tirsdag 18. oktober 2016

En diskusjonsforening som tekanne

Vi har en tekanne i familien min. Det er en svær tekanne. Den er i grågrønn keramikk, veier et halvt tonn selv når den ikke rommer flere liter te som den holder varm i timevis. Men den viktigste grunnen til at jeg liker denne tekannen, er at den har historie. Rød historie, kvinnekamphistorie. Den har sett tre generasjoner kvinnekamp og klassekamp, tenk det. Det står respekt av en sånn tekanne. Denne tekannen har vært vitne til revolusjonære lagsmøter på syttitallet, bøllekurs på åtti- og nittitallet og jentesamlinger for Rød Ungdom på totusentallet. Den tekannen har hørt mye fortrolig. Og hver gang jeg logger meg på Facebook for tiden, hver gang jeg sjekker nyhetsstrømmen min der, blir jeg påminnet denne fortroligheten. På grunn av en lukket, hemmelig gruppe på omtrent seks tusen medlemmer.

Dette er en gruppe utelukkende for kvinner, det være seg cis- eller trans. Dette er sentralt, kjernen i konseptet. I gruppebeskrivelsen står det at den ble opprettet med inspirasjon fra fotograf og kvinnesakskvinne  Marie Høeg, som på attenhundretallet opprettet Norges første diskusjonsforening for kvinner.I likhet med Høegs diskusjonsforening har facebookgruppen har som formål å diskutere kvinnerelaterte saker, store og små, på en arena hvor kvinner føler seg trygge. Dette at bare kvinner får bli medlemmer, og at gruppen er lukket og strengt regulert, skaper et sånt rom. I disse tider der Mannegruppa Ottar setter flomlys på trolling internt i lukkede nettforum, er denne gruppen et prakteksempel på hvordan det kan være: her er knallgode administratorer og ingen "jazzing" (om enn en del diskusjon og erfaringer med "jazzing"). Derimot har gruppen en kjempeviktig demokratisk funksjon.

Betydningen av bare kvinner kan best skildres ved hjelp av noen anekdoter fra min tid som aktivist.. La oss begynne med en biltur.

Jeg sitter i forsetet i en bil, sammen med noen av de fineste folkene jeg kjenner. Det er bare menn rundt meg, jeg stoler på alle sammen. Vi har nettopp forlatt et høstseminar der vi har prøvd å finne måter vi kan redde verden på, og nå diskuterer vi de forskjellige resultatene. I løpet av helgen har vi blant annet delt oss opp i "gutte-" og "jentesamlinger", adskilte diskusjonsgrupper som skulle diskutere samme tema. Gruppene ble som regel samlet til en etterpå, slik at alle kunne diskutere hva som ble oppdaget. (Vi tok ikke systematisk hensyn til transproblematikk.) Jeg, og alle tenåringsjentene jeg kjente, elsket jentesamlingene. Det var så mye mestring! Så mye glede! Men på denne bilturen fikk jeg vite at guttene hadde den motsatte reaksjonen: for dem var guttesamlingene en skamfull erfaring, en ubehagelig påminnelse om hvor mye mer plass de tok ellers i samfunnet. Jeg ble lei meg av dette, og i lang tid etterpå lurte jeg på hvordan vi kunne endre gruppeinndelingen slik at ikke halvparten av oss opplevde det som kjeft for noe de prøvde å bekjempe. Og ja, dette var gode feminister, de prøvde å gi kvinner like stor plass i diskusjonen. Det er ikke bare deres skyld at det rett og slett ikke gikk an. Jeg har alltid tenkt at det er sørgelig at ikke disse bra feministene fikk se den andre siden av kjønnsinndelte grupper. Samfunnet har nemlig sosialisert oss, både gutter og jenter, til at guttene fortjener mer plass enn jentene. Uansett hvor mye guttene prøvde å beherske seg på lagsmøter, var det sjelden at jentene tok over plassen som ble til overs. Og dette tror jeg aldri guttene fikk se, tror aldri de skjønte den hele rekkevidden av hva en jentesamling muliggjorde. Så lenge de var til stede i rommet, fikk de den plassen enten de ville eller ei. I det øyeblikket guttene var ute av rommet, i det øyeblikket den plassen sto tom, ble den fylt av jenter. Jeg får klump i halsen av minnet.

La oss gå videre til den andre anekdoten, Den illustrerer nettopp dette. Se for deg samme gjeng. De beste folkene. Jeg er dypt glad i disse menneskene. Vi sitter på et lagsmøte på det støvete kontoret vårt, mandag kveld. Vi skal diskutere noe viktig, og siden vi er nærmere femten stykker på møte denne kvelden deler vi oss i gutte- og jentesamling. Vi jenter går inn i naborommet og lukker døren. På den andre siden av døren sitter altså de beste guttene jeg vet, flere av dem stillferdige og sjenerte, alle selverklærte og godt skolerte feminister. Og i jentegruppen vår er det noen, deriblant meg, som er frittalende og selvsikre. Men det er også noen av oss som ikke har sagt et ord hele den siste timen.

I det øyeblikket vi lukker den døren, endrer dette seg. Vi har en runde der alle skal komme med sine tanker. Vi begynner med en av de stilleste jentene. Det er en av de første gangene jeg hører stemmen hennes, men nå, i det lukkede rommet med bare jenter til stede, åpner hun seg. Det strømmer ut klare, reflekterte tanker. Jeg kan se at det overrasker henne selv. Og etter henne følger bestevenninnen, og det samme skjer. Det rommet som fylles av menn, fylles nå av stemmene til de stille jentene. Stemmer som tier straks vi åpner døren igjen.
Vi må jo åpne den døren, klart vi må. Men nå har jentene sagt viktige ting, delt tankene sine høyt med oss andre. Vi kan videreformidle dem i plenum. Og jeg har sett dem. De har sett seg selv, hørt seg selv.For noen begynner det her, for noen er dette første gang de ser og hører seg selv.

Jeg så dette mange ganger. Jeg så hvor viktig det er at kvinner har sånne rom, sånne steder. Facebook har gjort meg oppmerksom på at jeg har vært utrolig heldig som fikk se. Ikke alle har hatt tilgang til sånne rom. Jeg tror at for å bli klar over dette rommet, må en ha vært i en situasjon hvor det gjøres eksplisitt: en må ha dette tydelige skillet for å bli oppmerksom på den store forskjellen mellom "før" og "etter" at den døren lukkes. Mange kvinner har aldri fått skolering i feminisme, har aldri vært i miljøer der dette rommet blir tydeliggjort. De har aldri fått sjansen til å reflektere over dette. Helt til noen kvinner med denne erfaringen så potensialet i Facebook og skapte et rom for alle. Og gang på gang har jeg lest kommentarer fra kvinner der inne, kvinner som uttrykker forbløffelse og stor glede over den friheten som finnes der. Og det åpner for en del temaer som aldri diskuteres ute i det åpne "plenum" som er vårt samfunn. Hvor kjøper en billige menskopper? Hvilken periode-app er best? Hva er TSS? Hvordan håndterer du seksuell trakassering? Hva er dine erfaringer rundt abort? Hva gjør du hvis naboen din ofte har blåmerker hun skjuler? Erfaringer rundt prevensjonsalternativer, hva finnes og hvilke bivirkninger er vanlige: hvor sterk er sammenhengen med økte blødninger, depresjoner, smerter? Og små ting som får omfattende, juridiske konsekvenser i det små: Beholder du etternavnet i ekteskapet, og hvilket etternavn får barnet, ditt eller hans? (Forskning viser at menn ikke tenker over dette, for svaret er allerede gitt: hans. Kvinner reflekterer over det, og i denne gruppen kan det diskuteres og deles kunnskap.) Og dette skjer i en gruppe med mange tusen medlemmer.


Dette er noe internett gjør mulig. Så mange som uttrykker at de aldri før har vært i en sånn setting, og at de lærer uendelig mye av de hundretalls postene og diskusjonene som publiseres hver uke, Og denne foreningen kan være større enn noen jentesamling har vært, og den kan favne mer nasjonalt (og internasjonalt!) enn noe prosjekt jeg har deltatt i. For et feministhjerte er det vakkert.


4 kommentarer:

  1. Takk fordi du skriver og takk fordi jeg får lese,. Dette er viktig.

    SvarSlett
  2. Det synes jeg også! Og jeg blir så glad for at den gruppen finnes, at Internett/Facebook gjør sånne ting mulig. Det er en så herlig kombinasjon av åpenhet/tilgjengelighet og lukkede dører.

    SvarSlett
  3. Jeg har mye de samme erfaringene fra min tid som tenåringsfeminist i Sosialistisk Ungdom - rene jentegrupper i ulike sammenhenger var viktige og ga trygghet og frihet for mange. Det å tørre å ta ordet og uttrykke sin mening handler ikke bare om hvem som er i rommet akkurat der og da - man har gjerne med seg tidligere erfaringer, og da hjelper det ikke om alle guttene i rommet er velvillig innstilte feminister. I klassen min på ungdomsskolen var jeg den eneste jenta som turde å gi uttrykk for noe som helst - de andre jentene så hvilke reaksjoner jeg fikk fra de "kule" gutta og voktet seg vel for å risikere det samme...

    Basert på egne erfaringer synes jeg også at kjønnsdelte gymtimer har sine fordeler - vi var delt siste året på barneskolen og det var en helt annen opplevelse, selv om gym forsatt var hatfag nr 1.

    Kjønnsdeling er ikke uproblematisk, men det er litt dumt at det avfeies så kategorisk i så mange sammenhenger, for det er en del fordeler der også.

    SvarSlett
  4. Jeg er så enig! Jeg ser også verdien av å ha enkelte kjønnsdelte klasser i enkelte fag, og jeg synes at det er synd at vi ofte ofrer mange jenters ve og vel for forestillingen om at det *alltid* er feministisk riktig å ha jenter og gutter i samme gruppe. Min erfaring er også at noen kjønnsdelte grupper styrker den store gruppen både umiddelbart og på sikt. Jenter som har sunget rungende høyt i noen kjønnsdelte musikktimer har for eksempel lært å trene stemmen og lært å holde tonen. Det kan en ta med seg videre.

    SvarSlett