Friday, November 25, 2016

Lykke for meg

Lykke for meg er tett knyttet til en kjæreste som elsker engelsk kjøkken og som foreslår fish and chips som luksusmat.  Lykken er en helg i London med han. 

Tuesday, November 8, 2016

Game over

Jeg tar det tilbake. Jeg våkner til dommedag likevel. Bye, World, Game over. Hvis Kjæresten skaffer et bomberom, flytter jeg dit.

Skjebnenatten! Skjebnenatten!


Det er så bittert kaldt på Østlandet for tiden. Kulden setter seg i fingrene og musklene mine, uansett hvor mye ull og termosokker jeg har på meg, uansett hvor mye varm te jeg drikker. I tillegg er det valgnatt i USA, og jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs for et valg. Det er mange, mange år siden jeg vurderte å holde valgvake, men i natt vurderer jeg å sitte våken og bite negler. Får USA den første kvinnelige presidenten? Det vil ikke spille stor rolle for amerikansk utenrikspolitikk, den er fæl fra før. Det vil bety noen flere kriger, kanskje litt verre levevilkår for de fattigste, litt mer penger til de rikeste. Kanskje kvinner vil få litt bedre forutsetninger, kanskje. Kjæresten og jeg har fulgt valgkampen gjennom komikeres dekning, for alt annet har vært litt for skremmende.

Når jeg snakker med venner virker alternativet som tegn på dommedag, en orange dystopi. Det er fristende å sitere Mummitrollets pappa fra Farlig midsommar: Skjebnenatten! Skjebnenatten! Vi snakker om å skaffe oss bomberom på landet, men for å være helt ærlig, jeg tror at vi kommer til å se tilbake på denne valgkampen og le av oss selv. Vi i Norge, vel og merke. Det kommer til å virke litt mindre som et dramatisk dommedagsscenario om et par år. Jeg ser på Donald Trump og husker en tid der vi var vettskremte ved tanken på en G. Bush Jr. ved makten, nå virker det som små rosiner. Jeg tror ikke dette er starten på Atomkrigen, jeg tror ikke verden går under i natt. Men jeg kommer fremdeles til å sjekke status før jeg legger meg.

Og i mellomtiden fryser jeg. Jeg pakker meg inn i ulltepper og rosa ullunderbukser, og jeg pakker meg selv rundt tekanner med kokende vann.



Wednesday, November 2, 2016

Anna + Didrik = voldtekt


En gang i fordums dager leste jeg en roman av Unni Lindell.  Boken het Anna + Didrik = baby (i første utgave med tittelen Annas barn.) Boken kom ut på Aschehaug forlag i 1991 og fikk gode omtaler, Lindell ble faktisk kåret til Norges beste  ungdomsbokforforfatter på grunn av den. Jeg sitter akkurat nå med en andreutgave utgitt i 2005. Det var i andreutgaven at boken fikk ny tittel, den skulle moderniseres med en mer "tidsriktig oppgradering". Boken er rosa med kyssemunn på forsiden, og vaskeseddelen formidler at dette er en roman om Anna, , 14 år, som blir gravid. Hun har blitt kjent med Didrik i løpet av en sommer, de har hatt sex, og ved skolestart innser hun gradvis at hun er med barn. Didrik er ute av bildet, hun står helt alene i situasjonen. Det tar nesten fire måneder før de voksne oppdager det, og innen da er det for sent å få abort. Dessuten vil hun ikke, selv om alle voksne ber henne om det. Boken er fortalt fra Annas perspektiv, og Lindell beskriver de såre følelsene hennes, alle bekymringene, veldig godt. Skammen hun føler, den store ensomheten.

Som tidlig tenåring etterlot boken meg med et ordløst ubehag. Kanskje jeg var skuffet over kjærlighetsmotivet, for Didrik ender opp med Annas venninne. Jeg syntes ikke han var spesielt romantisk, og jeg synes ikke Annas nye romanse gjorde noe særlig utav seg. Dessuten svikter han henne da graviditeten blir kjent. Kanskje var det selve grunntemaet som var vondt, den ekle følelsen jeg fikk da jeg levde meg inn i Annas situasjon, og det at situasjonen aldri løses opp. Trettenårige meg synes dette var en ubehagelig trussel, en pinlighet. En liten del av meg syntes at hun burde passet seg bedre.

Som voksen leser ser jeg en helt annen historie. Jeg skjønner hvorfor jeg ikke synes den helt levde opp til romantikken, for dette er jo ikke en kjærlighetshistorie. Den har ikke en gang kjærlighet og forelskelse som nevneverdige elementer, romantikken er knapt en bisetning. Den rosa forsiden er mildt sagt misledende. Som svært ung leser var boken udefinerbart ubehagelig, men som voksen var den forferdelig vond. Nå skjønner jeg hvorfor hun ikke passet seg bedre for faren ved sex. Det gjorde vondt å lese, hele boken vondt.  Og smerten sitter i skildringen av "sexscenen" som fører til graviditeten. Les den selv:



«Vil du alikevel?»
«Nei, jeg vil ikke.»
«Jeg skal ikke, vi bare koser. Slapp av!»
(…)
«Du må ikke…»
«Neida, bare ytterst…»
Han så ikke ned på henne. Vendte ansiktet mot veggen. Han hadde bestemt seg. Hjertet hennes sluttet å slå. Han hadde bestemt seg.
Etterpå stirret Anna opp i bunnen av øverste køya.
Dette er ikke en sexscene mellom to tenåringer. Dette er en skildring av en voldtekt. Anna har kanskje vært litt interessert i kyssing med Didrik, kjekk og to år eldre, men hun er hele tiden veldig klar på at hun ikke vil gå videre, gå lengre. Anna har ingen skyld, absolutt ingen skyld, i denne situasjonen. Og uansett hvor mye jeg lette, kunne jeg ikke finne et eneste sted i romanen hvor dette ble sagt rett ut. Det blir alltid fremstilt som at hun har hatt ubeskyttet sex med kjæresten, en litt useriøs kjæreste, og nå er hun i omstendigheter.

Jeg sendte en epost til nettverket mitt av skolebibliotekarer i Bærum. Har dere oppdaget dette? Det viste seg at de fleste hadde gått rundt i samme villfarelse som meg, boken sto på hyllen som sår ungdomsroman. Kun èn bibliotekar kunne fortelle meg at hun var klar over det allerede. (Hun jobber på Eiksmarka barneskole og er en fantastisk bibliotekar. Sannsynligvis er det hun som er det jeg aspirerer til, hun er Norges aller beste skolebibliotekar.) Hun hadde kastet boken for lenge siden, for det er mildt sagt bekymringsverdig å fortelle tenåringsjenter at denne formen for seksuell vold bare er feil dersom det er ubeskyttet og ender i graviditeter. Men hun hadde et veldig viktig poeng:

Definisjonen av voldtekt har nok endret seg betraktelig siden boka ble skrevet, og jeg tenker faktisk at det var prisverdig av Lindell å problematisere tematikken. Forfatteren er jo tydelig i sin støtte til Anna i hennes opplevelse av det som skjedde. Anna og Didrik var jo kjærester, og denne typen press ble nok ikke definert som voldtekt tidligere - det var jo ikke noe vold inne i bildet. Derimot har det jo alltid vært straffbart å ha seksuell omgang med mindreårige.
Legen påpeker nemlig for både Anna og foreldrene at det har pågått noe straffbart. Didrik har hatt sex med en mindreårig, dette er hans skyld. Hennes svar var en stor trøst. Ikke bare forklarte det hvorfor jeg kunne gå glipp av noe så viktig tidligere, det fortalte meg også hvor mye som er skjedd i hvordan vi tenker om voldtekt og seksuell vold. Boken står som et uttrykk for at vi er kommet lenger i vår forståelse. Heldigvis. Jeg ville trodd at boken var gått ut på dato allerede i 2005, men i 2016 er den definitivt blitt sur. Den hører ikke hjemme i vår tid, og takk og lov for det.

Thursday, October 27, 2016

Tuesday, October 18, 2016

En diskusjonsforening som tekanne

Vi har en tekanne i familien min. Det er en svær tekanne. Den er i grågrønn keramikk, veier et halvt tonn selv når den ikke rommer flere liter te som den holder varm i timevis. Men den viktigste grunnen til at jeg liker denne tekannen, er at den har historie. Rød historie, kvinnekamphistorie. Den har sett tre generasjoner kvinnekamp og klassekamp, tenk det. Det står respekt av en sånn tekanne. Denne tekannen har vært vitne til revolusjonære lagsmøter på syttitallet, bøllekurs på åtti- og nittitallet og jentesamlinger for Rød Ungdom på totusentallet. Den tekannen har hørt mye fortrolig. Og hver gang jeg logger meg på Facebook for tiden, hver gang jeg sjekker nyhetsstrømmen min der, blir jeg påminnet denne fortroligheten. På grunn av en lukket, hemmelig gruppe på omtrent seks tusen medlemmer.

Dette er en gruppe utelukkende for kvinner, det være seg cis- eller trans. Dette er sentralt, kjernen i konseptet. I gruppebeskrivelsen står det at den ble opprettet med inspirasjon fra fotograf og kvinnesakskvinne  Marie Høeg, som på attenhundretallet opprettet Norges første diskusjonsforening for kvinner.I likhet med Høegs diskusjonsforening har facebookgruppen har som formål å diskutere kvinnerelaterte saker, store og små, på en arena hvor kvinner føler seg trygge. Dette at bare kvinner får bli medlemmer, og at gruppen er lukket og strengt regulert, skaper et sånt rom. I disse tider der Mannegruppa Ottar setter flomlys på trolling internt i lukkede nettforum, er denne gruppen et prakteksempel på hvordan det kan være: her er knallgode administratorer og ingen "jazzing" (om enn en del diskusjon og erfaringer med "jazzing"). Derimot har gruppen en kjempeviktig demokratisk funksjon.

Betydningen av bare kvinner kan best skildres ved hjelp av noen anekdoter fra min tid som aktivist.. La oss begynne med en biltur.

Jeg sitter i forsetet i en bil, sammen med noen av de fineste folkene jeg kjenner. Det er bare menn rundt meg, jeg stoler på alle sammen. Vi har nettopp forlatt et høstseminar der vi har prøvd å finne måter vi kan redde verden på, og nå diskuterer vi de forskjellige resultatene. I løpet av helgen har vi blant annet delt oss opp i "gutte-" og "jentesamlinger", adskilte diskusjonsgrupper som skulle diskutere samme tema. Gruppene ble som regel samlet til en etterpå, slik at alle kunne diskutere hva som ble oppdaget. (Vi tok ikke systematisk hensyn til transproblematikk.) Jeg, og alle tenåringsjentene jeg kjente, elsket jentesamlingene. Det var så mye mestring! Så mye glede! Men på denne bilturen fikk jeg vite at guttene hadde den motsatte reaksjonen: for dem var guttesamlingene en skamfull erfaring, en ubehagelig påminnelse om hvor mye mer plass de tok ellers i samfunnet. Jeg ble lei meg av dette, og i lang tid etterpå lurte jeg på hvordan vi kunne endre gruppeinndelingen slik at ikke halvparten av oss opplevde det som kjeft for noe de prøvde å bekjempe. Og ja, dette var gode feminister, de prøvde å gi kvinner like stor plass i diskusjonen. Det er ikke bare deres skyld at det rett og slett ikke gikk an. Jeg har alltid tenkt at det er sørgelig at ikke disse bra feministene fikk se den andre siden av kjønnsinndelte grupper. Samfunnet har nemlig sosialisert oss, både gutter og jenter, til at guttene fortjener mer plass enn jentene. Uansett hvor mye guttene prøvde å beherske seg på lagsmøter, var det sjelden at jentene tok over plassen som ble til overs. Og dette tror jeg aldri guttene fikk se, tror aldri de skjønte den hele rekkevidden av hva en jentesamling muliggjorde. Så lenge de var til stede i rommet, fikk de den plassen enten de ville eller ei. I det øyeblikket guttene var ute av rommet, i det øyeblikket den plassen sto tom, ble den fylt av jenter. Jeg får klump i halsen av minnet.

La oss gå videre til den andre anekdoten, Den illustrerer nettopp dette. Se for deg samme gjeng. De beste folkene. Jeg er dypt glad i disse menneskene. Vi sitter på et lagsmøte på det støvete kontoret vårt, mandag kveld. Vi skal diskutere noe viktig, og siden vi er nærmere femten stykker på møte denne kvelden deler vi oss i gutte- og jentesamling. Vi jenter går inn i naborommet og lukker døren. På den andre siden av døren sitter altså de beste guttene jeg vet, flere av dem stillferdige og sjenerte, alle selverklærte og godt skolerte feminister. Og i jentegruppen vår er det noen, deriblant meg, som er frittalende og selvsikre. Men det er også noen av oss som ikke har sagt et ord hele den siste timen.

I det øyeblikket vi lukker den døren, endrer dette seg. Vi har en runde der alle skal komme med sine tanker. Vi begynner med en av de stilleste jentene. Det er en av de første gangene jeg hører stemmen hennes, men nå, i det lukkede rommet med bare jenter til stede, åpner hun seg. Det strømmer ut klare, reflekterte tanker. Jeg kan se at det overrasker henne selv. Og etter henne følger bestevenninnen, og det samme skjer. Det rommet som fylles av menn, fylles nå av stemmene til de stille jentene. Stemmer som tier straks vi åpner døren igjen.
Vi må jo åpne den døren, klart vi må. Men nå har jentene sagt viktige ting, delt tankene sine høyt med oss andre. Vi kan videreformidle dem i plenum. Og jeg har sett dem. De har sett seg selv, hørt seg selv.For noen begynner det her, for noen er dette første gang de ser og hører seg selv.

Jeg så dette mange ganger. Jeg så hvor viktig det er at kvinner har sånne rom, sånne steder. Facebook har gjort meg oppmerksom på at jeg har vært utrolig heldig som fikk se. Ikke alle har hatt tilgang til sånne rom. Jeg tror at for å bli klar over dette rommet, må en ha vært i en situasjon hvor det gjøres eksplisitt: en må ha dette tydelige skillet for å bli oppmerksom på den store forskjellen mellom "før" og "etter" at den døren lukkes. Mange kvinner har aldri fått skolering i feminisme, har aldri vært i miljøer der dette rommet blir tydeliggjort. De har aldri fått sjansen til å reflektere over dette. Helt til noen kvinner med denne erfaringen så potensialet i Facebook og skapte et rom for alle. Og gang på gang har jeg lest kommentarer fra kvinner der inne, kvinner som uttrykker forbløffelse og stor glede over den friheten som finnes der. Og det åpner for en del temaer som aldri diskuteres ute i det åpne "plenum" som er vårt samfunn. Hvor kjøper en billige menskopper? Hvilken periode-app er best? Hva er TSS? Hvordan håndterer du seksuell trakassering? Hva er dine erfaringer rundt abort? Hva gjør du hvis naboen din ofte har blåmerker hun skjuler? Erfaringer rundt prevensjonsalternativer, hva finnes og hvilke bivirkninger er vanlige: hvor sterk er sammenhengen med økte blødninger, depresjoner, smerter? Og små ting som får omfattende, juridiske konsekvenser i det små: Beholder du etternavnet i ekteskapet, og hvilket etternavn får barnet, ditt eller hans? (Forskning viser at menn ikke tenker over dette, for svaret er allerede gitt: hans. Kvinner reflekterer over det, og i denne gruppen kan det diskuteres og deles kunnskap.) Og dette skjer i en gruppe med mange tusen medlemmer.


Dette er noe internett gjør mulig. Så mange som uttrykker at de aldri før har vært i en sånn setting, og at de lærer uendelig mye av de hundretalls postene og diskusjonene som publiseres hver uke, Og denne foreningen kan være større enn noen jentesamling har vært, og den kan favne mer nasjonalt (og internasjonalt!) enn noe prosjekt jeg har deltatt i. For et feministhjerte er det vakkert.


Tuesday, October 11, 2016

Hvis streiken varer til søndag

Hunden min er, i motsetning til meg, ikke spesielt glad i kollektivtrafikk. Han takler privatbil helt fint, lokalbuss er litt vanskeligere. Regionsbusser har han ikke lov til å ta og fly har jeg ikke prøvd meg på. Jeg blir nervøs på flyplasser. Da gjenstår tog.  Det er det siste alternativet. Dessverre takler hunden togturer skikkelig dårlig.

Han blir så stresset av situasjonen, fremmede hunder og kanskje en katt (!) eller to (!!) som han ikke får lov til å jage, dusinvis av fremmede mennesker som han vil hilse på og i tillegg må han sitte stille i timevis, kan du tenke deg noe så kjeeeedelig? Så da gneldrer han, for det er ganske morsomt. Han har en høy, høy røst. En ekte terrier-røst. Det har vært mange togturer med meg på gulvet i gangen mellom vognene, sammen med en rastløs, liten terrier med utendørsstemme.

Kort sagt: vi prøver å unngå for mange togturer. Det er ikke sunt for ham eller ørene mine. Vi har vært hos dyrlege, så vi har fått hjelp. Men når jeg skal være i Bergen tre helger på rad, da er det lurt å finne en mellomstasjon slik at han slipper i alle fall en av reisene. Det var planen i alle fall.  Han skulle bli igjen i Bergen, hos Kjæresten, og så skulle jeg hente ham igjen neste helg. Da skal vi nemlig i barnedåp. Dette virket helt overkommelig, om enn litt mer stress for Kjæresten.
Og så kom streiken.

NSB streiker, og de har min fulle støtte. Heia lokomotivførerne, som krever at noen tar ansvar og sikrer at alle togførere i Norge har trygg, standardisert utdanning før de setter seg bak spakene. Uansett hvor i landet toget kjører. Det gjelder også ruten Bergen/Oslo, som jeg altså er ganske avhengig av for å få hunden trygt over fjellene. Så når de innstilte toget mitt søndag kveld, og da mener jeg nesten alle togene fra Bergen, da endte jeg opp med å fly tilbake. Ingen problemer, så lenge hunden kunne bli i Bergen. I en uke. Men hvor lenge vil streiken vare?

I prinsippet vil jeg at streiken skal vare så lenge som mulig. Jeg vil at de skal vinne denne kampen. Og for en indre radikaler kjennes det feil å skulle vente utålmodig på at en streik skal ta slutt. Dette er en kjempeviktig sak. Men jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre hvis streiken varer til søndag kveld, når hunden må tilbake til Bergen.

Friday, October 7, 2016

Kjærlighet-i-Depresjonens-tid-Indieversjoner

Jeg vet, jeg skrøt av at jeg var en Lasaruzina, bare for å forsvinne for flere måneder. Jeg skulle gjerne skyldt på en travel hverdag, men sannheten er at jeg har slitt med å finne ting å skrive om som ikke drypper av mørke. Det var en veldig mørk og regnfull  sommer, med Kjæresten som eneste lyspunkt. Jeg har vært litt mørk til sinns. Kanskje jeg kan forklare det med hvordan det kjennes å gå inn fra skarpt lys utenfor? Jeg har hatt grå tanker, men jeg vil ikke skrive om mørke ting. I dag er det jo solskinn, og Kjæresten kommer hjem om en time! Og da skal vi på Ikea. Jeg elsker Ikea. Jeg vil fortelle om solskinnet og nye hylleløsninger, hundevalper og lyserosa boller, men så husker jeg bare de mørke tingene jeg vil skrive om. Et kompromiss, da: musikk. Det er nemlig evigheter siden jeg har skrevet liste. Husker dere, lesere som har fulgt meg lenge, husker dere at jeg alltid laget lister før? Jeg har en ny liste!


Det finnes nemlig en egen kategori sangtekster som jeg er kjempeglad i. Jeg har aldri hørt den beskrevet, så jeg tror ikke den har et eget navn, men den kan kalles "sanger om depresjon og kjærlighet". Mest berømt tror jeg må være "Total eclipse of the Heart" av Bonnie Taylor. Det er dette de handler om, sanger om å skulle sjonglere egen depresjon i Kjærlighetens tid. Det handler om bekymringen for at dette uregjerlige, meningsløse og grunnløse mørket skal mørklegge livet til uskyldige mennesker du er glad i. Det handler om skyldfølelsen som følger, fordi du ikke klarer å beskytte vedkommende helt. Skyldfølelse for deres bekymring for deg, for de tingene de må ofre for deg. Det handler om angsten for at de skal forlate deg, som blandes med overbevisningen om at de burde gjøre det av, for sin egen skyld, Dere skjønner, det er en suppe av følelser som kan måle seg med giftiggrønn gugge fra Madam Mimm, og jeg er kjempeglad i musikk som setter ord på ingrediensene i den. Jeg har lyst til å lage en liste over de fineste jeg vet, i de fineste versjonene jeg vet. (Jeg innså, etter at listen var laget, at alt jo er radiovennlig, lett indie.)

Den første jeg hørte (bortsett fra Bonnie Taylor) var på Torgallmenningen i Bergen. Jeg var seksten år. Jeg skulle... vet ikke hvor jeg skulle. Det sto et band på scenen, de spilte fin musikk, og jeg hadde fått stipend. Det var så fint den dagen, og musikken passet så godt til humøret mitt:  jeg hadde lyst til å dele dette med Solstrålen. Jeg kjøpte to plater, helt spontant, ett til hver av oss. Og så dro jeg hjem og hørte på The Owens' album "Near I died". Spor nummer tre, Didn't mean to hurt you, er den egentlige Kjærlighet-i-Depresjonensangen, men den finnes ikke på Youtube. Det gjør derimot spor to, den første singelen fra det albumet. Den leder egentlig opp til spor tre, og dessuten er den bedre.





Og så har du Band of Horses' No one's gonna love you.




Det var med denne jeg ble klar over at sjangeren finnes. Det var en regntung høst i 2008, Solstrålen var i ferd med å forlate kjæresten sin, og hun hørte Band of Horses i prosessen. Hun tok med seg "Cease to Begin"-albumet og det traff meg rett i brystet. Denne sangen, sa jeg, med litt trang hals. Denne sangen har så stor gjenkjennelsesverdi for meg. Hun nikket og sa, ja, jeg kan sjønne det.
Etterpå lurer jeg på om hun trodde jeg snakket om Kristian. Han kunne sunget denne til meg, det er åpenbart. Sangen handler om skyldfølelsen, den grenseløse skyldfølelsen, basert på mistanken om at dette kjærlighetsforholdet aldri ville vært inngått hvis motparten hadde visst om det mørket som lå i fremtiden. Sangen handler om at det, i de mørkeste periodene, ikke er noe igjen av kjærligheten som var utgangspunktet, bortsett fra skyggeaktige spøkelser som hvisker minner om at dette har vært fint. Hun trodde kanskje jeg snakket om Kristian, det gjorde jeg ikke. Jeg snakket om hvor glad jeg var i henne.



Den siste, den jeg oppdaget relativt nylig, er en coverversjon. Caleb Hyles' cover av Imagine Dragons' Demons er et av de få eksemplene der coveren utkonkurrerer originalen, får frem enda mer av sårheten i teksten. Min venn Jo ville kalt det "å hente frem stillheten i sangen". Sangen skildrer så fint ønsket om å beskytte, og om det store motet som skal til for å åpne seg, dele av dette mørket, fortelle om egne demoner. Dette som er så mørkt og fælt, du vil jo ikke dele dette med noen du er glad i! Og vil de bli hvis de får vite hvordan det ser ut under overflaten? Vil de hjelpe deg å bære bagasjen din? Og Caleb Hyles, hvis du kan overse vrælingen hans på slutten av hver video, er magisk foran mikrofonen.






Alle disse sangene kan jeg identifisere meg med. En handler om Solstrålen, en om Kjæresten, og en om livet generelt. Alle handler om meg.

Friday, July 15, 2016

Det finnes de regnskurene som påvirker...

... musikksmaken din i årevis etterpå.

Første gang jeg for alvor hørte gjennom "Daugava"albumet til Lars Winnerbäck, var på en blåbærtur i Trondheimsmarka. Jeg hadde gått langt, jeg var midt i skogen, da himmelen åpnet seg. Det bøttet ned. Brillene dugget så jeg nesten ikke kunne se mer, jeg måtte ta dem av og myse mot bærene. Og i ørene hørte jeg "Jag har väntat på ett regn".



blåbærrenner under neglene

En av de tingene som forsvant i sorgen, var evnen til å meditere. Jeg mener den vestlige, hektiske og norske meditasjonen: sølvpuss og bærplukking. Jeg har alltid funnet stor glede i å pusse sølv, eller plukke bær, og det handler om det samme. Ja, det er to vidt forskjellige ting. Det ene tilfredsstiller kråken i meg, hun som liker at det er blankt og glatt. Det andre forer samleren i meg, hun som vil sørge for at vintermatskapet er fullt av spiselige ting i desember. Men begge gjøremål har noe felles: Jeg finner roen i dem. Jeg synker inn i meg selv. Hendene mine og øynene mine begynner metodisk å samarbeide, mens jeg lar tankene vandre fritt. Det kan gå mange timer på et blunk, jeg gjør ingenting annet enn å plukke, plukke full korg, pusse, pusse blankt. Det er den samme freden i begge handlingene, og jeg kan holde på i evigheter, jeg blir aldri lei. Ble aldri lei, i alle fall.

For så kom sorgen. Og den første høsten oppdaget jeg at jeg ikke følte noe slags behov for å plukke bær. Akkurat den høsten var det masse, men jeg plukket ikke ett bringebær likevel. Der det vanligvis reiste seg et sug i meg ved synet av fulle bærbusker, kunne jeg nå trekke på skuldrene og bare gå videre. "Det kommer kanskje tilbake neste år" tenkte jeg, men neste sensommer var det samme: og sommeren etter der. Ja, selv i fjor, når jeg hadde møtt Kjæresten og livet så lyst ut, selv da gikk jeg forbi bærbuskene uten et hint av engasjement. Da regnet jeg med at jeg var ferdig med bærplukking, det kom ikke tilbake.

Ikke før i år. Ikke før Kjæresten forteller om bærbuskene rundt barndomshjemmet, og jeg kjenner i brystet et suuuuuug, ikke så sterkt, men nok til at jeg kjenner det i brystet: bær!

Så jeg går turer med hunden og plukker bær. Mørkelilla fingre, blåbærblå renner under neglene. En boks full av blåbær, munnen full av de små, sure bringebærene som er kommet så langt. Kjæresten skulle bare visst i hvor stor grad det kjennes som om han vekker opp en Lazarusina.



Wednesday, July 13, 2016

feriefluktrute for en litteraturviter

Å være i Bergen, selv når jeg bor hos Kjæresten, er komplisert. Det er ti år siden jeg flyttet fra byen. Ti år, en tredjedel av livet mitt. Dette er første gang siden høsten 2006 at jeg i det hele tatt vurderer muligheten for å bo i Bergen igjen, og det er bare fordi jeg kan bo hos Kjæresten. Hvis jeg kunne ville jeg aldri flytte meg fra en sofakrok og en Kjæreste som spiller Witcher 3. I det øyeblikket jeg går ut av døren, treffer andre mennesker (les: familie) blir ting vanskelig, spesielt fordi alt er stille. Familien er like dysfunksjonell som alltid, og ingen snakker om det ansikt til ansikt (selv om mye blir sagt bakenfor.)

Å forlate denne stuen gir meg vondt i magen, og jeg tar meg selv i å ty til gamle strategier. I går kveld la jeg planer for denne dagens usynlige konfrontasjoner, og i planleggingen slo det meg hvor veldig quixotisk strategiene mine er. Dette, kjære deg, er et forsvar for Don Quixote.

Don Quixote er en latterlig karakter. Han er hovedperson i nettopp romanen Don Quixote, en roman om lavadelsmannen Quixote som blir gal. Hva blir han gal av? Jo, han leser. Og hva leser han? Jo, han leser ridderromaner. Romanene gjør så sterkt inntrykk på ham at han får det for seg at han er en ridder selv, og som ridder må han ut og redde jomfruer i nød. Bildet av den gale ridderen som rir rundt på et muldyr mens han angriper vindmøller er blitt et tidløst symbol på det å kjempe meningsløse kamper, kamper som er tapt på forhånd. Lavadelsmannen mister evnen til å skille mellom fiksjon og virkelighet, og stadig mer av virkeligheten forvrenges til å likne urealistiske, oppdiktede scenarioer. Don Quixote angriper vindmøller fordi han ser dem som kjemper. Han ser muldyret sitt som en staselig hest, fordi det er det ridderne i romanene har. Han lover hjelperen sin store verdier, skjønt leseren skjønner at dette er fiktive verdier som bare finnes i bøkene han har lest. Det spørs om ikke jomfruen i nød egenltig er en vanlig jente, hvis hun i det hele tatt finnes. Men jomfruen i romanene finnes, og hesten er alltid staselig, og ridderens motstandere er alltid formidable, og Don Quixote har lært å løse problemer av å lese ridderromaner. Da må problemene likne ridderromanenes problemer.
 Det er stor, tung murstein skrevet fra 1605 til 1615, og den bærer den preg av å være fire hundre år gammel. Jeg tviler på at mange utenfor litteraturviterkretser leser den i sin helhet. Men karakteren Don Quixote! Han er kjent, langt utenfor elitistiske litteraturviteres vennegjenger. I ettertid er det blitt en populærkulturell bautastein: vi finner variasjoner av konseptet hos utallige forfattere. Jeg kan nevne Austen, Flaubert, Dostojevski, Graham Greene, John Irving og Salman Rushdie... Kommer du over en "forlest karakter" har hen røtter til Cervantes' firehundreårige karakter. Han er så innflytelsesrik at han har gitt navn til et eget uttrykk. Når noen forklarer og skaper mening i sitt eget liv ved hjelp av fiktive historier, når noen i et forsøk på å håndtere virkeligheten ser den for seg som om den skulle vært oppdiktet, da tyr en til "quixotiske" metoder. Og her er vi fremme ved poenget mitt.

Jeg har alltid likt å gjøre om episoder i livet mitt til fortellinger med begynnelse, midtdel og slutt. Jeg romantiserer vennskapene og relasjonene mine til de likner hovedmotiver i romanene jeg har lest. Dette er en ufarlig, underholdende strategi som gjør livet mitt mer oversiktelig, først og fremst mer spennende. Men når jeg skal være i Bergen over lengre tid, og når det blir så anspent mellom meg og familien som det fort blir, da blir det en fluktrute. Da skaper jeg ikke lenger historier av virkelige hendelser, der det eneste jeg gjør er å strukturere dem som narrativer. Som fluktrute innebærer det mye mer eventyr. Jeg leker.

Jeg skaper meg karakterer, og de er som regel bygget på karakterer jeg har lest om. Mange er bygget på karakterer av Astrid Lindgren, og særlig en krysning mellom Malin (fra Saltkråkan) og Alva (fra Madicken). Nå, inspirert av Pratchett og Roald Dahl, heller jeg mot en krysning av Tiffany Aching (fra the Wee Free Men) og Miss Honey (fra Matilda). Jeg kler på meg disse karakterene som en rustning før jeg går ut. Så lenge jeg har denne rustningen på, er jeg ridderen Don Quixote: det er vanskelig å forholde meg til den virkelige verden så lenge den er på. For å få det til, for å få beskyttelsen det gir, er jeg nødt til å gå helt inn i rollen. Jeg kan ikke, eller, det er vanskelig, å forholde seg til venner og Kjæresten når rustningen er på, for jeg må tro på min egen lek. Det er en form for frivillig galskap som lindrer alle små og store stikk, men den separerer meg fra alt jeg tenker på som "mitt egentlige liv". Det har fungert helt fint så lenge jeg bodde langt unna. Hvis jeg flytter tilbake, derimot? Jeg tenkte at så lenge jeg bodde hos Kjæresten ville det gå fint. Nå tror jeg kanskje jeg skal finne alternative fluktruter, for jeg har en følelse av at det å ha quixotiske fluktruter som separerer meg fra virkelighet og forstand ikke er lurt å ha som hverdagsstrategi. Som ferieløsning er det helt ypperlig, men en har ikke lyst til å være Don Quixote på heltid.


Saturday, April 9, 2016

Kvinne, Clue din kropp!



Jeg så ferdig siste sesong av "Orange is the New Black" for noen uker siden. En scene der festet seg i meg. Noen av de innsatte kvinnene hadde en diskusjon om underlivet sitt, og det kom frem at flere av kvinnene rett og slett ikke visste hvordan deres eget underliv så ut. De hadde aldri sett et kvinnelig kjønnsorgan, hadde aldri lært skikkelig om sin egen kropp. Det er selvsagt transen som kan fortelle dem at de har tre åpninger og hva de tre er til, og det er hun som låner bort et speil slik at de kan se selv. I hele episoden skrever kvinnene over et lommespeil, mens de i godt voksen alder oppdager hvordan deres egne kropper ser ut.

Når du tenker på hvor nøye og vitenskapelig seksualundervisningen i USA er i enkelte stater, tror jeg faktisk dette er en troverdig scene, og det er litt skremmende. Selv vokste jeg opp i Norge, med en litt grundigere seksualundervisning på skolen, men vel så viktig var det at jeg vokste opp med en feministmamma. Jeg ble faktisk gitt et speil og fikk beskjed om å bli kjent med kroppen min, ganske tidlig.

Jeg sto over speilet og tenkte noe sånt som "herregud, så stygt." Det har jeg aldri sagt til noen, mest av alt fordi jeg utmerket godt skjønte at jeg trengte å lære om min egen kropp. Det er ikke uten grunn at håndboken "Kvinde, kend din krop" som kom ut i Danmark i 1975, boken som for første gang ga ut allmenninformasjon om nettopp kvinnekroppen, i dag kalles en feministbibel. Og egentlig er det ganske absurd - og ikke minst betegnende på det patriakalske samfunnet - at ikke kvinner lærer mer om kroppen sin. Hvor viktig det er, dette med å kjenne sin egen kropp, har jeg skjønt mye mer etter at jeg fikk en smart telefon. For en ting er å vite hvordan kjønnsorganet ditt ser ut, ikke slik det fremstilles i glattbarbert glanspapirversjon, men i blodig virkelighet. Men kroppene våre! De menstruerende kroppene våre, de gjennomgår hormonelle forandringer hver bidige måned. Jeg vet ikke med deg, du kvinnelige, menstruerende leser, men hadde du grundig seksualundervisning som omhandlet hvordan menstruasjonen påvirket kroppen din, utover krampene i livmoren din?

Lærte du om hvordan menstruasjonssyklusen din, ikke bare de dagene du blør, men hele syklusen, kan påvirke ikke bare humøret ditt, men fordøyelsen din, energinivået ditt, søvnmønsteret ditt, sexlysten din, blant andre ting? Hver eneste måned? I mitt tilfelle tror jeg det ble nevnt at det kan påvirke humøret ditt, PMS er mildt sagt ganske kjent. Faktisk gjelder det omtrent 80 % av alle kvinner, ifølge Norsk Helseinformatikk. Krampene var nesten selvforklarende, og kvisene uungåelige. Men resten?

Da jeg fikk smarttelefon var det en ting jeg visste at jeg skulle ha. Jeg skulle ha en "Period Tracker", en app som kunne hjelpe meg å holde oversikt over syklusen min. Første gang jeg hørte om denne typen app var på et busstopp i Oslo, en av mine beste venner hadde vært på besøk og hun fortalte meg at hun hadde kontroll på pms-dagene sine på denne måten. Muligheten for det var et av de sterkeste argumentene for en smarttelefon jeg hadde hørt, parallelt med muligheten for GPS. Nå hadde jeg sjansen, og etter tips falt jeg på appen Clue. I løpet av noen timer var jeg falt for den også. Fullstendig. Den er fantastisk, på så mange måter.

Designet først, for det er minst viktig: Den har nøytrale symboler som gjør at jeg slipper blomster, bier og rosa, kvalmt prinsesseføleri. Designet her er nøkternt og kunnskapsorientert, men med humoristiske vinklinger .

Det er viktigere hva denne appen kan gjøre for min kjennskap til egen kropp. Den hjelper meg til å få en slags oversikt, den beregner syklusen min for meg slik at jeg kan vite litt mer om hva jeg kan vente meg av kroppen min neste uke. Hadde jeg villet, kunne jeg brukt den til å planlegge graviditet. Ikke at det er så relevant for meg, men jeg har bruk for det den kan fortelle meg. Nesten like viktig som at den kan si "Nå blir du høyst sannsynlig lei deg, engstelig og utslitt et par dager" eller "husk å pakke med deg menskoppen din i dag" og dermed gjøre livet mitt ganske mye lettere, har akkurat denne appen også store mengder informasjon. For hvert spørsmål den stiller meg, kan jeg også få vite hvorfor den spør meg om fordøyelsen min, energinivået mitt, hvor sosial jeg kjenner meg akkurat i dag. Den forklarer med enkle ord hvilke stoffer som påvirker hvilke ting i kroppen min, hva som skjer og hva jeg kan gjøre for å minske eventuelle plager. "Your body is not a clock!" formaner den meg også om, slik at jeg ikke skal ta all informasjonen som en standardoppskrift, men snarere bli kjent med meg selv.

Hver gang jeg skriver inn dagens informasjon om kroppen min, blir jeg slått av hvor viktig dette er. Alle menstruerende kvinner burde gjøre dette, for det gir grunnleggende kunnskaper om kvinnekroppen. Jenter burde lære å se etter dette, få en Clue-konto, eller tilsvarende, den dagen de får sin første menstruasjon. På fire måneder har Clue gitt meg mer kunnskap om min egen kropp enn jeg har fått i hele mitt voksne liv.



Wednesday, February 10, 2016

Hunden sprinter til badet hver gang

Jeg har alltid likt å vaske klær. I vaskemaskin, vel og merke. Kanskje er det fordi jeg liker hvordan klærne ryddes i bunker, for så å la teknologien ta over. Kanskje er det fordi jeg har minner fra barndommen, min mor som nynnet mens hun la sammen klær, mens vaskemaskinen dunket rytmisk godnattmusikk i bakgrunnen. Kanskje er det genetisk, for så vidt jeg har skjønt liker hun også å vaske klær.

Men for snart tre uker siden sa vaskemaskinen min stopp. Det vil si, den sa ikke så mye stopp, som den begynte å lukte. Midt i søndagsvasken, med alle mine svarte klær i magen, begynte den å utsondre en mindre delikat lukt av brent gummi og metall. Temperaturen steg, både hos den og hos meg, som ble kjempenervøs. Maskinen brenner! (Det gjorde den ikke, men den luktet sånn.) Jeg så for meg det ene skrekkscenarioet etter det andre, sinte huseiere og et forkullet bad og strømmen gått i hele det pene nabolaget jeg bor i. Med litt hjelp fikk jeg tømt maskinen for vann og klær, og deretter ble badet mitt stående til lufting. Jeg ble lovet ny vaskemaskin.

Det gikk to uker. Klærne mine begynte å hope seg opp, for det gjør de når det går to uker uten at du får vasket klær, spesielt når du ikke var ferdig med vasken fra forrige gang. Jeg fant frem klær som ellers ikke egner seg for januar. Og så: huseierne kom bærende med vaskemaskin. 
Som erfaren, blakk student har jeg selvsagt opplevd dette før, dette at jeg har leid en hybel med en gammel, trøtt vaskemaskin som til slutt sluttet å virke. Den gangen fikk jeg huseiernes gamle vaskemaskin, og den skurret og knakte seg gjennom resten av leieperioden. Men den vaskemaskinen jeg fikk nå! Dere skal se! Bokstavelig talt, dere må se dette.

Dette er en ny, fancy maskin. Jeg har aldri hatt en så fancy vaskemaskin før. Jeg liker den, men hunden elsker den. For hunden elsker alle tekniske ting som lager litt lyd, det være seg barbermaskin, videokamera eller telefoner. Så da kan dere forestille dere reaksjonen på den nye vaskemaskinens varsel hver gang en vask er ferdig:




Friday, January 22, 2016

Et liv med tatouazophobia

Det har et navn! Kjæresten gir meg så mye kjærlighet, men av og til gir han meg språk også. Som samtalen der jeg får ord å sette på min barndoms... nei, mitt livs store angst. Jeg har vel i underbevisstheten skjønt at det er en fobi jeg har, men ved å lære ordet tatouazophobia kunne jeg oppdage at mine reaksjoner faktisk har selskap av andres.

Se dette for deg, kjære leser: Engeline, fire eller fem år. Jeg har kort, lyst hår og skrå melketenner. Jeg er ikke en gang blitt storesøster ennå, tenk det! Hvordan fikk jeg vite om dette fenomenet som skal til å skremme meg sånn? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke huske situasjonen hvor jeg fikk vite at det fantes. Så jeg noen med tegninger på armen, spurte jeg moren min om en forklaring? Fortalte noen meg at det gikk an å risse inn tegninger og mønstre i huden som aldri gikk bort igjen? Aldri. Det var mulig å male ting på huden, på en magisk voksenmåte, og det ville aldri, aldri, aldri gå vekk, uansett hvor mye du vasket eller skrubbet eller skrapte. Det var evig. Og dette var det mest forferdelige som fantes i hele verden, kanskje bortsett fra dødsstraff.

En ting er at jeg ble redd der og da. Men angsten ga seg ikke. I kroppen min vokste det frem en kjempeskrekk. Særlig ille var det når jeg skulle legge meg, når lyset var slukket og mamma hadde sagt god natt: da kom de. De store, navnløse de kom med nåler, og i nålene var det maling, og hvis de stakk meg ville det aldri gå bort. Jeg kunne aldri angre meg, og hvis de tvang meg ville jeg være merket for alltid. Jeg kunne finne på å krype under dynen og gråte av angst. 
Visste jeg at det var irrasjonelt å være redd for navnløse "de", som skulle tvangstatovere meg? Så klart. Selv fire år gamle meg visste, et sted i hodet, at jeg aldri ville bli tatovert med mindre jeg ville (og det ville jeg ikke, aldri, aldri, aldri.). Men skrekkbildet var der likevel, som angsten for et spøkelse under sengen. Og angsten gjaldt ikke meg alene, for hva med de som frivillig tatoverte seg? Hva med dem, hvis de angret seg? Det verket i meg ved tanken på at noen kunne ha fått evige ting på huden, og så en dag kanskje angret seg og det var for sent å gjøre noe med. Det var evig, uforanderlig, og det var uutholdelig. Bare tanken ga meg klump i magen og vondt i halsen.

Jeg husker det som søvnløse netter der jeg vred på meg og var forferdelig redd, og fordi det var så irrasjonelt var det også helt umulig å få bukt med. Og ikke kunne jeg enkelt fortelle noen om det heller.
Det var min mor som kom med en løsning. Hun hørte meg gråte og kom for å inspisere.
"Hva er det, ungen min?" sa mammaen min.
"Jeg er redd! Tenk hvis noen tatoverer meg, og det går aldri bort! Tenk hvis noen tatoverer seg og angrer seg og det går aldri bort!"
"Men", sa mammaen min. "Det finnes en måte. Du vet at jeg har fjernet en føflekk her?" Ja, jeg visste det. Hun har et lite arr. "Hvis tatoveringen er liten, går det an å fjerne den på samme måte som føflekken" sa mammaen min.
Og med de ordene var det som om litt av knuten i meg løste seg opp. Det var ikke fullt så endelig likevel, det gikk an å angre seg. Kanskje fikk personen små, rosa arr, men selve tegningen var borte for godt. Jeg kunne leve i en verden hvor tatoveringer kunne fjernes med makt.
Etter det brukte jeg dette som våpen: hver gang skrekken kom over meg, holdt jeg fast i tanken på at en kunne operere tatoveringer bort. Hvis noen tvangstatoverte meg i mine skrekktanker, så fjernet jeg den hos legen etterpå. Jeg nektet meg selv å tenke på hva som ville skje hvis tatoveringen var for stor.

Det er synd å si at jeg vokste det av meg, for det gjorde jeg ikke. Jeg fikk kontroll, ja. Synet av andres tatoveringer kan fremdeles gi meg ubehag, men ikke mer enn at jeg kan dekke over det.Folk er jo stolte av tatoveringene sine, hvordan kan jeg da vise at det fyller meg med redsel? Det er jo kule folk jeg kjenner, og de har ønsket dette permanente, dette som for meg er avsindig skremmende. Noen har til og med jobbet i årevis med sine tatoveringer, bygget dem opp. Jeg har lært meg til å ikke tenke over det når jeg treffer dem, lært meg til å skru av den delen av meg som grøsser dypt og inderlig. I en periode vurderte jeg til og med å skaffe meg en tatovering, en bitteliten en, ved håndleddet. Det var litt på grunn av budskapet og litt fordi jeg ville vise meg selv at jeg var over dette ubegripelige ubehaget. Jeg skrev "S E P"  akkurat ved skjorteermet og tenkte at det sikkert hadde vært kult å... ha... ha det so... men nei. Så snart jeg hadde tenkt tanken, var jeg småkvalm og jeg hadde lyst til å gå på et bad og skrubbe huden min rå og rosa for å være sikker på at det ikke var noe der. Det kan være så kult motiv det bare vil, det gjør meg kvalm.

Så nå forteller jeg Kjæresten min denne rare angsten, om den gangen jeg var liten og redd for håndtørkere på offentlige toaletter, dødsstraff og tatoveringer. "Det er sikkert en slags fobi", sier jeg, og i løpet av fem sekunder har han gitt meg ordet. Og ordet, gjennom Google, presenterer meg for andre mennesker som har tenkt og følt akkurat det samme som meg. Definisjon: "Frykten for tatoveringer, eller å bli tvangstatovert, der angsten bunner i at det er permanent". En fun fact: Taylor Swift og jeg har tatouazophobia til felles.

Monday, January 11, 2016

En sommerkveld i 2008


Jeg har fått jobb! Jeg har en fantastisk jobb. Jeg leser inn lydbøker, skolemateriell for barneskolen, og jeg nyter det. Det er første gang jeg har en jobb jeg er stolt av, en jobb jeg finner mening i. Og denne kvelden er det sommeravslutning. De fleste kollegaene tar sommerferie. Ikke jeg, så klart. Jeg er student og har tenkt å jobbe i alle fall noen timer denne sommeren. Men selv oss innlesere, noen av oss kveldsarbeidere som kommer rett etter forelesninger, er invitert til grillfest. Noen har svære griller og enorme mengder fantastisk grillmat. Det lukter grillmat over hele plassen.

Jeg sitter sammen med noen av de nærmeste kollegaene, de som leser inn andre skolebøker parallelt med meg. Ved siden av oss igjen sitter to veldig beduggede kvinner som, når de oppdager at jeg er fra Bergen, forteller høylytt og langdrygt at det verste de vet er bergensere som ønsker dem "god morgen". (Gjett om de hadde fylleangst dagen etter.) Fylleangst har jeg også, enda det er ren brus i glasset mitt. Det er egentlig forferdelig skummelt å være her, det var så vidt jeg våget. Fremmede mennesker, store alkoholmengder, lille meg? Men dette er en sånn sommerkveld i juni der det allerede har rukket å bli litt varmt, selv i trøndelag. Det er virkelig sommer, jeg kjenner det i kroppen. Det er en sånn junikveld der ting er fint. Sosial angst og rusrelaterte traumer be damned: jobben er fantastisk, og det er sommeravslutning!

Sjefen min er der også. Og sjefen min er noe av det kuleste jeg vet. Hun er småbarnsmamma, hun har rå sans for humor og hun kan alt som er verdt å vite om god musikk. Hun er mer enn god på litteratur (bare se her!) og desidert byens beste DJ, god nok til at selv mine venner visste hvem hun var lenge før jeg fikk jobben. Hun styrer selvsagt spillelisten denne sommerkvelden.

Hun forteller anekdoter om konserter hun har vært på, og musikken er sommerlig og varm. Så setter hun på en sang som jeg hadde glemt.

Husk dette: jeg er knapt fylt 21. Min musikkverden er fremdeles ikke fullt utviklet, men den vokser denne kvelden. For hun setter på Life on Mars med David Bowie, og mens musikken fyller luften fylles jeg av minner. Små minner. Ordløse minner. Radiominner, navnløse barndomsminner, øyeblikk jeg ikke kan fange, men som jeg husker nå. Rundt meg snakker alle om at Hunky Dory er et fantastisk album, men jeg er litt fortapt i egen verden disse tre minuttene. Ingen legger merke til at hjertet mitt er i klem. Jeg hadde glemt hvor fin den sangen var, men nå husker jeg det og jeg vet at etter i kveld vil den nok for alltid være en sommersang for meg.

Jeg hadde strengt talt glemt hele David Bowie, men nå husker jeg. Og jeg graver frem gamle plater. Rett skal være rett, jeg ripper mange fra byens bibliotek. Dette er en varm, solrik og ganske ensom sommer. Det er først fem måneder senere at jeg blir erklært alvorlig syk, men de nærmeste vennene mine ser tegn allerede nå. Jeg treffer nesten ingen andre, men på gode dager jobber jeg og går lange turer i solskinnet. Jeg hører David Bowie i øretelefoner mens jeg går, og mens jeg sitter på bussen til og fra jobb. Som den bergenseren jeg er, er dette den mest solfylte sommeren jeg har hatt siden jeg var ti.

Sjefen min vet neppe hva hun satt i gang den sommerkvelden. Hvordan kan hun vite at min mor og jeg spilte Bowie rundt midnatt på en europeisk motorvei, nettopp når vi nesten kolliderer og jeg tror vi skal dø? På grunn av den sommerkvelden i 2008. David Bowie er en sånn legende at det er pinlig å huske en tid der han ikke gjorde seg bemerket i  spillelisten, men det gjorde han ikke før denne sommerkvelden.


Saturday, January 9, 2016

Femten år med klatring

Jeg overrasket meg selv i romjulen. Jeg kjente nemlig på klasseskiller, sterkere enn jeg har gjort på mange år. Det var ubehagelig, det var interessant, det var lærerikt. Det var tankevekkende.


Min første refleksjon over klasseskiller hadde jeg da jeg var elleve og fikk venner "rett over veien". Jeg fikk venner som bodde i kommunalboligene. Frem til da hadde jeg aldri tenkt over boligforskjeller, og hva de hadde å si for vår plass i verden. Noen venner hadde store hus, noen hadde små hus, en av mine tanter var alenemor i liten leilighet, mens jeg bodde i et forfallent rekkehus som var noe midt i mellom. Først da jeg var elleve hadde jeg et klart øyeblikk der jeg så en helhet, et forhold. Det gjorde meg mer samfunnsbevisst, men jeg var i grunnen ganske fornøyd med min plass i verden. Jeg var komfortabel med å bo på den "riktige siden av veien", som både var en fysisk vei og en sosial strek mellom kommunalboliger og privatboliger. Jeg var også komfortabel med at huset mitt var slitt og trekkfullt, det sørget for at jeg slapp unna skam over å ha mer enn mine venner. Jeg trengte ingen skam for min plass i verden, for jeg var verken nederst eller spesielt høyt oppe på den sosiale, økonomiske rangstigen.


Skammen kom først snikende tre år senere, da jeg møtte en Solstråle og jeg så kontrastene mellom meg og den øvre middelklassen. Jeg så forskjellene i kjøleskapsutvalget. Jeg så hvordan veggmalingen flasset hos meg, med så dårlig isolerte vegger at soverommet mitt var ubeboelig på vinterstid. Jeg så hvordan Solstrålen min fikk klær i hverdagen, mens jeg fikk dem til bursdagen. Det var hundrevis av små ting, og selv når jeg skjønte at også hun spiste syltetøy på brødskiven, var det likevel ikke til å komme utenom at vi beveget oss i to forskjellige økonomier. Det var ikke like innlysende og skrikende som hvis jeg hadde bodd "over veien", men det var synlig. I dypet av min sjel skjønte jeg hvorfor foreldrene hennes var litt skeptiske til meg. Jeg skjønte at de var redd jeg skulle transformere henne til en fattig, lesbisk kommunist, og jeg skjønte hvorfor de syntes det ville være fælt. De hadde rett, det ville være fælt hvis jeg trakk henne ned. Jeg skammet meg litt over at rommet mitt var så kaldt og kjøleskapet så magert, men det var ikke noe jeg noensinne innrømmet for noen. Det inkluderte meg selv. Jeg vet ikke om hun kjente på det samme ubehaget, for det spurte jeg aldri om. Vi har alltid vært flinke til å snakke oss rundt enkelte sannheter. Noe av det vanskeligste ved dette temaet, er at skammen går begge veier. I Norge er det ikke lov å se klasseskiller. Det er ikke bare tabu å være fattig, det er tabu å være moderat velstående. Det er ikke lov å se egen økonomi i forhold til noen andre og oppdage vesensforskjeller, det er skam forbundet ved det å oppdage at du har mer enn andre. Vi ignorerer dette, vi later som om vi ikke ser. Solstrålen og jeg snakket om at jeg ønsket meg dette, at jeg ønsket meg denne middelklassen. Vi snakket om at det ikke var stuerent å ønske seg dette når en var en fattig (ikke lesbisk) kommunist, men vi snakket aldri om at skammen i alle fall for meg ikke bare handlet om politikk, det handlet også om skam over hvor jeg kom fra. Jeg så hvor jeg kom fra og visste at jeg ikke ville dit når jeg ble stor. Jeg ønsket meg økonomisk trygghet, stort kjøleskap, kremhvite vegger og varmekabler på badet.


Klasseskillene ble tydeligere etter hvert som vi ble eldre. Huset mitt forfalt mer, dørhåndtakene falt av. Huset hennes fikk fancy alarm som ble utløst den gangen jeg prøvde å liste meg ned trappen for å hente telefonen. Følelsen av økonomisk separasjon ble en selvfølgelighet, usagt, bortgjemt i brystet mitt. Sammen med angsten for at denne separasjonen en dag ville skille oss, uten at vi merket det. Min angst. Med økonomisk ubalanse kommer det en unektelig maktubalanse, og selv når vi ikke ville vedkjenne det fantes den ubalansen i vennskapet vårt et sted. Det kunne ikke hjelpes for, det var ingenting vi kunne forandre på, så vi har aldri, aldri anerkjent det. Jeg har vært kjemperedd for at jeg en dag skulle våkne opp og oppdage at vi ikke forsto hverandres verden, at jeg en dag skulle våkne opp voksen og innse at jeg ikke hadde klart å gjøre meg verdig en plass i hennes verden. Det ville bli hun som forlot meg, ikke omvendt, og det ville ikke en gang være et frivillig valg hun gjorde.
Men dette vennskapet har vart i femten år, så dette er kvaler jeg er kjent med.Som tenåringer løste Solstrålen og jeg dette ved å konsentrere oss om den sosiale, mentale relasjonen mellom oss. Som voksne har vi fortsatt med akkurat det. Fordi Solstrålen og jeg deler så mye historie, har vi lært å viske ut disse forskjellene så de blir mindre synlige. Vi møtes på steder der skillene er mindre brutalt merkbare. Hun så hjemmet jeg vokste opp i, og fordi det ikke innebar konsekvenser for livet hennes lot vi som om det ikke hadde noen betydning. Det kan hende det har betydning nå, og det har jeg kjent på i julen.
Kjæresten og jeg beveger oss i to forskjellige sirkler. Noe av det er åpenbart: Barneskolebibliotekaren og Advokaten, sant? Men det går dypere enn det, lenger tilbake enn våre yrkesvalg.Det skinner gjennom i hjemmene våre, i valgene våre, i hva vi kan gi og gjøre for hverandre. Kjæresten hører nemlig til på samme sosiale trappetrinn som Solstrålen. Og det gjør ikke jeg, ikke en gang etter at jeg flyttet hjemmefra og ble stor. Jeg er stolt av jobben jeg gjør. Veldig stolt. Men det er et lavtlønnet yrke, med liten stillingsprosent og ingen store karrieremuligheter. I møte med Kjæresten er det uproblematisk, for der er jeg fremdeles meg: den samme som har vært venner med Solstrålen over halve livet. Jeg er trygg på denne personen, jeg liker denne personen. Det jeg ikke er trygg på, er klasseverdien min: I møte med Advokaten ser jeg alt jeg ikke kan bidra med. Nå handler det om meg, om mine valg. Som tenåring var det mine foreldres valg. Nå er det mitt liv, og jeg ser av og til livet mitt med middelklasseøyne og grøsser.

En gammel akademikerraddis som meg kjenner både idéfilosofi og samfunnsanalyse som tar for seg dette her, men tanken på å begrave meg i franske og tyske filosofer er ikke forlokkende. Det vil neppe hjelpe. Jeg vil helst lese Terry Pratchett og Eirin Dahl, begrave meg i eskapisme. Jeg vil tviholde på en overbevisning om at jeg er bra nok i meg selv, og dét kan ingen tungleste filosofer hjelpe meg med.