Saturday, August 1, 2015

Vi fanger morild om natten

Det har hendt jevnlig at jeg har sett noe virkelig vakkert, og dette har gjort meg litt trist. Det er litt sørgelig når du går kveldstur med hunden, og naturen rundt er så hjerteskjærende skjønn at du kjenner deg ensom i det. Måneklare netter med speilblankt vann, stille vinterkvelder der snø har lagt seg i fonner av blått lys, solnedganger i hundre nyanser... Det er meningen at du skal ta noen i hånden når du ser dette. Du skal kunne klemme noens hånd og mumle noe som bare en bestemt annen hører. Jeg har altfor ofte gått turen alene.

En av disse tingene som er så vakre at de bør deles, finnes gjengitt i kunst. Morild. På de fineste bildene til Vincent Van Gogh er det tykke lag med klar lakk over det endelige malestrøket. Effekten er at lakken, over tykk, akvamarinblå maling, får det til å se ut som om han har malt ekte morild på lerretet. Det er hårreisende fint. Og akkurat like fint er det langs strandpromenaden i Estoril, Portugal, også. Det er mørkt, mørkt vann og gatelykter som speiler seg. Du trenger ikke å se til casinoet, det kan få blinke i takt med nattklubbmusikken. Se heller ut på hvordan fjærevannet viser nytt strandlandskap, med riller i grå stein og striper i sanden, med smale, hvite dønninger langt der ute hvor havet fremdeles finnes. Se på gjenskinnet fra bålet til de rare wiccafolkene som samles for å feire fullmånen etter mørkets frembrudd. Se på lyktene fra Cascais, fra resturantene rundt, fra bålene, fra de små seilbåtene, som av uvisse grunner bestandig ankrer litt ute fra land... og alt lyset reflekteres mangfoldig av morilden. Der ute skinner havet som et Van Goghmaleri. Og jeg har i hele kveld gått hånd i hånd med noen som forstår. Jeg har aldri vært ensom i skjønnheten, tvert i mot. Denne kveldens nattevandring har ikke vært en ensom affære, det har vært en høyst sosial, nær og kreativ ting. Ikke bare har jeg gått hånd i hånd med noen som kan høre meg mumle... Jeg kan få høre den samme noen når han dikter opp en wiccahistorie med smuglere, politifolk, månen, tidevannet og det tapte Atlantis til meg. Men den historien var bare til meg, den deler jeg ikke bort.

No comments:

Post a Comment