå, men fellesskapet gjør likevel alt for å redde ham fra zombiedøden. Du har en flokk kvinner som alltid ender opp med å vaske klær, og de står sammen, de påpeker urettferdighet og kvinneundertrykkelse, de beskytter den ene som blir mishandlet av mannen sin, de spøker om at det de savner mest av elektriske utstyr er vibratorene sine. Serien er gjennomsyret av respekt for mennesket, svart, hvitt, koreansk, kvinne, mann, voksen, barn, syk, frisk. I disse dager er det langt mellom de tvseriene som er bevisst antifascistiske, dette er en av dem. Den anbefales.

10. Scrabble

En kveld seinhøstes ender jeg opp hos en språknerd jeg er glad i, som har scrabble. Jeg har villet spille scrabble lenge, jeg har drømt om å spille scrabble og drikke vin med litteratur- og språknerder, men jeg har ikke hatt scrabble og det har aldri blitt naturlig. Nå, i høst, ble det plutselig naturlig. Tekopper og to svære ordbøker, til begge målformer, ord du aldri ellers husker at eksisterer. Disse kveldene, og kanskje mest av alt akkurat denne første kvelden, det var akkurat som jeg hadde ønsket meg. Det var nettopp den stemningen jeg hadde visst at fantes et eller annet sted, en sånn form for nerding som jeg følte at måtte finnes og som måtte finnes blant nerdene på instituttet mitt, nettopp den stemningen fant jeg der.

2011: Hva skal vi?

Vi skal spille mer Scrabble.

Vi skal lese flere bøker enn vi gjorde i fjor, og de skal være i flere sjangre.

Vi skal skrive ferdig en artikkel til neste tidsskrift.

Vi skal male nye bilder. Det betyr at vi skal kjøpe mer oljemaling.

Vi skal samle mer dodørpoesi, fra alle steder.

Vi skal begynne å skrive på masteren.

Vi skal holde oss stabile.

Vi skal fortsette å være meg.

Odd

2011-01-09T06:16:00.000-08:00

I natt drømte jeg at noen kastet alle mine oddesokker uten min velsignelse. Jeg våknet med en ubestemmelig uro.

Så det gör ont

2011-01-07T12:34:00.000-08:00

Det finnes disse artistene som flytter inn i deg og som stikker hodet frem iblant for å vri på hjerterøttene dine. Nå, omtrent da jeg gjorde meg klar for en femtentimers busstur til Trondheim, kom Lasse tilbake.

Av og til har jeg en sånn greie, der tankene mine kaster diverse musikk i min retning, fra alle mulige sjangre og retninger. Som regel hopper jeg fra sang til sang, nynner på en og forlater den bekymringsløst til fordel for neste. Ingen av dem setter spor akkurat da, de er heismusikk i livet mitt. Det er de mest fantastiske låtene, men akkurat i det humøret er de bare fyllstoff i en verden som alltid har en bakgrunnsmelodi. Sånn hadde jeg det like før jeg dro, så da Lars Winnerbäck dukket opp i blandingen tenkte jeg ikke egentlig over det, jeg regnet med han ville forsvinne inn i mengden igjen.
En time senere var en ny Winnerbäcklåt i hodet mitt. Og på kvelden kom den tredje. Da først redigerte jeg spillelisten min. Det er to dager siden, og fremdeles vrir brystet mitt seg, fremdeles er han den eneste artisten igjen på mp3spilleren min.

Nå har jeg lest litt rundt i biografien hans, for jeg er litt nysgjerrig på hva som ligger bak tekstene hans. Hvor personlige er de? Linjer som " Jag kan leva som vem som helst, om jag tar mina mediciner" eller "jag antar at du proppar hjärnan full med Panodil och Ciprami, det är ett sätt at hänga med", eller rett og slett hele teksten til for eksempel "Tidvis", hvordan har det seg at han vet så mye om den delen av verden? Og han sier ingenting, men jeg leser hans egen selvbiografi på bloggen hans, og jeg kjenner igjen de jevnlige periodene han beskriver som at "hjernen ikke fungerer", og jeg tenker at den mannen kan noenting, vet noe om verden.
Jeg har prøvd å overtale den eldre generasjon til å lytte til Lasse, men det virker ikke som om han gjør like sterkt inntrykk på dem. For folk født før 1975 er det Stefan Sunström som synger deres liv. For meg er det Lasse som fanger inn verden akkurat slik jeg forstår den, slik jeg opplever livet. Han synger om en verden, om sosiale relasjoner, om det som er vanskelig og det som er nydelig, han synger om den generasjonen jeg forstår, han kommenterer verden slik den er for unge voksne i dag. Han kommenterer samfunnet, livet, og han bruker sånne bilder og sånne uttrykk som jeg kan relatere meg til - mine referanser. Det er fantastiske, poetiske bilder, en tørr og ironisk humor som kommenterer det surrealistiske ved verden, selvutleverende innblikk i mannfolk, tekstmessige vrier og overraskelser, og mest av alt er det problemstillinger, konflikter, varme øyeblikk jeg kjenner igjen. Og den stemmen! Den varme, lune stemmen! Åh, han er i samme gate som Stuart, skal jeg si dere.

Jeg hadde tenkt å kaste til dere en av de nye oppdagelsene jeg har gjort, eller kanskje filosofere over hvem Hjärter Dam er, (dere vet, Queen of Hearts?), en kvinneskikkelse som jevnlig dukker opp, ofte i selskap med Frøken Svår, og som jeg lurer sånn på hvor kom fra. Helst skulle jeg fortalt dere litt om de kvinnene han leker med og som viser seg å være fantastiske, jeg kan nevne Melissa Horn og Elin Sigvardsson, for ikke å snakke om det Lisa Ekdahlalbumet han har produsert og som er nydelig... Det får bli neste gang. Jeg ender enda en gang opp med å legge ut et youtubeklipp, med en sånn kjedelig, stillestående video av albumomslaget, der lyden er den fineste sangen han har. Og det sier litt.

godnatt

2010-12-25T11:33:00.000-08:00

Den beste tiden

på døgnet

er natten

i mørket

øynene dine

blir svarte tjern

og ansiktet ditt

blir et hav

med bølger

Pusten din

er en godnattsang

(Ja! NÅ!)

2010-12-25T08:41:00.000-08:00

Dette er også litt for å fortelle dere om vårens kommende prosjekt. Gjør dere klar for - ikke lenger dodørpoesi, den har endret forum - lesesalspoesi.

Mmmm.

2010-12-25T07:33:00.000-08:00

Jeg har sovet. Og spist, og så sovet litt mer, og så bakt litt julekaker og lekt med katten og blitt søvnig og sulten, spist og sovet mer. Nå har katten sovnet i fanget mitt, så det skal kanskje jeg også.

Det gjør virkelig det.

2010-12-14T16:45:00.000-08:00

(Det gjorde det. Faktisk. Og nå skal jeg bare lese på alle måter fantastisk litteratur.)

et lite, hemmelig skrutt

2010-12-12T08:40:00.000-08:00

Tove Jansson ville kalt denne gutten for et Skrutt:

(Hun forklarte: "Svårt at passa in nånstans, dem som är utanför och på gränsen, ungefär som när man säger "liten och skitig och rädd för tåget". Bortkomlingen. Det skrutt man själv har lyvkats komma ifrån eller dölja." Slik definerer hun det, i et intervju fra 1964.)

Engeline prokrastinerer her

2010-12-10T12:33:00.000-08:00

Jeg burde lese til eksamen. Og jeg ville kanskje ha lest, hvis det ikke var for at jeg får anløp til panikkanfall hver gang jeg plukker opp "diskursenes kamp" eller ""the Archology of Knowledge", for ikke å snakke om den panikken som brer seg i meg så snart jeg ser på mine halvskrevne notatark med fremmedord på. I stedet for å gjøre det jeg skal, som er å lære meg disse fremmedordene, surfer jeg rundt på det veldige nett og leter etter distraksjoner. Jeg blar gjennom de eldste epostene mine fra våren 07, spiller en salig blanding av Tori Amos, åttitallsQueen og Bach, ringer og klager til mennesker som er glade i meg - etter tur. Og som vanlig innebærer prokrastinering at en lærer seg alt mulig nytt, oppsøker alt mulig annet. Denne gangen har jeg gravd frem en artist jeg har skullet høre på lenge, men som jeg aldri helt har kommet igang med. Jeg skal innrømme at det er litt fordi jeg har næret fordommer, mest av alt på grunn av dette bildet:

kma

Jeg fikk anbefalt Emilie Autumn av en litteraturstudent jeg kjenner. Du som liker Tori Amos, du vil sannsynligvis like henne også! het det seg, men når noen påstår at de har en artist som minner om Tori Amos blir jeg mest skeptisk. Ikke tull med Tori, tenker jeg, hun er et ikon som fortjener å stå alene. Men nå de siste dagene har jeg gitt Emilie en sjanse likevel, og det har vært verdt det.

Emilie Autumn: ung kvinne fra USA, spiller sin egen fiolin og har kjempet en kamp for å få forandre den måten en spiller klassisk musikk, hun har eksperimert med elektrisk fiolinversjoner av Bachmelodier, hun kombinerer operaliknende vokal med harpe, poprytmer og i ny og ne litt metallyd. Hun er også diagnostisert som bipolar, og store deler av musikken hennes bærer sterke preg av opp- eller nedturer. Du skulle tro jeg var kjempebegeistret. Jeg er ambivalent.

Problemet er at hun er overfølsom og overteatralsk, i alle fall for meg. Der hun prøver å illustrere en kraftig humørsvingning hører jeg for det meste Nightwish, som ikke helt funker for meg. Der hun prøver å fortelle om tvangsmessige selvmordstanker hører jeg nøyaktig det jeg var redd for, når jeg så på dette gråtende øyet som står på en Dragvollsal - eeeeemmoooooo. Emo. Jeg greier ikke å ta det seriøst når hun synger at selvmord er en kunst, eller når hun spør "why live a life?", ikke fordi hun ikke har ment det seriøst, det har hun: the Art of Suicide er visstnok hennes mest selvbiografiske og "ærlige" sang", det bare når ikke meg. Det blir for klisjepreget, for åpenbart og for kjedelig. Melodien er fin, vokalen er tøff, rytmen i bakgrunnen er feilplassert og teksten irriterer meg. Det går så lenge jeg greier å overhøre teksten, men selv da irriterer jeg meg, for det er krevende å ignorere noe som er så viktig for meg. At teksten er såpass klisjefylt og forutsigbar reduserer kvaliteten og jeg sitter igjen med en følelse av at dette kunne vært knallbra, hvis hun bare hadde vært i stand til å løsrive seg fra sin egen emofylte, selvhøytidelige biografi. Jeg liker det når noen bruker sin egen bipolaritet i kunstverkene sine, (se på Van Gogh! se på Stephen Fry!), men det krever at artisten klarer å skille mellom den allernederste, ukritiske og fullstendig destruktive opplevelsen og gjengivelsen av denne. Emilie Autumn greier det ikke, og hele den dramatiske voldsomheten hennes blir for meg platt og latterlig.

Jeg hadde en kveld der jeg pløyde gjennom det meste jeg kunne tenke var fint, og hver gang noe brøt gjennom var det linjer som dryppet av forutsigbarhet, oppbrukthet. Etter det hadde jeg egentlig avskrevet damen, men fordi jeg er evig samler greide jeg ikke å slette alt fra mp3spilleren min, jeg lot noen sanger være igjen. Og så, i går på vei hjem, da hørte jeg teksten på den ene sangen og skjønte hvorfor også intelligente mennesker har falt for Emilie, klisjeene til tross. Mellom de fine melodiene og teite tekstene finnes det nemlig gullkorn, små og skimrende kunstverk. Marry Me er en sånn, en sang som faktisk er på topp av god lyrikk. Inspirert av klassisk barokk både i instrumentvalg og vokalbruk, matcher musikken teksten, noe som er et av mine kjennetegn på god musikk. For en gangs skyld får hun faktisk til å lage musikk som ikke blir for overdramatisk, for hver gang hun nærmer seg kommer et innslag av ironisk distanse som både letter stemningen og gjør sangen mindre forferdelig, rent tematisk.

Marry Me er en fortelling om en ung jente som tvinges til å gifte seg med en eldre, stygg og illeluktende adelsmann. Det alluderes til at det er Catherine Howard det er snakk om, men vår heltinne er akkurat nok anonym til å representere alle jenter som er blitt solgt til høyestbydende av sin far, og som har hatt magemuskler nok til å gjøre opprør - innenfor sine mulighetsbetingelser.

Så, vår heltinne selges, og hun vet det. Så hva gjør hun? Jo, hun finner måter hun kan overleve på, og hun blir stadig mer skjødesløs, stadig mer vill og respektløs.

Marry me, he said, god, he's ugly, but fortune is ours
Running in the gardens enjoying men, women, and flowers
Then I break a glass and I slit my own innermost thigh
So that I can pretend that I'm menstru...well, unavailable
My life is arranged but this union's deranged
So I'll fuck who I choose for I've nothing to lose

og skadefryden, selv om hun vet at dette ikke kan holde i lengden:

When dining on peacock I know I won't swallow

(Jeg elsker denne linjen.)

Through balls, births, and bridge games I know what will follow
We're coupled together through hell, hurt, and hunger
Or at least until husband finds someone younger

(Midtlivskrise, kom hit!)

Yes, fertilization is part of my station
I laugh as he drabs me in anticipation
Of sons who will run things when I'm under covers
But whose children are they? Why, mine and my lover's!

Og refrenget? Så ironisk, så skarp, indirekte kritikk av både samfunnets æreskodeks og farens svik og de kravene som har vært stilt opp for henne som den største og nødvendigste æren:

When I'm beheaded at least I was wedded og when I am buried at least I was married.

(Det er verdt å merke seg at Catherine Howard ble henrettet knappe to år etter bryllupet med Henry VIII, fordi hun hadde diverse sidesprang og kvinner gift med kongen helst ikke skulle gjøre det. )

Det er når jeg hører denne sangen at jeg skjønner hvorfor hun har en fanskare over det veldige internett, og hvorfor jeg fikk damen anbefalt i utgangspunktet. Jeg liker motivet, jeg liker rimene, jeg liker melodien, jeg liker vokalen, jeg liker komposisjonen. Og hjertet synker blytungt i brystet mitt når jeg hører siste linje, og innser at hun er en av dem som aldri kan la en sang få stå alene, aldri helt kan forlate klisjeene: why do I wish I was dead?

dodører i eksamenstiden

2010-12-09T10:10:00.000-08:00

oppgaven

2010-12-04T10:25:00.000-08:00

"I stutte drag er uppgåva soleîs: Eg skal nemna tri skaldar som eg likar godt, draga fram éi bok - av kvar - som eg likar serskilt godt, og so gjeva fem andre vevritskrivarar den same uppgåva."

Slik skriver Fridtun i det forrige blogginnlegget sitt. (Skulle du være en av de få leserne mine som ikke drikker te med henne i ny og ne, anbefaler jeg deg å drikke te med bloggen hennes i stedet, jeg garanterer deg varme langt inn i sjelen.) I alle fall, hun svarer på oppgaven og sender den videre i min retning - jeg tar imot med takk. Det er en artig oppgave.

Tre forfattere, tre bøker - artig oppgave, men nesten umulig. De første som hopper frem er naturligvis barnebokforfattere, men skal jeg holde meg til dem? Skal jeg prøve å trekke frem noen andre, for å vise at jeg faktisk leser andre ting? Åh, valgets kvaler!
Jeg tror det må bli barnelitteratur. Jeg tror rett og slett det er nødt til å bli barnelitteratur.

La meg begynne med min egen sommerlengsel. Om sommeren opplever en av og til kvelder der lyset blir dunkelt blått og alle trærne rundt deg får en mørk grønnyanse. Det lukter salt og tørt og blomstret, som regel finner du snev av grillkull, hvis du er heldig litt saltvann, nesten garantert lukter det grønt. Huden din er varm etter mye sol, og det kjennes som om du lyser innenfra, som om du har absorbert solskinnet og nå er du mer levende enn noen gang. Og der er du, omgitt av sommer og liv og skjønnhet, og du føler et slags press i brystet. Det er så vakkert at du nesten føler deg trist. Det vokser en sommermelankoli opp og du vil dele denne skjønnheten med noen. Noen ganger har du noen rundt deg, venner eller familie eller kanskje vennefamilie, og du kan sende ut mentale følehorn. Folk ler, og det er liksom muntert og stillferdig på en gang. Andre ganger er det bare deg og melankolien din er bare din. På sånne kvelder: les Tove Jansson. Farlig Midtsommer av Tove Jansson.
Den handler om et vulkanutbrudd og en oversvømmelse, et flytende teater og en skummel teaterrotte, om en deprimert, dramatisk mise som ønsker seg den perfekte parykken og en homse som filosoferer over tilværelsen. Mummifamilien kommer fra hverandre, og Lille My treffer Snusmumriken og ørten foreldreløse unger. Snusmumriken treffer en parkvakt og viser sine anarkistiske trekk. Mummitrollet treffer en forferdelig ensom filifjonke, en prippen, teaterelskende fengselsvakt og hans nervøse kusine. Ja, historien har mange bifortellinger, men nei, det er ikke uoversiktelig. Snarere flommer den over av fantasi, munterhet, lek og poesi, men mer enn noe annet er den gjennsyret av sommer. Det er så sommer at det fyller brystet ditt akkurat som de fineste sommerkveldene, og mot slutten sitter Mummitrollet i en jolle på vei hjem og kjenner på den sommermelankolien. Til sommeren, et sted mellom St. Hans og Jonsok, bør du lese Farlig Midtsommer. Les den i sommerskumringer etter lange soldager.

Inger Hagerup. Så rart. Dette er bittesmå dikt som surrer i kroppen din lenge etter at du legger samlingen fra deg. Underfundig humor som rykker i munnvikene første, femte og femtiende gang du leser dem. Små dikt som støtter og tror på småfolk, små vers som forteller deg at du er bra, du er fin akkurat som du er, og verden rundt deg er full av små mirakler. Jeg har et kartotek på lesesalsplassen min, og i det kartoteket finnes blant annet dikt av Inger Hagerup.

Astrid Lindgren. Selvsagt. Dette er kvinnen hele verden har vokst opp med, og da mener jeg hele verden, hun har satt preg på verdens litteraturbegrep de siste seksti årene. Og det betyr at det er for mye å trekke frem, for mange ting ved forfatterskapet som er vakkert, morsomt eller bare nydelig. Du tror jeg skal nevne masteroppgaven min, om Bröderna Lejonhjärta, ikke sant? Men nei, det skal jeg ikke. Jeg skal nevne en av mine andre favoritter, nemlig en av julefortellingene.
Folk flest forbinder Emil i Lønneberget med humor, de ser Emil som en skøyer og rampeunge, en tiåring som først henger søsteren sin opp i flaggstangen til hun "kan se helt til Mariannelund!" og deretter maler henne blå i ansiktet så Krøse- Maja blir skrekkslagen og roper "Tyfus!". Emil er gutten som tilbringer store deler av barndommen sin i en snekkerbod, der han spikker over hundre trefigurer, han som roter i de voksnes sko, mister blodklubb på faren, setter løs en drøss med levende kreps i stuen, han som gjør hyss i hytt og gevær. Mange ser dette, men ikke alle får med seg godheten som finnes i disse bøkene. Emil er full av en grenseløs godhet, en rettferdighetssans som bryter med samfunnets konvensjoner og som til syvende og sist kommer til å gjøre ham til Vimmerbys beste ordfører noensinne. Emil er modig og full av en kjærlighet som går på tvers av klasseskiller. To julefortellinger er skrevet om Emils bragder, begge handler om at Emil gjør noe vågalt som hjelper folk ingen andre vil hjelpe og begge to får meg til å gråte mer enn hva akseptert er. Jeg tenker på fortellingen der Emil risikerer livet for sin beste venn, alene i en snøstorm midt på natten, og den fortellingen der han gir vekk all julematen. Den siste er den teksten jeg vil trekke frem. Riktignok er den et kapittel, ikke en hel bok, men som de beste tekstene til Lindgren fungerer den utmerket som novelle.
De voksne er på besøk annetsteds, og Emil er hjemme med Ida. Han besøker faren til Alfred, som bor på fattighuset sammen med alle andre fattige eldre, de som ikke har krefter til å slite som gårdsgutter, og som heller ikke har rike slektninger som kan forsørge dem skikkelig. Emil har vært der før, men det han ser denne julen sjokkerer ham. Det er romjul, men de gamle har ingenting, ingenting. De fryser, de får ikke julemat og de er ensomme.
Jeg nevnte rettferdighetssansen til Emil. Du ser den gang på gang i fortellingene om ham, når han respekterer hester og halte høner og når han knuser alle vinflaskene og "verker för nykterheten". Og så dette eksempelet her, det tydeligste: han ser gamle folk sulter, og så husker han at han, på gården hjemme, har så utrolig mye mat. Hele julen har han og familien massemassemassevis av mat, og i år skal de faktisk ha juleselskap og de har så mye mat at det er urettferdig. Veldig urettferdig. Så Emil arrangerer et juleselskap på egen hånd, for dem som faktisk trenger det. Og de gamle skrottene spiser og spiser og spiser! Ida ser på og bekymrer seg, for hun lurer på om ikke dette egentlig er et hyss? Emil vet bedre, for handler ikke julen om akkurat dette?
Og etterpå drar de på aketur. Og folk som egentlig trodde de skulle være kalde og sultne er i stedet varme og lykkelige, der de rutsjer ned bakkene selv om de trodde de aldri mer skulle gjøre noe så artig. Emil redder julen deres, fordi han gjør det han synes er riktig, fremfor det samfunnet prøver å lære ham. Det er vakkert. Skulle du ønske deg julelektyre kan du lese denne. Eller, du kan se 1975-filmatiseringen på tv.
(Ulvegropen han graver er mest trist, synes jeg, men så er jeg rar.)

Det var egentlig meningen å ha minst én tekst på nynorsk, men det falt seg bare ikke slik. Inger Hagerup, Astrid Lindgren og Tove Jansson - dere har formet meg. Nå synes jeg Eirin, Katarina, Susanne, Kristian (!) og Sommerfuglen skal overta.

And The Moon And The Stars And The World

2010-12-02T09:06:00.000-08:00

Long walks at night--
that's what good for the soul:
peeking into windows
watching tired housewives
trying to fight off
their beer-maddened husbands.

Charles Bukowski

Nå. Og trettito dager fremover

2010-11-30T08:11:00.000-08:00

I dag: årets første julesang. Jeg var på vei forbi kafedisken, på vei til bordet der venner satt, og ørene mine oppfattet julemusikk, og musikken spredte seg i kroppen min, særlig i magen og brystet og skuldrene, ikke så mye i albuene, men definitivt i tærne og fingertuppene. Det er en dag for tidlig, men siden 1. desember er i morgen og første søndag i advent allerede har vært, og siden jeg allerede har spist årets første pepperkaker, drukket julegløgg med venner i en søndagskafe på Dragvoll og generelt hatt julestemning i kroppen ganske lenge (noe som er usedvanlig og ganske deilig, ettersom det er noen år siden jeg kunne kjenne skikkelige følelser midtvinters og da særlig lenge siden jeg kjente julestemning i julen, den har vanligvis pleid å komme til meg i begynnelsen av oktober og så gå igjen etter en ukes tid og ikke komme tilbake før neste oktober, så ja, julestemning for meg i juletiden er ganske fantastisk), er det greit likevel. (Jeg strekker meg etter Foucaultske setninger med mange delsetninger og oppramsinger som ikke har klar relevans til hovedtemaet i setningen, ikke fordi jeg håper at dere skal falle av og ikke fordi jeg ønsker å være slem og ikke fordi jeg synes det er spesielt smart å skrive så lange setninger, ikke heller fordi skrivemaskinreparatøren min er sykemeldt, jeg har nemlig ingen reparatør av den typen, dessverre, men fordi jeg nærer et håp, kanskje et urealistisk et, om at det skal forenkle min egen lesning av diskursanalysen, så langt virker det ikke på annet enn at det er vanskelig å lese det jeg skriver, men optimist som jeg er, lever jeg i håpet. Jeg skal være respektfull etter eksamen.)

Årests første julelåt var en av mine allerkjæreste juleklassikere, men gitt i en form jeg ikke hadde hørt før. Det viste seg at jeg hørte på Oasis' versjon av Slades "Merry Xmas". Det var en fin versjon, synes jeg, veldig engelsk, men litt mer forfinet. Jeg har bare én ting å utsette: Oasis har feiget ut på slutten, de har latt være å skrike. Kanskje er det fordi de ikke tørr å konkurrere med originalens berømmelige "it's Chriiiiiistmaaaas!" Uten det ropet er ikke sangen seg selv, så jeg gir dere originalen.

Dessuten likte jeg videoen. Jeg vet ikke helt hva afrikanerne har med saken å gjøre, men jeg tror de peker nese til Bob Geldof.

glem eksamen!

2010-11-29T12:09:00.000-08:00

Jeg hater andre akademikere.

2010-11-27T05:42:00.000-08:00

1. Fix the vocabulary. If we agree to call verbal performance, or, better linguistic performance, any group of signs produced on the basis of a natural (or artificial) language (langue), we could call formulation the individual (or possibly collective) act that reveals, on any material and according to a particular form, that group of signs: the formulation is an event that can always be located by its spatio-temporal coordinates, which can always be related to an author, and which may constitute in itself a specific act (a performative act, as the British analysts call it); we call sentence or proposition the units that grammar or logic may recognise in a group of signs: these units may always be characterized by the elements that figure in them, and by the rules of construction that unite them; in relation to the sentence and the proposition, the questions of origin, time and place, and context are merely subsidiary; the decisive question is that of their correctness (if only under the form of "acceptability").

Dette er den første setningen. Det kommer egentlig flere, som ender med "we can now understand the reason for the equivocal meaning of the term discourse." Jeg hater Foucault.

I dag: akademiker

2010-11-26T17:17:00.000-08:00

Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap (INL) har et tidsskrift. (INL utgjør kjernen av språk og litteraturnerder i Trondheim.) Tidsskriftet blir utgitt av studenter omtrent en gang i semesteretm og heter "Riss".

I noe sånt som fire år har jeg prøvd å skrive et innlegg til Riss. Først prøvde jeg å skrive dikt eller småtekster. Jeg prøvde også å finne om jeg hadde skrevet noe før som kunne passe til de ulike emnene. De siste to årene har jeg prøvd å formulere noe faglig, noe om hvorfor barnelitteratur er så bra, eller kanskje noe om hva som er bra, et eksempel eller hva som helst, bare det argumenterte for hjertesaken min. Og hver eneste gang endte jeg opp med et blankt ark, kanskje en setning eller to som jeg strøk ut igjen etter fem minutter. Prestasjonsangsten rev i meg. Jeg kunne ikke skrive. Jeg kunne fortelle! Herlighet, hva du enn gjør, i en sosial kontekst med meg må du aldri spørre meg om fantastisk barnelitteratur, for jeg har egentlig så mye på hjertet at vi aldri blir ferdige! Men når jeg skulle skrive noe ned forsvant alle ordene og alt som ble igjen var litt ekko. Så i fire år har jeg vært på Riss-slepp og ønsket at jeg var modigere. Og fordi mine venner er nerder og aktive, engasjerte mennesker, har redaksjonen for Riss etter hvert begynt å speile venneflokken min: Silje ble redaktørmedlem, André ble "batteri" og illustratør, Kristin ble fast bidragsyter og Per Esben fikk trykket dikt. Mine ark var hersens så blanke.

Denne høstens utgave hadde emne "utopi", og med halve redaksjonen på telefonlisten min fikk jeg igjen en oppfordring om å bidra. Kan ikke du skrive noe til dette nummeret? Noe om fantastisk barnelitteratur? Det er jo kjempepassende!
Så jeg prøvde. Utopi i Brødrene Løvehjerte? Fantastikk som utopi? Utopi, utopi, utopi? Og papiret var blankt.
Til jeg satt på Dragvoll med Eirin.
Som jo skriver en masteroppgave om Den uendelige historie. Som er like nerd som meg, på det samme emnet. Som er den eneste personen jeg noensinne har truffet som føre en timelang samtale om eskapisme i våre favorittbøker, eller hvor irriterende det er når barnebøker blir nedvurdert og avfeid som "drømmer" og "fantasier". Så, vi sitter altså på Dragvoll, Geeken og jeg, og jeg husker hva Silje har sagt, og det står plutselig klart for meg: dette er et samarbeidsprosjekt! Vi må skrive en artikkel! Om utopi i den litteraturen vi arbeider med, fantastisk barnelitteratur. Så vi idémyldrer, og ender opp med en grov plan der jeg skriver et første førsteutkast, som hun så kan arbeide videre med.
Jeg skriver. Hun skriver. Jeg skriver igjen. Hun skriver og redigerer. Jeg redigerer. Mellom oss finnes et tekstdokument som blir kastet og sjonglert som en ball, men med mer kjærlighet enn hva godt er. Til slutt sitter vi igjen med et resultat som er godt nok til at vi sender det inn. Og med minimalt med endringer får vi den godkjent, vi er nå i produksjon, vi har skrevet vår første faglige artikkel. Vår første faglige tekst som ikke er en skoleoppgave som skal leses av foreleser eller sensor, men av alle som måtte kjøpe høstens Riss-nummer.
I kveld var det Riss-slepp, og artikkelen vår er ute i verden. Den er blitt fin. Den har navnene våre på seg, og en (for oss nerder, i alle fall) en tittel med sving i: Utopi som grep. Som bidragsytere fikk vi hvert vårt eksemplar, og resten av kvelden småleser vi andres tekster - og vår egen, fordi den er så fin. Vi får ros.

Jeg er herved akademiker, påstår jeg. I alle fall for i kveld. For hva annet er en, når en er en litteraturviter (med en grad! om enn den minste) som skriver faglige artikler om sitt emne og får dem publisert i tidsskrifter? (OK, bare én foreløpig. Og en kjenner halve redaksjonen. Likevel! Publisert på glanset papir.)
Noen utdrag:

Eskapisme som begrep beskriver en handling som flytter seg til etsekundært univers, med andre problemer enn dem som eksisterer i envirkelighetsnær verden. Selve ordet «eskapisme» henspiller på atved å flytte handlingen tillater teksten at leseren «unnslipper»inn i et fantastisk univers.

Vifinner det eskapistiske motivet, fremstilt som et utopisk, sekundærtunivers, i flertallet av de store, fantastiske romanene for barn.Kjente forfattere som Astrid Lindgren, Tove Jansson, Michael Ende ogC.S. Lewis benytter seg regelmessig av eskapistiske verdener somdefineres av utopiske skildringer. Særlig i eksemplene hvorhovedhandlingen enten foregår i en sekundærverden, eller i enverden lagt til et fantastisk univers, blir eskapismegrepet enuunngåelig del av fortellingen. Leseren trekkes inn i et fremmedunivers, hvor handlingen preges av fantastiske elementer som ikkeeksisterer i det universet leseren selv lever i. Ved å skape etslikt skille mellom en kjent, virkelighetsnær verden og en sekundær,fantastisk verden kan en skildre et utopisk univers uten at utopienvirker usannsynlig, fordi de fantastiske elementene allerededefinerer andre regler for sannsynlighet. Leseren «unnslipper» denrealistiske verdenen, men heller enn å ufarliggjøre tematikken ogdermed frata teksten samfunnskritisk verdi, gjør den utopiskeeskapismen det mulig å behandle tematikk som ellers er vanskelig åhåndtere.

Og så, slutten:

G.K. Chestertonuttrykker behovet for fantastisk litteratur klarest, i det kjentesitatet om eventyr: «Fairytales are more than true, not becausethey tell us that dragons exists, but because they tell us thatdragons can be beaten.»

Akademiker.

2010-11-25T12:58:00.000-08:00

Godt spørsmål. Hvorfor finnes det ikke Straight Prideparader?
(og under: eller mannlige synkronsvømmere?)

Politiske frigjøringskamper

2010-11-24T08:37:00.000-08:00

La det være sagt, guttene vet å prioritere. Free Tibet! Free Kurdistan! Free Tamils! Free Western Sahara! Free Beer!

Noen fornærmer nisser.

2010-11-23T06:49:00.000-08:00

Se på naturen! Alle homser dør ut likevel! Det er en dødelig legning i seg selv.
og til venstre
Alle uansett legning dør ut, din nisse!

Jeg sa det kom film

2010-11-22T00:07:00.000-08:00

Mandag morgen, jeg er først på lesesalen. Klokken er fem over åtte og vaskemannen er halvveis over gulvet når jeg henger jakken fra meg. Jeg har varme scones og en kopp nytraktet kaffe, og jeg bestemmer meg for å blogge et eller annet ikke dodørrelatert. Men ettersom jeg egentlig burde ha skrevet notater til Foucault, eller gjerne studert fortellerteknikker hos Karen Blixen, har jeg egentlig ikke tenkt å skrive så mye. Så jeg trengte noe ikke-dødørrelatert, som ikke tok så lang tid, som var typisk meg og som eventuelle lesere kunne ha nytte av. Og så kom jeg til å tenke på at det er gått mer enn seks poster siden jeg postet "Another Sunny Day", og at det derfor er på tide å dele litt mer av Stuarts gullgruve. Derfor beveget jeg meg, litt varsomt, (for jeg vet det er farlig territorium,) inn på Youtube for å lete frem noen gode sang/videokombinasjoner. Jeg hadde en bestemt sang i tankene, for blant de mange sangene skrevet i Sturat, Belle og Sebastians navn er det én som faktisk har "monday" i tittelen. Jeg skulle altså finne "Come Monday Night".

Jeg blogget om konseptalbumet "God Help the Girl" og avsluttet med at det er planlagt en film, som visstnok skal arbeides med en gang neste år. Stuart har vært på verdensomflying en stund, så jeg hadde egentlig slått meg til ro med at det ville ta en tid før jeg så mye som luktet filmen. Når jeg så trykket på en video av "Come Monday Night" og det dukket skuespillere opp tok det litt tid før jeg fikk summet meg til å gjenkjenne Catherine. Og så Alex. og så Celia. Da visste jeg at det var riktig. Hvis du overlever den bittelille ujevnheten mellom lyd og bilde i ny og ne - egentlig, definitivt, overlev - får du en smakebit på det som kommer. Jeg er litt forelsket i hovedvokalist Catherine, som spiller Eve.

Akk. Så deilig start på uken.

...og de med litt mer historieforståelse

2010-11-20T15:04:00.000-08:00

hvor ble det av AKP ML?

2010-11-18T13:21:00.000-08:00

Og svar på tiltale

2010-11-18T07:51:00.000-08:00

AKP ml ble studenter.

I tilfelle du lurte, historiebøkene tar feil.

2010-11-16T06:40:00.000-08:00

Denne skulle vært postet 9.11

2010-11-15T06:21:00.000-08:00

Antirasister er lydige barn.

Dette føyer seg inn i en lang diskusjon som foregår på guttenes dodører, hvor nazister fører en kontinuerlig ordduell med kommunister. Jeg lurer på om jeg kjenner noen av kommunistene.

en dodørpoesidrøm

2010-11-12T13:29:00.000-08:00

Dodørenes Kilroy

2010-11-11T13:27:00.000-08:00

Dodørpoesi er som en del annet, straks du begynner å legge merke til dem er de alle steder. Det er selvsagt dodørpoesi på dodører, men også andre steder finner en referanser, gjerne når en minst venter det, og det er de referansene jeg blir aller, aller mest lykkelig over å finne. Som når Tor Åge Bringsværd lar en av de mest metalitterære karakterene sine, en bokelskende mann som mister forstanden da han innser at han har kjøpt flere bøker enn han noensinne kommer til å få tid til å lese og at han fremdeles kjøper mer, en situasjon jeg tror mange av oss kjenner oss igjen i, havne her:

På sin flukt fra Døden, var Felix Bartholdy kommet til et offentlig toalett. Nå satt han i en liten bås og leste på dodørveggene mens alt ellers gikk som det skulle.

Eirin kommenterte i feltet til posten om gutters perspektiv på ting, om en artig dodør hun en gang var ramlet over. Sånn apropos dodørspoesi, skrev hun, noe av det morsomste jeg har lest av wc-graffiti var noe som stod skrevet med bitteliten skrift på innsiden, helt nederst på en dodør:
"Se opp for limbodansere!" Jeg leste den kommentaren, lo godt og tenkte ikke så mye mer over det. Artig dodørpoesi, tenkte jeg, fin idé. Jeg elsker surrealistiske, kreative dodørnotater, og jeg trodde dette måtte være en sånn. Og hadde det ikke vært for Tor Åge Bringsværd ville jeg sannsynligvis ikke oppdaget at limbodansere faktisk er en trussel overalt, og at den linjen Eirin så var en del av et stort, stort nettverk over den veldige klode. Dodørpoesi har sin egen Kilroy, som advarer mot Limbodansere, og dette oppdaget jeg fordi Bringsværd, i slutten av kapittel 7 i Syvsoverskens dystre frokost, lar Felix sitte ensom på et toalett i New York, med Døden og ikke minst paranoiaen løpende etter seg.

Det var en slik bås med lettvegger, og hvor det på tre sider er ca. 5 centimeter med luft mellom veggen og gulvet.
På døren, lengst nede, sto det skrevet noe med små, små bokstaver. Så mikroskopiske og så langt nede at felix Bartholdy ikke klarte å lese dem så lenge han satt. Selv om han konsentrerte seg aldri så mye.
Dette irriterte ham ikke så rent lite. Så straks han var ferdig, la han seg nærmest flatt ned og myste med øynene - og der sto det, med sirlig skrift, like over dørsprekken:
Beware of Limbodancers! (Se opp for limbodansere!)
Felix Bartholdy følte seg plutselig ikke så alene lenger. "Takk", hvisket han. Det er et råd jeg aldri skal glemme.

så langt har "300" nådd

2010-11-09T06:14:00.000-08:00

substantiv og emirater

2010-11-04T02:40:00.000-07:00

haunting the heart

2010-11-01T06:53:00.000-07:00

Jeg har aldri helt klart å definere hvorfor dette er en favoritt. Den mangler både strykere og de beste koringene, og selv om gitaren er herlig munter er temaet i grenselandet til en klisje, "I thought it was for real, babies, rings and fools kneeling"? Nesten.
Nå skal det sies at han er dårlig på dette med klisjeer, han ender alltid opp med å gjøre det bra likevel. Og temaet til tross, det kan ha sammenheng med sangteksten at jeg liker sangen så godt, for den er så utrolig visuell. Hør på tittelen! Another Sunny Day. Dessuten, når jeg var liten hadde jeg togsett på loftet, og på søndager kan en faktisk høre kirkeklokker utenfor.

Og så var denne videoen så fin. Jeg liker Belle and Sebastianfans.

uhell, hell, vel

2010-10-31T07:59:00.000-07:00

Den ukjente damen som dekorerer Dragvoll med små, kreative dodørutspill har mer enn Harry Potter på hjertet. Denne har fått stå helt alene siden den dukket opp.

bitter mann i maskulint miljø

2010-10-29T14:35:00.000-07:00

Både jenter og gutter er bunnløst ærlige på dodørene, men det virker på meg som om guttene er litt mindre reflekterte over hvilket bilde de gir. Det kan også hende at de vet hvilket inntrykk de gir, og at dodørskulturen gjør det mulig for mannsjåvinistene å tre frem uforbeholdent. De er tross alt omgitt av hannkjønn, det er ikke meningen at jenter skal se det som står. De visste ikke om meg.

Dette er en bitter, bitter horekunde. Jeg kan ikke annet enn å le rått over dennes bitre livsvisdom - jentene stikker av fra ham! De lurer ham! Kvinnefrigjøringen er nådd altfor, altfor langt. Det er synd ikke Hanne Nabintu går på guttedoene, hun ville trives.

Jeg vet ikke helt om dette er dodørspoesi, eller bare dodørsdumskap, men interessant er det. Og så lurer jeg veldig på om denne dogjengeren er den samme som han i forrige post, som trenger sårt til en ny ordbok.

slå opp idioti. Hva finner du?

2010-10-27T12:58:00.000-07:00

Skribenten på denne guttedoen og jeg har litt forskjellige definisjoner av "idioti".

Feil svar: Feminisme. Rett svar: "se i speilet."

Know your...

2010-10-25T08:44:00.000-07:00

Dette er et sånt uttrykk for dodørpoesi som gir meg lyst til å le høyt."Love thy enemy" faller nok på stengrunn, når det skrives på en dodør. (Eller kanskje ikke. Det er forunderlig mye filosofi og religiøse betraktninger på dodørene, hvis du bare leter dypt nok.) Skal en dømme etter den til tider aggressive, politiske debatten på samme dør faller"Kill thy enemy", sitat: British National Front, i litt bedre jord. "Know thy enemy", (her feilaktig oppført som en låt av Rage against the machine, mens det egentlig er Greenday som har låten) er en veldig naturlig oppfølger, men den neste? "Know your Onion".

---
Jeg regner med at den ejakulerende penisen nederst avslører kjønnet på toalettets brukere.

bli en sann akademiker.

2010-10-22T08:46:00.000-07:00

I disse dager sitter akademikerne mine og meg mye på lesesaler, fordypet i våre våre bøker om nordnorsk syntaks, attenhundretalls sentimental litteratur og fantastiske sekundærunivers. På guttedoen har noen formulert en gåte.

Er dette en han med selvironi og dyp innsikt? Er det en hun, hvis det er en hun, er hun søt? Akademisk, definitivt, for hun har satt i gang hjerneaktivitet både hos meg og andre. Kanskje hun/han er så høyt utviklet at kjønn har sluttet å spille en rolle.

Et dikt til storesøstre.

2010-10-20T13:12:00.000-07:00

(Jeg gravde frem gamle kladdebøker.)

----

Ingen er så tapre
som storesøstre bak lukkede dører.
Hele dagen
er de ute. Tråkker opp stier
i fjærdun og fliser, i familien,
men her er hun bare sterk.
Modig blir hun først
om natten, alene bak dørene,
uten maske, uten skjold

.

Sarah makes me dance.

2010-10-16T04:28:00.000-07:00

"Make me dance, I want to surrender!"

Jeg har som kjent ventet og ventet på at Belle & Sebastian skulle slippe det nye albumet sitt, "Write about Love". Når albumet kom trippet jeg rundt et døgn, før jeg løp til platebutikken, danset inn, blunket som en ugle til mannen bak disken og sa i rask utpust "har dere Belle and Sebastian Write about Love?"
"Hva? En gang til, hvem?" sa den hyggelige mannen bak disken.
"Belle and Sebastian! Write about love?" (uttalt sakte, tydelig og med trykk på hvert ord, ikke fordi jeg synes han er treig, men fordi ordene gir større fryd for gang jeg uttaler dem. Jeg vet nemlig at de har den inne, for jeg har allerede forsikret meg, for flere uker siden, at de skulle få den inn straks den ble sluppet.)
"Ah!" sier mannen bak disken. "Den skal stå ute, tror jeg". Han går forbi disken, med meg tett i hælene på ham, og jeg sverger, jeg logrer. Og der, i hyllen over "bestselgere", der! står et rosa album som er så Belle & Sebastian som det kommer. (De lager alltid album i en eller annen farge, du har det grønne, det gule, det røde, det beige, det orange. Og nå tydeligvis et rosa. Og som vanlig er det pent, indie og veldig, veldig dem.) Han gir meg altså dette rosa albumet, og nå logrer jeg ikke lenger, jeg peser og danser og hopper, samtidig som jeg prøver å se nesten normal ut. Albumet koster halvparten av det jeg trodde det skulle koste, og jeg får det i et av de pene omslagene, de som ikke er trykket på glanset papir, men på pappliknende, koselig stoff. Jeg kjøper. Får albumet i en plastpose, og jeg småhopper ut av butikken, trekker albumet opp fra posen før jeg ute av døren bare for å se på det. Jeg leser navnene på albumsporene, og registrerer med ingen overraskelse at de har stilige navn, "Little Lou, Ugly Jack, Prophet John", "Sunday's pretty Icons", "The Ghost of Rockschool", så jeg trekker ut albumlefsen og skumleser noen av tekstene, oppfatter en linje her og en linje der mens jeg tripper nedover trappetrinnene. Jeg har en halv time før jeg skal på Knutsen og Ludvigsenmusikal på Studentersamfunnet, og jeg har ingen mulighet for å høre albumet før om mange, mange, mange timer, så jeg pakker albumet sammen og skyndter meg til Samfunnet, der jeg skal treffe Annette. Hun vil vite å sette pris på den nyervervede skatten, og jeg lengter etter å dele hoppene mine med noen. Albumet brenner i hånden min.

På vei ut fra musikalen reiser vi sporenstreks til platebutikken, sånn at hun også kan få et eksemplar. Denne gangen hopper vi begge inn, og jeg kjenner at jeg håper mannen bak disken kjenner meg igjen, for jeg vil rope til hele verden at jeg er et sinnsykt monsterfan som endelig, endelig får kjøpt et album ferskt, sånn at hun kan få være med på fanbølgen. Vi reiser hjem til henne og ser True Blood.
Dagen etter pakker jeg for en tur til Bergen. Jeg spiller albumet mens jeg bretter sammen klær og jeg spiller albumet mens jeg vasker opp. Jeg spiller det mens jeg pakker toalettsaker og rer opp sengen. Jeg prøver å finne ut hva jeg synes.

Tror du jeg er skuffet? Åh, glem det! Jeg er lykkelig, er det jeg er. Og ikke overrasket. Eller, jo, litt overrasket blir jeg når jeg oppdager at de har invitert Norah Jones til å synge en duett med Stuart, jeg så ikke den komme. Og enda mer overrasket blir jeg når jeg skjønner at skuespilleren Carey Mulligan, som er så veldig pen og som har spilt i filmatiseringer av både Dickens og Austenromaner, som tydeligvis er en monsterfan hun også, har fått kore i bakgrunnen på tittelsporet, "Write about Love". Men hva bandets prestasjoner angår, de gir meg nøyaktig det jeg kjøpte; et nytt B&Salbum. Det betyr kvalitet.

Jeg må alltid spille nye album om og om igjen før jeg kan bestemme meg for hva jeg synes er høydepunkt. Med dette albumet skjer det vanlige, jeg spiller gjennom og finner at jeg liker tilnærmet alle låtene. Jeg liker Norah Jonesduetten, jeg liker Stuarts solovokaler og jeg elsker låtene der Sarah har fått være hovedvokal og der de plusser på drøssevis av koringer og strykere på slutten. For de har strykere med igjen! Det forrige albumet deres hadde masse gitar, men lite strykere, og selv om jeg merkelig nok ikke savner dem har jeg håpet veldig sterkt at de skulle bringe dem tilbake på dette albumet. Og det gjør de. Gjestefiolinister, mange, sånn at flere sanger kan begynne med gitar og fiolin de selv behersker, men så kan vokse og vokse til magen min vrir seg av fryd.

Albumet har fått delte kritikker. Bergens Tidende ga den terningkast fire og hevdet at det var oppgulp av tidligere storhetsøyeblikk, anmelderen avslører seg med andre ord for å være en av de bitre som aldri kom seg over de første tre jubelberoste albumene. Jeg leser anmeldelsen med så åpent sinn jeg får til, for jeg oppriktig interessert i hva han synes. Jeg kan si meg enig i at Write About Love ikke sprenger noen åpenbare grenser fra tidligere arbeid, men når han kommenterer at alt de har gjort de ti siste årene er middelmådig, med et og annet høydepunkt, da forkaster jeg hele anmeldelsen. Ingen med respekt melde at ikke hvert album de har laget de siste årene har hatt mer enn "høydepunkt" - hvert eneste album de har laget har store klassikere. Egentlig vil jeg påstå at den gjennomsnittlige B&Slåten er bedre enn de fleste gode poplåter, og det er ikke bare fordi jeg er monsterfan - de har rett og slett enorme kvaliteter. ("Wrapped Up in Books","Piazza, New York Catcher", "Asleep on a Sunbeam"fra "Dear Catastrophe Waitress, noen? "Dress up in you", "Act of the Apostle 1 & 2", "To be myself Completely"? Marx & Engels og Take your Carriage Clock fra Push Barman to open old Wounds, noen? I say no more.)
The Guardian har derimot en anmeldelse jeg kan skrive under på. De skryter av åpningssporet, make me dance, I want to surrender!, påpeker hvordan"It is a shiver-inducing testament to the ripening of Belle and Sebastian's confidence as a pop band", og de refererer selvsagt til Norah Jonesduetten, som virkelig er noe nytt, den er jazzete og slørete og likevel har den tydelig essens av B&S.

Men ingen av kritikerne kommenterer det jeg synes er det viktigste ved dette nye albumet. De ser gjestevokalistene, men de ser ikke den som plutselig har fått rampelys, en som har vært med på syv av åtte album, med andre ord nesten bestandig. Sarah kom inn under innspillingen av deres andre album, og først nå har hun fått den anerkjennelsen hun fortjener.

Jeg husker at jeg var bekymret da jeg oppdaget at Isobel Campbell, eksen til Stuart, hadde bestemt seg for å stikke av og å leke soloartist. Jeg liker soloarbeidet hennes, og jeg har alltid likt de låtene hun har vært ansvarlig for i B&Ssammenheng, , men det jeg likte mer enn noe annet var måten de pleide å flette sopranen hennes inn i bakgrunnsmelodiene, eller når de laget broer ved å gi Stuart hovedvokalen og la henne komme inn i en ny melodi på slutten av sangen. Dessuten spilte hun cello. Søren ta kvinnenykkene hennes, tenkte jeg (for Stuart, som giftet seg med en rik sicilianer, kan jo ikke gjøre noe galt.) Der røk de beste koringene.
...Og så viste det seg at i bakgrunnen av bandet, med fløyten og fiolinen sin, der fantes verdens søteste dame som ser så utrolig snill ut, og som har en kjempefin stemme. Isobel forsvant og Sarah kom inn. Hun finnes et sted i bakgrunnen på det forrige albumet, The Life Pursuit, men men på dette nye albumet? Her har Sarah fått mer plass enn noengang før, og det fortjener hun. Jeg ser gjennom mine favoritter på det nye albumet, og hun er en viktig ingrediens i hver eneste låt. Vokalen hennes er nesten gjennomsiktig lys, og det er særlig på de låtene der hun har hovedstemmen at de har plusset på komplekse koringer i bakgrunnen. Åpningssporet, "I didn't see it Coming", begynner fint og ekstremt catchy, og så på slutten bygger det seg opp til nettopp sånne koringer, jeg har foreløpig funnet tre forskjellige melodier som overlapper hverandre, og hver eneste av dem er nydelige for seg selv. Hun leder an i alle de fineste låtene, hun er kulere enn Norah jones, og selv på Stuarts sanger, der han har hovedvokalen, selv der finner du henne nesten alltid som en nesten usynlig vokalskygge, hun bygger opp melodiene og gjør dem sterkere. Jeg har alltid likt Sarah, og dette albumet viser endelig for hele verden hvorfor.

Denne gjør meg glad

2010-10-15T17:56:00.000-07:00

Guttenes kreative utspill er ikke fullt så preget av nordiskstudenters smale interesser, men til gjengjeld er de multikreative: et eksempel på hvordan tekst og bilde fungerer sammen. Dette er en av mine favoritter.

dodørscrabble

2010-10-13T10:24:00.000-07:00

En språkstudent ramlet over denne og kom løpende til meg, "har du sett scrabbledøren?"
Det har jeg selvsagt. Som tidligere vist er jentedogjengerne litterære, på mange felt. Noen leser barnelitteratur, andre lærer seg hipjoptekster utenat og noen elsker lingvistikk. OG som allerede vist, jentedoene er interaktive, her utvikles kunst i fellesskap, litt som linuxprodukter. Noen, jeg vet ikke hvem, har begynt en scrabble på den ene dodøren. Og så har flere fortsatt. Dodørpoesi i produksjon, rett og slett.

shake it like a polaroid picture!

2010-10-11T10:18:00.000-07:00

Du har også de mindre seriøse diskusjonene på jentedoen. Her har en jente sittet og plutselig innsett at hun glemte å sjekke om det fantes papir. Hva er da mer naturlig enn å stille spørsmål til neste bruker, Hva gjør du når det ikke er mer papir igjen?
Dette er et velkjent problem, ikke bare for jenter, og denne skribenten har fått svar nokså umiddelbart. Hørt om genserermet? En humoristisk ment kommentar, men som likefullt gir min overaktive fantasi noen ubehagelige grøss og en liten grimase. Den tredje responsen er min favoritt, den som gjør at jeg faktisk liker denne diskusjonen. Tredjekvinne har nemlig foreslått Shake it like a polaroid picture! Heeeyeaah!

Jeg tok ikke denne litterære referansen før noen påpekte den til meg. Dette er en av de tingene ved dodørpoesi jeg liker best av alt, den er overraskende full av små, litterære sitater forkledd som spontane utbrudd, og som fungerer som diskusjonsinnlegg med flere lag. Heeey Ya!

En grein på familietreet

2010-10-09T06:08:00.000-07:00

Matlager av sånt som studenter ikke egentlig har råd til.

Utrustning til den kommende høstforkjølelsen.

Ullsokker. De største ullsokkene jeg har sett, og de varmer umddelbart

En roman som har terningskast seks, til å lese i lampelys på sengen når jeg har fått tekstkritkk i halsen.

Jeg har før nevnt at mitt familietre er plantet, og at det gror uavhengig av gener og hårfarger. Det er gode grunner til det. I dag fikk jeg en pakke på postkontoret, for den var for stor til postkassen. Den var adressert til meg, (hun har adressen min!). "Du skulle fått det til jul", skrev hun, "men jeg har på følelsen at en høstpakke er på sin plass". Slik skriver tanten min, og så gir hun meg alt jeg trenger til høstmørket. Hun gir meg varm høstmat, ullsokker som varmer skikkelig, sjokolade til de dagene der en er kald trass i sokker og en bok jeg ikke har lest (og merk deg - tanten min leser spennende litteratur. Min mor pleier å si at denne tanten er den eneste hun kjenner som faktisk har lest nobelprisvinnere før de vinner.)

I går tilbragte jeg noen timer på lesesalen mens jeg reflekterte over at ingenting egentlig består. Jeg vet at verden ikke består av happy endinger, men jeg pleier å konkludere med at det er fordi "ending" ikke er et reelt fenomen i virkeligheten, i verden. Alt fortsetter, og derfor består heller ingenting. Men jeg har vært bestemt på at jeg vil tro på "happy fortsettelser!, der ting fungerer, at en finner varme i sosiale konstruksjoner og at disse kan bestå, så lenge en bestemmer seg for det. "Happy fortsettelser". I går hadde jeg altså en time eller to der jeg tenkte at sånne happy fortsettelser ikke finnes, de heller, og jeg tenkte at hvis ingenting er varig, at en ikke kan stole på at noe som helst varmt er varig, hva var da poenget med noe som helst? Hvis alt bare skulle knekke sammen før eller senere? Og så hentet jeg pakke i posten, og så åpnet jeg, og tok på meg varme ullsokker og spiste en sjokolade, og kom på at det finnes trygghet. Det finnes folk en kan stole på.

Åh, jeg er glad i denne tanten. Ikke fordi hun sender meg høstgaver i posten. Hun sender meg høstgaver fordi hun er så veldig, veldig fin. Jeg har pleid å se på henne og tenkt at hvis hun kan, så kan jeg. Hun er den eneste personen jeg har vokst opp med som har malt kunstbilder som hobby, hun var den første som laget veldig krydret kjøttboller til meg. Hvis jeg havner i en krise, kan jeg finne på å ringe henne. Tidlig i høst spilte vi monopol sammen. Hun sto på min mors side da kjernefamilien min offisielt knakk sammen. Som liten var jeg hemmelig forelsket i sønnen hennes, og min mor var der da datteren hennes ble født. Vi er familie. Det er så trygt at hun finnes! Det er så trygt at hun ser etter meg. Her ser dere et eksempel på hvorfor jeg lager mitt eget familietre, hvorfor jeg tror på familiebånd som handler om fellesskap og vennskap. Familietreet mitt eksisterer.

Gutters perspektiv på ting

2010-10-07T05:32:00.000-07:00

Vel. Når jeg sier at gutter ikke snakker om bulimi på dodørene er det ikke helt sant. Bulimi som tema har bare litt andre konnotasjoner, for her er det ikke snakk om hjertefølte, smertefulle betroelser og solidarisk oppstøtte, her er det snakk om at mannen med jåen er en bulemiinfisert bonde!
Det har selvsagt ikke fått stå alene. Noen har, i rettferdig harme, informert om at bulemi slett ikke er en infeksjon, mens andre har festet seg ved rettskrivingen - bulemi skrives vitterlig buLImi. Jå, derimot, har fått stå, skjønt det vitterlig skrives Ljå.

dodørsolidaritet.

2010-10-06T10:12:00.000-07:00

Jeg vet ikke om gutter gjør dette samme, jeg har i alle fall ikke funnet noe tilsvarende eksempler på det. Det er derimot et helt relevant tema på jentedoen, selv om det bare er på akkurat denne døren at noen refererer til det personlig. Dette er et hjørne i en av båsene på det mest brukte toalettet på Dragvoll. Hver eneste gang jeg ser dette tenker jeg at her har det stått en jente og forbannet seg selv og verden og en spiseforstyrrelse som gjør livet jævlig. Og for å holde seg selv oppe har hun skrevet

Like under, (dere ser det så vidt) har noen skrevet "stakkers lille deg!" og en oppfordring til å søke hjelp. Akkurat den kommentaren har jeg alltid hatt litt problemer med, jeg synes den virker nedlatende. (Det kan være at det bare er jeg som tolker den feil.) Derimot, ved siden av, har noen gitt en støtteerklæring som jeg synes er sterkere, noen er indignert på hovedskribents vegne:

"Ja, til helvete med den bulimien! Det er ikke rettferdig, og det er ikke... " og videre, enda en støttende oppfordring til å skaffe hjelp, fordi det finnes. Det skal sies at like under, ved dørhåndtaket på denne dodøren, har noen klistret opp reklame for "Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser", (IKS.) Disse klistrelappene for IKS finner du på nesten alle jentedoene på hele Dragvoll, og jeg ser for meg at hele problematikken rundt spiseforstyrrelser ikke er helt fremmed for den gjengse jentetisser. Ja, jeg vet at spiseforstyrrelser også er utbredt hos gutter, og at det gjerne er en mer usynlig lidelse hos dem, fordi det er så sterkt fokus på jentene. Det jeg ser på denne døren er likevel jentenes automatiske forståelse av at dette er et problem noen sliter med. Jeg tror at de aller, aller fleste jenter har erfaring med spiseforstyrrelser, enten det er fordi de selv har slitt, eller fordi de har sett noen andre, noen de bekymret seg for. Det trenger ikke være noen du har sett løpe til nærmeste do for å kaste opp, det holder at du har sett en venninne spise mindre og mindre, trene mer og mer, og selv om ingen noensinne setter ord på det har du tenkt at her, her, ligger det noe som kanskje aldri springer ut i livstruende sykdom, men som helt klart finnes der. Jeg vet ikke, jeg synser bare. Det jeg vet er at det finnes umiddelbar solidaritet på jentedoene.

Even if we're just dancing in the dark

2010-10-05T09:34:00.000-07:00

Jeg har akkurat oppdaget denne damen. Hun har vært på listen over artister jeg har villet utforske lenge, men først nå, med stor lagringskapasitet, har jeg faktisk lastet ned masse. Og enda jeg visste at jeg ville like det er hun en positiv overraskelse! Hun har sånn fantastisk deilig stemmebruk! Og jeg liker gitaren, og jeg liker poplyden hun bruker i studioversjoner av sangene sine, en kombinasjon av litt tidlig, tidlig Lene Marlinsk, møter det beste av det eneste bra fra the Killers mangedoblet, og så denne stemmen kastet inn. Det skader heller ikke at hun er så veldig skotsk.

Opprinnelig ville jeg gi dere et eksempel på hennes eget arbeid, for hun har fine sanger. Dessverre har hun også til tider klisjepreget tekst, og musikkvideoer som igjen minner meg om videoene fra Lene Marlins "Playing my Game", som fungerer perfekt når en er tolv, men ikke fullt så perfekt ti år senere. Jeg skulle finne et eksempel som ikke automatisk avskrev henne som tenåringsjentepop, for det er flere kvaliteter ved henne enn som så. Jeg endte opp med dette. Dette er en akkustisk versjon av Bruce Springsteens "Dancing in the Dark", som er en av historiens fineste sanger. En kan veldig lett kommentere at en ikke skal tulle med Springsteenlåter, men jeg liker denne versjonen - for igjen, jeg liker stemmen hennes.

nok tekstkritikk

2010-10-04T11:14:00.000-07:00

Denne ble kommentert i lunsjpausen i dag. Det finnes altså en mannlig poet på Dragvoll, som etter for mye tekstkritikk måtte gi utløp for frustrasjon på en dodør. Dette er ekte dodørspoesi.

Novellen i kraftverk 35

2010-10-04T03:31:00.000-07:00

Med litt grammatisk assistanse fra meg har Murat skrevet en novelle som kom på trykk som eneste novelle i den siste utgaven av Kraftverk. Som alle tekstene hans er den sår og aggressiv, og som mange av tekstene tar den utgangspunkt i en ung jente som møter motstand fordi hun utagerer fremfor å innagere.
Dette er en av hans styrker som forfatter, akkurat denne formen for varme skildringene av folk i håpløse situasjoner som kjemper tilbake. Andre kvaliteter ved teksten ligger i dialogen - han skriver av og til veldig fine dialoger, skuddvekslinger du trekker på smilebåndet av, der du ser mer enn bare meningsinnholdet, du kjenner tonefallet, merker de såre tankene bak, de som bare står mellom linjene. I denne teksten kan jeg høre hovedkarakterens obsternasige frekkhet, som hun forsvarer seg med mot alle velmenende voksne som vil "hjelpe" henne , men som aldri virkelig anstrenger seg for å finne ut hva problemene ligger i - de tror de allerede har svarene. Jeg kan kjenne savnet hennes, jeg kjenner på maktesløsheten hun opplever når hun kommer hjem og ikke orker å bry seg, og jeg kan merke følelsesløsheten hun frivillig synker inn i på slutten. Dette er en tekst som gjør vondt, men som i alle av Murats beste tekster finnes det en varme som ligger under det hele, og den gjør at jeg liker teksten trass i mørket og sårheten. Faktisk liker jeg den på grunn av sårhet og mørke, når varmen ligger i bakgrunnen.

Kraftverkutgaven ble bittelitt forkortet og bearbeidet, men jeg er egentlig mest glad i den originale versjonen. Den finner du her.

gi utløp for frustrasjon på dodøren.

2010-10-01T11:57:00.000-07:00

Vi har alle tenkt det, men bare én gutt på Dragvoll har faktisk skrevet det ned:

Når jeg ikke er der vil jeg ha deg slik.

2010-09-30T15:16:00.000-07:00

Helst ville jeg

båret deg rundt halsen, nær hjertet

som en medaljong

(Det er fremdeles like sant.)

et alternativt kjærlighetsobjekt

2010-09-28T01:09:00.000-07:00

Noen kvinnelige studenter har alternative drømmemenn.

kunst fra guttedoen

2010-09-26T08:35:00.000-07:00

Guttenes dokultur skiller seg markant fra jentenes på flere punkter. De har ikke denne ene, kreative Harry Potterelskeren, men til gjengjeld har de opptil flere kreative kunstverk. I tillegg er guttenes dokunst og -debatter betraktelig mye mer politisk orienterte, det finnes knapt nok en eneste guttedodør som ikke innehar minst én krass ordveksling mellom nazister og kommunister. Dette er min favoritt. I følge mine anonyme kilder var dette opprinnelig en tegning av Chewbacca fra Star Wars, inntil noen gjorde den til en politisk ytring ved hjelp av noen få, strategiske streker.

Hovedpersonen inntrer

2010-09-26T06:50:00.000-07:00

Nabodøren til Mysteriekammeret utvikler seg etterhvert til å bli referanser, men indirekte kommentarer til den andre boken. Under kommentarene om Stønne-Stina har noen tegnet en ung mann med briller og arr i pannen, og replikk som både innhenter informasjon fra boken og er preget av den stoltheten som vokser frem i Harry utover i serien. "Ikke gå inn der med mindre du er en real tøffing som er over gjenomsnittlig begavet innen bekjempelse av svart magi og snakker parseltounge - sånn som meg. "

(Til dere uvitende: parseltounge er når mennesker kan snakke med slanger. Harry kan.)

Og så, i nabobåsen

2010-09-25T08:29:00.000-07:00

Som lovet.

i veggene, på dodøren

2010-09-25T08:17:00.000-07:00

Straks Stønne-Stinas tilstedeværelse var bekreftet kom monsteret på banen.

Hovedplottet i den andre Harry Potterboken dreier seg om en slange som kryper rundt i rørene på Hogwart, slik at den kan høres i veggene. Denne slangen dreper med blikket, bokstavelig talt, og den så Stina dypt i øynene en gang for lenge siden. Var jeg deg ville jeg ikke sett rett frem når jeg gikk ut fra dobåsen.

Stafettpennen videre

2010-09-25T07:37:00.000-07:00

Og så kommer et eksempel på jentedokulturen. Jentene fører samtaler, de rent ut kommuniserer privat og anonymt. Det tok ikke mer enn noen få dager før referansen ble fulgt opp av andre dogjengere som også var Harry Potterfans. Dette, den felles identiteten som knytter Harry Potterfans sammen, er noe av det jeg liker best ved bøkene, og en sånn referanse blir umiddelbart gjenkjent og viderespunnet.

Som nevnt, den ukjente kvinnen som skrev "Mysteriekammeret er i den andre båsen" refererte ikke bare til handlingen i den andre boken, hun refererte helt konkret til et sted som for alle Harry Potterfans er velkjent, og dermed refererte hun også til den felles kunnskapen folk har. Harry Potterserien består av uendelig mye intern informasjon som er kjent blant alle leserne, og det tok kanskje tre dager før noen tok opp stafettpennen og skrev

Stønne-Stina er, for dem som ikke er kjent med Harry Potteruniverset, også en sentral del av den andre boken, en karakter som deretter følger Harry gjennom serien. Hun er et spøkelse som holder til i båsen ved siden av Mysteriekammeret. Med andre ord, dersom Mysteriekammeret er i den andre båsen, er StønneStina her.

startskuddet

2010-09-24T07:16:00.000-07:00

Dodørpoesien hadde ligget og ulmet i bakhodet mitt lenge, men det som fikk meg til å bestemme meg var en kreativ jente her på Dragvoll. Jeg gikk inn i en av båsene på jentedoen like utenfor kafeen, en av de midterste i en lang rad. Og der, på døren, midt på døren, hadde noen skrevet:

Dette er en nydelig, intern referanse henvendt til alle som har lest Harry Potter. I den andre Harry Potterboken er nemlig den viktigste spenningskurven knyttet til en dobås, der det finnes en åpning til et hemmelig rom, og det hele starter nettopp i nabobåsen - akkurat som den en sitter i, når en ser på denne setningen.

folket er en edderkopp.

2010-09-20T07:37:00.000-07:00

Jeg blir så glad av å være på internett, for det finnes så mange bra mennesker i verden! Å lete rundt på internett gjør meg optimistisk og full av fremtidshåp, det gir meg tro på at mennesker faktisk er fantastiske. (Når det ikke er kommentarfeltet på Dagbladets nettsider jeg leser, vel og merke.) Internett, det folkelige, frie nettet, består nemlig først og fremst av solidariske, kunnskapselskende og glupe mennesker som er villige til å hjelpe hverandre verden over.
Internett fremmer kunnskap, ikke bare fordi en kan legge ut allverdens visdom og tekster, men fordi det tillater folk å dele det lille eller store de har av kunnskap, som deretter kan suppleres av noen andre som også kan litt eller mye.

I dag går antivirusprogrammet mitt ut. Jeg kjører Windows 7, og alle linuxelitister vil grøsse og si at jeg trenger antivirus bare fordi jeg er dum nok til å ikke kjøre linux. Og jada, jeg har planer om å bytte om til ubuntu igjen, jeg må bare motivere meg selv litt først og deretter oppsøke min linuxvenn i Trondheim. Ubuntu krever litt mer arbeid av meg enn hva windows gjør, for som det ble forklart for meg: i linux kan du bestemme selv! Jeg er en sånn datateknisk idiot som synes det er mest behagelig at windows tenker for meg, selv om windows nok tenker mest på penger. I hvert fall, jeg har tenkt å bytte, men det kommer til å ta litt tid, og frem til da trenger jeg et program som beskytter meg mot små cybermonstre. Det antivirusprogrammet jeg har kjørt siste måneden har fungert kjempefint, men det er en av disse kommersielle "prøveversjonene" som en får sammen med Windows, og nå krever de penger av meg for å fortsette å leke immunforsvar. Jeg betaler av prinsipp aldri for programvare, kanskje bortsett fra når det kommer inkorporert i ny maskinvare - i dette tilfellet en ny bærbar datamaskin, høytidelig tørrdøpt for Lejonhjärta. (Jeg skal tross alt skrive master på den.)

I alle fall, jeg søkte litt rundt på nettet etter et gratis antivirusprogram. Som forventet fant jeg et hav av forskjellige programmer, som alle sammen lover å beskytte meg - men av erfaring vet jeg at det er forskjell i hvor god beskyttelse de forskjellige gir, så jeg måtte finne et som faktisk fungerte til det jeg trengte det til, og da trengte jeg å gjøre nytte av noen andres kunnskap, av den samlede kunnskapen til hele verdens nettbrukere. For mens Windows krever betaling for den kunnskapen de besitter, består størstedelen av internett av smarte mennesker som er villige til å dele kunnskapen sin, gratis. Her fant jeg det jeg lette etter, som jeg var sikker på at ville finnes der ute. Her har altså noen brukt tid og krefter på å prøve ut diverse gratis antivirusprogram, og deretter laget en liste over de ti som fungerte best. Det er en utfyllende liste som forteller alt du trenger å vite, fra brukervennlighet til effektivitet. Den forteller bittelitt om hvor programmet kommer fra og hvor lenge det har vært i omløp, og for hvert punkt finnes en lenke til den siden der du kan laste programmet ned - gratis. Dette er en sånn ting, en sånn side, et sånt eksempel som gjør meg varm, fordi noen der ute er solidariske, noen der ute i den store verdenen er fullt villig til å teste ut ting og så dele informasjonen fritt til hvem som helst.
Og så jeg nevnte folk i flertall, for under denne posten er det et kommentarfelt som slår beina under på Dagbladets en lang gang. For dette feltet preges av delt erfaring, gode tips, forslag til forbedringer. Alle kommentarer har en eller annen erfaring, noen har forslag til andre programmer som har fungert for dem, noen har kritikk å komme med til noen av forslagene på den opprinnelige listen, noen kan bekrefte at et av programmene har fungert for dem. Bloggposten, for jeg tror det er det den er, blir et møtested for kunnskap og informasjon, der verden blir bedre fordi alle deler - gi etter evne, få etter behov! På internett er det ikke nødvendigvis fildeling som er det største og skumleste mot kapitalen, det er kunnskapsdelingen. Ethvert klassesamfunn er kunnskapsforaktende. Ingenting er farligere enn kunnskap, og så lenge noen kan styre kunnskapsstrømmen kan de også styre hva folk tenker, fordi kunnskapen bestemmer rammene for tankene. Internett bryter disse rammene, åpner alle sluser, gjør all informasjon tilgjengelig, gjør det mulig for folk å dele. Folk er glupe og de lager internett, med så små masker at alt du trenger å vite finnes der, fordi en eller annen har visst det før deg, og hvis først én vet, vet alle. Trenger du å lære å strikke? Du finner hvordan der. Trenger du oppskrift på fårikål? Søk opp ordet, og du finner. Skal du lage bombe? Du finner informasjonen du trenger der. Trenger du gratis antivirusprogram? Noen har funnet informasjonen du trenger, og de gir den til deg, ut fra prinsippet at kunnskap blir større jo flere som kan. Ja, internett gjør meg optimistisk og varm rundt hjertet, internett gjør meg glad.

Nå kan det jo selvsagt hende at jeg velger feil program fra denne listen, og at maskinen min likevel blir syk. Det kan hende. Men selv om den skulle bli syk, har jeg lært litt mer om antivirus, og jeg har husket at folk flest faktisk trives med et klasseløst, kunnskapsrikt samfunn der alle kan bidra og alle kan få.

Anonym Dragvollkunst

2010-09-17T06:26:00.000-07:00

Jeg har et prosjekt kommende. Det finnes nemlig også andre ting enn barnelitteratur som interesserer meg, jeg liker for eksempel å lese, analysere og tolke sangtekster som om det var poesi, noen ganger løsrevet fra melodien, andre ganger knyttet til hvordan sangteknikk og melodi understreket budskapet, og jeg liker utviklingen i vampyrmyten de siste førti årene. Og så er det én ting til jeg synes er spennende, som jeg gjerne skulle jobbet litt med.
Dette er en form for litteratur jeg møter nesten hver dag, og som jeg har møtt hver dag i omtrent femten år, fra den første dagen på barneskolen. Det kalles vanligvis grafitti, men jeg vil spesifisere litt, for det er ikke hvilken som helst skrift på vegg som interesserer meg. Javisst, jeg setter pris på gatekunst. Jeg smiler, studerer og gleder meg over bilder, mønstre og budskap i undergrunnstunneler. (Undergangen er nær!) Å gå på gaten er av og til som å gå på museum, og jeg liker å gå på museum. Det er likevel ikke den formen for grafitti som får meg til å stanse opp og tenke at jeg har lyst til å studere det videre, for jeg er ikke kunststudent, bare kunstinteressert. Jeg er litteraturstudent, og det er det litterære aspektet ved grafitti jeg synes er så spennende, så det er når forfatteren skriver ned et budskap, et budskap som består mer av ord enn av typografi, at jeg blir interessert. Jeg liker møtet mellom kommunikasjon, litteratur og hærverk.
På Dragvoll er det to arenaer hvor folk skriver ned denne formen for budskap. Folk skriver på de offentlige lesesalplassene, og naturligvis særlig i krokene. Ellers skriver folk på do. De skriver mye på do.
Hva de skriver varierer litt på disse to plassene, delvis avhengig av hvilken situasjon det skrives i, men også hvilke temaer som blir omtalte. Et naturlig tema på en lesesal er den store "eksamensangsten!" som tar de fleste når en nærmer seg november/april. I månedene før dukker det jevnlig opp kommentarer fra studenter som er så lei av å lese, og veldig ofte samsvarer disse. Overraskende ofte finnes kommentarer om at det er teit å skrive på lesesalsplasser, hvorpå neste student kommenterer at det er teit å kommentere at det er teit å skrive der. Veldig ofte skriver noen navnet på sangen eller musikkgruppen de hører på, enten akkurat nå, til vanlig eller som tips til en annen, navnløs medstudent, gjerne via en internettadresse. Grafittien på lesesalene er på Dragvoll er interessante, men det er dokunsten som fascinerer meg mest. Noen, en ukjent dragvolling, går nemlig rundt her og er kreativ. Kjære ukjente Dragvolling, du har gjort dagen min ved flere anledninger!
Jeg tenkte at jeg skulle lage en liten serie av bilder og eksempler på grafitti jeg har funnet her, konsentrert delvis rundt lesesalsplasser, men særlig rundt dokunsten. Jeg har lyst til å vise dere eksempler på intertekstualitet, krasse diskusjoner, politiske utfordringer, solidariske støtteutspill, originale, litterære referanser, umodent sexprat og en gang i blant fine kjærlighetserklæringer. Og jeg begynner med et eksempel fra den mest kommunikative dodøren på hele Dragvoll:

We rule the school

2010-09-16T07:29:00.000-07:00

Det neste albumet kommer 12. oktober. Det er mindre enn en måned til.

Denne sangen er hentet fra det første albumet deres, "tigermilk". Dette er Belle & Sebastian i Emohumør, hvilket betyr at du har en hobbitliknende snutt mot slutten, hoppende, lekende fløytespill. Og det passet så bra sånn nå, ved skolestart.

Alt er nytt. Og velkjent.

2010-09-16T06:13:00.000-07:00

Høstsemesteret er begynt. Det innebærer at jeg er på Dragvoll omtrent hver dag, men også at jeg bruker endeløse timer, noen ganger hele dager, på kafeen, med varierende kaffetyper og varierende venner som krysser hverandre en gang i blandt. Jeg har kjøpt pensum: Foucault til den store fortvilelse, Symposion av Platon og aller, aller, aller morsomst: tekster om fantastisk litteratur i Norden. Mhmm? Ja! For i år tilbyr instituttet mitt fantastisk litteratur til oss studenter på fordypning og masternivå. (Jeg er fremdeles så varm og rund i brystet når jeg får nevne at jeg er masterstudent.)
Oppstarten av høstsemesteret betyr også at jeg har skaffet meg store mengder skrivesaker, og for hver ny blyant kjenner jeg den gamle smaken jeg pleide å ha i munnen ved skolestart, den følelsen av nytt materiale, spenningen ved nye fargestifter, blanke ark, hele viskelær, prikkfrie markørpenner, ny skoleransel, nye sko, nye lærebøker (gjerne med streker og kommentarer fra tidligere skolekull) og støvet, nyvasket lukt i korridorene. Riktignok har ikke Dragvoll tilsvarende korridorer som de jeg trasket gjennom i grunnskolen, men poenget er det samme: skolestart tilsier følelsen av nye mål, nye utsikter, nytt materiale. Jeg kjenner meg selv, og i løpet av to måneder vil halvparten av alt mitt nye materiale være spredt for alle vinder, og alle skrivebøkene mine vil være halvskrevne og påbegynte i begge ender, jeg vil ha rotet vekk det nye og perfekte systemet jeg lager nå. Det gjør ingenting, for akkurat nå! er jeg begynt, akkurat nå har jeg glemt at jeg vil være forvirret og distré om kanskje to måneder, akkurat nå! lukter gangene høst og kaffen smaker godt og blyantene er spisse, kulepennene fungerer og jeg har et blått kartotek på min nye lesesalplass. Jeg er blitt masterstudent, og jeg har fått lesesalplass.

The Belle & Sebastian Way (An affectionate tribute) - Original Song by P...

2010-08-20T07:02:00.000-07:00

Jeg skulle egentlig poste et lite youtubeklipp med musikk fra det neste Belle & Sebastianalbumet, som kommer snart. Snart. Jeg tenkte kanskje jeg skulle poste liveversjonen av den sangen de spilte på festivalen nå i sommer, (ooohhooohooooo!), men så ramlet jeg over denne, og jeg ble så veldig, veldig sjarmert. Noen er mer monsterfan enn jeg er, og jeg liker både melodien og teksten - begge deler er virkelig en perfekt tribute. My favourite scottish band. The Belle and Sebastian way.

SciFi møter Norge

2010-08-09T12:54:00.000-07:00

Jeg tilbringer enda en kveld på Dragvoll, der jeg benytter meg av studenters billige tilgang på datamaskiner og internett. Etter noen timer med korrekturlesning vil jeg koble av med lett underholdning, og jeg roter litt rundt på YouTube. Jeg er selvsagt innom litt forskjellig, jeg leter gjennom tysk pop og hopper for en gangs skyld over Tennantintervjuer (hva som helst, bare han SNAKKER) - jeg bestemmer meg for å søke opp små filmsnutter fra tvserier. Og hva finner jeg?

Noen har lagt ut en minisekvens fra den x-filesepisoden som foregår i Norge. Dette er en klassiker for alle norske Mulderfans. Jeg så altså dette på nytt, og denne gangen løsrevet fra resten av konteksten - med norsk teksting under. Dere har tid til under to minutter med norskopplæring. Det er verdt det.

Merk deg også hvem av dem som har trent mest på uttale, en av dem er jo nesten forståelig. Den andre? Vel..."do de eide-do-didei"? Men jeg har av og til slem sans for humor, og det som fikk meg til å le høyest var en av kommentarene under:
"Hmmm, lurer på om jeg skal lage en film hvor jeg leier inn
Petter og Henning Solberg til å spille amerikanere. Det hadde blitt omtrent det
samme."

kveldstid

2010-08-09T11:39:00.000-07:00

Han broderer. Små sting i en pen rad, pirkearbeid, mens han tenker på bestemoren som nettopp døde. De fleste gamle bestemødre, tenker han, dør fordi de er gamle eller syke, eller gjerne begge deler. Ikke mange bestemødre bestemmer seg for å henge seg en sommerkveld i juli.

Bergens beste - helsesøster.

2010-08-07T08:47:00.000-07:00

Ser du denne kvinnen? Hun heter Agnes. Hun er helsesøster på den videregående skolen jeg gikk på.

Jeg gikk på Årstad Videregående skole, tre år, fra jeg var seksten til jeg var nitten. Jeg gikk på en obskur kunstlinje som ser bra ut på papiret, og jeg var en sånn som arbeidet med allverdens ting i tillegg til skolearbeidet. Og jeg var en vanlig tenåring, om noe sånt finnes, full av hormoner og poesi og kjærlighetssorg og, fordi jeg var en fornuftig og ansvarlig jente, full av p-piller.

Sistnevnte skrev Agnes ut til meg. Agnes hadde et bittelite kontor gjemt inne i en korridor i et av de tre byggene som utgjorde skolen min. Stedssansen min er bemerkelsesverdig dårlig, men jeg fant likevel alltid veien til dette kontoret - som om du havnet der uansett, så sant du valgte den mørkeste korridoren foran deg.

Kontoret hennes var todelt. Eller rettere sagt, hun hadde kontor med venteværelse. Eller, rettest av alt sagt har hun et kontor med venteværelse. Her sitter det mange, mange ungdommer hver eneste dag, mens de fingrer med brosjyrer og napper til seg noen kondomer, ser på trappen opp til PPT eller ned på gulvet mellom føttene deres. Inn døren fra den mørke gangen og rett inn i et lyst venteværelse for nervøse unge.

Jeg kan ikke si at hun alltid var der, akkurat da du kom til kontoret. Det jeg kan si var at hun alltid, alltid var der for deg. Hvis du kom til kontoret hennes og hun egentlig skulle til å gå på et møte kunne hun møte blikket ditt og fortelle akkurat det, hun hadde et møte, men hun kunne snakke i ti minutter først. Om ikke du ville ha en kopp te?

Og hvis du kom rett etter at hun allerede var gått, og døren inn til kontoret var låst og alt du rakk var venteværelset - da ville du finne telefonnummeret hennes på døren. Dersom du noensinne havnet i en krise, en skikkelig, skikkelig krise der du trengte en voksen som kunne høre på deg, redde deg - da kunne du ringe henne, hun ga deg nummeret sitt. Hun var der nemlig for deg, alltid. Og det sier noe.

Etter tre år kjente jeg dette venteværelset ganske godt. Etter tre år kjente jeg håndskriften hennes, fordi hun hadde skrevet ut resept på resept til meg, og etter tre år hadde hun satt flere sprøyter i meg enn legen min hadde. I tre år visste jeg at hun var der. Hvis jeg trengte noe, hvis jeg trengte en paracet eller noen å snakke med, visste jeg at jeg kunne gå til henne og hun ville ordne. Hun ville se meg, og hun ville ta seg tid til å høre på meg. Og ikke bare meg, men vennene mine også - vi gikk til henne hele gjengen. Vi gikk der når vi trengte et pusterom, når vi trengte en voksen som ikke stilte krav, men som var der likevel, vi gikk dit når vi trengte råd, vi gikk dit når vi trengte trøst, vi gikk dit og hun hjalp. Hun var muligens den tryggeste delen ved alle mine år på den skolen.

Årstad Videregående skole huser femtenhundre elever. Det er mange ungdommer, mange problemer, mange bekymringer. Så vidt jeg vet, én helsesøster.

Én dag i uken er hun et annet sted. Da er hun tilgjengelig for hele resten av Bergens redde tenåringer, på helsestasjonen for ungdom og studenter. Og hun gjør det samme arbeidet der. Hun er der. Hun stiller opp. Hun skriver ut resepter. Hun hører på. Og hun gir deg te når du trenger det som aller, aller mest. Dét er den hun er, for unge bergensere som trenger det.

En sjelden gang berømmes folk som henne, for det arbeidet de gjør. Åh, hun er stadig i avisen og kjemper våre kamper, men det er sjelden at arbeid som hennes får den rosen det fortjener: anerkjennelse for å være en som redder tusenvis av liv hvert år. Noen av livene, de livene hun hindrer fra å hoppe over rekkverk, er synlige. I tillegg finnes alle de mange andre liv hun redder, fordi hun er der før de trengs å reddes, bare ved å være der. Hun fortjener all verden, eller i alle fall all Bergens ros for det arbeidet. Og i år er en sånn sjelden gang, i år er hun nemlig nominert til Bergens Beste.

Bergens Beste er en kåring med mange kategorier. Det er Bergens Tidendes kåring av beste spisesteder, kulturopplevelser, buekorps og landemerker. Og av Bergens beste bergenser, den viktigste, beste bergenseren. I år er Gunnar Staalesen, Frank Nes og Marit Voldsæter nominerte, samt en millionær som skryter av all veldedigheten sin. Og så, fremst av alle, Agnes Giertsen er nominert. Og hun fortjener denne plassen. Denne teksten, hele dette blogginnlegget, er egentlig jeg som driver valgkampanje, for jeg synes at med mindre du har et inderlig nært forhold til Varg Veum eller Kvinner på Randen er det denne ene personen på denne listen som fortjener at du stemmer på henne, selv hvis du ikke er tenåring bosatt i Bergen.

Hvil i fred, lille linux nummer to

2010-07-31T09:27:00.000-07:00

Kjære blogg, du er neglisjert. Men hva skal en stakkers blogger gjøre, når datamaskin nummer to, den søte, lille, blå maskinen oppkalt etter Neville Longbottom, uventet avlider en stille død? Plutselig sitter hun der, denne stakkers bloggeren, og hun er uten datamaskin, og uten internett, og uten selv de mest basale hjelpemidler! Hun er taus som graven!
Sommeren kryper seg storslått frem for meg. Den gyldne sommerfuglen holdt det den lovet. Jeg er sommerbrun og håret mitt har gyldne striper, jeg har sett Belle & Sebastian live, jeg har spist reker og jeg har badet i kaldt sjøvann. Jeg har produsert noveller og skrevet ut en dagbok. Jeg har drømt metafiktive drømmer om venners litterære karrierer, og i går ble jeg opptatt som masterstudent. Dette er en sommer utenom det vanlige. Det eneste jeg ikke har gjort, er å oppdatere bloggen, og det skyldes altså den avlidne datamaskinen.

this world was never meant for one as beautiful

2010-06-18T15:05:00.000-07:00

Jeg oppdaget dette bildet da jeg var tolv, og siden da har Vincent Van Gogh bare vokst i meg. Jeg burde kanskje si kunsten hans, men en mann som malte slik, en så gal mann at han så verden i blått, gult og kaos - jeg må bli glad i selve ham. Dette bildet er fremdeles kanskje det vakreste bildet jeg vet i hele verden, muligens tett påfulgt av diverse andre verk i samme stilen. Blåfargene, dybden, penselstrøkene! Jeg elsker penselstrøkene! De er så raske og så deilig uryddige, de gjør bildene så levende!
I den siste sesongen av Doctor Who treffer doktoren selveste Vincent. Han tar ham med på en rundtur i det moderne Louvre. Det er vakkert. Veldig, veldig vakkert.

Min.

2010-06-04T05:46:00.001-07:00

For du er ikke min lengre.

Du var aldri min.
I ti år har jeg savnet deg.
Jeg har savnet bildet av deg.
og den kvelden da vi gjettet hverandres farger
og den vinden som blåste mellom landegrensen
og den rollen du eide

Jeg gir deg tilbake.
Takk for lånet.

Gyllen

2010-06-01T16:46:00.001-07:00

Og plutselig fikk de øye på den første sommerfuglen. Alle vet jo at hvis den første sommerfuglen man er er gul, så betyr det at det blir en morsom sommer. Hvis den er hvit, blir den bare fredelig.

Slik forteller Tove Jansson om den sommerfuglen som innleder Mummis sommer det året de finner Trollmannens hatt. Jeg har erfart at det faktisk stemmer - fargen på den første sommerfuglen har noe å si for hvordan sommeren blir seende ut. I dag, på vei til Dragvoll, så jeg denne sommerens første sommerfugl. Og for å si det med flere av Tove Janssons ord;

Men denne sommerfuglen var gyllen.

Den sommerfuglen jeg så var hvit med stor, gyllen kant på vingene. Hva sier det om sommeren som kommer, tror dere? Trollmenn, hattifnatter og en reise med Eventyret til en ensom øy?
Det er ikke utenkelig. Ikke i år.

Mykgrått

2010-05-31T16:37:00.001-07:00

Jeg er jo klar over at ikke alle har det privilegiet at de kan gå stille gjennom natten, langs en liten vei som svinger seg mykgrått i et dunkelt lys. De fleste er bundet av regler og rammer og sover på den mørkeste delen av en norsk sommernatt.

Jeg har aldri greid det, å sove gjennom norske sommernetter, og det er ikke fordi de er så lyse - det er fordi de er så vakre. I natt, for eksempel, har jeg fastslått at tordivlene er her.

prinser! Tyske, sådan

2010-05-28T04:53:00.000-07:00

Jeg hører på sommermusikk. Jeg hører på den vanlige sommermusikken, Odd Nordstoga, Raymond & Maria, The Shins. Og så hører jeg på tysk musikk, for jeg er tyskentusiast som prøver hardt å fokusere på eksamen, men som feiler gang på gang. Jeg hører på utrolig fengende tysk musikk, som kommer til å bli fast sommerrepertoar. Dette skal jeg spille for min beste venn, for hun vil like dette.

I left my homework in the launderette

2010-05-27T11:02:00.001-07:00

Sure miner

2010-05-25T06:58:00.000-07:00

Margerete Munthe er en kilde til stor glede. Hun er kjent for en og annen velkjent barneregle, "nei, nei gutt!" er for eksempel hennes. Ellers har hun skrevet noen allfavoritter, type "Vi har ei tulle", "gråpus har fire små" og "å, jeg vet en seter", for ikke å snakke om "17. mai er jeg så gla' i", "På låven sitter nissen" og "hurra for deg". Margrete Munthe har infiltrert hele den norske barnekulturen de siste hundrede årene, og med all mulig rett - hun er fantastisk. Jeg hørte en gang rykter om at hun var kjent som en stor og barnevennlig pedagog i sin samtid, men ut fra min historiske forståelse er hun en perle, en uovertruffen dronning av pekefingre.

Ja, noen av sangene hennes er søte. Vet dere hvordan jeg sjekker hver gang jeg finner en sang som jeg lurer på om hun har skrevet? Jeg ser etter "du"! Nesten alle sangene hennes inneholder et "du" eller to, lagt inn for å opprettholde rytmen og kanskje av estetiske grunner. "Åh, at jeg kan du, elske mitt land, du", eller en av mine favoritter; "jeg strever så med mine små, du", der "du" har sneket seg inn allerede i tittelen. Denne siste er en favoritt av mange grunner, men først og fremst på grunn av siste verset;

"Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!"

Dere ser hva jeg mener med du? Og teksten er jo fantastisk. "Lille Lise" får ris, og det hjelper så veldig. Jeg vil påstå at poesien hennes på enkelte områder er litt utgått på dato.
Jeg har en favoritt som er hevet over alle andre. Den slår beina galant under sangen om "jeg skriker ikke jeg! fordi om mor har gått fra meg", eller sangen om hvordan "når det står kaker og sånt på bordet, og de skal spise noe godt, de store, så må vi ikke stå rundt og be!" Det er èn sang som er bedre enn de alle, og det er sangen om når du gråter:

Nei, hva er dette for sure miner,
nei, jammen tror jeg du står og griner
Husk på at når du er sur og lei
:/: så kan jo ingen bli glad i deg!:/:

Så tørk nå av deg det sure fjeset
Og tørr så øyne og kinn og nese
For skrikerunger det har vi nok:
:/: på Bloksberg sitter en diger flokk :/:

Dette er barneoppdragelse på sitt aller, aller beste. Hun er så munter, denne Margrete. Og hun har laget ypperlig musikk til eksamenslesning.

Heute ha ha habe Ich Geburtstag! (i går.)

2010-05-23T15:18:00.000-07:00

Hvert år før bursdagen min oppdager jeg at jeg behandler alt nonsjalant, jeg er avbalansert. I fjor spurte flere folk meg «hva ønsker du deg?» og jeg ble like taus hver gang, fordi jeg oppriktig ikke hadde tenkt over saken. Bursdag er liksom ikke den store greien for meg, tenker jeg hvert år. Før selve dagen, altså.

For så kommer dagen og jeg oppdager hvor veldig fint det er å ha bursdag.Det er så fint!

Men det er fint på en annen måte enn jeg forestiller meg hver gang, det er sånnfint på ekte. Jeg ser for meg småbarn som springer og klemmer og rister på pakker, som spiser kake til de blir kvalme og som generelt fryder seg over å være midtpunkt. På avstand, i ukene før, virker ikke dette så fristende på meg. Jeg spiser kake når jeg vil, allerede. Innpakkede gaver gjør meg mer selvbevisst enn glad. Jeg hater å bli sunget bursdagssang for. For meg, i ukene før, er det en sånn dag som er fin, men særlig fin dersom den glir ubemerket forbi av alle bortsett fra kanskje de aller næreste, som kan gi meg en god klem og ta meg med på kino. Sånn ser jeg for meg bursdager, og av og til blir de akkurat slik, kino og klem – den i fjor ble akkurat slik. Men så kommer de andre bursdagene, som den i år, og slår beina under nonsjalantheten min, minner meg på hvorfor alle liker bursdager. Det er kke fordi en blir midtpunkt, det er fordi en blir elsket.

De to siste dagene har jeg hatt bursdagsfeiring. Først hadde jeg planlagt feiring, som var planlagt til å bli en slags vri på kinofeiringen, jeg skulle samle noen få av de aller, aller beste for å spise scones og drikke te. En kontrollert feiring, hvis dere forstår.

Jeg fikk sytti fjesbokmeldinger om gratulerer, fra mennesker jeg kjenner overaltfra, gamle, klassekamerater, gamle, gamle klassekamerater (fra det ene året vi gikk sammen, i en alder av seks,) venner jeg har kjent bestandig og venner jeg nettopp har truffet. Så mange mennesker! Og noen er kreative og noen stikker bare såvidt innom, men alle sammen tar noen sekunder i løpet av dagen for si hei og grattis. De får meg til å føle meg populær. De får meg til å føle meg husket. De får brystet mitt til å fly.

Og så har du alle dem som ringer. -ikke så altfor mange i år, heldigvis, men noen – min søster, min bestemor. Og en venn og tante i alt som gjelder som jeg er så veldig glad i, som jeg ikke ventet at skulle ringe i det hele tatt, men som ringer for å si gratulerer og for å snakke med meg i noen minutter om felles gleder og bekymringer. Hun gjør meg også så varm.

Og så kommer de planlagte gjestene. Vi spiser scones og en av gjestenes pai. Vi prater, og jeg åpner den første gaven, den eneste gaven akkurat i dag; en gave fra min allerkjæreste søster. Og det er det med min allerkjæreste søster, hun kjenner meg så godt! Hun gir meg en bok om te, alt du trenger å vite om te, en herlig bruktbok med diverse avisutklipp om te mellom sidene, fordi hun liker loppemarkeder og fordi hun vet at jeg liker loppemarkeder. Ved siden av teboken ligger et blått kaleidoskop. Jeg har ønsket meg et skikkelig kaleidoskop hvem vet hvor lenge, og det viser seg at når en har svigerfolk fra Tyskland (hvilket min allerkjæreste søster har, og som derfor jeg også har i en slags veldig, veldig «extended family connection») - da får en tak i kaleidoskop som glitrer i blå mønstre som forandrer seg kontinuerlig, som aldri stanser i forandringene. Dette er et sånt kaleidoskop som du ikke kan fange mønstre i, et ekte kaleidoskop, der det ene vakre bildet erstattes av et nytt før du nesten kan registrere noen av dem, men de får hodet ditt til å spinne i farger. Et sånt kaleidoskop.

Og ved sden av kaleidoskopet en tysk ting til: en tetype. En svart Assamte. Med irsk whiskeysmak. Hun kjenner meg.

Når folk endelig gikk var jeg sliten og lykkelig, og konkluderte med at det hadde vært en vellykket dag.

En bursdag skal bare vare den datoen du etter sigende er født, ikke sant? Men jeg er så verdsatt! I dag overrasket flere venner meg. I dag hadde jeg filmkveld som jeg alltid har på søndager, og jeg hadde invitert som vanlig, med planer om å spise opp gårsdagens kake. Jeg brygget whiskeyte blandet med røkt te, fordi en av gjestene mine liker røkt whiskey, og den røkte teen, og jeg liker ham. Jeg hadde brygget hvit pasjonsfruktte til kjæresten, som ikke liker whiskey eller røkt smak. Jeg kjenner mine gjester. Det viser seg at de kjenner meg også.

Kjæresteparet kom inn døren med 23 lys på en mørk sjokoladekake full av melis, mens de sang den ene bursdagssangen jeg kan leve med; de sang den på tysk. De er nemlig tyskere, og jeg lærer tysk av dem. De kommer inn døren med kake full av lys, det er det lenge, lenge siden noen har gjort, og jeg ventet det ikke. Jeg ventet ikke kake, og jeg ventet ikke enda en importert gave fra Tyskland, men joda, under armen hadde de en ikke innpakket bok – en Janoschbok – på tysk – en Janoschbok jeg ikke har lest, fordi den så vidt jeg vet ikke finnes på norsk – de gir meg min første Janoschbok på tysk, og jeg blir så glad at jeg bare kan si takk og smile enormt. Og inni, på første side? En inskripsjon. Jeg elsker inskripsjoner i bøker, visste dere det? En inskripsjon som begynner med «Liebe Ellinor» og fortsetter på samme vis. Så kommer gjest nummer tre inn døren. Han bor ikke i gåavstand, men til gjengjeld har han en jobb blant bøker – han har også gave. Og igjen, mine venner kjenner meg. Han gir meg Pride and Prejudice and zombies. Den har jeg ønsket meg en stund. Igjen kan jeg bare glise og gi klem og si takk og føle meg småsvimmel, ikke så mye fordi jeg kan sette bøker i bokhyllen min (skjønt det er en del av det), men allermest fordi de kjenner meg. Jeg blir så glad av å bli sett. Jeg blir så glad når de bryr seg. Jeg blir så glad, så glad! når de vet hva jeg liker, og gir meg akkurat det. Janosch på tysk! Jane Austen møter monstre! Lys med kake, som jeg må blåse ut utendørs så vi ikke skal dekke gulvet med melis, og der jeg føler meg nesten som liten igjen, men som elsket liten, på en bra måte. Ja. En blir så glad. Jeg blir så glad. De kjenner meg, og de liker meg, og de sender meg tekstmeldinger med «Endelig! Gratulerer.» for å fortelle meg at jeg er viktig for dem.

Jeg tar tilbake all nonsjalanse. Jeg liker fremdeles ikke å bli sunget bursdagssang for, men jeg liker det når den er på et språk jeg prøver å lære, og den blir sunget delvis for å referere til min altoppslukende tyskentusiasme. Og jeg greier fremdeles ikke å engasjere meg enorme mengder i forberedelser og intens spenning, men der og da? Den dagen? Dagen etter, når det bare aldri vil ta slutt, og de insisterer på å fortelle meg at jeg er bra, at de liker meg, på de beste, indirekte måtene? Der og da gjør de meg ør og nesten rørt. Kanskje neste år er jeg så gammel at jeg husker hvor fint det er å ha bursdag, på forhånd.

Coraline

2010-05-14T09:26:00.000-07:00

Elviseffekten

2010-04-22T06:57:00.001-07:00

Jeg var så glad, jeg, da jeg vandret rundt i sentrum i dag på vei til biblioteket. Det var solskinn, det var vårstemning, jeg hadde Beatles i ørene og luft under føttene. Jeg var på vei inn i en butikk for å kjøpe vårens første småis, og av gammel vane skummer jeg forsiden av avisene.

Dere vet hva jeg fant, for dere fant akkurat det samme selv i morges. Tilfeldigvis og uten advarsel falt Gustav Lorentzen omkull under et orienteringsløp, og plutselig har hele det norske kulturlandskapet skiftet seg litt, som et lite jordskjelv. Og jeg står der, i butikken og med jordbæris i hånden, og blir lei meg. Jeg blir lei meg. En mann jeg slett ikke kjente og slett ikke hadde tenkt på en lang stund, en mann som i grunnen ikke har gjort noe nytt og banebrytende jeg har vært en del av på mange år, faller omkull og jeg kjenner at det faktisk stikker i nesen. Så jeg går ut i solskinnet igjen, spiser is og tenker på hvorfor det er så trist.

I tredje klasse på barneskolen hadde jeg en musikklærer som var beryktet for å ha "kanskje kommer kongen" på pensum alltid, uansett klassetrinn, og hvor mange av unge mennesker har ikke sunget "Hallo Hallo" en eller annen gang i løpet av grunnskolen? Som det en-gang-i-tiden mobbeofferet jeg har vært kan jeg fremdeles "Ikke slå" utenat. Jeg hadde to kassetter med dem og èn med Ludvigsen alene. Sistnevnte kassett bodde hos kusinen min, fordi hun brakk bomerangen sin. Så lenge jeg kan huske har "ku i tunnelen", "Dum og deilig" og "En forhekset Prinsesse" vært fast repertoar når min mor og jeg synger i bilen, selv om "Dinosauren og Månen" var begges favoritt egentlig. Hver gang jeg har tenkt på det tilsynelatende paradoksale at jeg, som bestandig var veslevoksen til fingertuppene som liten, i dag brenner for barnelitteratur, har jeg endt tankerekken nettopp ved Gustav Lorentzen, fordi han en gang bemerket at han også hadde vært så veldig veslevoksen som barn at han måtte ta det igjen som voksen - han var barnslig nå. I det hele tatt har Knutsen og Ludvigsen vært en del av hele min oppvekst, en sånn sak som er så inkorporert i verdensbildet at en ikke tenker over det. Jeg vokste opp med dem, og sånn var det.
Men det er ikke bare fordi jeg vokste opp med dem, det er enda mer at alle vokste opp med dem. Jeg blir nemlig så veldig, veldig varm i brystet av det jeg pleier å tenke på som "Elviseffekten".
Folk var glad i musikken til Elvis, men hvis det hadde vært alt ville det ikke skapt voldsomt store bølger da han døde. Ja, at Elvis døde ville bety at det ikke kom flere album og ikke flere konserter, men bortsett fra det ville ikke det at en amerikaner døde bety så veldig mye for storparten av verden. Likevel samlet det seg enorme folkemengder utenfor Graceland, det ble så stor oppstandelse at Richard Thompson skrev en sang om det hele - når Elvis døde sørget folk, og de sørget ikke over tapte, fremtidige album - de sørget over personen, karakteren. En kunne si at de sørget over Elvis som symbol, noe beslektet med det Jimmy Carter sa i en offentlig uttalelse, men jeg tror at det er for enkelt. Det er ikke symbolet folk sørger over, for symbolet lever videre. Når folk sørger som de gjør, tror jeg det er det noe mer som ligger til grunn for det.
Det finnes flere eksempler på Elviseffekt, og jeg kan bruke eksempelet jeg har opplevd sterkest. Da Astrid Lindgren døde måtte de holde begravelsen i Stockholm fordi så mange ville gå, og selv da, i en kjempesvær kirke i hovedstaden, sto folk i kø utenfor kirken. Hadde jeg hatt mulighet ville jeg ha reist til Stockholm den helgen. På det tidspunktet var det tyve år siden hun skrev sin siste store roman, og småfortellingene som var kommet ut siden var som sagt små, og lite kjent selv for storlesere. Når folk sørget handlet det ikke om de bøkene en nittifem år gammel dame ikke kom til å skrive i fremtiden, og det handlet ikke om de tingene hun hadde kjempet frem etter at hun blandet seg inn i politikken. Kanskje handlet det litt om at hun hadde kjempet for barn og dyrs rettigheter, men det handlet ikke om resultatene av arbeidet. Det handlet ikke engang om selve bøkene hun hadde skrevet, selv om det først og fremst dem folk var glad i. Det handlet om i hvor stor grad hun hadde påvirket folks liv, uten å være i nærheten av dem personlig, og det handlet om at en var blitt kjent med henne som offentlig person - og den personen hadde vært fin Selv om poenget med sorg i forbindelse med dødsfall er at noen du har vært glad i forsvinner. Bøkene og sangene forblir jo, selv om personen bak forsvinner - så når folk vil dra i begravelsen handler det om at en er blitt glad i personen. En persons påvirkning i ditt liv trenger ikke være direkte og fysisk, den kan like gjerne være en visshet, en del av bakteppet i livet ditt. Når så den personen dør, det være seg Astrid, Elvis eller Gustav, er det virkelig personen bak det hele folk sørger over.

Knutsen og Ludvigsen gjorde et slags bittelite comeback på øyafestivalen 2006. Sammen med dem sto blant annet Sondre Lerche, og etterpå snakket han om hvordan det opplevdes å være på scenen med dem. Han snakket om nettopp denne Elviseffekten, for der ute blant publikum fantes mennesker i alle aldre, unge folk, gamle folk, mellomstore folk, og alle sammen kunne sangene. Alle sammen hadde et forhold til konseptet Knutsen og Ludvigsen, enten de husket når de dukket opp en gang på begynnelsen av syttitallet eller var blitt kjent med dem gjennom cder rundt årtusenskiftet. Bård Ose kommenterte i NRK i dag at Gustav Lorentzen var den viktigste enkeltpersonen i norsk barnekultur de siste førti årene, og jeg tror han har rett. (Det er mulig at Trond Viggo Torgersen følger tett etter, men jeg vet ikke.) Og derfor er det jeg blir lei meg - for selve karakteren "Gustav Lorentzen" var felleseie for alle som er vokst opp i Norge de siste to generasjonene. Figuren han utgjorde var så stor at en ble glad når han var på tvskjermen. Stemmen var velkjent, fordi en hadde hørt den i allverdens former, i sang, i samtale, i skuespill. Han opplevdes som en venn, fordi han hadde vært tilstede i livet ditt så lenge, lenge nok til at du gjenkjente humoren, lenge nok til at du visste ting om hva han likte og hva han ikke likte, lenge nok til at du visste et eller annet sted i kroppen at han fantes. Selvsagt, du kjente ham ikke godt, du kjente ham ikke personlig og han visste ikke hvem du var - men du visste hvem han var, veldig godt.

Jeg liker Elviseffekten. Den følelsen av at jeg deler noe med mange, mange tusen mennesker, og den viten at vi alle sammen kan de samme tingene, av de samme grunnene, og at vi alle sammen forholder oss til konseptet av en person med de samme varme følelsene, den følelsen liker jeg. Jeg liker den sterke følelsen av fellesskap, av forening som skapes. Det er så jeg liker at det gjør vondt i meg fordi en gammel kjendis dør, fordi jeg vet at mange, mange tusen mennesker har det akkurat som meg. Radiokanalene kommer til å spille Knutsen og Ludvigsen i hele dag, og kjempemange kommer til å tenke på akkurat de samme tingene jeg tenker på. Det er et helt fellesskap som forener mennesker i alle aldre og fra hele landet, med tusen interesser og millioner av ulike erfaringer, som likevel deler dette ene.

Når Disney definerer Alice

2010-04-21T07:32:00.000-07:00

...og jeg elsker kino.

Blant litteraturstudenter finnes det noen uskrevne regler og noen pålagte plikter. Det finnes en del verk det forventes at du har lest, og som du skal ha likt, eventuelt har du en veldig god analyse for hvorfor du ikke har likt den. Det er mulig at de obligatoriske bøkene varierer litt i forskjellige litterære sirkler, men noen er virkelig så obligatoriske at du skal ha lest dem. Og når det kommer filmatiseringer av disse bøkene skal du ha veldig, veldig gode forklaringer på at du ikke ser dem på kino.
Tim Burtons "Alice in Wonderland" med Helena Bonham Carter og Johnny Depp er obligatorisk. Du skal ha lest Alice in Wonderland. Den er verdensberømt, smal, genial og fundamental. Du skal ha sett denne filmatiseringen, og følgelig gikk jeg på kino forrige uke, bevæpnet med 3Dbriller og jellybeans og med Silje på min venstre flanke. Vi kapret de beste setene i salen, hvisket oss hjennom reklamene, lo av brannmannen som gir oss brannadvarsler med hjelmen under armen, før vi sank ned i hvert vårt sete med blikket festet på Disneylogoen.

Og filmen er herlig. Det må bemerkes at dette ikke er en filmatisering av boken "Alice in Wonderland", selv om de deler tittel. Dette er en filmatisering som baserer seg både på "Alice in Wonderland", oppfølgeren "Through the Looking glass" og allermest på et nonsensedikt fra sistnevnte, "Jabberwock". Alice er blitt nitten år og er fanget i et mareritt av et forlovelsesselskap til en ung og lite tiltalende lord, da hun oppdager en hvit kanin og faller ned i kaninhullet. Skildringene av det engelske adelssamfunnet, forlovelsesselskapet, og ikke minst alle de velmente formaningene Alice må utholde er godt utført og troverdig nok til at jeg svelger det. Fra det øyeblikket hun ramler ned i hullet blir verden behagelig surrealistisk og litterær. Nå er det også tematikken for alvor begynner å gjøre seg gjeldende, for hvem er Alice? Og kanskje viktigere, hvem definerer Alice?
Gjennom hele filmen stilles dette spørsmålet gang på gang. Alle i Wonderland har en mening om hvem Alice er, hvem hun skal være og hva hun skal gjøre. Stadig forsøker Alice å formidle sin egen definisjon, men denne blir stadig mer forvirret ettersom hun ikke er helt sikker på hvem hun er - hun vet bare at hun er. Den eneste som tilsynelatende gjenkjenner henne trass i at hun ikke lenger er et lite barn, og som later til å akseptere henne noenlunde slik hun er nå, er the Hatter - som insisterer på å omtale henne som hankjønn. Så hvem er Alice? For å illustrere akkurat dette spørsmålet, og denne drakampen som skjer rundt henne, blir hun strukket og krympet alt ettersom situasjonen krever det, hvilket hun også poengterer midtveis i filmen.

En del av denne identitetsproblematikken blir også utspilt i møtet mellom "godt" og "ondt". Skurken i denne fortellingen er Hjerterdronningen, spilt av Bonham Carter. Hun er den slemme dronningen, komplett med stilistiske referanser til Marie Antoinette og Margaret Tatcher. "Off with their heads" er den vanligste frasen hennes, en setning som både bidrar til å illustrere hennes manglende empati og som skaper en viktig del av spenningskurven. (Greier hun å hugge hodet av the Hatter?)
Hjerterdronningens gode motstykke spilles av Anne Hathaway, "den Hvite Dronningen". Hun er hvit, vakker og full av upåklagelige, kompromissløse prinsipper. Den hvite dronningen dreper aldri, forteller hun til Alice, det har hun nemlig sverget. Derfor er det Alice som må drepe den drageliknende Jabberwocky, hun må være den hvite dronningens ridder så den hvite dronningen kan forbli snill og prinsippfast. Den hvite dronningen svever rundt og er mild og vennlig - og motbydelig. Hun svinser rundt i sine hvite klær, mens ansiktet hennes er sminket i helt mørke farger og ikledd et forførerisk ansiktsuttrykk, og hele fremstillingen er hyklerisk og falsk. Da er Hjerterdronningen langt mer sympatisk, der hun filosoferer over hvorfor ingen egentlig liker henne, og om det er bedre å være fryktet enn elsket. Hun oppviser en veldig sjalusi, som dekker over en veldig sårhet, og forklaringen på denne sårheten blir oppklart da de møtes; det har nemlig skjedd et kronebytte. Hjerterdronningen er eldst i arverekken, men fordi den hvite dronningen var søt og sjarmerende ble hun kronet i Hjerterdronningens sted. Hjerterdronningen har med andre ord all mulig grunn til å være bitter, og den hvite dronningens makt er tilranet - den er falsk.
Jeg elsker ambivalente helter og skurker. I denne filmen er det også interessant å se i hvor stor grad Alice likner på Hjerterdronningen. Alice holder seg avventende til den hvite dronningen, ikke minst fordi hun er den viktigste av alle dem som prøver å bruke henne til sitt eget formål. Hjerterdronningen ser i utgangspunktet seg selv i Alice (she's big!) og ønsker henne velkommen til sitt eget hoff, i en liten maktposisjon. Og på slutten, da Alice virkelig kler seg som ridder og omforvandler seg til akkurat den mannlige utgaven av Alice som the Hatter så henne som, en Alice i hankjønn, da hun står der og seirer over JabberWocky, gjett hva hun roper da? Jo, hun roper Off with your head! Så hvem er Alice?

Så langt har Tim og Helena og Johnny og Disney overbevist meg om at dette er en virkelig god film. Den er nok tro mot bøkene den baserer seg på, den er ambivalent nok til å interessere utover Disneys mest hjernedøde publikum og den er godt spilt. En kan jo ikke unngå å like en blå ringorm spilt av Alan Rickman eller en smilende katt spilt av Stephen Fry? Og så skjer det noe uforståelig.
Alice vender tilbake til vår verden, den virkelige verden. Hun bestemmer seg for å forlate Wonderland, og deretter klatrer hun opp gjennom kaninhullet, skitten og ustelt. Hun returnerer til forlovelsesfesten, som fremdeles står og måper etter henne, reiser seg stolt opp og erklærer at hun ikke akter å gifte seg med noen lord selv om alle forventer det av henne. Underforstått har reisen hennes i Wonderland lært henne at hun kan styre sin egen skjebne, hun har rett til å eie seg selv og hun trenger ikke å godta alle andres krav om hvem hun skal være. (Dessuten, hun har drept Jabberwocky. Etter det er ingenting vanskelig.) Denne delen av avslutningen er jeg helt med på, for jeg ville ikke unne selv den hvite dronningen en sånn ektemann. Det er neste del av avslutningen jeg reagerer på, og som irriterer meg grenseløst. For nå som Alice har bestemt seg for å bli gammeljomfru fremfor lady vil hun videre. Hun oppsøker den tidligere forlovedens far, hennes skulle-bli-svigerfar, og forteller at nå vil hun bli forretningskvinne. Den skulle-bli-svigerfar-men-blir-ikke-fordi-hun-forkastet-sønnen-forretningsmannen nikker bifallende og sier at hun har et godt hode, så det skal kunne gjennomføres. Filmen slutter med at Alice, en ung og viljesterk jente på attenhundretallet, står høyreist på et skip, på vei for å gjøre forretninger. Og jeg blir sittende igjen som et stort spørsmålstegn, for hva i huleste skjedde her?

For dette er absolutt ikke troverdig. Jeg kjøper Wonderland uten å blunke, med sin hvite kanin og hans stoppeklokke, med en sprø, tedrikkende Johnny Depp og en smilende katt som kan forsvinne, dette er en helt naturlig del av historien. At Alice deretter, i denne verdenen, skulle kunne bli foretningsdame uten problemer er fullstendig ulogisk. Ikke passer det egentlig inn i historien heller, trass i de små detaljene om hvordan faren hennes var forretningsmann, for Alice har ikke vist en merkbar interesse for handel i resten av filmen. Det eneste som kunne ha forklart og rettferdiggjort en slik slutt ville vært dersom det ble antydet at hun aldri kom opp fra kaninhullet, men omgjorde det opprinnelige eventyrlandet til en egen, personlig versjon av vår verden, hvor hun kunne selvrealisere seg. En slik slutt ville trenge i det minste noen få
hentydninger til at den verdenen hun kravler opp i ikke er virkelig, og det får vi ikke. Ja, det kan argumenteres med at det er et tegn når ringormen flyr forbi i sin nye sommerfugldrakt, men oppriktig talt, jeg ser mer på det som en tvangshandling fra Disney - en må jo alltid ha en liten fantastisk påminnelse
fra eventyrdelen! Særlig når den kan fly rett inn i solnedgangen! Herregud.

Jeg sitter igjen og er veldig forvirret. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Hva har Tim Burton tenkt? Er dette egentlig bare Disney som har en tvangsnevrose som krever en happy ending uten bakkekontakt? Jeg vil gjerne skylde på Disney, for jeg pleier å like Tim Burton.

Kysse! sa Heidi

2010-04-19T06:35:00.000-07:00

Jeg har lest bøker hele livet, og nest etter fantastiske bøker har jeg alltid likt best bøker som beskriver verden slik jeg opplever den. Jeg liker bøker som jeg kan kjenne meg igjen i, bøker som beskriver en virkelighet jeg har kjent, slik at den blir virkelig for flere enn meg, slik at jeg kan vite med sikkerhet at jeg har rett til å oppleve verden slik jeg har gjort.

Jeg finner slike fortellinger i alle former og farger. Virginia Woolf har skrevet noen linjer her, John Avjide Lindquist noen der, Astrid Lindgren hele mesterverk. Noen av dem har vært så vakre at jeg har skrevet av linjene som poesi, for at de kunne henge over sengen min og synge for meg om natten. Jeg finner dem blant det ene verdensberømte verket etter det andre, og likevel, ingen bok har noensinne vært en så deilig gjenkjennelsesprosess som det Tone Kjærnlis roman "Kysse! sa Heidi" var for meg, da jeg leste den første gang som elleveåring. Denne romanen var en åpenbaring, en anerkjennelse av hele mitt elleveårige liv, så til de grader at jeg gråt - bare fordi noen visste hvordan det var å være elleve. På ekte.

Når du er elleve i dagens Norge har du egentlig forlatt barndommen. Du leker ikke lenger, ikke egentlig og aldeles ikke som du gjorde for tre år siden. Samtidig er du ikke ungdom heller, du er ingenting. Jeg husker jeg leste ungdomsromaner der hovedpersonen klaget over å være ungdom, fordi de ikke var barn eller voksne, men noe midt i mellom. Jeg misunte dem, og jeg var sur på dem, for jeg syntes de klaget unødig - de hadde noe, de var noe - de eide tittelen ungdom. I dagens Norge får du lov til å være ungdom så lenge du er i tenårene. Tenårene er en slags frisone der du kan få frustrere deg over foreldre og samfunn og verden, du kan gjøre opprør og det er naturlig, du kan finne dine egne klesstiler og du kan forelske deg så lidenskapelig at hele din eksistens tar fyr. Dette er innenfor samfunnets tenåringsrammer, og du er tillatt temmelig mye. Ikke slik å forstå at det er lett å være femten, det er sannsynligvis noe av det mest smertefulle en skal gjennom i livet, men er det én ting ungdommer i Norge ikke burde få lov til å klage over, så er det mangelen på en definisjon - de er ungdom.
En elleveåring er ikke ungdom. En elleveåring er fremdeles i en livssituasjon definert som "barn", en elleveåring har ingen direkte makt over sitt eget liv, og på samme tid skal barnet være trygt og beskyttet av sine foreldre, ingen elleveåring burde leve i en usikker hverdag. Og likevel midt i denne forhåentligvis trygge hverdagen begynner ungdommen i deg å vokse. Om dette er en fysisk sak eller om det er fremdyrket av et samfunn som aktivt forsøker å presse grensene for barndommen nedover vet jeg ikke, men jeg vet at i meg, den gang jeg var elleve, kjente jeg hormoner sterkt og påtrengene. Disse hormonene blir gjerne beskrevet i tekster om elleve, tolv og trettenårgamle jenter, for all del! Dersom du ser i hyllen med "bøker for mellomtrinnet" vil du finne en drøss med bøker om det problematiske kjærlighetslivet - hvor mange av dere lesere der ute har lest "Jørgen + Anne = sant"? Det mangler ikke på bøker om elleveårige jenter, og de handler om stormfulle følelser som absolutt eksisterer; aldri noensinne har jeg vært i en livssituasjon som så til de grader bygger på intriger, maktforhold og stemningsskifter, og aldri noensinne har jeg følt meg så forlatt, så misforstått som da jeg var elleve - men Tone Kjærnlis roman er den eneste teksten jeg noensinne har lest, som har beskrevet hvordan livet faktisk er for en norsk elleveåring jente i dag. Den beskriver i alle fall hvordan det var for meg.

"Kysse, sa Heidi" er en roman som inneholder alle de viktige elementene i et elleveårig jenteliv, og i likhet med de fleste andre bøker i sin sjanger er kjærlighetssorg det mest sentrale. Boken følger Nina Ruud, elleve år og en smule upopulær i klassen. Hun har en bestevenninne, Heidi, som er verdens søteste, med sine blonde krøller, blå øyne og sitt "ynnskyld" i stedet for Unnskyld. Det gjør henne til kioskdamens kjæledegge, hvilket åpenbart er nyttig for både Nina og Heidi, som får mer godteri på den måten. Deretter sykler de nedover gaten med munnen full av godt, mens de roper regler til hverandre.
Nina er forelsket i storebrorens bestekamerat, Thomas. Storebroren er som storebrødre flest, han er pubertal, tilbaketrukken og overlegen, særlig mot brysomme lillesøstre. Nina og Heidi smuglytter på Thomas og broren, og Nina smaker i all hemmelighet på navnet hans - "Thommmmaaaasssss" lyder som et kyss. (prøv det på tungen, hun har faktisk rett.) Samtidig driver Nina en vennlig og ubevisst flørting med Morten i klassen, men dette gjør henne bare forvirret - for han gir henne helt andre og mye mildere følelser enn den stormen hun kjenner hver gang Thomas er i nærheten. Hun veksler blikk med Morten og drømmer om Thomas, og begge deler er hemmeligheter hun deler med Heidi.
Klassesamfunnet som er beskrevet treffer på alle punkt. De før omtalte intrigene er godt representert, særlig i form av "spørresystemet" som regjerer enhver større klasse på øverste mellomtrinn. "Hun lurer på om du kan spørre han om han vil være sammen med henne?" er den normative måten å opprette romantiske forhold når en er elleve, og disse spørsmålene blir som regel etterfulgt av et tilsvarende "brudd" to uker senere, også med minst to bindeledd. Ingen fortelling om elleveåringer er fullstendig før en introduserer det elleveårige hierakiet som eksisterer i en generell elleveårig klasse, og i denne romanen er den vellykkede representert i Synne. Hun er klassens populære, hun er akkurat så arrogant som populære jenter på grunnskolen er - og hun forsterker sin egen popularitet ved å hakke på Nina. Ikke slik å forstå at Nina er et klassisk mobbeoffer, hun er bare en av de mange usynlige jentene som vandrer i utkanten av grunnskolen, en av dem som har en brilliant og synlig bestevenn og som kanskje nettopp derfor aldri blir sett dersom det ikke er fordi hun har rødt hår og fregner fremfor blondt hår og blå øyne, slik en skal ha. Nina har rødt hår og stilkebein, og slik er livet, helt frem til Heidi får kusma og må ligge syk lenge. Kusma er smittsomt, og det tar lang tid før både Nina og Heidi er tilbake i klasserommet - og mens Nina lå syk har noe skjedd, noe forferdelig. Heidi har fått venner. Heidi er blitt venn med Synne.
Til Heidis forsvar skal det sies at hun prøver, om enn noe halvhjertet, å forbli venner med dem begge. Problemet er at Synne likner på henne selv, de er begge blonde, søte, vellykkede, og de får begge oppmerksomhet fra guttene i klassetrinnet over dem. Nina trekker Heidi ned, og Nina interesserer seg ikke voldsomt for gutter og sminke, så det er lett å heve seg over henne. Det er lett å dele Ninas hemmeligheter med Synne også, hvilket er romanens største svik. Og det er dette jeg synes er så fint med denne boken, for den kjærlighetssorgen som beskrives her er ikke egentlig den romantiske sorgen Nina opplever når hun innser at Thomas er forelsket i en Nina som er like gammel som ham selv og dessuten veldig pen - den viktigste kjærlighetssorgen i denne romanen er den sorgen Nina må bearbeide når Heidi sviker henne til fordel for en annen. Ninas kjærlighetssorg er først og fremst en sorg over gammelt vennskap som ikke bare forsvinner, men som blir forådt. Løsningen på den store kjærlighetssorgen er ikke at hun gjør en tabbe og dermed får bekreftet at Morten også er interessert i henne, selv om det selvsagt hjelper på. Løsningen kommer i en sann form, og oppstår gjennom at Nina for alvor frigjør seg fra liksomvennskapet med Heidi - en prosess som er gjennomførbar på grunn av Mona.
Mona inviterer Nina hjem og de lager middag sammen. Mona er munter, bekymringsløs og lett å være sammen med, og for første gang på lenge kjenner Nina at hun har det kjekt. Men midt i denne følelsen av å faktisk være glad lurer en voldsom skyldfølelse, for hvordan kan det være morsommere å være med Mona, enn det har vært å være med Heidi de siste gangene? Hun har jo kjent Heidi alltid! Da Mona erklærer at Heidi behandler Nina dårlig blir denne skyldfølelsen umulig å holde tilbake. Nina, som har elsket Heidi så lenge hun kan huske, må automatisk forsvare henne, for Heidi er ikke slik!
Det ligger langt, langt inn i Nina å skulle vedkjenne seg at jo, Heidi er slik. Langsomt, og ved hjelp av Mona blir Nina i stand til å innse at hun faktisk er verdt mer, at Heidi, som en gang var bestevennen hennes, har sviktet henne - først da kan hun begynne å gro. Hun må bli bevisst på hva som har skjedd før hun kan tillate seg å kjenne at Mona er en finere venn enn Heidi har vært på lang, lang tid. først da kan hun heve blikket og kjenne hvor godt hun liker Mona.

I "kysse! sa Heidi" er vennskapet langt viktigere enn den romantiske kjærligheten. Visst er Nina forelsket, i mer enn én ung mann, men den store konflikten ligger i vennskapet som går i knas. En elleveåring er ikke riktig ungdom ennå, men hun er likefullt i en fase hvor verden forandrer seg, hvor alt som hittil har vært fast og bombesikkert plutselig forandrer seg. En forandrer seg så fort når en er elleve, og særlig forandrer ens forhold til andre seg. Det er som elleveåring at en vokser fra nære venner, og inn andre - og en er fullstendig hjelpeløs midt i kjærlighetssorgen, mye fordi en ikke selv har ord for hvorfor en sørger. Av alle de bøkene om og for småfolk jeg har lest er det kun denne ene boken som har greid å fokusere på hvor viktig denne opprivningsfasen er, og hvor veldig smertefull den er.
Jeg skrev i dagboken min en gang i høsthalvåret 1998 at jeg hadde bestemt meg for å huske hvordan det var å være elleve. Jeg ville bli en sånn sjelden voksen som husket nøyaktig hvordan livet kunne være, akkurat en sånn person som Tone Kjernli. Og ikke minst, jeg ville skrive en sånn bok.

Hvem er Elisabeth Moe?

2010-03-30T15:12:00.000-07:00

Gaten min har sin helt egen krimgåte. Krimgåten heter "hvem er Elisabeth Moe?", eller kanskje "Hva hendte med Elisabeth Moe?". Gåten er skapt av en underlig huseier og den er en kilde til stor underholdning i vennekretsen. Selv de av oss som egentlig ikke liker krim tar del med stor iver, for dette er virkelig en gåte med flere løsninger, og vi har ikke kommet frem til svaret enda. Sherlock Holmes, Poirot eller Mrs. Marple, Lisbeth Salander eller Harry Hole; vi trenger en av dere.

Gåten om Elisabeth begynner en gang for noen år siden, da hun etter sigende var leietaker i et bofellesskap her i gaten. For kanskje fem år siden flyttet hun til Bergen, og ryktene vil ha det til at hun skulle studere, men kun for en periode; hun skulle komme tilbake. Derfor har dette bofellesskapet et låst rom, og lappen utenfor heter "Elisabeth Moe".
Alle lister i bofellesskapet har ni navn, åtte navn som bor der og Elisabeth Moe. Elisabeth står på vaskelistene, og leieboerne må etter tur vaske hennes runder. Skapene har en ledig hylle som tilhører Elisabeth, og dette skapet får ingen bruke. For noen måneder siden kastet leieboerne restene av melet og kaffen som Elisabeth eide, men ingen har våget å si det til huseier. Elisabeth kommer jo tilbake, kanskje snart.

Nå er det slik at huseieren til dette bofellesskapet er temmelig sprø. Et glimt av husreglementet kan fortelle deg en del. Reglementet strekker seg over to hele, dataskrevne A4sider hvorav halvparten er uthevet i fet skrift, og reglene sier ting om hvordan du skal plassere skoene i gangen, hvor ofte du skal bruke vaskemaskinen, hvor lenge , når på døgnet, hvor ofte du har lov til å ha besøk og hva dere ikke har lov til å gjøre. Og dette er kun de skrevne reglene, hun har også en del muntlige formaninger: du må tørke av alle kjørlene før du setter dem i tørkestativet, for ellers får aluminiumsplaten under stygge merker. Du får ikke vaske baderomsvasken med jiff, for kjemikaliene i såpen kan skade veggmalingen. Du skal helst ikke ha mer enn én bokhylle, og du har ikke lov til å ommøblere. Du må spørre huseier om lov dersom du ønsker deg en kommode eller en bokhylle. Du har ikke lov til å skifte de sjokkrøde gardinene, for de skal matche utenfra, men du får veldig pluss i boken dersom du skaffer deg et matchende gulvteppe. Dere tar tegningen?
Første gang hun traff meg, fikk hun et hysterisk anfall fordi hun var overbevist om jeg hadde stjålet de spesielle sandalene hennes, og dette skulle jeg ha gjort fordi jeg skulle være "morsom" på hennes bekostning. Hun forlot huset iført noen andres sko, og vendte skamfull tilbake ti minutter senere - skoene hadde stått på vaskerommet. Dette blir mellom oss, ikke sant? Ikke søren. Hun er kanskje gal, men hun er også en voksen kvinne, og voksne mennesker får ta ansvar for hvordan de behandler andre mennesker.
Det sisye halve året har hun drevet aktiv mobbing av en av leietakerne, og hun har like aktivt forsøkt å få de andre leietakerne til å tyste på henne. Gi beskjed dersom hun gjør noe galt, ikke sant? Huseier sjekker ett av de tre kjøleskapene flere ganger i uken - uanmeldt. Syv mennesker har lov til å brenne levende lys på rommet, men den åttende setter alle i fare, gjør hun ikke? Den åttende personen er uansvarlig fordi hun har laget en strek på den fem år gamle Ikeaskrivepulten, og derfor har hun fått beskjed om å erstatte det. Den åttende har for mye frukt i kjøleskapet, og hun skal ikke sette ut frukt til de andre leietakerne heller. Den åttende har for mange bøker, og hun drikker for mye te. Jeg er helt seriøs, dette er de viktigste insigelsene huseieren har kommet med. Og det er denne huseieren som stadig vender tilbake til Elisabeth, og nå har som sagt vi i vennekretsen begynt å lure - hvem er denne Elisabeth?

Etter et Googlesøk kan vi konstantere at navnet er temmelig vanlig. Det finnes diverse Elisabeth Moer, noen av dem i syttiårene og noen av dem bosatt i Sverige. Hvilken Elisabeth er den riktige? Ryktene vil også ha det til at Elisabeth har giftet seg i Bergen. Betyr det at hun skiftet navn? Elisabeth Moe er med andre ord veldig, veldig vanskelig å oppsøke, og dette er det som gjør krimgåten spennende. For hvem er Elisabeth Moe? Betaler hun fortsatt leie, slik huseier påstår? Hvorfor betaler hun i så fall denne leien? Teoriene vrimler. Eksisterer hun i det hele tatt? Er hun egentlig huseierens alter ego, en fantasiperson skapt i hennes forvirrede hjerne? Og hvis hun eksisterer, hva har skjedd med henne? Hvorfor etterlot hun en tom hybel i Trondheim? Forlot hun noensinne Trondheim, eller er det en dekkhistorie for å skjule at hun aldri forlot dette bofellesskapet? Hvorfor er rommet avlåst? Hva har egentlig skjedd skjedd med henne? En ting er i alle fall sikker sikker, hun er huseiers eksemplarleietaker: hun sliter aldri ut gulvet ved å gå på det, hun skitner aldri til kjøkkenet ved å bruke det, hun lager aldri riper i bordplatene og ikke minst, hun kjøper aldri frukt.