Tuesday, September 22, 2015

Romaner som Tapas

Jeg gjenoppdager Terry Pratchett for tiden. Eller Terence David John Pratchett, som han faktisk var døpt. Ja, du kan si det er på moten etter at Døden tok ham med seg, men det er faktisk Kjæresten som fortjener mest ære: Kjæresten er Pratchettfan på sin hals. Det betyr at ved hjelp av ham kan jeg manøvrere meg gjennom de nesten seksti romanene, diverse adapsjoner til skuespill og film, uten at jeg dermed drukner i tekst. Det blir som å spise Tapas, bare med tekster og romaner: Kjæresten plukker ut de beste bitene. Han har god smak og han vet hva jeg liker, så bitene han velger havner gjerne på listen over bøker jeg kommer til å lese igjen, og igjen. De romanene han anbefaler er sånne som får meg til å le og gråte på togturer mellom byene vi bor i. Det er mange grunner til at Kjæresten gjør meg lykkelig, og hans forhold til fantasylitteratur er en av de mindre.

I fremtiden vil det komme små innlegg om de forskjellige Pratchettbøkene jeg får lese, og muligens noen jeg ender opp med å lese på nytt. Jeg har lyst til å skrive om Monstrous Regiment, helst uten for mange spoilere. Det er en fantastisk morsom, overraskende og klok roman om kvinnekamp og om galskap som rammer en nasjon som enhet. Jeg skal fortelle om en av de bøkene jeg hadde lest før, men som jeg leser på nytt, og jeg skal fortelle om Small Gods en dag jeg har lyst til å filosofere over religion.

Det jeg har mest lyst til å fortelle om,  er den boken jeg leste sist, The Amazing Maurice and his educated rodents. Hvem andre skriver en barnebok som gir en nydelig vri på myten om Rottefangeren i Hameln? Den myten har alltid vært en favoritt hos meg, men jeg hadde aldri sett den fra rottenes perspektiv. Og dette er noe av det fine Terry Pratchett gjør: han forteller historien fra bakkenivå.

No comments:

Post a Comment