Thursday, October 27, 2016

Tuesday, October 18, 2016

En diskusjonsforening som tekanne

Vi har en tekanne i familien min. Det er en svær tekanne. Den er i grågrønn keramikk, veier et halvt tonn selv når den ikke rommer flere liter te som den holder varm i timevis. Men den viktigste grunnen til at jeg liker denne tekannen, er at den har historie. Rød historie, kvinnekamphistorie. Den har sett tre generasjoner kvinnekamp og klassekamp, tenk det. Det står respekt av en sånn tekanne. Denne tekannen har vært vitne til revolusjonære lagsmøter på syttitallet, bøllekurs på åtti- og nittitallet og jentesamlinger for Rød Ungdom på totusentallet. Den tekannen har hørt mye fortrolig. Og hver gang jeg logger meg på Facebook for tiden, hver gang jeg sjekker nyhetsstrømmen min der, blir jeg påminnet denne fortroligheten. På grunn av en lukket, hemmelig gruppe på omtrent seks tusen medlemmer.

Dette er en gruppe utelukkende for kvinner, det være seg cis- eller trans. Dette er sentralt, kjernen i konseptet. I gruppebeskrivelsen står det at den ble opprettet med inspirasjon fra fotograf og kvinnesakskvinne  Marie Høeg, som på attenhundretallet opprettet Norges første diskusjonsforening for kvinner.I likhet med Høegs diskusjonsforening har facebookgruppen har som formål å diskutere kvinnerelaterte saker, store og små, på en arena hvor kvinner føler seg trygge. Dette at bare kvinner får bli medlemmer, og at gruppen er lukket og strengt regulert, skaper et sånt rom. I disse tider der Mannegruppa Ottar setter flomlys på trolling internt i lukkede nettforum, er denne gruppen et prakteksempel på hvordan det kan være: her er knallgode administratorer og ingen "jazzing" (om enn en del diskusjon og erfaringer med "jazzing"). Derimot har gruppen en kjempeviktig demokratisk funksjon.

Betydningen av bare kvinner kan best skildres ved hjelp av noen anekdoter fra min tid som aktivist.. La oss begynne med en biltur.

Jeg sitter i forsetet i en bil, sammen med noen av de fineste folkene jeg kjenner. Det er bare menn rundt meg, jeg stoler på alle sammen. Vi har nettopp forlatt et høstseminar der vi har prøvd å finne måter vi kan redde verden på, og nå diskuterer vi de forskjellige resultatene. I løpet av helgen har vi blant annet delt oss opp i "gutte-" og "jentesamlinger", adskilte diskusjonsgrupper som skulle diskutere samme tema. Gruppene ble som regel samlet til en etterpå, slik at alle kunne diskutere hva som ble oppdaget. (Vi tok ikke systematisk hensyn til transproblematikk.) Jeg, og alle tenåringsjentene jeg kjente, elsket jentesamlingene. Det var så mye mestring! Så mye glede! Men på denne bilturen fikk jeg vite at guttene hadde den motsatte reaksjonen: for dem var guttesamlingene en skamfull erfaring, en ubehagelig påminnelse om hvor mye mer plass de tok ellers i samfunnet. Jeg ble lei meg av dette, og i lang tid etterpå lurte jeg på hvordan vi kunne endre gruppeinndelingen slik at ikke halvparten av oss opplevde det som kjeft for noe de prøvde å bekjempe. Og ja, dette var gode feminister, de prøvde å gi kvinner like stor plass i diskusjonen. Det er ikke bare deres skyld at det rett og slett ikke gikk an. Jeg har alltid tenkt at det er sørgelig at ikke disse bra feministene fikk se den andre siden av kjønnsinndelte grupper. Samfunnet har nemlig sosialisert oss, både gutter og jenter, til at guttene fortjener mer plass enn jentene. Uansett hvor mye guttene prøvde å beherske seg på lagsmøter, var det sjelden at jentene tok over plassen som ble til overs. Og dette tror jeg aldri guttene fikk se, tror aldri de skjønte den hele rekkevidden av hva en jentesamling muliggjorde. Så lenge de var til stede i rommet, fikk de den plassen enten de ville eller ei. I det øyeblikket guttene var ute av rommet, i det øyeblikket den plassen sto tom, ble den fylt av jenter. Jeg får klump i halsen av minnet.

La oss gå videre til den andre anekdoten, Den illustrerer nettopp dette. Se for deg samme gjeng. De beste folkene. Jeg er dypt glad i disse menneskene. Vi sitter på et lagsmøte på det støvete kontoret vårt, mandag kveld. Vi skal diskutere noe viktig, og siden vi er nærmere femten stykker på møte denne kvelden deler vi oss i gutte- og jentesamling. Vi jenter går inn i naborommet og lukker døren. På den andre siden av døren sitter altså de beste guttene jeg vet, flere av dem stillferdige og sjenerte, alle selverklærte og godt skolerte feminister. Og i jentegruppen vår er det noen, deriblant meg, som er frittalende og selvsikre. Men det er også noen av oss som ikke har sagt et ord hele den siste timen.

I det øyeblikket vi lukker den døren, endrer dette seg. Vi har en runde der alle skal komme med sine tanker. Vi begynner med en av de stilleste jentene. Det er en av de første gangene jeg hører stemmen hennes, men nå, i det lukkede rommet med bare jenter til stede, åpner hun seg. Det strømmer ut klare, reflekterte tanker. Jeg kan se at det overrasker henne selv. Og etter henne følger bestevenninnen, og det samme skjer. Det rommet som fylles av menn, fylles nå av stemmene til de stille jentene. Stemmer som tier straks vi åpner døren igjen.
Vi må jo åpne den døren, klart vi må. Men nå har jentene sagt viktige ting, delt tankene sine høyt med oss andre. Vi kan videreformidle dem i plenum. Og jeg har sett dem. De har sett seg selv, hørt seg selv.For noen begynner det her, for noen er dette første gang de ser og hører seg selv.

Jeg så dette mange ganger. Jeg så hvor viktig det er at kvinner har sånne rom, sånne steder. Facebook har gjort meg oppmerksom på at jeg har vært utrolig heldig som fikk se. Ikke alle har hatt tilgang til sånne rom. Jeg tror at for å bli klar over dette rommet, må en ha vært i en situasjon hvor det gjøres eksplisitt: en må ha dette tydelige skillet for å bli oppmerksom på den store forskjellen mellom "før" og "etter" at den døren lukkes. Mange kvinner har aldri fått skolering i feminisme, har aldri vært i miljøer der dette rommet blir tydeliggjort. De har aldri fått sjansen til å reflektere over dette. Helt til noen kvinner med denne erfaringen så potensialet i Facebook og skapte et rom for alle. Og gang på gang har jeg lest kommentarer fra kvinner der inne, kvinner som uttrykker forbløffelse og stor glede over den friheten som finnes der. Og det åpner for en del temaer som aldri diskuteres ute i det åpne "plenum" som er vårt samfunn. Hvor kjøper en billige menskopper? Hvilken periode-app er best? Hva er TSS? Hvordan håndterer du seksuell trakassering? Hva er dine erfaringer rundt abort? Hva gjør du hvis naboen din ofte har blåmerker hun skjuler? Erfaringer rundt prevensjonsalternativer, hva finnes og hvilke bivirkninger er vanlige: hvor sterk er sammenhengen med økte blødninger, depresjoner, smerter? Og små ting som får omfattende, juridiske konsekvenser i det små: Beholder du etternavnet i ekteskapet, og hvilket etternavn får barnet, ditt eller hans? (Forskning viser at menn ikke tenker over dette, for svaret er allerede gitt: hans. Kvinner reflekterer over det, og i denne gruppen kan det diskuteres og deles kunnskap.) Og dette skjer i en gruppe med mange tusen medlemmer.


Dette er noe internett gjør mulig. Så mange som uttrykker at de aldri før har vært i en sånn setting, og at de lærer uendelig mye av de hundretalls postene og diskusjonene som publiseres hver uke, Og denne foreningen kan være større enn noen jentesamling har vært, og den kan favne mer nasjonalt (og internasjonalt!) enn noe prosjekt jeg har deltatt i. For et feministhjerte er det vakkert.


Tuesday, October 11, 2016

Hvis streiken varer til søndag

Hunden min er, i motsetning til meg, ikke spesielt glad i kollektivtrafikk. Han takler privatbil helt fint, lokalbuss er litt vanskeligere. Regionsbusser har han ikke lov til å ta og fly har jeg ikke prøvd meg på. Jeg blir nervøs på flyplasser. Da gjenstår tog.  Det er det siste alternativet. Dessverre takler hunden togturer skikkelig dårlig.

Han blir så stresset av situasjonen, fremmede hunder og kanskje en katt (!) eller to (!!) som han ikke får lov til å jage, dusinvis av fremmede mennesker som han vil hilse på og i tillegg må han sitte stille i timevis, kan du tenke deg noe så kjeeeedelig? Så da gneldrer han, for det er ganske morsomt. Han har en høy, høy røst. En ekte terrier-røst. Det har vært mange togturer med meg på gulvet i gangen mellom vognene, sammen med en rastløs, liten terrier med utendørsstemme.

Kort sagt: vi prøver å unngå for mange togturer. Det er ikke sunt for ham eller ørene mine. Vi har vært hos dyrlege, så vi har fått hjelp. Men når jeg skal være i Bergen tre helger på rad, da er det lurt å finne en mellomstasjon slik at han slipper i alle fall en av reisene. Det var planen i alle fall.  Han skulle bli igjen i Bergen, hos Kjæresten, og så skulle jeg hente ham igjen neste helg. Da skal vi nemlig i barnedåp. Dette virket helt overkommelig, om enn litt mer stress for Kjæresten.
Og så kom streiken.

NSB streiker, og de har min fulle støtte. Heia lokomotivførerne, som krever at noen tar ansvar og sikrer at alle togførere i Norge har trygg, standardisert utdanning før de setter seg bak spakene. Uansett hvor i landet toget kjører. Det gjelder også ruten Bergen/Oslo, som jeg altså er ganske avhengig av for å få hunden trygt over fjellene. Så når de innstilte toget mitt søndag kveld, og da mener jeg nesten alle togene fra Bergen, da endte jeg opp med å fly tilbake. Ingen problemer, så lenge hunden kunne bli i Bergen. I en uke. Men hvor lenge vil streiken vare?

I prinsippet vil jeg at streiken skal vare så lenge som mulig. Jeg vil at de skal vinne denne kampen. Og for en indre radikaler kjennes det feil å skulle vente utålmodig på at en streik skal ta slutt. Dette er en kjempeviktig sak. Men jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre hvis streiken varer til søndag kveld, når hunden må tilbake til Bergen.

Friday, October 7, 2016

Kjærlighet-i-Depresjonens-tid-Indieversjoner

Jeg vet, jeg skrøt av at jeg var en Lasaruzina, bare for å forsvinne for flere måneder. Jeg skulle gjerne skyldt på en travel hverdag, men sannheten er at jeg har slitt med å finne ting å skrive om som ikke drypper av mørke. Det var en veldig mørk og regnfull  sommer, med Kjæresten som eneste lyspunkt. Jeg har vært litt mørk til sinns. Kanskje jeg kan forklare det med hvordan det kjennes å gå inn fra skarpt lys utenfor? Jeg har hatt grå tanker, men jeg vil ikke skrive om mørke ting. I dag er det jo solskinn, og Kjæresten kommer hjem om en time! Og da skal vi på Ikea. Jeg elsker Ikea. Jeg vil fortelle om solskinnet og nye hylleløsninger, hundevalper og lyserosa boller, men så husker jeg bare de mørke tingene jeg vil skrive om. Et kompromiss, da: musikk. Det er nemlig evigheter siden jeg har skrevet liste. Husker dere, lesere som har fulgt meg lenge, husker dere at jeg alltid laget lister før? Jeg har en ny liste!


Det finnes nemlig en egen kategori sangtekster som jeg er kjempeglad i. Jeg har aldri hørt den beskrevet, så jeg tror ikke den har et eget navn, men den kan kalles "sanger om depresjon og kjærlighet". Mest berømt tror jeg må være "Total eclipse of the Heart" av Bonnie Taylor. Det er dette de handler om, sanger om å skulle sjonglere egen depresjon i Kjærlighetens tid. Det handler om bekymringen for at dette uregjerlige, meningsløse og grunnløse mørket skal mørklegge livet til uskyldige mennesker du er glad i. Det handler om skyldfølelsen som følger, fordi du ikke klarer å beskytte vedkommende helt. Skyldfølelse for deres bekymring for deg, for de tingene de må ofre for deg. Det handler om angsten for at de skal forlate deg, som blandes med overbevisningen om at de burde gjøre det av, for sin egen skyld, Dere skjønner, det er en suppe av følelser som kan måle seg med giftiggrønn gugge fra Madam Mimm, og jeg er kjempeglad i musikk som setter ord på ingrediensene i den. Jeg har lyst til å lage en liste over de fineste jeg vet, i de fineste versjonene jeg vet. (Jeg innså, etter at listen var laget, at alt jo er radiovennlig, lett indie.)

Den første jeg hørte (bortsett fra Bonnie Taylor) var på Torgallmenningen i Bergen. Jeg var seksten år. Jeg skulle... vet ikke hvor jeg skulle. Det sto et band på scenen, de spilte fin musikk, og jeg hadde fått stipend. Det var så fint den dagen, og musikken passet så godt til humøret mitt:  jeg hadde lyst til å dele dette med Solstrålen. Jeg kjøpte to plater, helt spontant, ett til hver av oss. Og så dro jeg hjem og hørte på The Owens' album "Near I died". Spor nummer tre, Didn't mean to hurt you, er den egentlige Kjærlighet-i-Depresjonensangen, men den finnes ikke på Youtube. Det gjør derimot spor to, den første singelen fra det albumet. Den leder egentlig opp til spor tre, og dessuten er den bedre.





Og så har du Band of Horses' No one's gonna love you.




Det var med denne jeg ble klar over at sjangeren finnes. Det var en regntung høst i 2008, Solstrålen var i ferd med å forlate kjæresten sin, og hun hørte Band of Horses i prosessen. Hun tok med seg "Cease to Begin"-albumet og det traff meg rett i brystet. Denne sangen, sa jeg, med litt trang hals. Denne sangen har så stor gjenkjennelsesverdi for meg. Hun nikket og sa, ja, jeg kan sjønne det.
Etterpå lurer jeg på om hun trodde jeg snakket om Kristian. Han kunne sunget denne til meg, det er åpenbart. Sangen handler om skyldfølelsen, den grenseløse skyldfølelsen, basert på mistanken om at dette kjærlighetsforholdet aldri ville vært inngått hvis motparten hadde visst om det mørket som lå i fremtiden. Sangen handler om at det, i de mørkeste periodene, ikke er noe igjen av kjærligheten som var utgangspunktet, bortsett fra skyggeaktige spøkelser som hvisker minner om at dette har vært fint. Hun trodde kanskje jeg snakket om Kristian, det gjorde jeg ikke. Jeg snakket om hvor glad jeg var i henne.



Den siste, den jeg oppdaget relativt nylig, er en coverversjon. Caleb Hyles' cover av Imagine Dragons' Demons er et av de få eksemplene der coveren utkonkurrerer originalen, får frem enda mer av sårheten i teksten. Min venn Jo ville kalt det "å hente frem stillheten i sangen". Sangen skildrer så fint ønsket om å beskytte, og om det store motet som skal til for å åpne seg, dele av dette mørket, fortelle om egne demoner. Dette som er så mørkt og fælt, du vil jo ikke dele dette med noen du er glad i! Og vil de bli hvis de får vite hvordan det ser ut under overflaten? Vil de hjelpe deg å bære bagasjen din? Og Caleb Hyles, hvis du kan overse vrælingen hans på slutten av hver video, er magisk foran mikrofonen.






Alle disse sangene kan jeg identifisere meg med. En handler om Solstrålen, en om Kjæresten, og en om livet generelt. Alle handler om meg.