Wednesday, July 29, 2015

for the longest time; fnis.

Lisboa er en vakker, vakker by å gå rundt i med en som gjør deg fnisete glad. I dag har jeg gått rundt og sett, og følget mitt har stanset og sagt: se! Den bokhandelen må vi gå inn i! Og så har den unge mannen dradd meg inn i en bokhandel med buede dører og bølgende tak! Med med mørke, fine vegghyller fulle av portugisiske boktitler og stabler av bøker langs bord. Vi stanset ved hans fagbord (jus) og mitt fagbord (barnelitteratur) og vi lo av engelskhyllen hvor Danielle Steele og Virginia Woolf ble stilt side om side. Deretter trakk han meg inn i en tebutikk - merk, han trakk meg dit, og det viser seg at vi eier den samme nerde-tesilen. Vi har hørt en gatemusikant spille cello, sett etter piratleker til en fireåring  og vi ramlet innom en ekte, portugisisk demonstrasjon med Amnesty International. Vi skjønte ikke så mye, men det morsomme var at vi begge gjenkjente arketypene som finnes i en sånn demonstrasjon. Vi kjente dem igjen, alle sammen, fordi vi har så mange felles referanser. På et tidspunkt uttalte vi den samme setningen ord for ord, synkront, påfulgt av litt mer fnis. Det har vært en sånn dag, og en sånn kveld, og det var jammen meg en sånn kveld i går også.

I etterpåklokskap: da jeg etter et par dagers bekjentskap foreslo at den unge mannen skulle slippe alle andre ferieplaner til fordel for en spontan tur til Portugal, trodde jeg aldri i livet at han ville komme. Han kom. Han pakket og møtte meg i en paradisisk ferielandsby i Portugal, og vi tilbringer våre våkne timer med å fnise mot hverandre. I bakgrunnen, og dette er vi begge pinlig klar over, spiller Billy Joel. I forgot how nice romance is! 

2 comments:

  1. Dette var rett og slett vakkert og jeg smilte og nikket og smilte da jeg leste. Du fortjener slikt som dette, verdens beste Ellinor. Og det er flott å følge deg.

    ReplyDelete
  2. Dette er en ferie langt utenfor det vanlige fin. Jeg kan ikke huske sist fremtiden så *så! * munter ut.

    ReplyDelete