mandag 5. oktober 2015

Hva jeg gjorde i ferien: Skolebibliotekarer i Bærum

Det er en kjennsgjerning at biblioteket må holde tritt med den digitale hverdagen. Sammen med Jana Broz, som for øyeblikket er skolebibliotekar ved Jar skole, har jeg tatt initiativ til en skolebibliotekarblogg. Det var ingen enkel affære.

Det er et ganske merkbart generasjonsskille på tvers av skolebibliotekarene i nettverket vårt. Jeg tror skillet går langs åttitallet et sted, slik at de av oss som er født i løpet av åttitallet tenker annerledes enn de fleste eldre bibliotekarene. Hva bør en vektlegge når en skal organisere bøker på hyllene? Hva er viktig å formidle til elevene våre? Hva er god litteratur? Dette er noen av spørsmålene som med jevne mellomrom dukker opp når alle skolebibliotekarene møtes. Generasjonskløften er så stor at jeg lar meg provosere av og til, fordi deres måte å tenke bibliotek til tider er så radikalt forskjellig fra min. Det kommer frem i det jeg opplever som forakt for barnas leseglede. Populærlitteratur, spesielt i dagboksjangeren, blir degradert fordi eldre damer synes det er for mye banning og negativitet. Der jeg gjenkjenner sjargong, tematikk og brutal ærlighet fra mine egne dagbøker Engeline-ti-år, ser de negative rollemodeller. Jeg går fra møter med den eldre garde og ber om at jeg aldri må glemme hvordan det var å være ti år. Hvem vet, kanskje det var et mildere skoleklima den gang de gikk på skolen? Det vet jeg ingenting om, men jeg vet at det som beskrives i disse bøkene speiler den skolehverdagen jeg hadde. De er ikke umoralske, de er realistiske, og de presenterer denne virkeligheten med mørk humor. Det er med glede at jeg registrerer at Neil Gaiman er på min side.

I alle fall: jeg og Jana hadde en visjon. Vi snakket om muligheter for å promotere skolebibliotekene mer, og Jana og jeg foreslo at vi skulle opprette en blogg som kunne være felles for skolebibliotekene i Bærum. Et sted for bokanmeldelser, små og morsomme fakta, det som måtte falle oss inn. Hovedpoenget vårt var at det skulle være noe som kunne være tilgjengelig for flere, uten at det var avhengig av tilgang til for eksempel itslearning. Vi så for oss et sted hvor besteforeldre kunne søke boktips, et sted for tilfeldig forbipasserende til å lære noe nytt, et sted for å fortelle at det finnes skolebibliotek og et sted hvor erfaringene våre fra forskjellige skoler ble samlet og spredt videre. Kanskje det til og med kunne være et ledd i kampen for gode skolebibliotek? 

Men nei, det var dette med generasjonskløften. Vi møtte en vegg av protester. Var det ikke mye arbeid? (Ikke hvis vi alle, femten bibliotekarer, tok sin bittelille del og skrev fem setninger om en bok de uansett hadde tenkt å anmelde.) Var det ikke farlig? (Hvordan da?) Joo, var det i det hele tatt lov? (To jurister senere: ja. Det er lov. Det er ikke som om vi har tenkt å legge ut privatbilder av barna.) Men var det ikke mye arbeid? (Repeat runde en.)

Etter fem møter med denne diskusjonen, som alltid endte opp med at diskusjonen ble flyttet til neste møte, kom vi til slutt frem til at Jana og jeg skulle begynne på egenhånd. Den eldre garde kunne henge seg på senere, hvis det faktisk viste seg at noen leste den.
Det gjorde jeg og Jana i ferien. Du finner den her. Den er i sin spede startfase, men hvis du, kjære leser, vil gjøre meg en tjeneste og heie frem den nye bibliotekarvinen: ta en tur innom.

5 kommentarer:

  1. Ah, for en flott blogg. Heia, heia dere. :)

    SvarSlett
  2. Jeg føler med deg, den kløften der har jeg også vært borti - og den er nok verre i barneskolen enn hos meg i videregående. Vi måtte dessuten gjennom et web 2.0-kurs for en del år siden (da web 2.0 fortsatt var et hett begrep...) og det hjalp, selv om det nok var traumatisk for enkelte...

    SvarSlett
  3. Jeg har noen notater hvor det etter hvert ble ganske mange "Ååååhhhneiii. Ikke en gang til. Vær så snill, finn et nytt argument? Jeg ORKER ikke en runde til Konsentrer deg. Ikke-himle-med-øynene-så-noen-ser."

    Vi får stå sammen, vi som vil utgjøre biblioteksverden de neste årene. Og jeg håper med hele meg at jeg klarer å unngå å bli en dinosaur, selv hvis jeg får leve til mine eldre dager.

    SvarSlett
  4. Jeg er hjertens enig med deg, Ellinor. Jeg opplever det samme med noen (ikke alle!) eldre (og yngre) lærere også: En forakt for det unge mennesker interesserer seg for og er opptatt av. Det er dem som avskriver dataspill og tv-spill som bare tull, tøys og bortkasta tid, for eksempel, kun fordi de ikke har sansen for det selv. Det som er så synd, er at slike holdninger skaper avstand mellom voksne og barn. Ofte tror jeg holdningene skaper størst avstand til dem som kanskje trenger nærhet til en trygg voksen mest.

    SvarSlett
  5. Det er min erfaring også, de elevene som har særlig sterkt behov for voksenkontakt og mestring, de er også rågod på for eksempel spill og data, eller de har lest flest av de "dårlige" bøkene, eller de kan et eller annet obskurt som ingen andre vet om. For meg er det ganske viktig at jeg har litt begreper om det de interesserer seg for, for hvis jeg er helt blank blir det umulig å kommunisere med dem. Og hvis de elsker litteratur jeg ikke ser verdien i, vil jeg gjerne at de forteller meg hva det er ved bøkene de liker.

    Jeg traff forresten en skolebibliotekar som mente at Audhild Solbergs "Kampen mot Superbitchene" var "helt ok". Da ble jeg i bunnen av min sjel litt sjokkert, for jeg, Ark og alle barn jeg kjenner som har lest den, synes den er fantastisk. Jeg lurer på hva hun gikk glipp av.

    SvarSlett