blåbærrenner under neglene

En av de tingene som forsvant i sorgen, var evnen til å meditere. Jeg mener den vestlige, hektiske og norske meditasjonen: sølvpuss og bærplukking. Jeg har alltid funnet stor glede i å pusse sølv, eller plukke bær, og det handler om det samme. Ja, det er to vidt forskjellige ting. Det ene tilfredsstiller kråken i meg, hun som liker at det er blankt og glatt. Det andre forer samleren i meg, hun som vil sørge for at vintermatskapet er fullt av spiselige ting i desember. Men begge gjøremål har noe felles: Jeg finner roen i dem. Jeg synker inn i meg selv. Hendene mine og øynene mine begynner metodisk å samarbeide, mens jeg lar tankene vandre fritt. Det kan gå mange timer på et blunk, jeg gjør ingenting annet enn å plukke, plukke full korg, pusse, pusse blankt. Det er den samme freden i begge handlingene, og jeg kan holde på i evigheter, jeg blir aldri lei. Ble aldri lei, i alle fall.

For så kom sorgen. Og den første høsten oppdaget jeg at jeg ikke følte noe slags behov for å plukke bær. Akkurat den høsten var det masse, men jeg plukket ikke ett bringebær likevel. Der det vanligvis reiste seg et sug i meg ved synet av fulle bærbusker, kunne jeg nå trekke på skuldrene og bare gå videre. "Det kommer kanskje tilbake neste år" tenkte jeg, men neste sensommer var det samme: og sommeren etter der. Ja, selv i fjor, når jeg hadde møtt Kjæresten og livet så lyst ut, selv da gikk jeg forbi bærbuskene uten et hint av engasjement. Da regnet jeg med at jeg var ferdig med bærplukking, det kom ikke tilbake.

Ikke før i år. Ikke før Kjæresten forteller om bærbuskene rundt barndomshjemmet, og jeg kjenner i brystet et suuuuuug, ikke så sterkt, men nok til at jeg kjenner det i brystet: bær!

Så jeg går turer med hunden og plukker bær. Mørkelilla fingre, blåbærblå renner under neglene. En boks full av blåbær, munnen full av de små, sure bringebærene som er kommet så langt. Kjæresten skulle bare visst i hvor stor grad det kjennes som om han vekker opp en Lazarusina.