Sunday, August 30, 2015

Tiltak: taktil tilnærming

Som bibliotekar møter en med jevne mellomrom spørsmål om "det fremtidige bibliotek". Blir biblioteket bokfritt? lurer noen. Hva med alle lesebrett, nettbrett, e-bøker, elektroniske artikler og Googlesøk? Er det plass igjen til den tradisjonelle boken?

Og det er klart, det finnes noen gode argumenter for en papirløs hverdag. Papirløs er et stikkord, for en mer elektronisk lesehverdag vil spare noen skoger. Det er et uomtvistelig faktum at det er lettere å dra på et lesebrett med femti bøker, enn en skolesekk med ti. Du kan ha nok bøker med deg på to ukers sommerferie, og det koster deg tretti gram ekstra i reisebagasjen. Som en venn av meg, ansatt i forlag, kommenterte: noen bøker egner seg best elektronisk, innholdsmessig. E-bøker er miljøvennlige, plassvennlige, reisevennlige og diskré. Du slipper til og med det evige behovet etter en bokhylle til.
Jeg setter pris på en god bokhylle, og hvis jeg besøker noen for første gang er bokhyllen det første jeg ser etter. En kan forstå mye av en person ved å analysere bokhyllen i stuen. Men nei, dette handler ikke om bokhyller, det handler om skolebarn. Det handler om skolebarns mestringsfølelse.

Da jeg begynte som skolebibliotekar, var mine første venner dyslektiske barn. Jeg hadde knapt hatt jobben i en time før elever begynte å titte inn, forsiktige, redde og nysgjerrige. Det er klart, jeg visste ikke at de var dyslektikere. Jeg visste ikke at de aldri før hadde satt sine ben på et bibliotek av egen, fri vilje. Alt jeg så, var nysgjerrige og altfor vaktsomme barn som lurte på hvordan biblioteket ville se ut nå. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette hadde vært et stille, strengt bibliotek hvor mennesker skulle lese, ikke le. Et sånt bibliotekstyre var uaktuelt for meg. Vel var jeg hovedbibliotekar, med fullstendig ansvar for bokbestand, hylleoppsetning, regelverk og pedagogisk opplegg: dette var først og fremst barnas bibliotek. Jeg så disse forsiktige ungene og jeg visste at de måtte komme inn. Disse barna måtte føle seg som hjemme her, ellers ville ikke skolebiblioteket fungere. Og det tidligere regimet hadde vart så lenge og så strengt at endringen måtte skje med en gang, dersom jeg skulle lykkes i å etablere det biblioteket jeg så for meg. Så hvordan gir en barn tilhørighet og eierskap til et skolebibliotek raskest mulig?
En lar dem ta del i arbeidet. 

Alle barna som stakk hodet inn døren min, ble spurt om de ville redde bøker. Det fantes nemlig et enormt hav av bøker med brukket rygg, der limet var gått i oppløsning og sidene falt ut. Det fantes høyt elskede bøker med revne ark. Det fantes bøker med merkelapper som var så slitt at de var gjennomsiktige. Det fantes bøker som helt åpenbart var rett rundt søppelhaugen, men som kanskje kunne overleve et år til hvis den ble bandasjert med lim og teip nå.
Ingen skole har lært meg å reparere bøker, så det kan hende at vi i noen tilfeller gjorde mer skade enn nytte. Det gjorde ingenting, for dette handlet ikke egentlig om å reparere bøker. Det handlet om tilnærming.
Mens vi arbeidet, og det er klart at jeg teipet bøker sammen med barna, snakket vi. Vi samarbeidet, hjalp hverandre, fordelte bøker og arbeidsoppgaver. Av og til snakket vi om bøkene vi reparerte, spesielt hvis vi skulle vurdere hvilken type bok det var og hvorvidt den var dødssyk eller død. Elevene leste bakpå bøkene, bladde i sidene og vurderte aldersgruppe, sjanger, størrelse og vanskelighetsgrad. Noen ganger ble vi enige om at en bok var utdatert, da la vi den til side og jeg kasserte den etterpå. Noen ganger reddet vi en bok som jeg visste at jeg måtte kassere neste måned.
Med jevne mellomrom reddet barna en bok som de etterpå lånte med seg hjem. Noen ganger ble de distrahert fra leken og endte opp med å diskutere i sofaen, og da diskuterte de reparasjon av bøker, utforming av bibliotek og ikke minst hva slags bøker biblioteket manglet. Jeg merket meg alt de sa og gjennomførte ideene deres så sant det var mulig. Det var først etterpå at jeg fikk vite at flere av disse ungene frem til nå hadde erfart bøker som en vanskelig leseutfordring spekket av nederlagsfølelse, og at biblioteket hadde representert en stor samling av disse nederlagene.

Ikke alle barna fikk de samme arbeidsoppgavene. Noen barn ville reparere, noen ville hente og levere bøkene, noen ville stable dem på hyller. I bakgrunnen var jeg med hjelp, veiledning, prat og latter. Felles for alle oppgavene var at de innebar behandling av den fysiske boken. Barna fikk erfare at en bok ikke bare er bokstaver som krøller seg, det er også en fysisk bruksgjenstand.  Det er praktisk talt uungåelig å reparere en bok uten å samtidig få litt lesetrening, men denne er nesten usynlig og sterkt preget av mestringsfølelse. Ved å la barna jobbe taktilt med bøkene, fikk de også et eierforhold til bøkene: den boken hadde de reddet, den boken levde fordi de hadde gjort en innsats.
På denne måten har jeg fått barn som hater lesing til å elske biblioteket. Jeg har fått sinte, små gutter til å krype opp i en sofakrok og lese bok, enda de nekter å røre ved boken i klasserommet. På biblioteket har de nemlig selv hentet denne boken i bokkassen, de har selv stablet og organisert altfor mange bøker i en altfor liten vogn, de har selv levert denne boken på utlånsmaskinen, og veien fra utlånsmaskinen til sofakroken er ganske kort.

Dette er den viktigste grunnen til at jeg synes papirutgaver er viktige. Derfor tror jeg at biblioteket vil fortsette med fysiske bøker. Noen trenger den taktile tilnærmingen, noen trenger å erfare bøker som noe mer enn bilder og bokstaver. Den fysiske boken, med en brukket perm og revne sider, kan være en innfallsvinkel som ufarliggjør og tilgjengeliggjør teksten som står i den. Å ta i selve bøkene, å få stable dem etter størrelse og innhold, kan være det som må til for å få lyst til å lese det som står i den. Dette kan du ikke gjenskape digitalt. I digitale versjoner er faktisk bøker bare tekst, uansett hvor mye en kan endre fonter, skriftstørrelser og linjeavstand. Den fysiske boken er ikke bare dekorativ, den har en uerstattelig bruksverdi.


Tuesday, August 25, 2015

Skriv meg i linjer, ja takk



I dag, gikk jeg rundt og sang Beautiful South. Den rare, engelske popgruppen med den ultrasøte, av og til litt jazzete popstilen og de mørkeste tekstene. Jeg nynnet til "Woman in the Wall", om alkoholikeren som dreper sin kone og murer henne inn i veggen. Jeg spilte "Don't marry her (Fuck me)" og lo når Jacqui Abbot sang "Your socks smell of angels, and your life smells of brie"... paradoksalt nok mens jeg gjorde husarbeid. Og mens Youtube sendte stadig flere sanger til meg, reflekterte over livet. Jeg skal dele en liten funfact om meg.

I dette patriakalske samfunnet vårt skal kvinner være evig tynne, evig vakre, evig unge. Dette siste er viktig: alle skal ha glatt, ung hud. Du kan kjøpe rynkefjerning/utglatting/hudfornyingskremer for millioner. Restylane? Botox? Nivea, L'oreal! Samfunnet har lært meg at jeg skal bekjempe rynker med alt som eksisterer av kosmetikk. Dette vet du, kjære leser, dette vet alle. Og jeg, som den flinke piken jeg er, jeg ser meg selv i speilet på leting etter rynker ofte, som jeg er opplært til. Spesielt nøye ser jeg etter rynker rundt øynene, i krokene der. Jeg ser etter det som kalles smilerynker.

Riktignok føler jeg meg yngre og mer leken enn på lenge, men når jeg ser meg i speilet ser jeg opptakten til de første smilerynkene. De kommer nemlig gjerne omtrent nå, omkring tretti. Jeg ser hvor de vil komme, når jeg smiler kan jeg se sporene de kommer til å følge... og hver eneste gang jeg ser dem, smiler jeg litt bredere. Jeg smiler til rynkene blir synlige. Funfacten er nemlig at jeg alltid har ønsket meg smilerynker.

Smilerynker forteller om liv levd, men det forteller også om hvilken type liv levd: smilerynker heter det fordi du kan tegne opp spor etter smil. De er spor etter humor, spor etter latter. Spor etter vennlige smil du har sendt ut i verden. Tegn på at du har levd, gjort så godt du kunne, lenge nok til at det fikk spor i ansiktet ditt. Jeg har tenkt å være en sånn person som får smilerynker ganske tidlig, fordi hun smiler så ofte. Jeg vil at smilene mine skal være tegnet inn i ansiktet mitt.

 Når jeg hadde sunget "Don't Marry her" og vasket gulvet ferdig, kom "Prettiest Eyes". Denne hadde jeg ikke hørt mye på før, men det kommer jeg til å endre på. Jeg skulle ønske den hadde en annen, mindre cheesy tittel, men cheesy har invadert livet mitt og når sannheten skal frem er det bittelitt velkomment. Ikke minst fordi denne sangen faktisk handler om dette, om verdien av smilerynker. Dette er en kjærlighetserklæring skrevet i smilerynker. Jeg føler meg truffet av begynnelsen:

Line one is the time
That you, you first stayed over at mine
And we drank our first bottle of wine 

...For jeg var der, akkurat der, for en måned siden. Jeg liker tanken på at den kvelden, med den flasken med vin (det kan ha vært Whisky), blir til en linje i ansiktet mitt. EDIT: Gjett hvor den offisielle musikkvideoen er spilt inn! Ja, du gjettet riktig. Portugal.


Sunday, August 23, 2015

"Det blir vanskeligere for hvert år".


Sommeren 2013, tre uker før Kristian døde, snakket vi igjen om valget som skulle skje den høsten. Det var med andre ord med et nødskrik at vi fikk snakket om det forestående valget, nøyaktig slik som vi hadde snakket før hvert eneste valg.

"Det blir vanskeligere for hvert år", sa vi. Så snakket vi om det, en natt den sommen. Og vi fant ut hva det skulle bli, i fellesskap. Det var et vanskelig valg, for i løpet av årene var vi blitt litt mer desillusjonerte, det var ikke mange igjen som vi stolte på. Vi gikk flere runder før vi konkluderte, og så snakket vi om at siden vi nå bodde en halv time unna hverandre, kunne vi forhåndsstemme sammen.

"Det blir vanskeligere for hvert år", ååh, hvor rett det var. En fredag i september stemte jeg alene. Det måtte jo gjøres. Jeg forhåndsstemte i et telt som lå langs veien jeg skulle til jobb. Jeg sto i køen inn og kjente at det raknet. Jeg raknet. Jeg kjente hulk som presset seg frem og nektet å la seg tvinge tilbake, fordi jeg sto der alene og fordi vi skulle stått der sammen. Den stakkers valgfunksjonæren som tok i mot meg ble direkte forskrekket, han prøvde uten særlig hell å roe meg ned. Jeg ser for meg at han i sitt stille sinn tenkte "dette hører ikke inn under arbeidsbeskrivelsen!", der jeg mer eller mindre stavret meg inn i en valgbås, krysset av på konklusjonen vi hadde falt på den sommerkvelden. Jeg stemte for to det året. Dro på jobb som en zombie, så blankt på maskinen og glemte hvordan en gjennomførte elementære rutineoperasjoner. Og siden den dagen har jeg gruet meg, gruet meg, til valget i år. Før forrige valg hadde jeg i det minste noen å snakke med på forhånd, tenkte jeg. Det blir vanskeligere for hvert år, men det hjelper litt å ha noen å lufte tankene med, og i noen situasjoner er det store tomrommet, det store gapet, mer merkbart enn ellers.

I år, ved årets valg, ringer jeg til noen andre. Det betyr også at jeg har noen andre jeg kan ringe til, jeg kjenner meg litt mindre alene enn jeg gjorde den septemberdagen. Jeg har valgsamtaler med andre mennesker, samtaler som riktignok skiller seg litt fra de jeg pleide å ha. De er krydret av at samtalepartnerne mine og jeg utgjør et vendiagram: vi har noen felles referanser, mye kunnskap som er relevant og likevel akkurat utenfor vår horisont. Jeg lar livet og det ukjente området i vendiagrammet drive meg i den retningen det vil, for jeg tror jeg er på en god bølge. Jeg tror nemlig at kanskje, kanskje det kommer et år der valget er lettere enn det forrige.

Saturday, August 22, 2015

En helt vanlig fredagskveld


 Pirater! Kraken! Havfruer! Dansing og fiolin, storm, eventyr. Tenk å ha en kjæreste som deler dette en fredagskveld. 



Sunday, August 16, 2015

Ting jeg liker

Denne sensommeren oppdager jeg ting jeg liker.

Det er få ting i verden jeg liker så godt som når jeg sitter med et annet menneske, gjerne så tett inntil som de sosiale normene tillater, og plutselig sier den andre noe du hadde tenkt å si. Plutselig viser det seg at du og den andre har begynt å se akkurat den samme tvserien på omtrent akkurat samme tidspunkt og er kommet omtrent akkurat like langt, og trass i at ingen av dere har nevnt det for den andre har begge tenkt "dette vil jeg dele med XX". Så når en part trekker frem tvserien og skal til å fortelle hvor bra den er, brister en ut i latter og ender opp med å snakke i stedet. Eller når noen sier "den sangen... litt obskur, nesten ingen har hørt om den, du har sikkert ikke..." og jeg kan si: "den sangen står på spillelisten min, på grunn av deg. Har du hørt den?".  Det er sånt jeg liker usedvanlig godt.

Og jeg liker lydspor. Selvironiske, muntre lydspor som kler livet en lever. Uhøytidelig. Spesielt godt liker jeg det når sangene på dette lydsporet er preget av romantiske nattønskesanger fremfor mørk poesi om smerte. Si hva du vil om musikalske kvaliteter, hvis jeg får velge et soundtrack til mitt liv, vil jeg heller ha Billy Joel enn Johnny Cash. For jeg liker å ligge våken en sen, sen lørdagsnatt og høre på naboens dundrende høyttaleranlegg, (og i Bærum kommune er det virkelig dundrende konsertlydnivå, i partytelt) sammen med noen. Jeg liker å le av nittitallsslagerne som vi begge gjenkjenner før den første tonen er over. Jeg liker at vi er begge legger ned veto mot å legge til Whitney Houston på lydsporet over vårt liv. Med vekt på vårt.

Jeg liker følelsen av å gå gjennom en sensommerskog på østlandet, nede ved en kyststripe, og kjenne lukten av saltvann og høre bølgeskvulp, og det er den norske versjonen av en Portugalferie. Jeg liker lukten av varm jord og smaken av de få, sure bringebærene denne kalde sommeren har frembragt. Vi kunne spøkt om portugisiske badestrender, der kalde berlinerboller tydeligvis er en greie. Vi lo mye av dette for noen uker siden: på en solrik badestrand utenfor Lisboa kan du få kjøpt berlinerboller av små, tykke menn som synger og bærer rundt på en enorm kjøleeske full. Gir ikke tretti varmegrader, skyfri himmel og hvit sand deg enormt lyst på bolle dyppet i smult? Men nei, i dag spiste vi friske bringebær i stedet, og de var sure og små og søte og etterpå fortsatte vi gjennom skogen.
Og jeg liker å møte barn på vei hjem, selv når og kanskje nettopp når jeg vet at ryktet innen i morgen har spredt seg til hundretalls barn i området. Jeg liker at elleveåringene roper ut "er han kjæresten din??" og jeg liker at jeg kan synge ut et "JAAA!", hvorpå barna selvsagt følger opp med "hva heter han??" trass i at vedkommende står hånd i hånd med meg. Jeg liker at han svarer på spørsmålet, før vi går hjem og lukker døren bak oss.

En sensommerhelg i august som inneholder alt dette og mer er ganske fint, synes jeg.

Monday, August 10, 2015

Et skuespill i to akter

akt 1

[siste dag på jobb før sommerferien. Engeline pakker sammen sakene sine og gjør seg klar til å låse døren. Hun drar på beina. Glemmer noe, må snu og hente det. Hater tanken på å ikke skulle hit igjen i morgen. Møter på en kollega utenfor døren]

Kollega: Hei! Klar for ferie nå?

Engeline: nei, ikke egentlig. Det er jo så lang ferie, og jobben er det beste ved livet mitt for tiden! Jeg liker så godt at det er forutsigbart og regelmessig, og jeg blir så glad av å være her. Ferien varer jo i nesten to måneder, hva skal jeg egentlig bruke tiden til? Det er den første ferien jeg har hatt, den første virkelige ferien der jeg verken har eksamener jeg må lese til, sommerjobber å gå til eller sommerjobber å være arbeidsledige fra, på mange år. Jeg er ute av trening. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fylle ukene, og jeg føler at jeg burde fylle dem med noe meningsfylt. Jeg hater tanken på to måneders lediggang, men det er så mye tid at det blir vanskelig å velge. Jeg vil at denne ferien skal bety noe, men så langt vet jeg bare at jeg skal på en sprø biltur gjennom Europa, og det tar maks en uke. Utenom det? Ingen anelse. Hvor skal jeg være, hva skal jeg gjøre? Det er fint med en ukes ferie her og der, selv om det også får meg litt ute av rytmen. Men to måneder?

Kollega.: jeg kjenner til det, det er fint med noe trygt og kjent. Men Santiago de Compostela, da! Det blir vel fint?

Engeline: [litt nølende] Jooooo, jo, det tror jeg. [mumler] Hvis jeg overlever bilturen frem. [sier med vanlig stemme] Det kan jo hende det dukker opp noe, det pleier jo som regel det. Men det skal bli fint å komme tilbake på jobb, det skal det!

[TEPPEFALL]

akt 2

[Engeline gjør seg klar for å begynne på jobb igjen. Hun har hatt ferie: hun har reist masse, hun har gjort ting hun egentlig aldri gjør, truffet mennesker hun ikke trodde at fantes og alt har ført til at hun kjenner seg lykkelig. Ferien er over, og den var kanskje lang, men det kjennes som om den var et varmt blaff av alt godt i verden. Og plutselig er fritiden blitt noe mer: for eksempel betyr "ferie" mulighet for mye mer reising og mye mer besøk. Fritiden er plutselig enda finere enn jobben. Og det sier ikke så rent lite.] 

Kollega: Hei! Så kjekt å se deg! [Gir klemmer] Hatt en fin sommer?

Engeline [rødmer! Smiler fjollete] Ja, jooo... Jo... Ja. JAA. Den beste. Den beste ferien. Og nå begynner den beste høsten.[fnis]

[SLUTT. Eller begynnelsen.]

Saturday, August 1, 2015

Vi fanger morild om natten

Det har hendt jevnlig at jeg har sett noe virkelig vakkert, og dette har gjort meg litt trist. Det er litt sørgelig når du går kveldstur med hunden, og naturen rundt er så hjerteskjærende skjønn at du kjenner deg ensom i det. Måneklare netter med speilblankt vann, stille vinterkvelder der snø har lagt seg i fonner av blått lys, solnedganger i hundre nyanser... Det er meningen at du skal ta noen i hånden når du ser dette. Du skal kunne klemme noens hånd og mumle noe som bare en bestemt annen hører. Jeg har altfor ofte gått turen alene.

En av disse tingene som er så vakre at de bør deles, finnes gjengitt i kunst. Morild. På de fineste bildene til Vincent Van Gogh er det tykke lag med klar lakk over det endelige malestrøket. Effekten er at lakken, over tykk, akvamarinblå maling, får det til å se ut som om han har malt ekte morild på lerretet. Det er hårreisende fint. Og akkurat like fint er det langs strandpromenaden i Estoril, Portugal, også. Det er mørkt, mørkt vann og gatelykter som speiler seg. Du trenger ikke å se til casinoet, det kan få blinke i takt med nattklubbmusikken. Se heller ut på hvordan fjærevannet viser nytt strandlandskap, med riller i grå stein og striper i sanden, med smale, hvite dønninger langt der ute hvor havet fremdeles finnes. Se på gjenskinnet fra bålet til de rare wiccafolkene som samles for å feire fullmånen etter mørkets frembrudd. Se på lyktene fra Cascais, fra resturantene rundt, fra bålene, fra de små seilbåtene, som av uvisse grunner bestandig ankrer litt ute fra land... og alt lyset reflekteres mangfoldig av morilden. Der ute skinner havet som et Van Goghmaleri. Og jeg har i hele kveld gått hånd i hånd med noen som forstår. Jeg har aldri vært ensom i skjønnheten, tvert i mot. Denne kveldens nattevandring har ikke vært en ensom affære, det har vært en høyst sosial, nær og kreativ ting. Ikke bare har jeg gått hånd i hånd med noen som kan høre meg mumle... Jeg kan få høre den samme noen når han dikter opp en wiccahistorie med smuglere, politifolk, månen, tidevannet og det tapte Atlantis til meg. Men den historien var bare til meg, den deler jeg ikke bort.