Jeg vet, jeg skrøt av at jeg var en Lasaruzina, bare for å forsvinne for flere måneder. Jeg skulle gjerne skyldt på en travel hverdag, men sannheten er at jeg har slitt med å finne ting å skrive om som ikke drypper av mørke. Det var en veldig mørk og regnfull sommer, med Kjæresten som eneste lyspunkt. Jeg har vært litt mørk til sinns. Kanskje jeg kan forklare det med hvordan det kjennes å gå inn fra skarpt lys utenfor? Jeg har hatt grå tanker, men jeg vil ikke skrive om mørke ting. I dag er det jo solskinn, og Kjæresten kommer hjem om en time! Og da skal vi på Ikea. Jeg elsker Ikea. Jeg vil fortelle om solskinnet og nye hylleløsninger, hundevalper og lyserosa boller, men så husker jeg bare de mørke tingene jeg vil skrive om. Et kompromiss, da: musikk. Det er nemlig evigheter siden jeg har skrevet liste. Husker dere, lesere som har fulgt meg lenge, husker dere at jeg alltid laget lister før? Jeg har en ny liste!
Det finnes nemlig en egen kategori sangtekster som jeg er kjempeglad i. Jeg har aldri hørt den beskrevet, så jeg tror ikke den har et eget navn, men den kan kalles "sanger om depresjon og kjærlighet". Mest berømt tror jeg må være "Total eclipse of the Heart" av Bonnie Taylor. Det er dette de handler om, sanger om å skulle sjonglere egen depresjon i Kjærlighetens tid. Det handler om bekymringen for at dette uregjerlige, meningsløse og grunnløse mørket skal mørklegge livet til uskyldige mennesker du er glad i. Det handler om skyldfølelsen som følger, fordi du ikke klarer å beskytte vedkommende helt. Skyldfølelse for deres bekymring for deg, for de tingene de må ofre for deg. Det handler om angsten for at de skal forlate deg, som blandes med overbevisningen om at de burde gjøre det av, for sin egen skyld, Dere skjønner, det er en suppe av følelser som kan måle seg med giftiggrønn gugge fra Madam Mimm, og jeg er kjempeglad i musikk som setter ord på ingrediensene i den. Jeg har lyst til å lage en liste over de fineste jeg vet, i de fineste versjonene jeg vet. (Jeg innså, etter at listen var laget, at alt jo er radiovennlig, lett indie.)
Den første jeg hørte (bortsett fra Bonnie Taylor) var på Torgallmenningen i Bergen. Jeg var seksten år. Jeg skulle... vet ikke hvor jeg skulle. Det sto et band på scenen, de spilte fin musikk, og jeg hadde fått stipend. Det var så fint den dagen, og musikken passet så godt til humøret mitt: jeg hadde lyst til å dele dette med Solstrålen. Jeg kjøpte to plater, helt spontant, ett til hver av oss. Og så dro jeg hjem og hørte på The Owens' album "Near I died". Spor nummer tre, Didn't mean to hurt you, er den egentlige Kjærlighet-i-Depresjonensangen, men den finnes ikke på Youtube. Det gjør derimot spor to, den første singelen fra det albumet. Den leder egentlig opp til spor tre, og dessuten er den bedre.
Og så har du Band of Horses' No one's gonna love you.
Det var med denne jeg ble klar over at sjangeren finnes. Det var en regntung høst i 2008, Solstrålen var i ferd med å forlate kjæresten sin, og hun hørte Band of Horses i prosessen. Hun tok med seg "Cease to Begin"-albumet og det traff meg rett i brystet. Denne sangen, sa jeg, med litt trang hals. Denne sangen har så stor gjenkjennelsesverdi for meg. Hun nikket og sa, ja, jeg kan sjønne det.
Etterpå lurer jeg på om hun trodde jeg snakket om Kristian. Han kunne sunget denne til meg, det er åpenbart. Sangen handler om skyldfølelsen, den grenseløse skyldfølelsen, basert på mistanken om at dette kjærlighetsforholdet aldri ville vært inngått hvis motparten hadde visst om det mørket som lå i fremtiden. Sangen handler om at det, i de mørkeste periodene, ikke er noe igjen av kjærligheten som var utgangspunktet, bortsett fra skyggeaktige spøkelser som hvisker minner om at dette har vært fint. Hun trodde kanskje jeg snakket om Kristian, det gjorde jeg ikke. Jeg snakket om hvor glad jeg var i henne.
Den siste, den jeg oppdaget relativt nylig, er en coverversjon. Caleb Hyles' cover av Imagine Dragons' Demons er et av de få eksemplene der coveren utkonkurrerer originalen, får frem enda mer av sårheten i teksten. Min venn Jo ville kalt det "å hente frem stillheten i sangen". Sangen skildrer så fint ønsket om å beskytte, og om det store motet som skal til for å åpne seg, dele av dette mørket, fortelle om egne demoner. Dette som er så mørkt og fælt, du vil jo ikke dele dette med noen du er glad i! Og vil de bli hvis de får vite hvordan det ser ut under overflaten? Vil de hjelpe deg å bære bagasjen din? Og Caleb Hyles, hvis du kan overse vrælingen hans på slutten av hver video, er magisk foran mikrofonen.
Alle disse sangene kan jeg identifisere meg med. En handler om Solstrålen, en om Kjæresten, og en om livet generelt. Alle handler om meg.
Det finnes nemlig en egen kategori sangtekster som jeg er kjempeglad i. Jeg har aldri hørt den beskrevet, så jeg tror ikke den har et eget navn, men den kan kalles "sanger om depresjon og kjærlighet". Mest berømt tror jeg må være "Total eclipse of the Heart" av Bonnie Taylor. Det er dette de handler om, sanger om å skulle sjonglere egen depresjon i Kjærlighetens tid. Det handler om bekymringen for at dette uregjerlige, meningsløse og grunnløse mørket skal mørklegge livet til uskyldige mennesker du er glad i. Det handler om skyldfølelsen som følger, fordi du ikke klarer å beskytte vedkommende helt. Skyldfølelse for deres bekymring for deg, for de tingene de må ofre for deg. Det handler om angsten for at de skal forlate deg, som blandes med overbevisningen om at de burde gjøre det av, for sin egen skyld, Dere skjønner, det er en suppe av følelser som kan måle seg med giftiggrønn gugge fra Madam Mimm, og jeg er kjempeglad i musikk som setter ord på ingrediensene i den. Jeg har lyst til å lage en liste over de fineste jeg vet, i de fineste versjonene jeg vet. (Jeg innså, etter at listen var laget, at alt jo er radiovennlig, lett indie.)
Den første jeg hørte (bortsett fra Bonnie Taylor) var på Torgallmenningen i Bergen. Jeg var seksten år. Jeg skulle... vet ikke hvor jeg skulle. Det sto et band på scenen, de spilte fin musikk, og jeg hadde fått stipend. Det var så fint den dagen, og musikken passet så godt til humøret mitt: jeg hadde lyst til å dele dette med Solstrålen. Jeg kjøpte to plater, helt spontant, ett til hver av oss. Og så dro jeg hjem og hørte på The Owens' album "Near I died". Spor nummer tre, Didn't mean to hurt you, er den egentlige Kjærlighet-i-Depresjonensangen, men den finnes ikke på Youtube. Det gjør derimot spor to, den første singelen fra det albumet. Den leder egentlig opp til spor tre, og dessuten er den bedre.
Og så har du Band of Horses' No one's gonna love you.
Det var med denne jeg ble klar over at sjangeren finnes. Det var en regntung høst i 2008, Solstrålen var i ferd med å forlate kjæresten sin, og hun hørte Band of Horses i prosessen. Hun tok med seg "Cease to Begin"-albumet og det traff meg rett i brystet. Denne sangen, sa jeg, med litt trang hals. Denne sangen har så stor gjenkjennelsesverdi for meg. Hun nikket og sa, ja, jeg kan sjønne det.
Etterpå lurer jeg på om hun trodde jeg snakket om Kristian. Han kunne sunget denne til meg, det er åpenbart. Sangen handler om skyldfølelsen, den grenseløse skyldfølelsen, basert på mistanken om at dette kjærlighetsforholdet aldri ville vært inngått hvis motparten hadde visst om det mørket som lå i fremtiden. Sangen handler om at det, i de mørkeste periodene, ikke er noe igjen av kjærligheten som var utgangspunktet, bortsett fra skyggeaktige spøkelser som hvisker minner om at dette har vært fint. Hun trodde kanskje jeg snakket om Kristian, det gjorde jeg ikke. Jeg snakket om hvor glad jeg var i henne.
Den siste, den jeg oppdaget relativt nylig, er en coverversjon. Caleb Hyles' cover av Imagine Dragons' Demons er et av de få eksemplene der coveren utkonkurrerer originalen, får frem enda mer av sårheten i teksten. Min venn Jo ville kalt det "å hente frem stillheten i sangen". Sangen skildrer så fint ønsket om å beskytte, og om det store motet som skal til for å åpne seg, dele av dette mørket, fortelle om egne demoner. Dette som er så mørkt og fælt, du vil jo ikke dele dette med noen du er glad i! Og vil de bli hvis de får vite hvordan det ser ut under overflaten? Vil de hjelpe deg å bære bagasjen din? Og Caleb Hyles, hvis du kan overse vrælingen hans på slutten av hver video, er magisk foran mikrofonen.
Alle disse sangene kan jeg identifisere meg med. En handler om Solstrålen, en om Kjæresten, og en om livet generelt. Alle handler om meg.
Takk fordi du deler og husk at jeg er glad i deg, hele deg og vi mennesker er skapt til å bære sammen. <3 Selv om jeg vet det er tungt å dele det mørke og skyggene og dypene, så lærer også dette oss noe. Klemmer herfra.
SvarSlett