Engel på nederste trinn

St. Hans

2009-06-23T01:36:00.001-07:00

Dette diktet har jeg postet før, men det passer så bra akkurat nå for tiden at jeg poster et igjen. Akkurat denne samtalen foregikk enda en gang for noen dager siden, og i dag er det årets vakreste dag, akkurat en sånn dag som dette diktet handler om.

Hånd i hånd,

på taket

En katt og en and

med hver sin sure fot i munnen.

Slik er vennskap

Avlys verden,

sa katten.

En så sinnsvak avtale

kan du ikke inngå ved dine fulle fem

Hvorfor ikke?

spurte anden

foran sin fjerde tekopp

Hvorfor ikke følge tråden

helt ut

og deretter skyte verden i pannen?

Det er i hvertfall en sinnsvak plan

med ambisjoner.

Vold mot alt som er vakkert

2009-06-17T08:32:00.000-07:00

Jeg ble glad i Jokke og sangene hans en sommer for flere år siden. "Alt kan repareres"albumet festet seg i brystet mitt, og han som alltid går havnet raskt på sommersanglistene mine. Jeg regner Jokke for å være en av de finere, norske poetene opp gjennom tidene, fordi han skrev nådeløst, sårbart og bunnløst ærlig, fordi han skrev kjærlighetsdikt uten å bruke en eneste klisje, fordi han dynket alt i selvironi og fordi han bestandig hadde en krass, liten snert mot alle som måtte se ned på ham. På Sandviken Psykiatrisk har noen risset inn i en skapdør "kan alle de som føler seg vellykka være så snill å gå hjem, og jeg har knapt nok aldri følt meg så truffet som da jeg som pårørende leste den linjen. Jokke kalte seg en verdiløs mann, og nettopp derfor greide han å gi en følelse av egenverdi til dem som ellers følte seg som skrap.
Det er bare en sangtekst av Jokke jeg virkelig har hatt problemer med. Jeg er en sommerperson. Jeg trives aldri så godt som når jeg kan drikke sterkt solskinn og få fregner. Om vinteren føler jeg meg mutt, dyster og klar for å gå i hi. Om sommeren føler jeg meg sprudlende, munter og klar for å erobre verden. "Her kommer vinteren" er derfor ikke et slagrop jeg kan trives godt med.

DEt gjelder tydeligvis også tre unge damer på 17, 18 år. Jentegruppen Tiara har erklært seg selv som "Jokke- fans", og for å "hylle ham" har de omskrevet nettopp "her kommer vinteren" til å bli en sommerhit. Jeg fant en link til denne låten på fjesbok, og noen hadde kommentert at de trodde dette var en parodi. Jeg skulle ønske at det var den første konklusjonen jeg hadde kommet til også. Å skylde dette på en parodi er å vise et snev av tiltro til menneskeheten. Problemet er at jeg har ingen tiltro til menneskeheten, ikke når den presenteres i form av plastikksminkede jenter som i følge seg selv "har vært modeller, men de lager ikke modellpop, altså!"
Det hører med til historien at de spurte om lov til å omskrive låten, og fikk beskjed om at det fikk de ikke, etter sigende fordi ingen får lov til å omskrive Jokkelåter. Jeg vet ikke, jeg. Det kan nok stemme at ingen får lov til slikt. Det kan jo også være at noen hørte hva Tiara hadde tenkt å gjøre, og vred seg i smerte.
Ingen skal si at ikke attenårige monstre har tæl, for trass i avslag har de laget sangen ferdig, og spilt inn video - i håp om å bli en kjempesuksess likevel. Hvis jeg, og Jokke for den saks skyld, hadde trodd veldig mye på livet etter døden, ville han nok snudd seg i like mye smerte som jeg gjør. Jeg velger ABBA på blokkfløyte - hvilket jeg altså allerede har - når som helst over dette.

Rottereir

2009-06-14T14:56:00.001-07:00

Hun ble født i et rottereir av en hybel, i utkanten av byens slum. Motorveien raste forbi de tynne gipsveggene, og strømmen av biler tok med seg de fleste lydene fra den nyfødte. Strøket var preget av støy uansett. Den nybakte moren kuttet selv navlestrengen på sin datter og knyttet en improvisorisk knute. Under hele operasjonen skrek hun høyest av de to, for å holde seg ved bevissthet. Straks de viktigste detaljene var unnagjort, seg hun sammen.

Ukens monster - ZombiEngeline

2009-06-05T21:00:00.000-07:00

I går kveld kom jeg inn fra en sunn og næringsrik tur i nabolaget, for å plassere meg i et sengehjørne med Haldis Moren Vesaas' oversettelse av Brechts' tolvskillingsoperaen. Ettersom det var litt kaldt utendørs og det bestandig er varmt hos meg, dugget brilleglassene mine voldsomt til, og for å kunne lese - og fordi en optiker en gang anbefalte det - tok jeg av meg brillene og la dem pent og pyntelig ved siden av meg. Etter en times tid reiste jeg meg for å lage mat, og etterpå gjenopptok jeg min gamle plass og min fritidsyssel. Og da jeg hadde lest ferdig, en halvtimes tid etter dette, oppdaget jeg at brillene var borte. Forsvunnet.

Jeg lette i sengen. Jeg lette under sengen. Jeg lette ved sengen. Jeg sjekket alle bokhyller jeg eier, der ting har en tendens til å havne. Ingen briller. Så nå er det født et nytt monster - ZombiEngeline. Jeg stavrer rundt, halvt i blinde, og venter hvert øyeblikk at jeg skal trampe på noe hardt noe som sier KNAKK.

Paolinis kvinner

2009-06-05T13:18:00.000-07:00

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker drager. Jeg liker drager i alle former, alle figurer, alle farger. Og hvor andre litteraturstudenter blir avskrekket, fordi litteraturen er så elendig, blir jeg entusiastisk, hvis bøkene inneholder drager. Jeg leser alt, ser alt, nyter alt så lenge det inneholder minst en drage.
Og slik endte jeg opp med Eragon.

Historien om Eragon er, for dem som ikke kjenner til den, ganske fin. Det er historien om Christopher Paolini, som en gang var en ukjent jypling sør i Calefornia. Han likte fantasy. Han leste alt som fantes av fantasy. Han leste Lord of the Rings, han leste Harry Potter, han leste His Dark Materials, og alt som fantes mellom dem. Og når han var ferdig, var han blitt femten år gammel og oppdaget til sin skrekk at det ikke fantes mer. Han hadde lest det som fantes, sånn omtrent. Hva skulle han gjøre da?
Han skrev sin egen bok. Han plukket ut alle sine favorittelementer, alver, magi, en ung og ordinær helt som viser seg å være alt annet enn ordinær, prinsesser, dverger og ikke minst - drager. Selvsagt. Eragon finner et drageegg, og etter det blir han den viktigste helten i kampen mot den ondskapsfulle herskeren Galbatorix. Eragon og dragen hans Saphira er de eneste som kanskje kan overvinne Galbatorix og dragen hans. Underveis forelsker Eragon seg selvsagt i alveprinsessen Arya, lærer seg å bruke magi, oppdager mer om sine biologiske foreldre og gjør ellers alt det en helt skal gjøre. Når så Paolini hadde skrevet den første boken, skrev han like gjerne en til, og planla at det hele skulle bli en triologi. I september 08 kom den tredje boken, og et lite etterord - hvor forfatteren forklarer at dette er den "korte" versjonen (på over sekshundre sider), og at det kommer en fjerde når han bare får skrevet den ferdig. Eragonbøkene har med andre ord kommet litt ut av kontroll, og jeg som drageelsker kan se frem til enda en banal og lettfattelig, deilig og dragefylt fantasybok.

Men selv jeg, som sluker dragerelaterte romaner som om de var druer, selv jeg begynte på den første Eragonboken med en viss skepsis, og skepsisen har i stor grad vist seg berettiget. Bøkene er ikke spesielt godt skrevet, historien er ikke særlig original (hvilket kanskje var poenget ved den) og i det hele tatt leser jeg dem med en viss ironisk distanse, en viss selvironisk visshet om at jeg fordummer meg selv. Jeg leste det som sommerlektyre et år, og hadde ikke tenkt å lese dem på nytt senere. I fjor kom altså Brisingr ut, og jeg leste den i juleferien. Nå, til min overraskelse, nyter jeg bøkene på lydbok over et strikketøy, og jeg oppdager interessante ting. I begynnelsen tenkte jeg at det bare et uttrykk for at jeg hadde forlest meg på dårlig litteratur, og var i ferd med å bli en Don Quixote innen litteraturkritikk, når jeg fant spennende tanker knyttet til bøkene. Men så hørte jeg gjennom andre boken, og tankene festet seg, og ble stadig mer påtrengende. Det er faktisk noe interessant ved Eragonbøkene, noe i selve historien som jeg synes er både spennende og faktisk litt tøft. Mhm, jeg, med min ironiske distanse og min skepsis, erkjenner herved at det faktisk finnes noen kvaliteter ved Eragonbøkene. Ikke de kvalitetene du skulle ønske deg, som godt språk eller nyskapende fantastiske ideer, men kvaliteter likefullt. Eragonbøkene har nemlig et spennende kvinnesyn.

Ved første overblikk ser du det kanskje ikke. Karakterene er stereotype og ganske flate, trass i at Paolini prøver å gi dem dybde. Ettersom handlingen er lagt til Alagaësia, en fiktiv verden som minner om vår middelalder, er mennene sterke og muskuløse bønder som liker å jakte, mens kvinnene er kvinner - de står på kjøkkenet eller broderer, de må beskyttes. Arya, som er Eragons romantiske objekt, er en uendelig vakker kvinne som på alle vis er uoppnåelig og perfekt.
Men så er det andre kvinneskikkelser. Og det er hvilke oppgaver disse kvinnene overtar. Jeg har noen eksempler.

Det første eksempelet jeg skal trekke frem, er Arya, romanens kvinneideal. I utgangspunktet tenkte jeg nemlig "prinsesse? Alv? Vakker? Kjedelig!"
Men så tenkte jeg litt mer, og Arya blir ikke fullt så teit likevel. For eksempel er hun over hundrede år eldre enn Eragon. Hvor ofte skjer det, at helten er mye yngre enn drømmekvinnen? Som regel er det omvendt, som regel er superhelten gammel og klok, skjønt pen utenpå, mens den kvinnelige følgesvennen er ung og vakker. Her er Eragon en barnerumpe i sammenlikning, og Arya er kongelig, ja, men mest av alt er hun ham overlegen. Hun har brutt med den kongelige familien sin for å drive motstandskamp, og den kampen har bestått i å beskytte drageegget som Eragon til slutt finner, ved å ri rundt og holde det skjult for Galbatorix. Hun er mye, mye sterkere enn Eragon, på alle vis, fysisk, psykisk og magisk. Dessuten er hun overhodet ikke interessert i ham. De kan være venner, ja, men noe mer? Ikke aktuelt.

Det andre eksempelet er i følge Paolini selv den eneste karakteren som er basert på en virkelig person - Angela the Herbalist. Hun er heks og urtekyndig, og så forferdelig sarkastisk og mystisk til absolutt alt at du bare må like henne. Hun betrakter alt gjennom ironiske brilleglass, og har en følgesvenn som er en varkatt, like merkelig som henne selv. Hun spår i dragebein og skjønner det meste, ingen vet hvor gammel hun er og hun er i det hele tatt veldig tøff. Viktigst ved denne karakteren er at hun overhode ikke besitter noen av de tradisjonelle kvinneelementene. Hun er en middelaldrende kvinne med voldsomt stort intellekt, hun er syrlig og ikke redd for å fornærme, og hun elsker ordleker. Første gang Eragon treffer henne, spør han om hun vet veien til en person. Hun nikker, joda, det vet hun. Eragon lurer videre på om hun kan fortelle ham veien, og hun nikker igjen, joda, det kan hun det også. Han må spørre rett ut "hvor bor" for å få et svar, for slik er Angela.

Deretter har du alvenes sverdsmed. Dette er en grinete, gammel kvinne, full av sot. Hun er også den dyktigste smeden i dette universet, og hun står bak de magiske sverdene til alle drageridderne gjennom tiden. Hun smir med magi, stort talent og enorm kunnskap. Smedyrket er tradisjonelt sett mannsdominert, men denne alven her? Hun bryter med alle kjønnsrollemønstre, og er krass, presis, usosial og veldig, veldig dyktig med metall. Hun er steintøff.

Det siste eksempelet er, synes jeg, det beste, og det som har størst påvirkning på historien. Motstandskampen mot Galbatorix forener de forskjellige i Alagaësia, dverger og alver, men kanskje viktigst; mennesker. I hundrede år har mennesker samlet seg under navnet the Varden, skjult seg og drevet hemmelig motstand mot regimet. Og tidlig i andre bok blir det valgt en ny leder for the Varden, en ung og uerfaren leder ved navn Nasuada. Hun blir leder for The Varden, og hun overrasker alle ved å faktisk ta makten som blir tildelt henne. Nominasjonskommiteen har valgt henne fordi de tror at de kan bruke henne, manipulere henne, men hun gjennomskuer dem og fratar dem dermed makten de hadde i utgangspunktet. Deretter leder hun dem ut fra skjulestedet dvergene har gitt dem, for å starte en aktiv krig mot Galbatorix og hans folk. I utgangspunktet bekymrer hun seg for hvordan denne krigen skal finansieres, og hvordan hun skal skaffe mat til folket sitt. Og vet dere hva hun gjør? Hun gjør det som ingen mann i hennes posisjon ville ha tenkt på, og snur kjønnet sitt til en styrke - hun ser muligheter basert i det hun har lært som kvinne. Hun bruker magi til å sy kniplinger og blonder.
Nasuada er vakker, men dette ikke fremhevet som viktig ved hennes karakter. Hun er tøff og modig, hun tar vanskelige valg og hun kjemper for å bli tatt seriøst i rollen sin, på tross av kjønnet. I tredje bok møter hun en mann som tviler på hennes lederegenskaper, og da går hun inn i en mental strid ham for å befeste sin rett til lederskap. Hun vinner selvsagt, fordi hun har størst selvkontroll og høyest smerteterskel. Nasuada er en kriger, en leder og en nytenker, som konsekvent må kjempe ikke bare i kraft av at hun er leder for motstanden, men vel så mye fordi hun er en kvinnelig leder.

Jeg savner noen ting. Jeg savner en kvinnelig drageridder. (Vi har kvinnelige drager.) Jeg savner en kvinnelig skurk. Men selv i fraværet av disse fremstår kvinneskikkelsene sterke nok til å bli bemerkelsesverdige. Og dette har altså den amerikanske guttevalpen Paolini skrevet, i tenårene, og det får meg til å tenke at jaggu, han er litt tøff! For det er litt tøft når en femtenårig gutt skriver om kvinner som kjemper for makt, og for å bli tatt seriøst i maktposisjonene. Det er direkte stilig når den samme gutten kommer på å finansiere en motstandskamp gjennom blonder. Om enn Paolini gjenskaper kjente og kjære elementer, så er dette noe han har kommet frem til på egenhånd, og det er flott.

tankespinn

2009-06-04T03:22:00.000-07:00

I taket fløt dine tanker
i grå spiraler, i myke svinger

Men du blir så farlig. Du sier
at det ikke er meg, det er
den røde væsken jeg har drukket
de blanke dråpene
som river i strupen
og det du egentlig sier da

er at mine tanker ikke er mine
og dine tanker ikke er tanker
men røyk fra en sigarett

hjertevibrasjoner

2009-06-02T17:05:00.000-07:00

Denne har jeg stjålet fra Virrvarr, men ettersom det er lenge siden hun blogget om det (og en smule mer personlig) og linken hennes ikke egentlig virker lenger, blogger jeg det her også. Erika Moens "I like Girls" er fantastisk. Den er varm og nydelig og veldig, veldig hjertevibrerende. Jeg har nettopp lest den for tredje gang, og den er like fin.

skamfull surfing

2009-06-02T16:23:00.000-07:00

Jeg er ustabil for tiden. Veldig ustabil. Jeg hopper opp og ned, sover for mye, sover for lite, blir redd for å åpne fjesbokmeldinger og redd for papirlapper på veggen min, samtidig som jeg går ut og det er sommer, og det lukter grønt og jeg får klemmer og livet er større enn universet. Den siste måneden har jeg (og alle kollegaene mine) fått sparken fra jobben og som en reaksjn på dette har jeg blitt vettskremt hver gang noen derfra har tatt kontakt. Jeg har oppdaget at jeg ble nødt til å gå til legen og fortelle skumle ting, jeg har strøket på en eksamen som jeg syntes var kjempemorsom, sluttet å åpne regninger igjen og generelt sett vært rar, usammenhengende. Jeg har visst at jeg har hatt mange stresspunkter i livet mitt, og jeg har trodd at jeg hadde kontroll. Det først nå i kveld at jeg innser at jeg har vært temmelig mer ustabil enn til vanlig. Jeg har skrevet stemningskart over de siste to ukene, og ifølge den er jeg mildt oppstemt, men stabil. Det er jeg jo åpenbart ikke.

Jeg fikk diagnosen bipolar da jeg var seksten, av en sær mann som pratet med meg i et kvarter og lot meg gå. Familieterapeuten min, som skulle reparere hodet mitt i fjor, tvilte veldig på at diagnosen var korrekt, fordi jeg bestandig virket i kontroll, og fordi jeg bestandig hadde en analyse, en lett ironisk distanse til alt i verden. Selv den nye psykologen min, som er flink og løsningsorientert, lurte veldig i begynnelsen. Når hun gravde for å finne ut om jeg hadde oppturer eller nedturer, ble jeg svevende. Hva var normalt? Hva var vanlige gladdager som alle har? Hva var depresjon, som alle kan ha? Hva var stress, var jeg ganske enkelt en oppspart ball av stress, som med jevne mellomrom brøt ut og ble manisk fordi alt som var oppspart og oppsamlet plutselig brøt ut? Hvem var jeg, bak alle analysene og alle forklaringene og all forståelsen? Hva var følelsene mine, hvem var jeg?
Hun gjorde med andre ord det ingen profesjonelle har prøvd før henne, hun prøvde å finne ut hvem jeg var bak analysene mine. Jeg vet så uendelig mye om hvorfor jeg er som jeg er, hva som har vært viktige hendelser i livet mitt, hvorfor ting har skjedd som de har. Jeg har en stemningslidelse, og jeg aner ingenting om følelsene mine.

Silje kom på besøk til psykologdamen min, den flinke. Og mens familieterapeuten aldri helt innså at Silje eksisterte, innså denne damen at Silje visste vel så mye om hvem jeg var som det jeg gjorde, og at hun kanskje kunne sette bedre ord på de tingene - de følelsene - jeg ikke klarer å navngi. I løpet av én samtale påpekte Silje helt konkrete eksempler på at jeg gjør ting utenfor normalen - jeg pusser opp hybelen i løpet av et døgn, jeg løper til byen for å pante flasker på en søndag, bare fordi jeg hadde bestemt meg for å pante flasker akkurat i dag, jeg skjelver av innestengthet når jeg må sitte i ro. Jasså, var jeg oppstemt da, tenker jeg, og husker at joda, det kan nok stemme. Silje kan si det, jeg kan ikke - jeg blir så redd. Jeg har bare lov til å være bipolar når jeg samtidig har kontroll, når det er noe som ikke merkes av andre, som knapt nok merkes av meg. Samtidig har jeg ikke lov til å være meg selv, uten å være bipolar, for hvis jeg ikke har en diagnose på at jeg er så gal som jeg er, blir jeg verdiløs. Jeg har satt opp regler for meg selv, hvor jeg bare har lov til å være "så" mye bipolar, hvor jeg skal være så bipolar, men ikke mer. Aldri mer. Å da skulle fortelle en terapeut om hvordan jeg føler meg? Jeg føler ikke, jeg analyserer. Jeg setter ord på analysen. Psykologen ble forvirret av meg som sa, "jada! Jeg var litt manisk i fjor sommer, men siden da? Neida!". Etter samtalen med Silje var psykologen min veldig overbevist. Jeg var bipolar, og det siste eksempelet på det var to uker gammelt.

Bipolare folk får gjerne et stemningskart. Dette er et kart hvor de skal skrive ned hvordan de har hatt det i løpet av en dag. Hvor mange timer har du sovet? Hva var det høyeste stemningspunktet? Hva var det laveste? Hva slags medisiner har du eventuelt spist? Hvor redd har du vært, eller hvor irritabel? En skal skrive det ned med små kryss, og tanken er at kartet med tiden skal lære en å gjenkjenne mønstre, slik at en unngår å havne for langt opp eller ned.
Et stemningskart høres ut for meg som et analysekart, hvor en skal analysere hvordan stemningene har vært hver dag. Et analysekart, det skulle vel være genialt? Jeg trodde stemningskart var trygge og fornuftige, enkle og veldig smarte. Jeg tok feil, for stemningskart er ikke et analysekart. Stemningskart er et følelseskart. Jeg er så redd for å skrive feil, for å skrive for alvorlig, for å skrive at jeg er ustabil når jeg ikke er det, redd for å kjenne etter og føle. Jeg er redd for å skrive at jeg er oppstemt når jeg likevel sover tolv timer i døgnet, fordi analysen min sier at en oppstemt person i følge papirene ikke sover. Jeg er redd for å skrive at jeg er redd, når det bunner i en eller annen faktisk hendelse (som riktignok ikke burde være skummel) og når redselen kommer klarest til syne hvis jeg ligger i ro. Er jeg redd da, eller er jeg bare anspent, nervøs? Det hjelper jo å stikke hodet under tre puter, krype seg sammen til en ball og nynne for seg selv, men er det egentlig ikke bare et uttrykk for kjedsomhet? Og jeg er jo ikke lenger lei meg - jeg var lei meg i vinter - nå er jeg glad. Men jeg er jo ikke overhysteriskglad, hele tiden? Jeg føler meg jevnt glad. Det er veldig deilig, og den analytiske vissheten om at jeg er jevnt glad slår ihjel alle kryss om at jeg er ustabil. Stemningskartet mitt er skamfullt. Stemningskartet er meg, men det er en skamfull del av meg. Jeg visste ikke selv hvor skamfull jeg var over svingningene, hvor lite bevisst jeg var min egen ustabilitet, før jeg begynte på dette. Jeg trodde jeg visste mye om mitt eget hode, nå viser det seg at jeg vet ingenting, jeg gjenkjenner ikke bølgeskvulpene og det å se seg selv i et stemningskartspeil er forferdelig. Jeg forminsker alle svingningene, og deretter føler jeg meg skamfull fordi svingningene er så små, og jeg fortjener ikke hjelp. Kartet jeg skriver på nå, er mitt tredje forsøk på å overvinne denne skamfølelsen. Jeg skriver ned nesten hver kveld, eller en morgen, av og til noen dager samlet opp, hvordan jeg har hatt det, men jeg greier ikke å skru av analysen som redigerer hvor kryssene skal havne, det skjer ubevisst. Og analysene mine styres av helt andre ting enn oppriktighet.

det jeg vil forby i kveld

2009-05-27T06:34:00.001-07:00

En siste ting før jeg synker ned i uvitende dvale, først i form av tanketomme gjøremål og deretter drømmeløs søvn; jeg har oppdaget noe som burde bannlyses. I rommet over mitt ligger nemlig et barneværelse, har jeg fått forklart fra husverten, og så sannelig tror jeg på dem. Den siste halve timen har nemlig et eller annet vesen spilt SuperTrouper med ABBA - på blokkfløyte. På repeat. Det skulle faktisk ikke vært lov. Takk og lov for øretelefoner.

Det øyeblikket jeg falt for Leon Latex

2009-05-26T17:26:00.000-07:00

Herlighet, en blir så nostalgisk når en slutter å sove i noen døgn. Jeg kjører på kaffe og Cola, og jeg har det egentlig ganske så fantastisk, midt på andre natten. Det eneste er at jeg blir så veldig lett distrahert fra det som er mitt egentlige hovedprosjekt, nemlig å skrive ferdig. I stedet lar jeg meg rive med i mer magisk musikk. Dette øyeblikket i Tramteatrets historie er et høydepunkt i hele deres karriere, selv om det er hentet fra en av deres svakere tvserier. Ikke lenge før dette øyeblikket har Leon Latex hatt et utypisk utbrudd, hvor han har fortalt dem alle om dikteren Schiller og hans harde arbeid.
Frem til dette har jeg vært veldig, veldig glad i'n Leon Latex, jeg har fattet særdeles sympati med ham for hans intense aversjon mot snø, og jeg liker at han ikke tåler dagslys, men våger seg ut for å finne sin beste venn i Serum, Serum likevel. Men, det er altså i dette øyeblikket som leder opp til denne sangprestasjonen at Leon Latex kaprer hjertet mitt fullstendig. Leon har nemlig fattet en dyp respekt for den tyske poeten, og da bandet strever og kaver på dårlig tysk og ikke forstår hva de synger om, blir han fra seg. Han har nemlig tydeligvis identifisert seg med poeten, og tanken på at Pelle Parafins Bøljeband skal vise sånn mangel på respekt for det arbeidet Schiller gjorde! Han insisterer på at istedet for å fremføre en sang på dårlig tysk som bandet uansett ikke forstår, skal de synge hans egen oversettelse av Schillers Bethovens niende Symfoni. Og hvilken oversettelse, hvilken versjon det blir! Dette er fremdeles den tøffeste jeg noensinne har hørt.

den magiske musikken

2009-05-26T09:28:00.000-07:00

Det var om vinteren, og i mitt hode er denne vinterkvelden blitt til lillejulaften eller noe i den gaten. Jeg var hjemme med mamma, og jeg må ha vært fem år gammel. Inn døren kommer min far, som på den tiden var lærerskolestudent og gjerne kom hjem sent på ettermiddagene - sent for en femåring, i alle fall. Han hadde med en gave til meg.

Jeg er akkurat gammel nok til å ha opplevd overgangen fra kassetter til cder, og de første musikkfilene jeg noensinne eide, var på kassett. Denne vinterkvelden kom min far hjem med en liten kassett. Han gikk direkte bort til kassettspilleren i stuen vår og plasserte den i apparatet, før han trykket på play. Ut av høytalerne kom en historie, full av musikk og fantasi. Jeg eide mange lydbøker, jeg eide Pippi Langstrømpe og Otto er et Neshorn og Robin Hood, men alle disse var jo bøker jeg hadde lest i tillegg. Drømmen om kaptein Sortebill var en lydhistorie, og den fantes bare på denne kassetten. Jeg lå i stuen og lyttet, omgitt av familie, til Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal som fortalte historien om Nøtteliten som hører en magisk melodi i drømme, og som deretter stikker av fra skolen og frøken Eleonore for å reise jorden rundt for å finne Kaptein Sortebill og denne magiske melodien som han drømte om. På veien møter han en trist krokodillemann, en tåpelig og sta elefant med hjemlengsel, en herlig misjonær som begynner å tro på engler, et flygende teppe og en mann som spiller fløyte og later som om han er en stein - men det er bare juks - for han er egentlig Steinar - med det er bare juks det også - for han er egentlig... Han er så mangt, før han kommer frem til hva han er. Nøtteliten treffer den ene etter den andre, og alle sammen har en sang å synge, en melodi å formidle. Sangene veksler mellom å være nyskapende versjoner av klassiske barnesanger (Nøtteliten er selvsagt med) og sanger som er spesiallaget for selve historien, men som viser tydelig slektskap til folkemelodier fra de forskjellige stedene Nøtteliten besøker. Så altfor ofte er barnehistorier fylt av dårlige sanger, med teite sangtekster og falske toner. I Drømmen om Kaptein Sortebill er musikken først og fremst en essensiell del av selve historien, og i likhet med fortellingen selv er den grundig gjennomført.

Og i over femten år har denne kassetten fulgt meg. Jeg setter den fremdeles på for meg selv en gang i blandt, enten fordi jeg vil høre en sang eller fordi jeg vil møte spøkelsene med Nøtteliten enda en gang. Det er nemlig slik det ender, han møter Kaptein Sortebill og alle spøkelsene, og de introduserer ham for den magiske melodien - kjernen i spøkelseslivet. Dette er en historie som har vokst seg på meg, stadig sterkere for hver gang jeg har hørt den.
Og likevel, hele livet har jeg vært den eneste jeg har visst om, som har elsket denne historien. Joda, min mor elsker den også. Men hvor er de andre en-gang-i-tiden-femårige-jentene-og-kanskje-guttene som sovnet til denne historien? Jeg har nynnet sangene og sitert en sta, deprimert elefant, og jeg har ofte tenkt at denne historien burde spres, den burde være kjempekjent - hvorfor er det bare jeg som kjenner den?
I fjor bestemte jeg meg for å spille den for en kjær venn fra det veldige Østlandet, en felles medstudent som liker alt jeg liker og omvendt. Hun! tenkte jeg. Hun vil like denne fortellingen, hun vil like sangene, hun vil like dette. Og fordi jeg kjenner henne, inviterte jeg henne på te og en fortellerkveld. Jeg puttet den gamle kassetten i spilleren, trykket på play og skottet bort på henne. Hvorpå hun blir undrende i ansiktet, drømmende, søkende. -Men. Sier hun. - Men... jeg tror jeg hadde denne! Jeg hadde denne historien når jeg var liten! Men jeg husker ingenting av den.Åh, så deilig!

Og så hørte vi historien ferdig. Og etterpå måtte jeg male et bilde av den magiske musikken, som fremdeles er den fineste sangen av dem alle - i melodi, men aller, aller mest i tekst.Og fordi den ikke finnes på internett, men jeg vil dele sangteksten med dere likevel, får dere den her.

Vi er nissene og tussene i drømmene
vi er troll som bor i fjell og under jord
vi er nøkk og draug og havfruer i strømmene
vi er alt du ikke vet men bare tror
vi er alvene fra Elverhøy
og engler som vil ha det gøy
og spøkelser i kjole og i hvitt
vi er prinsen fra et eventyr
og treogtredve fabeldyr
og alle stemmer i med nebbet sitt

vi er sekkepiperblåsere og spillemenn
som ikke hadde råd til instrument
nå er vi like blide, for vi går igjen
i måkeskrik og mjau og klokkeklang
vi er de som tenkte neste gang
og tidde mens de andre sang
men inni oss var strengespill og fløyt
talenter som har gjemt seg bort
genier som har dødd for fort
er ånder og nå synger alle høyt

vi er barn av den magiske musikken
den musikken som begynner av seg sjøl
velkommen til den magiske musikken
den som holder til i hemmelige høl
en bie som summer, en plan som slår klikk
vindsus og bølgeskulp er magisk musikk
og hvis hjertet ditt banker en nyforelsket dag
er det den magiske musikkens trommeslag

musikk om natten

2009-05-25T19:33:00.000-07:00

Og så tar det meg igjen. Jeg vet ikke hvorfor dette er musikk som vender tilbake om sommeren. Sommeren for to år siden spilte jeg dette hver eneste dag til og fra jobb. I fjor brevvekslet jeg med min kjæreste ravn og utforsket diverse lag og aspekter ved karakterene og deres livsvalg. I år, mens jeg sitter på dragvoll og skriver eksamen for harde livet og klokken nærmer seg halv fem på natten, da kommer det igjen. Jeg må høre Phantom of the Opera. Alle melodiene griper meg om hjerteroten og lager sommer på innsiden av øyelokkene mine. Jeg kjenner tidlig morgensol i ansiktet, hører fuglene synge i grålysningen, kjenner lukten av klorofyll og kjenner at det er sommer, sommer, sommer.

og til slutt, selvsagt:

Frempek

2009-05-25T02:58:00.000-07:00

Fordi jeg er oppslukt av eksamen i litteratur. Den handler ikke om frempek, men om metafiksjon - litterære grep begge deler.

hotmail ser oss

2009-05-21T06:16:00.000-07:00

Det er helligbrøde å glemme bursdagen sin, det er hotmail et aktivt eksempel på. I dag poppet inn en epost med tittelen "Fødselsdag‏", og en påminnelse om at

Du har mottatt følgende varsel fra Windows Live Calendar som ble levert av Windows Live Alerts-tjenesten

Fødselsdag

22. mai 2009
1 dag(er)

Jeg hadde ingen anelse om at jeg var oppmeldt til noe live alerts-tjeneste, men åpenbart vet den mer om meg enn jeg visste om den. En sånn opplevelse kan føre til en av to funderinger. Enten kan en/jeg bli meget bekymret, fordi vi lever i et "overvåkningssamfunn hvor eposten din finner ut hvor gammel du er! Eller i hvert fall når du er født." Eller jeg kan senke skuldrene og vurdere det som enda et uforståelig fenomen fra det veldige internett og de kranglevorne windowsproduktene, og dessuten er det fint, om enn merkelig, at epostadressen min forsøker å leke mamma, ved å minne meg på viktige datoer.

Historietime om Konstitutionen

2009-05-17T05:22:00.000-07:00

Det er nå en gang slik, at når konger mister reelt styre over et "unions"land, blir han misfornøyd. Svenskekongen tidlig på1800tallet var intet unntak. Greit nok, Norge hadde fått en egen grunnlov og de kunne få bestemme litt selv. Det var ikke det samme som å si at de kunne feire og juble over saken, på ingen måte.
Henrik Wergeland, min barndoms virkelig store flamme, var barn av denne grunnloven. Han elsket inderlig og brennende, både brennevin, Stella, banebrytende poesi og Norsk Lov. Flere ganger forsøkte han å få folk med på feiring av 17. mai, men han lyktes altså ikke. Folk likte kanskje loven, men det var stadig en svenske som regjerte, og han var det lurt å være på godfot med.
Og så kom et skip. Et dampskip, til alt overmål, et kjempesvært skip. Og noen, en eller annen norskelskende, forutseende mann sannsynligvis, hadde knust en champagneflaske mot båtripen og kalt den Konstitutionen. (grunnloven = Konstitutionen). Henrik, som den glupe og impulsive sjel han var, sto på kaien sammen med en masse mennesker, og nå så han sin sjanse; han trakk pusten dypt og ropte. Hurra for Konstitutionen! Hvem skulle arrestere ham for å juble for det største dampskipet, det var jo på ingen måte ulovlig? Jubelropet spredte seg, Hurra for Konstitutionen!, og 17. maifeiring var født.

Det ble forøvrig ulovlig å feire grunnloven i 1826, og gjennomført i 1827 likevel. (Noen mistet jobben etterpå.) Grunnloven vår var den gang den mest liberale i Europa, men ikke liberal og antirasistisk nok for Henrik Wergeland - jeg sa jeg var glad i ham. I dag har 17. maifeiring mistet alle tegn på at dette er en politisk dag. Det nærmeste du kommer refleksjon over hva denne dagen faktisk betyr - en folkelig frigjøring etter mange, mange år med undertrykkelse, og til og med en frigjøring som fokuserte på vanlige folks frihet og rettigheter - er i oppstyltede taler fra selvhøytidelige mennesker som snakker historie. Historie er bra. Jeg tror historie er essensielt for å forandre fremtiden. Jeg tror ikke på oppstyltede 17. maitaler likevel.

Det jeg faktisk tror på, er 17. mai for alle. Jeg er nå på vei ut døren, for å delta på SOS Rasismes arrangement, 17. mai for alle, som skal fokusere på det syttende mai handler om. Frigjøring fra en undertrykkende overmakt. Makt tilbake til folket. Og Henrik Wergelands stemme, Hurra for Konstitutionen! Og nei til all rasisme.

Meningsløst men morsomt:

2009-05-16T18:37:00.000-07:00

... Eurovision song contest hos homoene.

Nettopp inn døren, halv fire om natten, full av sukkerrus og diskolys. Jeg har nettopp lekt ironiserende språklek med fulle russ - en veldig ujevn kamp, det skal sies - og jeg har mistet silkesjalet mitt i mange farger, som jeg var veldig glad i. Jeg har feiret GP 2009.

Da jeg var liten var Grand Prix en familiebegivenhet. Det var aldri en virkelig stor greie, men vi samlet oss en lørdagskveld og vi koste oss. Min mor fortalte bestandig anekdoten om hvordan hun og broren lå under stuebordet i 1975 og utbrøt; svenskene vinner!, hvorpå besteforeldrene mine nektet å tro at ABBA ville komme særlig høyt opp. Vi pleide å skrive på lapper hvem vi likte og ikke likte, vi ga poeng dersom de sang på nasjonalspråket, dersom de så tøff ut eller bare på eventuelle sympatiske trekk. Vi ga aldri poeng til Israel, uansett hvor bra låt, fordi vi boikottet dem. Jeg elsket Grand Prixkveldene våre. Jeg husker det året en eller annen slesk fyr vant med en låt som gikk noe sånt som "Kom inn i min kropp! Kom inn i min pode! Jeg kler meg naken og går rundt i ring..." (Med forbehold om at fyren kanskje ikke var slesk, og sangen kanskje ikke gikk slik. Jeg var en blåøyd jentunge, og dette var dommen vi falt.) Jeg husker at vi slaktet den, at den kom høyt opp og at en venn av familien hadde likt den kjempegodt.
Jeg husker det året jeg kom på skolen, i tredje klasse? Og Love Shine a light hadde vunnet. Jeg husker at jeg hadde venner og at vi sang den tidlig om morgenen i skolegården neste skoledag. Grand Prix var aldri en virkelig hypet begivenhet i familien min, og ingen av oss var spesielt glad i GPmusikk, men jeg elsket konseptet - en spesiell, årlig familiekveld hvor vi ga poeng til musikk vi ikke likte og var familie. Jeg elsket det tradisjonelle og familiære ved det.

Det forsvant i takt med at norske bidrag ble elendige. Stig Van Eijk tror jeg var det siste året vi fulgte skikkelig med, og "living my life without you" er fremdeles et pinlig minne. Deretter mistet jeg oversikten, jeg så aldri på og jeg savnet det ikke. Uten noen å se GP med var det egentlig ikke morsomt.

I fjor ble jeg invitert på ekte GPfeiring - og nå skjønte jeg at jeg aldri hadde feiret GP før, ikke på ekte. Jeg ble invitert på verdens mest rosa homoGPfeiring, i full åpenhet, og jeg fikk beskjed om å kle meg litt gala og juble høyt på passende steder. Jeg kom, så full av bobler og sprett som mulig, og jeg var prydelig sminket så gala som jeg maktet. Verten delte ut papirlapper med alle land og et lite felt hvor vi skulle gi poeng. Vi skrålte og jeg kjente at den gamle GPfølelsen snek seg inn i brystet mitt. Omgivelsene var ingenting i nærheten av hva jeg hadde vokst opp med, kjernegfamilien var erstattet av unge menn som klinte i gangen og ellers en generell, genuin kjærlighet til teknomusikk. Dette var heller ikke lenger en dinosaur fra syttitallet og den gang GP var gøy, noe en i dag gjorde med selvironisk distanse og familiefokus - dette var noe en gjorde fordi det fremdeles var årets høydepunkt. Vår vert kunne alle GPsangene og han hadde forlengst bestemt seg for hvem han likte og ikke likte. Dette var blodig alvor. Som vanlig likte jeg nesten ingen av dem som fikk poeng, og masse av dem som ikke fikk noen, og jeg fikk selskap av en god venn, som stemte temmelig synkront med meg. GP hadde aldri vært så morsomt noensinne. Alle tok det på alvor, men med et selvironisk glimt i øyet og en åpenhjertig fryd. Dette var kvelden da alle rundt meg kunne slippe løs alt en bar på av hemmelig, musikalsk lidenskap, og jeg kjente hvordan alle hemninger falt bort, alle ting jeg ikke vil være ved var ikke bare akseptabelt, men velkomment.

I år fikk jeg en privat invitasjon via fjesbok. Når folk har spurt meg om jeg gledet meg til syttende mai, har jeg stort sett svart at jeg gledet meg til å feire sekstende. Når folk har spurt meg om jeg gledet meg til bursdagen min, har jeg svart oppriktig at jeg ikke tenkt på det. Det jeg har gledet meg til, og det jeg har svart til alle som har spurt, er at jeg gledet meg til Grand Prix. Jeg gledet meg veldig.
Så lørdag kledte jeg meg opp i lilla bukse og rosa, glitrende smykker. Jeg brukte en halv time på å sminke meg og kamme håret. Jeg brukte for mye penger på liksomøl. Jeg kom først av alle. Og deretter?

Det var over tyve mennesker i stuen til vår vert. Vi så på veggen, for veggen var hvit og de hadde sånn ting som kaster tvbilde på veggen. Vi stemte på hver eneste låt, både hva vi syntes om håret og klærne, hva vi syntes om showet, hvordan vi likte sangen og ikke minst hvor vi trodde den kom til å havne i konkurransen. Da poengtellingen kom ropte alle høyt hver gang Norge fikk poeng, hvilket betyr av vi ropte nøyaktig 42 ganger - for Norge fikk bestandig poeng. Småpraten fløt og vi spiste polkaputer, estoffsnop (med regnbuefarger), chips og en masse gulrotbiter. Øl, vodka, rom, Cola og liksomøl flommet i glassene, men ingenting slo velkomstdrinken med lime og en sur Sivert. (Den var knallgod. Jeg fikk en alkoholfri velkomstdrink. Jeg elsker disse menneskene, skjønner dere.)

Vi visste at vi vant før de våget å si det på tv. Naboene over oss kommenterte at det var bra vi hadde fest. Jeg tror taket løftet seg, vi sang så høyt. I'm in looooove with a fairytaaaaale. Og fordi jeg har feiret GP med disse menneskene to år på rad, og dette er en så stor greie for dem, blir dette en viktig sak for meg også. Vi dro på Trondheims homoutested etterpå, og jeg danset meg kjempesvett under blinkende lys, og hjertet mitt slo fornøyd mens jeg hoppet. Diskolys gir meg alltid følelsen av at jeg kommer til å bli gal, og at jeg blir gal med glede. Diskolys appellerer til akkurat det samme i meg som GP gjør. GP og diskolys er morsomt, meget morsomt. "I'm in loooove with a fairytaaaale!"

Dette var en meningsløs bloggpost, når jeg tenker meg om. Det eneste av interesse som dere kanskje kan trekke ut av dere, er dette: Det er fjorten år siden Norge vant GP sist, og det året var vi på slektstreff i Oslo, og jeg hadde lungebetennelse og husker ingenting annet enn feberrus. Neste år kommer festen til å være i Norge, og da tror jeg at jeg kommer til å ende opp i Oslo Spektrum, med en flokk rosakledte homoer.

Når Internett samarbeider om å gjøre deg glad

2009-05-16T05:09:00.000-07:00

Jeg lette over det veldige internettet, jeg prøvde til og med å kjøpe det gjennom en av de nettbokhandlerne og bokklubbene jeg våger å være med i. Niks, null, nada, det var umulig å finne Eva Ibbotsons Beasts of Clawstone Castle. Og hvilken skam det var. Ikke bare er dette skrevet av en av mine favrittforfattere fra barndommen - dette er damen som skrev "heksen Belladonna", "Spøkelsesjakten" og min personlige favoritt; "ikke bare en heks". Eva Ibbotson skrev bøker som fikk tærne mine til å krølle seg midt på natten, under dynen og med lommelykt. På ferie med familien, når min søster fikk hjemlengsel, gjenfortalte jeg "ikke bare en heks" og oppdaget at historien grep henne vel så mye som den hadde grepet meg som tiåring, litteraturen hennes er med andre ord fremdeles levende og frydefull.
Men - jeg sa "ikke bare". Det er enda flere grunner til at jeg har lett etter denne boken. Dere vil ha registrert at jeg er pladask kabom forelsket i Doktor who? Nuvel, ingen videre kommentar på det. I alle fall - lydboken lest inn av ingen mindre en nåværende doktor David Tennant, på myk skotsk, og denne mannen kan lese inn lydbøker. Han har lest inn de beste Doctor Wholydbøkene, med riktig intonasjon og flotte stemmekarakteristikker, og nå leser han inn barnelitteratur i en varm, trygg stemme full av lun humor. Jeg har lett og lett og lett etter en torrentfil, og jeg var villig til å betale penger for å høre mer enn første kapittel. Og vet du? Etter flere uker med leting fant jeg en torrentfil som ville laste ned. Heretter har jeg verdens deiligste sovemedisin.

Folk har oppdaget at Youtube er en effektiv og smart måte å reklamere på. Grunnen til at jeg visste at dette var en lydbok jeg ønsket meg, var at jeg allerede hadde hørt første kapittel.

lykken er en løvetann

2009-05-15T08:59:00.000-07:00

Dagens filosofering forøvrig:

Det vokser ingen løvetann i Bispegata i Trondheim, ikke engang i nummer tre. Det er litt trist at kommunen bruker penger på å fjerne blomsterprakt i akkurat den gaten. Kanskje jeg skal plante en. Trondheim kommune forstår seg ikke på lykke.

Alf Prøysen har skrevet mange av mine norske favorittsanger. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser og gir den til et menneske jeg er glad i, og hver eneste gang må jeg synge "åh den som var en løvetann".

Å den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann
i Bispegata tre;
den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
i Bispegata tre,
så noen kunne plukke meg, og "noen" skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind,
og jeg fikk være med.

Jeg skulle føle kroppen din bak utsalgsstoff av musselin
da vi gikk gaten ned,
og tro jeg var en diamant mot blusens tynne blondekant,
og alle skulle se.
Din lange travle arbeidsdag så hørte jeg ditt hjerteslag,
om kvelden gikk du trette skritt i trappen opp til rommet ditt,
og jeg fikk være med.

Så gikk du inn og vrengte kjolen, vasket hender, hals og kinn
for solens hete brann.
Din omsorg er som kvinners flest, du hentet det jeg trengte mest;
et eggeglass med vann.
Så får jeg plass ved sengen din og ser på at du sovner inn.
Og utenfor er natten blå, en løvetann kan lykken nå,
så over all forstand.

det beste kulturlivet i Trondheim

2009-05-15T06:20:00.000-07:00

Jeg visste det ikke på det tidspunktet, men da jeg ble introdusert for Bolla og Lillebills teaterselskap ble jeg samtidig introdusert for en viktig, viktig del av Trondheims virkelig kulturelle liv. Bolla og Lillebills teaterselskap er en teatergruppe bestående av unge amatørskuespillere som stort sett alle er under tyve, og i fjor sommer hadde de laget en oppføring av Shakespeares "en midtsommernattsdrøm", komedien som blander drøm, magi, mystikk, skog, sommer, erotikk og galskap til et sammensurium som etterlater deg svimmel. Skuespillet er velkjent, kanskje nesten ihjelspilt, og likevel er det vanskelig tilgjengelig, nettopp på grunn av mangfoldet i historien. Jeg har sett det oppført flere ganger, jeg har lest stykket og jeg har diskutert det med dramaentusiaster og litteraturvitere. La det være sagt, jeg elsker teater, og jeg elsker amatørteater, men når amatørteater setter opp klassikere som Shakespeare og Ibsen, pleier mangelen på profesjonell kompetanse å bli merkbar. Jeg gledet meg til fjorårets oppsetning, fordi jeg elsker komediene til Shakespeare og fordi jeg kjente en av skuespillerne, men jeg forventet ikke at det skulle være mer enn sommerens amatørteater.
Det var mer. Det var fantastisk. Det var selvsagt amatørteater, men det var kanongodt skuespill hos alle viktige karakterer, og dem som ikke spilte fullstendig overbevisende var plassert i roller som likevel ble troverdige. Musikken var egenkomponert, og kostymene var skreddersydd av dem selv - med det resultat at scenen ble et kunstverk. Det stiligste var nemlig selve "lokalet" de spilte i. Scenen var plassert litt utenfor byen, på området som kalles festningen. Teatergruppen hadde funnet et lite grunnfjell, med gressmatte foran og grønne trær rundt. Omgivelsene fikk frem nettopp den mystikken som ligger ladet i hele skuespillet, men som er vanskelig å gi publikum i et stort rom med gullmaling i taket. Sammenlagt gjorde kostymer, musikk, godt skuespill og en perfekt plassering dette til en langt bedre enn den oppsetningen jeg så sist, med profesjonelle på den nasjonale scene i Bergen. Jeg var, som sagt, dypt imponert, og jeg har siden forfulgt kunstneriske krumspring fra de forskjellige folkene involvert - jeg har vært på teateroppsetninger og konserter når og hvor de har vært, og jeg har ålet meg innpå flere av dem fordi de er morsomme å snakke kultur med. Jeg er selvsagt ikke alene, for hele litteraturkretsen min har falt pladask for både Bolla og Lilleband, som er noen av de samme menneskene når de spiller i band, og det hender vi tar oss selv i å synge Butcher Bob eller den fantastiske sangen basert på et dikt av Haldis Moren Vesaas. Og så har vi denne teatergruppen, som med jevne mellomrom frister oss med det ene nydelige verket etter det andre. Jeg har sett dem sette opp Glassmenasjeriet av Tennessee Williams, som jeg måtte gå på tre ganger og som ga meg klump i halsen hver gang. Jeg har sett dem sette opp bak lukkede dører av Jean-Paul Sartre, som ga meg gåsehud og fikk meg til å diskutere eksistensialisme i timer etterpå. Jeg har sett dem sette opp bittesmå stykker som ingen har hørt om før, men som er kjempeartige og som gir deg lyst til å lese alt som finnes av drama. Min omgangskrets har alltid bestått av dramafolk, men dramafolkene mine har alltid bodd i en annen by, langt borte. Nå har jeg fått dramafolk i min nærhet, og jeg suger ut drama som om det var morsmelk.

De er produktive og nyskapende, disse folkene, og som dere skjønner, de holder seg aldri til en ting. Det nyeste prosjektet, slik jeg forstår det, er humor. Og som de veldig talentfulle folkene de er, er de med i konkurransen om "årets norske humor". Deres egen tagline er hvordan det er "Alltid like pinlig å møte gamle bekjente man ikke har noe å snakke med.". Ambra & Petter;

Å drepe en engel med saks

2009-05-10T06:05:00.000-07:00

Jeg fikk mange reaksjoner da jeg klippet håret. Jeg har bestandig vært en sånn søt jente med kommuneblondt hår og gråblå øyne, med relativt pent ansikt og som regel dekorert med et eller annet vennlig smil. Jeg har aldri greid å sminke meg regelmessig, litt fordi jeg har politiske motforestillinger til skjønnhetstyrraniet og mye fordi jeg eier en intens motstand mot å stå tidlig opp om morgenen. Klærne mine henger alltid i laser, fordi jeg hater å kjøpe klær, fordi jeg av en eller annen grunn bestandig går dem i stykker kjapt og fordi jeg trives i godt utgåtte klesplagg. Og likevel har jeg så lenge jeg kan huske vært en flink, en snill, en søt pike. Kanskje fordi jeg er liten og tjukk, kanskje fordi jeg vokste opp i et feministisk hjem hvor ingen kvinner egentlig sminket seg, slanket seg eller fokuserte på utseende, eller kanskje fordi jeg bestandig har følt meg som en fremmed raring sammenlignet med andre mennesker, har mitt flinkpikebilde vært preget av hvordan jeg oppførte meg, hvordan jeg var som person, mer enn om hvordan jeg så ut fysisk. Jeg har, uten egentlig å være klar over det, erstattet skjønnhetstyrraniet med et veldig, veldig strengt indre skjønnhetstyrrani.

Virginia Woolf skriver om å drepe engelen i huset. Syttitallets feminister skrev hele litteraturteorier bygget opp om akkurat dette sitatet, «killing the angel in the house», fordi det er så beskrivende for den prosessen som kvinner måtte gjennom for å være i stand til å bli forfattere på attenhundretallet. Litteraturen, og samfunnet generelt, har produsert et glansbilde av hvordan kvinner skal være, hvor kvinnen er et vakkert, vennlig objekt som behersker de oppgavene samfunnet har gitt henne, men som aldri er en aktiv person i sitt eget liv. Feministene trakk også frem hvor viktig det gjerne var at hun var død – først etter at hun hadde avsluttet det jordiske livet og var blitt en fraværende engel kunne hun bli perfekt. Det ligger i selve konseptet «engelen» at hun er et objekt, hun er passiv. Å skrive, å uttrykke seg selv gjennom språk, er et veldig sterkt uttrykk for subjektet. Det sier derfor seg selv at for å være i stand til å skrive, produsere noe som baserer seg på språk og derfor selvstendige tanker, var kvinner – både attenhundretallets og Woolf - nødt til å bryte med denne engelen.

Jeg synes det er ganske interessant hvordan denne bloggen er et paradoks i sin eksistens. Å skrive en blogg er i seg selv en veldig aktiv handling, det er et uttrykk for forfatteren som som subjekt, som aktiv språkbehersker. Det interessante er at jeg i så stor grad har bygget den opp rundt engletematikken. Da jeg laget denne bloggen for omtrent to år siden, hadde jeg jobbet lenge med tittel og et synonym som skulle fange alle aspekter ved hvem jeg var og hva jeg ville bruke denne bloggen til. Navnet jeg endte opp med, Engeline, er et gammelt familienavn som fanger opp tradisjoner og historie. Engel på nederste trinn er selvsagt inspirert av romanen Engel på sjuende trinn, men også et spill på at englenavnet ser ut til å følge meg. Etternavnet mitt er hentet fra farssiden og har engel i seg, familienavnet Engeline er hentet fra morssiden. I tillegg, og dette var kanskje vel så viktig, på bakgrunn av disse englenavnene, og fordi jeg har en onkel som i hjemtraktene går under navnet Engelen, var «engel» et stadig tilbakevendende kallenavn på meg. Jeg innbiller meg at jeg har hørt frasen «du er en engel» mer enn de fleste andre jenter. Jeg har strukket meg etter å være den engelen. En engel er, i følge de vanligste definisjoner, et gudommelig, vakkert og, slik metaforen vanligvis brukes, et særdeleshet snilt vesen. Min engel var et snilt vesen. Jeg har nok naturlige tendenser til å være «snill», men jeg har så lenge jeg kan huske forsøkt å forsterke dem. Jeg har prøvd så lenge jeg kan huske å være snill, gjerne utover hva jeg egentlig har hatt overskudd eller kapasitet til. Når jeg tenkt på hvordan jeg vil oppfattes, har jeg bestandig visst at jeg ikke hadde forutsetninger til å bli oppfattet som vakker eller smart, og jeg har bestandig følt meg rar. Når jeg har forestilt meg andres oppfatning av meg, har jeg derfor håpet på dette; at de syntes jeg var snill. Snill var trygt. Snill var innen rekkevidde. Snill var bra. Så lenge jeg var snill, var jeg også bra. Min engel var snill.

Da jeg klippet håret, handlet det om veldig mye mer enn å forandre utseende mitt. Den lettelsen jeg følte de neste ukene etterpå, handlet ikke bare om hvor lett hodet mitt ble uten tungt, tykt hår til korsryggen. Lenge etter at jeg klippet meg, hadde jeg mareritt hvor jeg drømte at håret hadde vokst ut igjen, og jeg fant ingen saks til å klippe det av. Disse drømmene handlet ikke om hår.

Mange tenkte på det å klippe av meg håret som en reaksjon på at jeg hadde slått opp med kjæresten min. Mange jenter gjør det, de slår opp med kjæresten og klipper håret i samme prosess, et utvendig tegn på at de gjør et stort personlig valg og endrer på livet sitt. Jeg tror at jeg trodde det å klippe håret handlet om det, men jeg hadde en nagende følelse av at det ikke fanget opp hele bildet. Det bildet tror jeg at jeg kan se nå. Det handler om den der engelen.

Det første jeg opplevde da jeg hadde klippet håret, var hvor forskjellig det var å se seg i speilet etterpå. Jada, selvsagt var det annerledes. Jeg hadde hatt langt hår nesten hele mitt liv, og plutselig hadde jeg ikke hår til ørene en gang – hele bildet forandret seg. Men det handlet ikke om hva jeg så i speilet, men hvordan jeg oppfattet det jeg så i speilet – dette var den store forandringen. Tidligere når jeg så meg i speilet, så jeg en snill jente. Når jeg så meg i speilet nå, så jeg en snill person. Det er et hav av forskjell mellom disse to.

Jeg har strevd for å være snill. Jeg har også strevd for å holde oppe ansvar som ikke burde ha vært mitt. Rundt meg har jeg møtt mennesker som ønsket at jeg skulle være snill, at jeg skulle være ansvarsbevisst, at jeg skulle være søt og sterk og skikkelig. Det finnes tusenvis av sånne som meg, og jeg pleier å kalle oss flinke piker.

Psykologen min snakker om produktet meg, som motsetning til personen meg. Produktet meg er, kort oppsummert, nettopp den flinke piken meg. Den flinke piken er resultatet av alle forventningene andre har hatt, og som jeg har forsøkt å møte. Det heter sosialisering, og det heter kjønnsroller, og det heter flink pikesyndrom. Jeg har vært flink pike, og for å være flink måtte jeg være snill, og jeg har trivdes som snill, flink pike. Jeg har følt at flink, snill pike har vært meg, eller i hvert fall store deler av meg. Jeg har vært den snille, flinke piken for hele familien min. Det har vært den snille, flinke piken som har drevet med politikk. De fleste vennene mine har kjent den flinke, snille piken. De aller, aller nærmeste har kjent hun som fantes på underflaten.

Som sagt, jeg likte produktet meg. Hun er en likandes jente. Problemet, tror jeg, var at det etter hvert bygget seg opp ganske store krav til hvordan hun skulle være. Mennesker mente det var OK å fortelle henne/meg, og jeg tror at de gjorde det uten at de selv visste det, hva hun/jeg egentlig mente, hver gang jeg sa eller gjorde noe som brøt med flink pikebildet. Venner og familie i salig sammensurium ga meg oppgaver og ansvar som veide tungt på skuldrene mine, men jeg kunne aldri si nei, for jeg var jo den flinke piken – og nei finnes ikke i flinke pikers vokabular. Jeg hadde formet, på bakgrunn av andres ønsker, en karakter som ikke egentlig eksisterte, og nå var rollen blitt for stor, jeg følte meg kvalt. Jeg oppdaget at jeg avskydde å bli oppfattet som flink pike, fordi det innebar en følelse av at andre tråkket inn på mine grenser, og det innebar at jeg følte meg fullstendig usynlig. Jeg kunne være blant venner og familie, og føle at ingen var glad for å være med meg – de var glad for å være med produktet.

Da jeg klippet håret, klippet jeg av meg det ytre bildet av den flinke piken. Jeg satt i frisørstolen og kjente en vill skadefryd i brystet, i tillegg til en veldig lettelse. Jeg så håret mitt falle, og oppdaget at jeg et eller annet sted i brystet hatet hårlokkene som falt. Jeg hatet håret mitt. Og da jeg så meg i speilet etterpå, var det som å se seg selv for første gang på veldig lenge.

Og reaksjonene! «Men! Du ser jo ikke ut som deg selv!» var en gjengående reaksjon, og jeg oppdaget at det var ganske stort sammenfall mellom dem jeg følte var glad i produktet meg, og dem som ikke likte at håret mitt var borte. Jeg så ikke lenger ut som en flink pike, og da kjente de meg ikke igjen. Jeg var ikke «meg» lenger, uten håret mitt.

Så var de de få, som jeg måtte trykke inn til brystet. Min beste venn, som smilte under hele klippeprosessen. Kameraten min som så meg, brøt ut i et glis og måtte ruske meg i luggen. Venninnen på fjesbok, som kommenterte akkurat det, at jeg så ut som meg, slik jeg ville være. Og min bror, som sa «du var fin!» og ga meg en bamseklem. Min bror, som deretter skottet bort på meg, tenkte seg om og sa «jeg føler at du bestandig har hatt kort hår.»

Å klippe håret var å klippe av meg den ytre engelen, og ved å gjøre det klippet jeg også over mange menneskers bilde av engelen. Det betyr ikke at engelen er borte, for all del. Det betyr bare at jeg er i mer kontakt med meg selv, at jeg føler meg mer hel og mindre usynlig. Det ytre produktet finnes ikke mer, og mennesker som var vant til å forholde seg til engelen meg blir tvunget til å forholde seg til meg på nytt. Å klippe håret var å ta et valg som klippet av engelen, men som ga luft til mennesket under.

Analfabet

2009-05-07T01:56:00.000-07:00

Så står jeg der
analfabet denne gang.
Ingen skilt gir mening.
Jeg kunne rive meg selv ut!
så redd er jeg

Jeg kunne putte meg selv i en eske
eller kalle meg Pandora. Alternativt
vente på en hvit hest.

spor nummer 2 på Life With You

2009-05-05T07:27:00.000-07:00

The Proclaimers er det tøffeste, skotske bandet jeg vet. Dere har sannsynligvis hørt "I'm gonna walk 500 miles", som er den mest kjente låten de har laget - populær i skotske barer, på fotballstadioner og generelt som munter musikk. Alle som har sett Shrek har også hørt dem, i "I'm on my way" (from misery to happiness today! Aha, aha, aha, ahhha!), som er minst like munter og minst like energisk som '500 miles. Det er munter, godt skrevet musikk som varierer mellom alle mine favorittintrumenter - brødrene korer, spiller gitar, piano og vet å krydre melodien med akkurat passe strykere. I tillegg pleier de å putte inn et og annet Ahh! og Hah! der det passer, som gjør at du nesten må danse til musikken, uansett hvor du er. Disse tvillingbrødrene, som ser ut som en kombinasjon av skotske bondegutter og utrolig hippe hipstere, har gjennom hele sin karriere sunget for skotsk frigjøring fra Storbritannia, med innslag av venstrepolitiske elementer, og som alle vet, gode tekster er et absolutt pluss når du synger for deg selv.

Jeg hører The Proclaimers for tiden, som du kanskje merket. Vi går nå inn i den tredje uken der jeg ikke har gått en hel dag gjennom uten å spille av flere album mange ganger, og fremdeles blomstrer det i brystet mitt, fremdeles finner jeg linjer, strofer eller hele sanger som fanger meg fullstendig. Denne sangen er hentet fra det forrige albumet deres, fra 2007, og det er min nyeste romanse med dem. I juni kommer neste album, og jeg gleder meg.

ps. Videoen er laget av en eller annen sint person på youtube.

Å kunne spre store ringer

2009-04-30T12:09:00.000-07:00

I dag fyller bestefaren min 70 år. Tallet virker fremmed, det er for stort for ham og jeg klarer ikke å identifisere ham med det. Bestefaren min er for evig midt i femtiårene, og selv om det er nesten femten år siden han faktisk var midt i femtiårene, så vil han for meg bestandig være det. 70 år er en gammel mann, det er en mann med leddplager og merkelige humørvaner og kanskje sans for jordbærsyltetøy. Farfaren min var bestandig en gammel mann, så lenge jeg kjente ham. Bestefaren min var noen få år yngre, men i mitt hode var han aldri gammel. Gråhåret, liten, rund og bestefar, ja. Gammel? Aldri.
70 år er gammelt.

Da min bestefar døde, var jeg åtte år gammel. Jeg hadde planlagt å være med nabojenten den dagen, og da jeg kom inn døren hjemme og så mamma sitt ansikt skjønte jeg at noe var galt. Gjennom hodet mitt flagret det en visjon om at stuedøren vår måtte være fullstendig knust, eller kanskje noen hadde fått sparken eller kanskje katten var overkjørt, eller... Jeg satt på mamma sitt kne med den viktigste bamsen i fanget, og hørte henne mumle frem at jeg kanskje kunne gjette meg til det. Bestefar var død.

Jeg husker hvordan han lå i sengen, i andre etasje på den koselige gården hvor besteforeldrene mine bodde frem til da. Jeg husker treverket, jeg husker at han var hvit i huden, at han ikke så ut som bestefar. Vi fikk ikke besøke ham på sykehuset.
Jeg husker at vi gikk gjennom hvilke salmer vi skulle synge i begravelsen. Jeg husker at jeg lærte meg din tanke er fri på en kveld, og at jeg og kusinen min øvde sammen så vi var sikker på at vi skulle kunne synge både den og vem kan segla skikkelig. Jeg husker talen min onkel holdt, og jeg husker at mamma satt til høyre for meg. Hun satt helt stille, hele tiden. Hun gråt helt stille, men jeg holdt henne i hånden, og hånden hennes var varm og myk. Hun har alltid varme hender. Jeg husker de små tårene som rant, og jeg husker at hun ikke laget en lyd. Jeg lærte om taus sorg da.
Bakerst i begravelseslokalet satt det gamle, krokete vaskekjerringer, for min bestefar var den eneste professoren på høyskolen hvor han jobbet som kjente navnene deres og hilste dem god morgen når han traff dem. Min bestefar var rød som de fleste i familien min, og han hadde bedt oss om å knytte nevene -ikke folde dem - når han var død. Jeg holdt mamma i en hånd og knyttet den andre når jeg ville gråte.
Etter at han døde skulle ingenting bli helt det samme igjen. Jeg husker foreldrene mine kranglet litt tid senere, fordi mamma visstnok hadde forandret seg. Vi satt i bilen, jeg og min bror. Mamma stoppet bilen, ble rar i stemmen og gikk ut av bilen i trass. De kranglet fortsatt. Jeg var kanskje ni år gammel, og jeg skjønte ikke bildet før ganske lang tid senere.

Bestefaren min var en sånn mann som alle elsket. Vaskehjelpene elsket ham. Kollegaene elsket ham. Barna hans elsket ham, bestemor elsket ham, kusinen min og jeg elsket ham. Alle minner jeg har av ham, er knyttet opp mot minner av kusinen min - hvis jeg noensinne traff ham alene, så kan jeg ikke huske det. Det jeg husker er en stemme, et blikk, et lite halvsmil gjemt inne i skjegget - og mest av alt nettopp det; skjegget.
Det fantes et rituale den gangen. De hadde hund, en hvit golden retriever som døde før bestefaren min. Når vi kom løpende opp til døren, lå den i gangen med magen i været - den ville at vi skulle sitte på magen dens og klø den. Når vi hadde gjort det, sto bestefar der, bestefar med åpne armer og store klemmer. Han ville også bli klødd. Han hadde et mykt, grått skjegg som snurret seg utover haken, akkurat nok til å klø med fem år gamle never. Jeg elsket det skjegget, og jeg elsket bestefaren min.
Han og bestemoren min var aldri som andre besteforeldre. Mange ting ved familien min kan kanskje oppfattes som bemerkelsesverdige eller eksotiske, jeg har aldri greid å se det slik. Når jeg sier de ikke er som andre besteforeldre, er det fordi de på ingen måte noensinne har stemt overens med det stereotype bildet på besteforeldre. Min bestemor bakte ikke boller, heklet ikke og leste ikke ukeblader. Bestefaren min - hvordan skal nå bestefedre være? Hvordan er andres bestefedre? Mine besteforeldre hadde høye stillinger ved høyskolen, de engasjerte seg i politikken og de reiste jorden rundt. Når de kom hjem hadde de med seg små ting til kusinen min og meg, små og nydelige suvenirer. Jeg kan huske da bestefar ga meg mitt første tigerøye, en blank, brun stein med svarte mønstre - det ble min favorittstein - og jeg kan huske at han lærte meg navnet på steinen. Han ga meg et skrin i mørkt tre som luktet av sandeltre og røkelse i årevis. Han ga meg en liten dukke med en slags østeuropeisk festdrakt og han ga meg bestandig nydelige skjell og sneglehus - særlig ett, stort og kjegleformet sneglehus i perlemor. Vi fikk postkort fra alle verdens hjørner og kroker, og det var alltid han som førte pennen.

Jeg var åtte da han døde, og det jeg sørget mest over var at jeg aldri rakk å synge Maj Britt Andersen til ham; Bestefar, bestefar, her kjem jo je! Vi to ska vara i lag, i sammen i hele dag. Jeg lå våken og gråt av lengsel etter ham noen uker senere, og jeg skulle savne ham på mange slags vis, savne ham i alle de forandringene som skjedde etterpå - savne ham i savnet av hytten vi solgte, savne ham i savnet av gården bestemor flyttet fra, savne ham i savnet av roen som pleide å prege familiestundene og som for en lang tid var fraværende - savne ham på alle de måter en åtteåring savner.
Det virkelige savnet oppsto først da jeg ble elleve, tolv og leste romanene hans for første gang. Han skrev tre ungdomsromaner, og da jeg hadde slukt alle tre brant jeg av lyst etter å diskutere dem med ham. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg hadde likt dem, og hva jeg hadde likt særlig godt. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg også drømte om å skrive en dag. Jeg kjente meg igjen i fortellingen om ham og hvem han hadde vært, den fortellingen som eldre familiemedlemmer beskrev og som jeg kunne se i romanene - jeg hadde lyst til å bli kjent med ham.
Da jeg ble seksten leste jeg noen av de mer vitenskaplige verkene han skrev, om læring og læringsmetoder. Jeg oppdaget at jeg lengtet etter å prate med ham om disse teoriene og idéene han hadde hatt, jeg ville knytte dem opp mot min egen hverdag og se hva han syntes. Jeg delte dem med alle som måtte være interesserte, skrøt hemningsløst av bestefaren min som hadde skrevet så tøft og jeg som hadde lest dem, men det hendte at jeg satt ved graven hans i høstregnet og mumlet.

Da jeg var atten ble det holdt et seminar til minne om ham, ti år etter hans død. Til dette seminaret kom folk fra hele verden. Det kom mennesker fra Sør -Afrika, fordi både han og bestemoren min hadde engasjert seg i frigjøringskampen der. Det kom professorer som hadde bygget opp sine egne dokorgrader på tanker min bestefar hadde klekket ut, og det kom mennesker som fortalte om klassekamp i tredje verden, frigjørende læringsteknikker og fantastisk kurvfletting som baserte seg på bestefars teorier. Foredragene deres gjorde meg ør, for enda jeg hadde lest, enda jeg hadde lengtet etter å diskutere tekstene med ham, enda jeg de siste årene hadde sørget inderlig over at jeg var for liten, så liten at jeg aldri rakk å bli kjent med akademikeren og forfatteren som var min bestefar, enda hadde jeg aldri hatt en anelse om hvor stor mann han egentlig hadde vært.
Alle talene, alle foredragene begynte med å fortelle om hvor fin han hadde vært som menneske. Alle foredragene, selv de mest akademiske, handlet om hvordan bestefaren min hadde verdsatt medmennesklighet. Han var raus, ble det sagt. Han viste en grunnleggende respekt for mennesker, slik at når du snakket med ham, følte du at han virkelig hørte på deg. Slik evne til å lytte er sjelden. I en pause kom en dame bort til min bestemor og ga henne en klem. Du vet han reddet livet mitt, sa hun.

Jeg var åtte år gammel da han døde. Jeg rakk aldri å bli kjent med stort mer enn skjegget hans, rumlingen i magen hans, jeg lærte bare å intuitivt kjenne godheten hans. Nå han har vokst seg på meg, vokst etter at han egentlig burde vært død og borte. Han må ha vært et så stort menneske at han fremdeles lager ringvirkninger, mer enn ti år etter hjertet hans sluttet å slå. Over hele verden finnes det rester av hans liv, og selv i mitt liv er han blitt en viktig karakter, uten at det bygger på det forholdet vi hadde mens han levde. Han har lagt en høy list i mitt liv, en list jeg strekker meg etter. Når jeg en gang dør, enten jeg dør av alderdom i min egen seng, i en sykehusseng av kreft eller foran en buss i et gatekryss, når kroppen min en gang skrur seg av, da drømmer jeg om å ha oppnådd de tingene han gjorde. Jeg drømmer om å være i stand til å gi alle en følelse av å bli respektert. Jeg drømmer om å ha sett de som sto under meg, og som ingen andre så, jeg drømmer om å ha vist dem så mye respekt at de vil komme i begravelsen min. Jeg drømmer om å skrive ting som er så klassebevisste, så viktige at de kan brukes av folk som kjemper mot undertrykkelse av en eller annen form, at de gjennom andre og tredjehånds bearbeidelse kan forandre noens liv. Jeg drømmer om å være så god mot mine mennesker, å elske livet og menneskene i det så høyt at de fremdeles husker meg ofte etter at jeg er død. Jeg vil spre ringer i vannet, stadig nye ringer, lenge etter at jeg er død.

Og jeg håper at mine elskede kommer over det. Jeg håper jeg etterlater meg et tomrom som gror igjen og kan fylles av blomster og gode minner, jeg håper at sorgen kan bearbeides og at jeg til slutt er noe som kan feires mer enn sørges over. Det er det eneste jeg ønsker som ikke samsvarer med ham: tomrommet etter ham har aldri grodd skikkelig. I dag feirer hele familien bursdagen hans. Han ville fylt 70 år i dag, og det er merkelig, for han blir aldri en gammel for meg.

vår og mitt første dikt

2009-04-29T11:27:00.000-07:00

I hagen vår står en benk som har vært her bestandig. Den er hvit og blå, men så avskallet at du muligens må være oppvokst rundt den for å se det. Benken har sett meg bedrive akrobatiske sprell på et tørkestativ, knabbe sure epler i hagen over gjerdet, skrive lite flatterende poesi om nabofruen og motta mitt første kjærlighetsbrev. Denne benken har vært her bestandig, og dette er den første gangen jeg har reflektert over det.
Jeg er i Bergen igjen, og det er forunderlig godt. I forkant hadde jeg visse betenkeligheter, det tegnet seg et øyeblikk til å bli et ensomt opphold fullt av harde oppgjør og bitter hjertesmerte- nå virker hjembyen nesten paradisisk i stedet.
Det er vår i byen mellom fjellene. Sant nok, hadde kalenderen vært mai og ikke april ville jeg kanskje ha kalt det sommer. Gradestokken har vist i underkant av tyve grader, og det har vært vårlig, mer vårlig enn selv London kunne tilby. Dette var det første som slo meg da jeg vandret gjennom sentrum mot midnatt i går, og det traff meg med full styrke i morges. Våren her består av nangijalske kirsebærblomster, verdens grønneste gress og store trekroner. Våren har rhodondendron i alle røde, rosa og hvite sjatteringer, løvetann og tulipan mot det grønne. Våren er en symfoni av farger, blikket mitt drikker og drikker. Jeg ønsker meg fargeblyanter og gulhvite ark, samtidig som jeg kanskje bare vil ligge i nyklippet gress i hagenog bare være, bare puste.
Det er det andre aspektet som forteller meg at det er vår. Det lukter vår. Alle steder lukter det vår. Vinteren lukter så lite, har dere merket det? Vinteren lukter snø og ull og hvis du er heldig lukter det peisbål og brent tre, men først og fremst lukter det kaldt og bistert. Om våren! Om våren lukter allting alle steder. Våren dufter. Det lukter gress og og karse og honningblomst og løvetann og hanefot. Det lukter røde blomster jeg ikke kjenner navnet på, hvite buskeblomster som lukter sterkt, gule blomster som ser ut som gullregn og mer gress, det lukter rhodondendronblomster og maling som stikker i nesen, jord og støv og mest av alt lukter det noe udefinerbart og godt som jeg tror må være lukten av liv. For hver gang jeg trekker pusten går det små grøss av fryd gjennom kroppen min. Våren gir meg lyst til å leke, løpe, leke! Alle lekene jeg har likt best som liten farer gjennom meg, med følelser, lukter og smaker. Jeg vil rulle meg i gresset og spise karseblomster som en kanin, og jeg følger mine lyster som en libertiner.
Ellers er hjemmet normalt. Huset overrasker meg med sine fasiliteter, toalettet virker, vasken virker og frem til nå har ingen dørhåndtak falt av. Hunden stakk av fra meg ved første sjanse, og katten har vært henrykt siden første møte i går kveld.

Som tiåring satt jeg på den før omtalte benken. Vi var i krig med nabofruen, som kjeftet på oss ved første anledning. Jeg og venninnen min følte oss kreative, og vi følte oss lyriske. I det gamle, rosa skatollet jeg pleide å ha på rommet mitt som liten, fant jeg vårt mest populære dikt. La det være sagt at hun ikke het Xx, men noe med tilsvarende stavelser, den gamle fruen i nabohuset. Ellers er dette stort sett autentisk poesi.

I am fru Xx, I hate you
I am fru Xx, a dudeliduu

I am herr Xx, I loved my wife
But she killed me
A dudeliduu

et av mine favorittdikt

2009-04-27T04:52:00.000-07:00

Noen vil kanskje registrere at mens jeg bablet ukontrollert om hvor fantastisk England var, greide jeg å ikke nevne med et ord det som hadde fått oss dit i utgangspunktet: Queenmusikalen.

Vi var syv, åtte år på etterskudd, og det er litt trist, for jeg tror vi ville fått mer ut av det hadde vi vært fjorten år og mindre analyserende, kritiske. Som forventet spilte de nesten utelukkende åttitallsQueen, som vi egentlig er litt skeptisk til, og to ganger lurte de meg ved å spille en gitarsolo fra de beste syttitallssangene - bare for å slutte der, og etterlate meg gremmende over it's a kind of magic. I tillegg hadde de gjort et genistykke i det at de har laget en musikal som handler om at rock er ulovlig, og derfor populært blant opprørere - men gjennom hele musikalen var det knapt en rockelåt i sikte, og de sangene som kom nærmest ble sunget av teknosjefen KillerQueen. Paradokset frustrerer.

Ikke så mye at det ødela en fin kveld. Og Emil, som hadde fått oss med, var like begeistret under sin tredje forestilling, og hvem kan motså slik entusiasme? Dessuten kan vi jo alle sangene. Vi kjøpte oss en brosjyre som så ut som en pen LPplate, og leste intervju med Brian May og Roger Taylor, som bekreftet våre oppfatninger av dem som dum, men sympatisk og sleip, men glup. Vi leste også intervju med mannen bak hele musikalen, og det som kom klarest frem av denne teksten var komplikasjoner rundt Queens største låt Bohemian Rhapsody. Han hadde nemlig ikke klart å plassere denne låten i noen naturlig sammenheng i musikalen, alle hadde vært spent på hva han skulle gjøre med den og selv hadde han vært ute av stand til å lage noen tolkning av hva denne sangen egentlig handler om. Så vi ble sittende, etter musikalen, og diskutere nettopp denne sangen. Hva handler den om? Handler den om Freddie Mercurys avskjed til kjæresten sin Mary? Handler den om homofili? Hva handler den om, og hvor i alle dager kommer Belzebub inn i bildet?

Bohemian Rhapsody er nesten ihjelspilt, og Queen er utskjelt. Jeg synes fremdeles at dette er et av de beste diktene som er skrevet de siste femti årene. Glem de musikalske krumspringene, de geniale og nyskapende koringseffektene, operafantasiene og i det hele tatt Freddie Mercurys visuelle innfall. Hvis du glemmer at dette er skrevet som en sjokkerende rockelåt i 1974, og tenker at dette er et stykke tekst med ukjent forfatter - hva sitter du igjen med da?

Det er udiskutabelt en veldig spennende tekst. Det finnes utallige analyser og tolkninger, og ingen er bedre eller mer korrekte enn andre. Hvem vet hva Freddie tenkte da han skrev sangen? Og er ikke det vakkert, at han kan ha tenkt en ting, og likevel finnes det noe annet i teksten, noe han skapte uten å være klar over det selv? Dette er slikt som gjør meg til litteraturelsker, på alle nivåer, og jeg elsker teksten i BR. I mange år har jeg fundert over den, og jeg har min egen tolkning, jeg vet hva jeg ser i denne teksten. Det handler om henrettelse.

Åpningsscenen - som også utgjør rammefortellingen for teksten, det som skal knytte sammen det hele. Hva presenteres? Virkelighet, underforstått en hard virkelighet, settes opp som kontrast mot en drømmetilstand, hvor store, filosofiske spørsmål stilles. Allerede her blir vi introdusert for det lyriske jeg, og det tegnes et bilde av ham som fattig, ordinær og tydeligvis i trøbbel, men i forsvarsposisjon - han trenger ikke medlidenhet. Avsnittet konkluderer, både på spørsmålet om virkelighet versus drømmetilstand, og spørsmålet om hvor han selv hører hjemme, med en tilsynelatende likegyldighet.

Is this the real life-
Is this just fantasy-
Caught in a landslide-
No escape from reality-
Open your eyes
Look up to the skies and see-
Im just a poor boy,i need no
sympathy-
Because Im easy
come,easy go,
A little
high,little low,
Anyway the
wind blows,doesnt really matter to me,
To me

Og så begynner fortellingen, med en setning som automatisk setter igang en ganske brå spenningskurve.

Mama,just killed a man,
Put a gun against his head,
Pulled my
trigger,now hes dead,
Mama,life had just begun,
But now Ive gone and
thrown it all away-
Mama ooo,
Didnt mean to make you cry-
If Im not
back again this time tomorrow-
Carry on,carry on,as if nothing really matters-

Dette kan selvsagt analyseres og tolkes symbolsk opp og ned og i mente, jeg har alltid syntes at det aller mest spennende rett og slett er å tolke det bokstavelig. Det lyriske jeg er en ung mann som akkurat har begått et mord, og som nå er i ferd med å møte konsekvensene av handlingen. Dette er en form for unnskyldning til moren, som også vil rammes av hva som skjer med ham, og igjen oppfordrer han til likegyldighet som løsning - ikke føl noe som helst. Jeg tolker også den nestsiste linjen, If I'm not back again this time tomorrow, som et uttrykk for jegpersonens planer om et fluktforsøk. Han vet at de er etter ham, og han vet at han må holde seg unna dem, men han har planer om å holde seg i nærheten for morens skyld.

Too late,my time has come,
Sends shivers down my spine-
Bodys aching all
the time,
Goodbye everybody-Ive got to go-
Gotta leave you all behind
and face the truth-
Mama ooo- (any way the wind blows)
I dont want to
die,
I sometimes wish Id never been born at all-

- og de tar ham, han rakk ikke stikke av. Kanskje rømningsplanen aldri var virkelig reell, bare et uttrykk for livsvilje og den fantasien som han åpenbart forsøker å beskytte seg med mot den harde realiteten. Han er skrekkslagen, men han forsøker å gi et tappert farvel til alle han kjenner, med et anstrøk av martyrisme og ungdommelig storslåtthet. Igjen søker han seg til moren for trøst, og avslører hvor redd han er for straffen som sannsynligvis venter ham.

Og her forandrer hele teksten seg. (Dersom vi skal blande inn melodien, som et virkemiddel til å få frem teksten, og ikke som medium, er det verdt å merke seg at også melodien, rytmen og instrumentene forandrer seg her. Hvor de to første versene har vært melankolsk og pianobasert, blir musikkbildet nå rytmisk og aggressivt, med mer fokus på vokal.)

Hva skjer så i dette avsnittet? Det er et mangfold av usammenhengende tekstfragmenter, satt sammen til et vers som ved første gjennomlesning ikke gir veldig mye mening. Scaramouche? Galileo? Bizmillah? Belzebub? Gjentagelser fra første vers i "easy come, easy go", men avslutningen er forandret, hvordan skal vi lese dette?

Jeg velger å fortsette på tolkningen min, og jeg tror at nå er vi kommet til rettsaken. Dette er mylderet av stemmer som høres, som taler mot hverandre og som oppfattes som uoversiktelig fordi det oppleves gjennom det lyriske jeg, som er fryktelig redd og som dessuten har ingen peil på rettsvesen. Det vrimler av fremmedord, av ukjente folk som prater om uforståelige ting, og det som for ham var hovedpoenget - han drepte noen - er forsvunnet. Tilbake står anklagerne og hans eget forsvar, som argumenterer frem og tilbake.

I see a little silhouetto of a man,
Scaramouche,scaramouche will you
do the fandango-
Thunderbolt and lightning-very very frightening me-
Galileo,galileo,
Galileo galileo
Galileo figaro-magnifico-
But
Im just a poor boy and nobody loves me-
Hes just a poor boy from a poor
family-
Spare him his life from this monstrosity-
Easy come easy
go-,will you let me go-
Bismillah! no-,we will not let you go-let him go-
Bismillah! we will not let you go-let him go
Bismillah! we will not let
you go-let me go
Will not let you go-let me go
Will not let you go let
me go
No,no,no,no,no,no,no-
Mama mia,mama mia,mama mia let me go-
Beelzebub has a devil put aside for me,for me,for me-

Fremmedordene er forøvrig ikke tilfeldig valgte. Scaramouche er, ifølge en definisjon fra wordnet "a stock character in commedia dell'arte depicted as a boastful coward", rett og slett en klovnete karakter fra italiensk teater. Scaramouchesetningen er derfor en latterliggjørende bemerkning, og jeg forstår den slik at det er en fornærmelse som aktoratet kaster i retning av vår hovedkarakter.

Galileo er også en referanse til italiensk historie, om enn muligens mer kjent. På femtenhundretallet utviklet han banebrytende teorier innen astronomi og vitenskap, og inkvisisjonen arresterte ham og tvang ham til å ta tilbake tidligere påstander. Galileo blir en parallell til tekstens lyriske jeg, som også står overfor en alvorlig rettsak, og sammenlikningen skaper både sympati i den tiltaltes favør, og alvorlig kritikk av aktorene.

Så langt, så italiensk. Men her skjer det enda et brudd, og plutselig er referansene ikke lenger søreuropeiske, men arabiske. Bizmillah ble en gang forklart for meg av en bengalsk venninne, som pleide å si det før hun gikk inn til skoleprøver og slikt. Dette er en arabisk frase som kan oversettes med "In the name of God, Most Gracious, Most Merciful", og den brukes både som åpning i de fleste surer i koranen og er en viktig del av islamske bønner. Så vidt jeg har forstått, basert på det venninnen min fortalte meg, er det også ganske enkelt en bønn om guddommelig hell eller bistand i en vanskelig sak. Dette er det siste, desperate forsøket på å frigjøre seg, og det knuses brutalt. Desperasjonen driver det lyriske jeg til igjen å rope på sin mor, men mindre som et intimt budskap og mer som et nødskrik. Belzebub er opprinnelig en hebraisk form for hellig, udødelig vesen, men Belzebubnavnet har utviklet seg til å bli nesten synonymt med Satan, demon eller djevel. Når det lyriske jeg derfor skriker ut at Belzebub har en djevel klar for ham, er det en indirekte tilståelse av skyld, og av vissheten om hva som venter ham etter døden - og sannsynligvis dødsstraffen - nemlig helvete, og en personlig torturdjevel. Artig.

Og da, når tilståelsen er ute og rettsaken nesten er avgjort, da slipper den unge mannen ut all sin frustrasjon, all sin skuffelse og all sin smerte i et eneste stort raseriutbrudd:

So you think you can stone me and spit in my eye-
So you think you can love
me and leave me to die-
Oh baby-cant do this to me baby-
Just gotta get out-just gotta get right outta here-

Som forøvrig understrekes av en av de vakreste gitarsoloene noensinne. Et av Brian Mays største verk. For selvfølgelig kommer han ingen veier, og det tror jeg han vet selv også, midt i raseriet. Gitarsoloen skaper overgangen som skjer i teksten her, hvor det lyriske jeg går fra å være fra seg av raseri og redsel, til å synke sammen i trist resignasjon. Likegyldigheten som ble presentert i første vers, blir nå gjentatt, men nå fremstår den mindre som livstretthet og mer som resignasjon. Det håpløse blir ikke direkte akseptert, men det er ikke lenger noe poeng i å kjempe, og det oppleves som mindre smertefullt å ganske enkelt overbevise seg selv om at ingenting betyr noe.

Nothing really matters,
Anyone can see,
Nothing really
matters-,nothing really matters to me,

Any way the wind blows....