onsdag 17. juni 2015

Godt sommerminne, juni 2013



Sommeren for to år siden, omtrent nøyaktig, hadde jeg en samtale. Jeg lå på en tynn skumgummimadrass på et trekkfylt, falleferdig loft. Jeg vokste opp på dette loftet. Det var her… og det var her… og den gangen også. Loftet bar på minner fra en hel kjærlighetshistorie, og nå skapte jeg nye og uvurderlig verdifulle.  Minner i den digitale tidsalder: Jeg stirret inn i en bitteliten, slitt dataskjerm, på bildet av min beste venn. Vi skypet for første gang på… lenge. Veldig lenge.
Jeg lå der og kjente etter. Hørte stemmen hans, hørte latteren, og oppdaget noe jeg ikke hadde visst før den kvelden. Jeg kunne trekke pusten dypt, dypt ned i lungene for første gang på altfor, altfor lenge. Minst et år. Kanskje nesten to. Fordi jeg kunne snakke med ham. Vi snakket og snakket, lo og spøkte og gikk inn varsomt på de dype, alvorlige emnene som gjorde så vondt. En gang i blant trakk jeg pusten dypt, dypt, mens jeg kjente etter.

Visst var angsten der. Anelsen om at dette var siste sommeren. Minnet om at oppturer alltid endte med brutale nedturer, og anelsen om at den neste nedturen ville nå bunnen. Vissheten om at det ville gjøre hinsides vondt. Men her og nå fantes vi begge to, og i halsen min lå en stor klump av lettelse, som jeg pustet dypt forbi.

Det er to år siden, nesten på dagen.
I dag er en sånn dag der jeg savner.

Dette er ikke den knusende følelsen, den der jeg kjenner sprekkene i sjelen min, praktisk talt i kroppen min, gå på kryss og tvers som et mønster i krakelert porselen: Nei, dette er den knugende følelsen i brystet og vissheten om at jeg ikke kan puste skikkelig før jeg hører stemmen hans.
Den følelsen. Av å aldri puste dypt og fritt igjen. God sommer.

1 kommentar:

  1. Kjære Ellinor, jeg leser og gir deg en klem i sommernatta.

    SvarSlett