Wednesday, November 11, 2015

Jeg elsker Peters skygge

Har du noengang lagt merke til at en ser lyset best, dersom det spilles i skygger? Det er slik en kan oppdage om solen skinner gjennom tykt skylag. Dersom lyset fordeles jevnt og skjules bak hvite skyer, finnes ingen skygger. Når skylaget tynnes ut og solen trenger gjennom, forandrer ikke lyset seg nevneverdig. Det har samme farge, og intensiteten varierer. Det blir sjeldent merkbart varmere. Det som faktisk skjer, i dette øyeblikket når solen trenger gjennom, er at det oppstår skygger. Busskuret, tretoppene og du skaper plutselig en Peter Pansk skygge. Hvis jeg lengter etter solen, ser jeg etter skyggene.

Tuesday, November 10, 2015

Etterlyst: evnerike barn!



På personalrommet på jobben min henger det i disse dager en plakat. "Etterlyst!" står det, med bilde av to barn. Videre stilles spørsmålet "Kjenner du et evnerikt barn?"

http://www.laererjobb.no/getasset/ee6bd7da-9ca5-41cc-b50c-c002306970b1/

Bærum kommune leter etter de akademiske barna, de spesielt intelligente barna. Nå skal barneskolen fokusere på disse barna, fange dem opp i systemet og sørge for at de får ekstra støtte og stimuli. Dette er jo fint, for disse barna finnes. Litt av tanken, slik jeg har skjønt det, er også at noen av barna kan bli utagerende fordi de blir understimulert av den vanlige undervisningen. Det handler, blant annet, om å gjennomskue at ikke alle barn med "adferdsvansker" er "problembarn". Og ja, disse særlig akademisk begavede barna finnes. Det er klart vi skal fange dem opp. Likevel får jeg klump av kvalme i halsen hver eneste gang jeg går forbi den plakaten. Det tar seg dårlig ut hvis bibliotekaren bedriver hærverk på personalrommet, så jeg knyter nevene hver gang jeg går forbi. Fristelsen etter å skrive på plakaten får det til å rykke i meg. Ordlyden på denne plakaten, hele det språket som blir dyttet på barneskolene i Bærum for øyeblikket, provoserer meg grenseløst.

.Evnerike barn?

Jeg kjenner etter hvert noen hundrede barn, barn i alle aldre. Noen av dem synes skolefag er ubegripelige. Noen av dem kan slå hjul i gangen, noe jeg aldri har fått til. Noen av barna kan knapt skrive en hel setning, men til gjengjeld kan de dikte opp eventyr på stående fot, bokstavelig talt mens de hinker. Noen har knekt datakoder før de når tenårene, noen av dem leste romaner i en alder av seks, noen av dem forstår bøker først når de får lov til å reparere dem. Noen av dem vil vokse opp og først oppdage en akademisk særinteresse når de blir voksne, noen vil aldri gjøre det. Noen er superflink i språk, mens andre kan alt om Bayblade. Og ja, noen av dem knekker akademiske koder raskere og lettere enn de aller, aller fleste. Det er disse vi skal kalle evnerike barn.

Problemet mitt er at det alltid finnes en motsats. Hvis det finnes et evnerikt barn, må det da også finnes mindre rike barn. De barna som ikke er genierklærte, mangler de evner? Det er her jeg får en så vond smak i munnen at jeg brekker meg. Evnefattige barn, altså? Eller, som det en gang ble kalt, evneveike? Evnesvake? De barna som ikke lærte å lese som treåring, de barna som fremdeles sliter med å lese ti år senere, har ikke de evner? Har de mindre evner?

Blant de barna jeg kjenner (og som barnebibliotekar blir det en del) finnes det ikke ett barn jeg ikke ville kalt evnerikt. De har evner alle sammen. Ikke de samme evnene, og ikke nødvendigvis akademiske evner, men det finnes da for pokker andre evner også?

Så klart er det fint å fange opp de barna som med stor intuisjon, nysgjerrighet og empati angriper verden og oppdager at den ikke holder mål. Så klart de også skal få lære og utvikle seg på skolen. Men å indirekte dømme alle de andre barna som evneveike, det er uaktuelt. Det er en klisje, jeg vet det, men Einstein har et poeng når han sier at "Alle er et geni. Men hvis du dømmer en fisk etter evnen til å klatre et tre, vil den gå gjennom hele livet å tro at den er dum." Å omtale en liten gruppe som evnerike, basert på evnen til klatre, er å skape en diskurs hvor veldig, veldig mange barn ender opp som dumme.

Leter du etter et evnerikt barn? Det er bare å stille seg opp utenfor en skolegård omtrent når det ringer ut. Samtlige barn som strømmer ut passer til beskrivelsen.





Wednesday, November 4, 2015

When the moon is a ghostly galleon tossed upon cloudy seas




Når høstmørket faller henter jeg frem Loreena McKennit. Spesielt henter jeg frem de episke diktene hun har tonsatt, og blant dem er det særlig én som gir meg frydefulle gys i nakken. Det er nemlig få tekster som gir meg like stor, spøkelsesaktig høststemning som Alfred Noyes' The Highwayman. Hører du, som meg, raslingen i høstløvet? Den skjelvende pusten til Bess, i det øyeblikket hvor hun velger hans liv? Kjenner du lukten av kruttrøyken i den kalde natteluften?

Jeg sitter på bussen, lukker øynene og ser for meg månen.


Mareritt, antikke monstre og mestring

Er det ikke rart hvordan underbevisstheten din kan ta deg igjen? Hvordan du kan være så glad, uventet glad, uvant glad, hvordan hele hverdagen din plutselig er blitt fin, og samtidig ha mareritt etter mareritt?

Jeg har de beste dagene. Jeg møter på jobb med et smil som begynner i dypet av magen, alle morgensmilene mine er oppriktige og når øynene mine. Jeg forteller for de minste elevene og det er minst like morsomt for meg som det er for dem. Jeg får være vitne til barn som skaper sine egne fortellinger rundt seg, barn som oppdager at det å dikte opp historier sammen er like spennende som å leke. Jeg får diskutere bøker med de eldste barna, og de viser meg en tillit som jeg kjenner i brystet. Seksåringer gir meg klemmer og niåringene anekdoter. Jobben min er fantastisk.

Før var jobben det beste ved livet mitt, men nå har resten av hverdagen min fulgt etter. Etterpå går jeg nemlig hjem fra jobb og møter den lille hunden som logrer hemningsløst over at jeg finnes. Ingen kan unngå å le av en knusbedårende jack russel med propellformet hale og de blankeste, snilleste øynene i verden. På kvelden ringer Kjæresten, og vi snakker til vi faktisk må legge på hvis vi skal få sove litt. Kjæresten gjør meg trygg og glad, jeg ler og tenker og gleder meg. Det er fantastisk.

Så legger jeg meg, og jeg har ville drømmer. Jeg drømmer om alt fra små barn som begår selvmord til zombietyver som forfølger meg inn i små bygninger og tenner på. Jeg drømmer om monsterbier og oversvømmelser og dommedager. De er ikke nødvendigvis skremmende. Ofte er de ikke en gang triste, men de er urovekkende. En liten del av bevisstheten er fremdeles våken nok til at jeg husker følelsen av krypende uro neste morgen.  Hvis jeg vil, kan jeg grave frem innholdet, men det er ikke så ofte jeg vil. Det er slitsomt å grave frem monstrene fra natten før. Det får holde at jeg våkner med stemningen, spente muskler og et snev av adrenalin tilbake.

Ikke hver natt, altså. Bare ofte nok til at jeg ser mønsteret. Og det ser ut til å bli verre etter hvert som høsten mørkner. Det blir verre og verre å sovne om kvelden. Kjæresten hjelper, og jeg sover mye bedre hvis jeg våkner og merker at han er i rommet. Likevel tror jeg alle marerittene kan knyttes tilbake til den fine hverdagen. Jeg tror jeg drømmer fordi jeg er glad.

Underbevisstheten min har tatt meg igjen. Det har ligget for mange monstre på lur de siste årene, for mange vonde minner. Jeg er ikke helt ferdig med dem, men jeg har behandlet dem som luft siden august. Nå har de rottet seg sammen mot meg, og de tar meg når jeg er mest forsvarsløs. De er trojanske hester om natten. Jeg er en godtroende greker.

Tuesday, October 13, 2015

Etterpå: Paint

Jeg vil tro at de fleste av leserne som stikker innom her har skjønt at jeg liker fortellinger med happy ending. Overraskende ofte synes jeg at den virkelig originale slutten er en lykkelig en, en feil jeg synes selv Neil Gaiman gjør med jevne mellomrom. Han har en og annen tekst, spesielt blant kortfortellingene, der jeg synes han velger en enkel, men banal løsning: den tragiske. Den mest gripende slutten på en fortelling er ikke å la den ene halvdelen av et romantisk par dø, eller å la hovedpersonen drukne og bli et evig, episk minne, eller å la  den supre professoren som forandret alt gi opp jobben, eller... Nei, den virkelig originale slutten er å lage en lykkelig slutt der en forventer en nostalgisk eller brutal avslutning. Det er faktisk ikke bare romantikeren i meg som foretrekker at historien slutter lykkelig, estetikeren i meg liker det også. Romeo & Julie har utspilt sin rolle som tragisk kjærlighetsmotiv, og Shakespeares mest overraskende konklusjoner finner jeg bare i komediene. Hvis ryktet jeg har hørt om det opprinnelige manuset til filmen True Romance stemmer, synes jeg den eksisterende filmslutten er bedre, og jeg elsker Neil Gaiman, make no mistake of that, men Stardust er bedre som film enn som roman.

Jeg misliker H.C. Andersens eventyr, noen av dem intenst, fordi han så ofte har pessimistiske, håpløse og deprimerende slutter. Grantreet som våger å drømme blir brent på bålet! Piken med fyrstikkene fryser ihjel, piken som ønsker seg røde dansesko kan velge mellom å være med djevelen eller å bli invalid for resten av livet. Den som har lest det originale eventyret"Den lille Havfrue" vet at  havfruen egentlig dør og blir gjort om til bølgeskum. Disney kan beskyldes for mye, men akkurat i dette tilfellet foretrekker jeg deres versjon. Og nettopp sånne kunstneriske friheter tar jeg meg når jeg forteller for elevene mine. I min versjon overlever Ikaros ved hjelp av hjerte/lungeredning. Verdens fineste sitat, Neil Gaimans parafrasering av G.K. Chestertons Fairytales are more than important: not because they tell us that dragons exist, but because they tell us that dragons can be beaten, oppsummerer i én strofe betydningen av å overvinne dragene, og barna jeg møter skal bære med seg løsninger og håp etterpå. 

Men. Jon Cozart, under kunstnernavnet Paint, har skapt åtte unntak for meg. Han er en amerikansk filmstudent på noen-og-tyve, og parallelt med eksamener, innleveringer (og et stand-up show i Skottland ) lager han noen fantastiske youtubevideoer. Mine to storfavoritter er de to Disney-sangene hans: After Ever After. Hva skjedde etter rulleteksten? Etter at Askepott fikk prinsen sin, etter at Aladdin giftet seg med Jasmin, etter at John Smith reiste tilbake til England? Med noen virkelig fine rim, gjerne med en liten samfunnskritisk snert, i tillegg til utrolig videoklipping og briljant mimikk, skaper Paint Disneyversjoner som setter seg i tankene dine. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke synge "when I separate their bodies from their HEADS" på toget i helgen.



Monday, October 5, 2015

Hva jeg gjorde i ferien: Skolebibliotekarer i Bærum

Det er en kjennsgjerning at biblioteket må holde tritt med den digitale hverdagen. Sammen med Jana Broz, som for øyeblikket er skolebibliotekar ved Jar skole, har jeg tatt initiativ til en skolebibliotekarblogg. Det var ingen enkel affære.

Det er et ganske merkbart generasjonsskille på tvers av skolebibliotekarene i nettverket vårt. Jeg tror skillet går langs åttitallet et sted, slik at de av oss som er født i løpet av åttitallet tenker annerledes enn de fleste eldre bibliotekarene. Hva bør en vektlegge når en skal organisere bøker på hyllene? Hva er viktig å formidle til elevene våre? Hva er god litteratur? Dette er noen av spørsmålene som med jevne mellomrom dukker opp når alle skolebibliotekarene møtes. Generasjonskløften er så stor at jeg lar meg provosere av og til, fordi deres måte å tenke bibliotek til tider er så radikalt forskjellig fra min. Det kommer frem i det jeg opplever som forakt for barnas leseglede. Populærlitteratur, spesielt i dagboksjangeren, blir degradert fordi eldre damer synes det er for mye banning og negativitet. Der jeg gjenkjenner sjargong, tematikk og brutal ærlighet fra mine egne dagbøker Engeline-ti-år, ser de negative rollemodeller. Jeg går fra møter med den eldre garde og ber om at jeg aldri må glemme hvordan det var å være ti år. Hvem vet, kanskje det var et mildere skoleklima den gang de gikk på skolen? Det vet jeg ingenting om, men jeg vet at det som beskrives i disse bøkene speiler den skolehverdagen jeg hadde. De er ikke umoralske, de er realistiske, og de presenterer denne virkeligheten med mørk humor. Det er med glede at jeg registrerer at Neil Gaiman er på min side.

I alle fall: jeg og Jana hadde en visjon. Vi snakket om muligheter for å promotere skolebibliotekene mer, og Jana og jeg foreslo at vi skulle opprette en blogg som kunne være felles for skolebibliotekene i Bærum. Et sted for bokanmeldelser, små og morsomme fakta, det som måtte falle oss inn. Hovedpoenget vårt var at det skulle være noe som kunne være tilgjengelig for flere, uten at det var avhengig av tilgang til for eksempel itslearning. Vi så for oss et sted hvor besteforeldre kunne søke boktips, et sted for tilfeldig forbipasserende til å lære noe nytt, et sted for å fortelle at det finnes skolebibliotek og et sted hvor erfaringene våre fra forskjellige skoler ble samlet og spredt videre. Kanskje det til og med kunne være et ledd i kampen for gode skolebibliotek? 

Men nei, det var dette med generasjonskløften. Vi møtte en vegg av protester. Var det ikke mye arbeid? (Ikke hvis vi alle, femten bibliotekarer, tok sin bittelille del og skrev fem setninger om en bok de uansett hadde tenkt å anmelde.) Var det ikke farlig? (Hvordan da?) Joo, var det i det hele tatt lov? (To jurister senere: ja. Det er lov. Det er ikke som om vi har tenkt å legge ut privatbilder av barna.) Men var det ikke mye arbeid? (Repeat runde en.)

Etter fem møter med denne diskusjonen, som alltid endte opp med at diskusjonen ble flyttet til neste møte, kom vi til slutt frem til at Jana og jeg skulle begynne på egenhånd. Den eldre garde kunne henge seg på senere, hvis det faktisk viste seg at noen leste den.
Det gjorde jeg og Jana i ferien. Du finner den her. Den er i sin spede startfase, men hvis du, kjære leser, vil gjøre meg en tjeneste og heie frem den nye bibliotekarvinen: ta en tur innom.

Thursday, October 1, 2015

Når vi erobrer et år


Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.

Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.

Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.

Inger Hagerup

Wednesday, September 23, 2015

Pottermore Sorting

Det er ikke ofte jeg tar Internettquizer. Livet mitt er generelt for kort for meningsløse spørreskjema som skal fortelle meg hvem jeg bør gifte meg med, hva som er mitt totem eller hvilken trancelåt fra nittitallet som best beskriver mitt liv. Men en sjelden gang dukker det opp en quiz jeg ikke kan motstå. En sånn dukket opp i dag. Banal, tenker du kanskje? Den er i alle fall ikke spesielt original, men jeg så den og fikk uendelig lyst til å sjekke om jeg har hatt rett i alle disse årene. Den besvarer nemlig et spørsmål som alle Harry Potterfans har stilt seg selv. Hvilket hus ville the Sorting Hat plassert deg i?
Det finnes et hav av disse quizene, men akkurat denne er skrevet av selveste Joanne Kathleen Rowling. Det gjør det litt mer interessant.
 
Men først, en rask innføring, eller repetisjon: Hogwart, trollmannsskolen hvor Harry Potter tar det meste av sin utdannelse, er delt inn i fire hus. I originalversjonen kalles disse Gryffinor, Ravenclaw, Hufflepuff og Slytherin.  Hvert av disse husene har noen bestemte egenskaper knyttet til seg, og alle førsteklassinger må gjennom en vurdering før de kan plasseres. Dette er det the Sorting Hat som står for, en gammel og fillete trollmannshatt med sangstemme og lang hukommelse. Hver elev får hatten på hodet, hatten ser inn i eleven og vurderer de ulike egenskapene og kvalitetene som utmerker seg. Harry Potter er for eksempel uvanlig modig, med sterkt pågangsmot. En spesielt intelligent og vitebegjærlig elev ville havnet i Ravenclaw, mens en FRPer ville havnet hos Slytherin. Det finnes ikke en Harry Potterfan som ikke har tenkt gjennom hvor hun helst vil høre hjemme. 

Det siste huset, Hufflepuff, har alltid vært mitt hjem. Dette er det minst prangende huset, og ved første øyekast ser det nesten tafatt ut. Her havner nemlig de som ikke utmerker seg; de som verken er supersmarte, uredde eller ambisiøse [rasister]. Her havner de som ikke passer inn i noen av de andre husene. Hufflepuff er det huset som gjenspeiler Marte Svenneruds «Ittno knussel, je tæk dom aille sju".  Referansen til Barbra Ring er ikke tatt ut av luften, for her handler det om å være raus.
Det er hit jeg alltid har ønsket meg. For her, i dette inkluderende fellesskapet, er det plass til sånne som meg: de uten konkurranseinstinkt, men som til gjengjeld er lojale og trofaste, de som verdsetter rettferdighet og aksept. Jeg har alltid vært litt trist over at ingen i Harry Potters vennekrets ble bedre kjent med sine Hufflepuffskolekamerater, for så vidt jeg husker får vi aldri se innsiden av akkurat dette huset. Jeg mistenker at det finnes runde bord og sofakroker hvor elevene dikter fortellinger til hverandre.

I alle fall: jeg tok en quiz. Jeg var sikkert inspirert av de siste måneders uungåelige valgkampsspørsmål.  Dette var en triveligere quiz enn noen valgomat, for den stilte sånne spørsmål som " You enter an enchanted garden. What would you be most curious to examine first?" og "Once every century, the Flutterby bush produces flowers that adapt their scent to attract the unwary. If it lured you, it would smell of..." Og med alle mine svar, som at Flutterby bush nok lukter av hjemme, og at Dragon Pox Cure er viktigere enn skoleprotokoller, fikk jeg et nærmest entydig svar.
 
Pottermore Sorting Quiz (all possible questions)
Your Result: HUFFLEPUFF!
 
(Små barn og gleder: Det ble jeg faktisk glad for.)
 
74%
 !
 
Ingen tvil, med andre ord. J.K. Rowling har talt. Jeg kjenner på den gode tryggheten når J.K.Rowlings vurdering av meg sammenfaller med min egen. Det er sånn et barn av Harry Pottergenerasjonen vet om de kjenner seg selv: de gjetter riktig hus.

Tuesday, September 22, 2015

Romaner som Tapas

Jeg gjenoppdager Terry Pratchett for tiden. Eller Terence David John Pratchett, som han faktisk var døpt. Ja, du kan si det er på moten etter at Døden tok ham med seg, men det er faktisk Kjæresten som fortjener mest ære: Kjæresten er Pratchettfan på sin hals. Det betyr at ved hjelp av ham kan jeg manøvrere meg gjennom de nesten seksti romanene, diverse adapsjoner til skuespill og film, uten at jeg dermed drukner i tekst. Det blir som å spise Tapas, bare med tekster og romaner: Kjæresten plukker ut de beste bitene. Han har god smak og han vet hva jeg liker, så bitene han velger havner gjerne på listen over bøker jeg kommer til å lese igjen, og igjen. De romanene han anbefaler er sånne som får meg til å le og gråte på togturer mellom byene vi bor i. Det er mange grunner til at Kjæresten gjør meg lykkelig, og hans forhold til fantasylitteratur er en av de mindre.

I fremtiden vil det komme små innlegg om de forskjellige Pratchettbøkene jeg får lese, og muligens noen jeg ender opp med å lese på nytt. Jeg har lyst til å skrive om Monstrous Regiment, helst uten for mange spoilere. Det er en fantastisk morsom, overraskende og klok roman om kvinnekamp og om galskap som rammer en nasjon som enhet. Jeg skal fortelle om en av de bøkene jeg hadde lest før, men som jeg leser på nytt, og jeg skal fortelle om Small Gods en dag jeg har lyst til å filosofere over religion.

Det jeg har mest lyst til å fortelle om,  er den boken jeg leste sist, The Amazing Maurice and his educated rodents. Hvem andre skriver en barnebok som gir en nydelig vri på myten om Rottefangeren i Hameln? Den myten har alltid vært en favoritt hos meg, men jeg hadde aldri sett den fra rottenes perspektiv. Og dette er noe av det fine Terry Pratchett gjør: han forteller historien fra bakkenivå.

Wednesday, September 16, 2015

Til September


September, dine auger har glimt av is
under den klåre kvelving.
Eg kler meg i silkekjole
og dansar varmen i meg.
Du skrattar med raudt visnande gras for
mine føter
og kvit røyksopp i hagen.
Tropiske stormar herjar mitt blod.
Snart varm, snart kald.
Alt skjer langt, langt borte
og mine hender kan ikkje lindre noko!

Marie Takvam, fra diktsamlingen Merke etter liv

Tuesday, September 15, 2015

Når jeg er hos deg

Jeg er fryktelig, fryktelig trøtt, toget er en time forsinket og kontrabeskjedene har stormet, men når jeg går av toget er han der likevel: Kjæresten, som venter på meg på togperrongen, venter med smil og klemmer og transport. Du vet ikke hvordan det kjennes at han står på perrongen og venter på meg. Han tar meg med hjem til leiligheten med bøker og spill, Doctor Whoillustrasjoner, dragedekorasjoner og buedør inn til stuen. Han tar meg med til leiligheten som ligger i et strøk der jeg, med min ikke-eksistrende stedssans, har såpass mange barndomsminner at jeg faktisk finner veien. Jeg vet hvor jeg er, når jeg er der.

Og jeg vet hvem jeg er. Jeg har ikke sovet her før, men jeg senker skuldrene i det øyeblikket jeg er innenfor døren. Dette stedet her har nemlig plass til meg. Dette livet som jeg skal dele og bo i, her er det et naturlig rom hvor jeg hører til. Kontrollfriken i meg slipper grepet og lar meg senke skuldrene, for jeg er velkommen her. Her, i denne leiligheten, smaker jeg på en normalitet som jeg har ønsket meg. Så det er vanskelig å ikke smile sprekker i ansiktet når vi setter oss ned for å spise fantastisk kveldsmat, laget spesielt for anledningen. Det er lett å leve.

Wednesday, September 2, 2015

Halvparten gjenstår jo faktisk

I morgen har han bursdag, Kristian. Den 3. september 1986 ble verden til et litt varmere sted. Dette er den tredje fødselsdagen. Og denne høsten oppdager jeg hva de mente, da noen sa til meg at "Hele verden er forandret, du er plutselig plassert i et helt nytt og skremmende landskap. Men, Engeline, uansett hvor vondt det gjør akkurat nå... Du kan, på sikt, bli i stand til å leve videre i dette nye landskapet. Du finnes fremdeles, og du kan bli kjent med den nye verdenen." 

Det første halve året hadde jeg en konstant følelse av å bomme på et trappetrinn: det millisekundet der du trodde du skulle treffe med foten og foten bare fortsetter ned? Forestill deg det millisekundet, uavbrutt i måneder.
Og de gangene der jeg for et sekund skjønte rekkevidden. De gangene hvor jeg kunne sverget på at det ble solformørkelse, når panikken tok meg, lammet meg og gjorde meg dødskald.
Det var de gangene der jeg ble så følelsesløs at jeg tenkte "Hva så? Ingen Kristian? Aldri mer trekke pusten? Det spiller da ingen rolle, noe av dette?". De gangene var verst.

Nesten verst. Den verste delen av sorgen var tapet av meg, av alle de tingene som utgjorde meg. Hvem var jeg, alene? Ingen? Kristian var en sentral del av min identitet. I den perioden hvor jeg bygget meg selv som person, var han der som en sterk innflytelse. I de årene der jeg utviklet meg, fra tenårene og ut i tyveårene, de årene der en definerer seg selv og sin personlighet, der var han. Og det speilte seg i så mye jeg var glad i: så mye som døde med ham. Så mye at nesten hele jeg forsvant. Jeg var en zombie, et skall som gikk rundt og var levende død. Jeg så levende ut, til en viss grad i alle fall, men innvendig var jeg døde, svarte stumper av ting som en gang hadde vært meg.
Det var bøker jeg aldri mer ville ta i. Det var serier som jeg unngikk å se logo for på Netflix. Hele jeg vek bort fra fotballaget Brann, som om det var en magnetisk reaksjon mellom det og meg. Jeg overrasket meg selv stort da jeg laget pannekaker igjen.

Mest merkbart var likevel musikken jeg aldri mer ville orke å høre på. Musikk jeg var glad i, som nå bare ga meg lyst til å krype inn i en krok og omfavne zombien. Musikk der det levde et ekko av kvelder, av sommerdager, telefoner og sykehusbesøk, et absolutt uutholdelig ekko. Musikk som jeg var veldig glad i, men som jeg måtte unngå for å holde ut.
Litt musikk var det jeg spilte for ham, som vår felles favoritt av Belle & Sebastian: Everybody thought that [s]he was beautiful, only slightly mental.




Enda mer var det den musikken jeg lærte å bli glad i gjennom ham. Musikk jeg ikke ville oppdaget ellers, eller som ikke ville hatt den samme plassen hos meg uten ham. Bob Dylan, som han lånte meg den første sommeren vi kjente hverandre. Springsteen, som vi spilte de der sene kveldene den siste høsten. Jokke, som vi spilte om sommeren når vi satt i solskinnet og som vi sang på Sandviken psykiatrisk. Jeg kunne aldri, aldri, aldri mer høre albumet hvor Joachim Nielsen synger "Helt, helt uten deg er jeg halv".

Men så, i sommer, var jeg i et brudgomlaup. Det var en perfekt dag, med perfekt vær, perfekt seremoni, perfekt brudgompar og ut på kvelden perfekt musikk. I alle fall frem til noen spilte Kristians favorittsang av Bruce Springsteen, en av våre sanger. Vet du hva jeg gjorde?
Jeg kunne ha krøpet inn i meg selv, tømt glasset mitt og gått på badet for å hulke ut sjelen min. Det er dette jeg ville gjort i fjor. I år tok jeg noen i hånden og danset hemningsløst. Jeg danset for ham, og for brudgomparet, jeg svingte meg rundt for å tvinge frem nye minner. Den sangen vil for alltid handle om livet, kjærligheten og sorgen, men nå handler den om en perfekt dag også. Den har fått en plass i det nye landskapet.

Den dansen ville jeg aldri ha tatt hvis ikke jeg hadde kjent Kristian først. For halvparten av oss gjenstår jo, faktisk. Jeg tok feil. Det som fantes da har ikke forsvunnet bare fordi det ikke er mer, det som har eksistert vil alltid eksistere i meg. Jeg er fremdeles meg, selv i et nytt landskap: Mitt liv, formet som det er, er fremdeles gjennomsyret av at han ble født. Selv når jeg sletter musikk og avinstallerer Skype og gjemmer bøker i kjellere, selv da er jo det handlinger som er preget av at han fantes. På samme måte: Hvis jeg nå spiller Jokke, er det jo fordi jeg kjente ham. Ingenting, ikke en gang sorgen, kan luke ut av min identitet alt det som han bygget opp i meg.

Nå da jeg er tøffere, nå da jeg oppdager at det finnes liv igjen i kroppen min, kan jeg også ta noen tøffere valg. Jeg kan for eksempel spille musikken og lytte til ekkoet. Jeg kan spille musikk han var glad i og være glad for at jeg kjente ham. Målet med fødselsdager er vel å feire at noen ble født, at noen levde. At noen døde kansellerer jo ikke at de ble født først, tvert i mot! Hva er det nå en sier, døden og livet er to sider av samme sak. Så hva med å feire? Hva med å spille musikk, snakke om det han var glad i, huske gode øyeblikk? Hva med å samles, vi som er glade for at Kristian ble født, og feire det?

Det at han fantes er definitivt verdt å feire. Det vil alltid være verdt å feire at han levde, selv når det gjør hinsides vondt.






Sunday, August 30, 2015

Tiltak: taktil tilnærming

Som bibliotekar møter en med jevne mellomrom spørsmål om "det fremtidige bibliotek". Blir biblioteket bokfritt? lurer noen. Hva med alle lesebrett, nettbrett, e-bøker, elektroniske artikler og Googlesøk? Er det plass igjen til den tradisjonelle boken?

Og det er klart, det finnes noen gode argumenter for en papirløs hverdag. Papirløs er et stikkord, for en mer elektronisk lesehverdag vil spare noen skoger. Det er et uomtvistelig faktum at det er lettere å dra på et lesebrett med femti bøker, enn en skolesekk med ti. Du kan ha nok bøker med deg på to ukers sommerferie, og det koster deg tretti gram ekstra i reisebagasjen. Som en venn av meg, ansatt i forlag, kommenterte: noen bøker egner seg best elektronisk, innholdsmessig. E-bøker er miljøvennlige, plassvennlige, reisevennlige og diskré. Du slipper til og med det evige behovet etter en bokhylle til.
Jeg setter pris på en god bokhylle, og hvis jeg besøker noen for første gang er bokhyllen det første jeg ser etter. En kan forstå mye av en person ved å analysere bokhyllen i stuen. Men nei, dette handler ikke om bokhyller, det handler om skolebarn. Det handler om skolebarns mestringsfølelse.

Da jeg begynte som skolebibliotekar, var mine første venner dyslektiske barn. Jeg hadde knapt hatt jobben i en time før elever begynte å titte inn, forsiktige, redde og nysgjerrige. Det er klart, jeg visste ikke at de var dyslektikere. Jeg visste ikke at de aldri før hadde satt sine ben på et bibliotek av egen, fri vilje. Alt jeg så, var nysgjerrige og altfor vaktsomme barn som lurte på hvordan biblioteket ville se ut nå. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette hadde vært et stille, strengt bibliotek hvor mennesker skulle lese, ikke le. Et sånt bibliotekstyre var uaktuelt for meg. Vel var jeg hovedbibliotekar, med fullstendig ansvar for bokbestand, hylleoppsetning, regelverk og pedagogisk opplegg: dette var først og fremst barnas bibliotek. Jeg så disse forsiktige ungene og jeg visste at de måtte komme inn. Disse barna måtte føle seg som hjemme her, ellers ville ikke skolebiblioteket fungere. Og det tidligere regimet hadde vart så lenge og så strengt at endringen måtte skje med en gang, dersom jeg skulle lykkes i å etablere det biblioteket jeg så for meg. Så hvordan gir en barn tilhørighet og eierskap til et skolebibliotek raskest mulig?
En lar dem ta del i arbeidet. 

Alle barna som stakk hodet inn døren min, ble spurt om de ville redde bøker. Det fantes nemlig et enormt hav av bøker med brukket rygg, der limet var gått i oppløsning og sidene falt ut. Det fantes høyt elskede bøker med revne ark. Det fantes bøker med merkelapper som var så slitt at de var gjennomsiktige. Det fantes bøker som helt åpenbart var rett rundt søppelhaugen, men som kanskje kunne overleve et år til hvis den ble bandasjert med lim og teip nå.
Ingen skole har lært meg å reparere bøker, så det kan hende at vi i noen tilfeller gjorde mer skade enn nytte. Det gjorde ingenting, for dette handlet ikke egentlig om å reparere bøker. Det handlet om tilnærming.
Mens vi arbeidet, og det er klart at jeg teipet bøker sammen med barna, snakket vi. Vi samarbeidet, hjalp hverandre, fordelte bøker og arbeidsoppgaver. Av og til snakket vi om bøkene vi reparerte, spesielt hvis vi skulle vurdere hvilken type bok det var og hvorvidt den var dødssyk eller død. Elevene leste bakpå bøkene, bladde i sidene og vurderte aldersgruppe, sjanger, størrelse og vanskelighetsgrad. Noen ganger ble vi enige om at en bok var utdatert, da la vi den til side og jeg kasserte den etterpå. Noen ganger reddet vi en bok som jeg visste at jeg måtte kassere neste måned.
Med jevne mellomrom reddet barna en bok som de etterpå lånte med seg hjem. Noen ganger ble de distrahert fra leken og endte opp med å diskutere i sofaen, og da diskuterte de reparasjon av bøker, utforming av bibliotek og ikke minst hva slags bøker biblioteket manglet. Jeg merket meg alt de sa og gjennomførte ideene deres så sant det var mulig. Det var først etterpå at jeg fikk vite at flere av disse ungene frem til nå hadde erfart bøker som en vanskelig leseutfordring spekket av nederlagsfølelse, og at biblioteket hadde representert en stor samling av disse nederlagene.

Ikke alle barna fikk de samme arbeidsoppgavene. Noen barn ville reparere, noen ville hente og levere bøkene, noen ville stable dem på hyller. I bakgrunnen var jeg med hjelp, veiledning, prat og latter. Felles for alle oppgavene var at de innebar behandling av den fysiske boken. Barna fikk erfare at en bok ikke bare er bokstaver som krøller seg, det er også en fysisk bruksgjenstand.  Det er praktisk talt uungåelig å reparere en bok uten å samtidig få litt lesetrening, men denne er nesten usynlig og sterkt preget av mestringsfølelse. Ved å la barna jobbe taktilt med bøkene, fikk de også et eierforhold til bøkene: den boken hadde de reddet, den boken levde fordi de hadde gjort en innsats.
På denne måten har jeg fått barn som hater lesing til å elske biblioteket. Jeg har fått sinte, små gutter til å krype opp i en sofakrok og lese bok, enda de nekter å røre ved boken i klasserommet. På biblioteket har de nemlig selv hentet denne boken i bokkassen, de har selv stablet og organisert altfor mange bøker i en altfor liten vogn, de har selv levert denne boken på utlånsmaskinen, og veien fra utlånsmaskinen til sofakroken er ganske kort.

Dette er den viktigste grunnen til at jeg synes papirutgaver er viktige. Derfor tror jeg at biblioteket vil fortsette med fysiske bøker. Noen trenger den taktile tilnærmingen, noen trenger å erfare bøker som noe mer enn bilder og bokstaver. Den fysiske boken, med en brukket perm og revne sider, kan være en innfallsvinkel som ufarliggjør og tilgjengeliggjør teksten som står i den. Å ta i selve bøkene, å få stable dem etter størrelse og innhold, kan være det som må til for å få lyst til å lese det som står i den. Dette kan du ikke gjenskape digitalt. I digitale versjoner er faktisk bøker bare tekst, uansett hvor mye en kan endre fonter, skriftstørrelser og linjeavstand. Den fysiske boken er ikke bare dekorativ, den har en uerstattelig bruksverdi.


Tuesday, August 25, 2015

Skriv meg i linjer, ja takk



I dag, gikk jeg rundt og sang Beautiful South. Den rare, engelske popgruppen med den ultrasøte, av og til litt jazzete popstilen og de mørkeste tekstene. Jeg nynnet til "Woman in the Wall", om alkoholikeren som dreper sin kone og murer henne inn i veggen. Jeg spilte "Don't marry her (Fuck me)" og lo når Jacqui Abbot sang "Your socks smell of angels, and your life smells of brie"... paradoksalt nok mens jeg gjorde husarbeid. Og mens Youtube sendte stadig flere sanger til meg, reflekterte over livet. Jeg skal dele en liten funfact om meg.

I dette patriakalske samfunnet vårt skal kvinner være evig tynne, evig vakre, evig unge. Dette siste er viktig: alle skal ha glatt, ung hud. Du kan kjøpe rynkefjerning/utglatting/hudfornyingskremer for millioner. Restylane? Botox? Nivea, L'oreal! Samfunnet har lært meg at jeg skal bekjempe rynker med alt som eksisterer av kosmetikk. Dette vet du, kjære leser, dette vet alle. Og jeg, som den flinke piken jeg er, jeg ser meg selv i speilet på leting etter rynker ofte, som jeg er opplært til. Spesielt nøye ser jeg etter rynker rundt øynene, i krokene der. Jeg ser etter det som kalles smilerynker.

Riktignok føler jeg meg yngre og mer leken enn på lenge, men når jeg ser meg i speilet ser jeg opptakten til de første smilerynkene. De kommer nemlig gjerne omtrent nå, omkring tretti. Jeg ser hvor de vil komme, når jeg smiler kan jeg se sporene de kommer til å følge... og hver eneste gang jeg ser dem, smiler jeg litt bredere. Jeg smiler til rynkene blir synlige. Funfacten er nemlig at jeg alltid har ønsket meg smilerynker.

Smilerynker forteller om liv levd, men det forteller også om hvilken type liv levd: smilerynker heter det fordi du kan tegne opp spor etter smil. De er spor etter humor, spor etter latter. Spor etter vennlige smil du har sendt ut i verden. Tegn på at du har levd, gjort så godt du kunne, lenge nok til at det fikk spor i ansiktet ditt. Jeg har tenkt å være en sånn person som får smilerynker ganske tidlig, fordi hun smiler så ofte. Jeg vil at smilene mine skal være tegnet inn i ansiktet mitt.

 Når jeg hadde sunget "Don't Marry her" og vasket gulvet ferdig, kom "Prettiest Eyes". Denne hadde jeg ikke hørt mye på før, men det kommer jeg til å endre på. Jeg skulle ønske den hadde en annen, mindre cheesy tittel, men cheesy har invadert livet mitt og når sannheten skal frem er det bittelitt velkomment. Ikke minst fordi denne sangen faktisk handler om dette, om verdien av smilerynker. Dette er en kjærlighetserklæring skrevet i smilerynker. Jeg føler meg truffet av begynnelsen:

Line one is the time
That you, you first stayed over at mine
And we drank our first bottle of wine 

...For jeg var der, akkurat der, for en måned siden. Jeg liker tanken på at den kvelden, med den flasken med vin (det kan ha vært Whisky), blir til en linje i ansiktet mitt. EDIT: Gjett hvor den offisielle musikkvideoen er spilt inn! Ja, du gjettet riktig. Portugal.


Sunday, August 23, 2015

"Det blir vanskeligere for hvert år".


Sommeren 2013, tre uker før Kristian døde, snakket vi igjen om valget som skulle skje den høsten. Det var med andre ord med et nødskrik at vi fikk snakket om det forestående valget, nøyaktig slik som vi hadde snakket før hvert eneste valg.

"Det blir vanskeligere for hvert år", sa vi. Så snakket vi om det, en natt den sommen. Og vi fant ut hva det skulle bli, i fellesskap. Det var et vanskelig valg, for i løpet av årene var vi blitt litt mer desillusjonerte, det var ikke mange igjen som vi stolte på. Vi gikk flere runder før vi konkluderte, og så snakket vi om at siden vi nå bodde en halv time unna hverandre, kunne vi forhåndsstemme sammen.

"Det blir vanskeligere for hvert år", ååh, hvor rett det var. En fredag i september stemte jeg alene. Det måtte jo gjøres. Jeg forhåndsstemte i et telt som lå langs veien jeg skulle til jobb. Jeg sto i køen inn og kjente at det raknet. Jeg raknet. Jeg kjente hulk som presset seg frem og nektet å la seg tvinge tilbake, fordi jeg sto der alene og fordi vi skulle stått der sammen. Den stakkers valgfunksjonæren som tok i mot meg ble direkte forskrekket, han prøvde uten særlig hell å roe meg ned. Jeg ser for meg at han i sitt stille sinn tenkte "dette hører ikke inn under arbeidsbeskrivelsen!", der jeg mer eller mindre stavret meg inn i en valgbås, krysset av på konklusjonen vi hadde falt på den sommerkvelden. Jeg stemte for to det året. Dro på jobb som en zombie, så blankt på maskinen og glemte hvordan en gjennomførte elementære rutineoperasjoner. Og siden den dagen har jeg gruet meg, gruet meg, til valget i år. Før forrige valg hadde jeg i det minste noen å snakke med på forhånd, tenkte jeg. Det blir vanskeligere for hvert år, men det hjelper litt å ha noen å lufte tankene med, og i noen situasjoner er det store tomrommet, det store gapet, mer merkbart enn ellers.

I år, ved årets valg, ringer jeg til noen andre. Det betyr også at jeg har noen andre jeg kan ringe til, jeg kjenner meg litt mindre alene enn jeg gjorde den septemberdagen. Jeg har valgsamtaler med andre mennesker, samtaler som riktignok skiller seg litt fra de jeg pleide å ha. De er krydret av at samtalepartnerne mine og jeg utgjør et vendiagram: vi har noen felles referanser, mye kunnskap som er relevant og likevel akkurat utenfor vår horisont. Jeg lar livet og det ukjente området i vendiagrammet drive meg i den retningen det vil, for jeg tror jeg er på en god bølge. Jeg tror nemlig at kanskje, kanskje det kommer et år der valget er lettere enn det forrige.

Saturday, August 22, 2015

En helt vanlig fredagskveld


 Pirater! Kraken! Havfruer! Dansing og fiolin, storm, eventyr. Tenk å ha en kjæreste som deler dette en fredagskveld. 



Sunday, August 16, 2015

Ting jeg liker

Denne sensommeren oppdager jeg ting jeg liker.

Det er få ting i verden jeg liker så godt som når jeg sitter med et annet menneske, gjerne så tett inntil som de sosiale normene tillater, og plutselig sier den andre noe du hadde tenkt å si. Plutselig viser det seg at du og den andre har begynt å se akkurat den samme tvserien på omtrent akkurat samme tidspunkt og er kommet omtrent akkurat like langt, og trass i at ingen av dere har nevnt det for den andre har begge tenkt "dette vil jeg dele med XX". Så når en part trekker frem tvserien og skal til å fortelle hvor bra den er, brister en ut i latter og ender opp med å snakke i stedet. Eller når noen sier "den sangen... litt obskur, nesten ingen har hørt om den, du har sikkert ikke..." og jeg kan si: "den sangen står på spillelisten min, på grunn av deg. Har du hørt den?".  Det er sånt jeg liker usedvanlig godt.

Og jeg liker lydspor. Selvironiske, muntre lydspor som kler livet en lever. Uhøytidelig. Spesielt godt liker jeg det når sangene på dette lydsporet er preget av romantiske nattønskesanger fremfor mørk poesi om smerte. Si hva du vil om musikalske kvaliteter, hvis jeg får velge et soundtrack til mitt liv, vil jeg heller ha Billy Joel enn Johnny Cash. For jeg liker å ligge våken en sen, sen lørdagsnatt og høre på naboens dundrende høyttaleranlegg, (og i Bærum kommune er det virkelig dundrende konsertlydnivå, i partytelt) sammen med noen. Jeg liker å le av nittitallsslagerne som vi begge gjenkjenner før den første tonen er over. Jeg liker at vi er begge legger ned veto mot å legge til Whitney Houston på lydsporet over vårt liv. Med vekt på vårt.

Jeg liker følelsen av å gå gjennom en sensommerskog på østlandet, nede ved en kyststripe, og kjenne lukten av saltvann og høre bølgeskvulp, og det er den norske versjonen av en Portugalferie. Jeg liker lukten av varm jord og smaken av de få, sure bringebærene denne kalde sommeren har frembragt. Vi kunne spøkt om portugisiske badestrender, der kalde berlinerboller tydeligvis er en greie. Vi lo mye av dette for noen uker siden: på en solrik badestrand utenfor Lisboa kan du få kjøpt berlinerboller av små, tykke menn som synger og bærer rundt på en enorm kjøleeske full. Gir ikke tretti varmegrader, skyfri himmel og hvit sand deg enormt lyst på bolle dyppet i smult? Men nei, i dag spiste vi friske bringebær i stedet, og de var sure og små og søte og etterpå fortsatte vi gjennom skogen.
Og jeg liker å møte barn på vei hjem, selv når og kanskje nettopp når jeg vet at ryktet innen i morgen har spredt seg til hundretalls barn i området. Jeg liker at elleveåringene roper ut "er han kjæresten din??" og jeg liker at jeg kan synge ut et "JAAA!", hvorpå barna selvsagt følger opp med "hva heter han??" trass i at vedkommende står hånd i hånd med meg. Jeg liker at han svarer på spørsmålet, før vi går hjem og lukker døren bak oss.

En sensommerhelg i august som inneholder alt dette og mer er ganske fint, synes jeg.

Monday, August 10, 2015

Et skuespill i to akter

akt 1

[siste dag på jobb før sommerferien. Engeline pakker sammen sakene sine og gjør seg klar til å låse døren. Hun drar på beina. Glemmer noe, må snu og hente det. Hater tanken på å ikke skulle hit igjen i morgen. Møter på en kollega utenfor døren]

Kollega: Hei! Klar for ferie nå?

Engeline: nei, ikke egentlig. Det er jo så lang ferie, og jobben er det beste ved livet mitt for tiden! Jeg liker så godt at det er forutsigbart og regelmessig, og jeg blir så glad av å være her. Ferien varer jo i nesten to måneder, hva skal jeg egentlig bruke tiden til? Det er den første ferien jeg har hatt, den første virkelige ferien der jeg verken har eksamener jeg må lese til, sommerjobber å gå til eller sommerjobber å være arbeidsledige fra, på mange år. Jeg er ute av trening. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fylle ukene, og jeg føler at jeg burde fylle dem med noe meningsfylt. Jeg hater tanken på to måneders lediggang, men det er så mye tid at det blir vanskelig å velge. Jeg vil at denne ferien skal bety noe, men så langt vet jeg bare at jeg skal på en sprø biltur gjennom Europa, og det tar maks en uke. Utenom det? Ingen anelse. Hvor skal jeg være, hva skal jeg gjøre? Det er fint med en ukes ferie her og der, selv om det også får meg litt ute av rytmen. Men to måneder?

Kollega.: jeg kjenner til det, det er fint med noe trygt og kjent. Men Santiago de Compostela, da! Det blir vel fint?

Engeline: [litt nølende] Jooooo, jo, det tror jeg. [mumler] Hvis jeg overlever bilturen frem. [sier med vanlig stemme] Det kan jo hende det dukker opp noe, det pleier jo som regel det. Men det skal bli fint å komme tilbake på jobb, det skal det!

[TEPPEFALL]

akt 2

[Engeline gjør seg klar for å begynne på jobb igjen. Hun har hatt ferie: hun har reist masse, hun har gjort ting hun egentlig aldri gjør, truffet mennesker hun ikke trodde at fantes og alt har ført til at hun kjenner seg lykkelig. Ferien er over, og den var kanskje lang, men det kjennes som om den var et varmt blaff av alt godt i verden. Og plutselig er fritiden blitt noe mer: for eksempel betyr "ferie" mulighet for mye mer reising og mye mer besøk. Fritiden er plutselig enda finere enn jobben. Og det sier ikke så rent lite.] 

Kollega: Hei! Så kjekt å se deg! [Gir klemmer] Hatt en fin sommer?

Engeline [rødmer! Smiler fjollete] Ja, jooo... Jo... Ja. JAA. Den beste. Den beste ferien. Og nå begynner den beste høsten.[fnis]

[SLUTT. Eller begynnelsen.]

Saturday, August 1, 2015

Vi fanger morild om natten

Det har hendt jevnlig at jeg har sett noe virkelig vakkert, og dette har gjort meg litt trist. Det er litt sørgelig når du går kveldstur med hunden, og naturen rundt er så hjerteskjærende skjønn at du kjenner deg ensom i det. Måneklare netter med speilblankt vann, stille vinterkvelder der snø har lagt seg i fonner av blått lys, solnedganger i hundre nyanser... Det er meningen at du skal ta noen i hånden når du ser dette. Du skal kunne klemme noens hånd og mumle noe som bare en bestemt annen hører. Jeg har altfor ofte gått turen alene.

En av disse tingene som er så vakre at de bør deles, finnes gjengitt i kunst. Morild. På de fineste bildene til Vincent Van Gogh er det tykke lag med klar lakk over det endelige malestrøket. Effekten er at lakken, over tykk, akvamarinblå maling, får det til å se ut som om han har malt ekte morild på lerretet. Det er hårreisende fint. Og akkurat like fint er det langs strandpromenaden i Estoril, Portugal, også. Det er mørkt, mørkt vann og gatelykter som speiler seg. Du trenger ikke å se til casinoet, det kan få blinke i takt med nattklubbmusikken. Se heller ut på hvordan fjærevannet viser nytt strandlandskap, med riller i grå stein og striper i sanden, med smale, hvite dønninger langt der ute hvor havet fremdeles finnes. Se på gjenskinnet fra bålet til de rare wiccafolkene som samles for å feire fullmånen etter mørkets frembrudd. Se på lyktene fra Cascais, fra resturantene rundt, fra bålene, fra de små seilbåtene, som av uvisse grunner bestandig ankrer litt ute fra land... og alt lyset reflekteres mangfoldig av morilden. Der ute skinner havet som et Van Goghmaleri. Og jeg har i hele kveld gått hånd i hånd med noen som forstår. Jeg har aldri vært ensom i skjønnheten, tvert i mot. Denne kveldens nattevandring har ikke vært en ensom affære, det har vært en høyst sosial, nær og kreativ ting. Ikke bare har jeg gått hånd i hånd med noen som kan høre meg mumle... Jeg kan få høre den samme noen når han dikter opp en wiccahistorie med smuglere, politifolk, månen, tidevannet og det tapte Atlantis til meg. Men den historien var bare til meg, den deler jeg ikke bort.

Wednesday, July 29, 2015

for the longest time; fnis.

Lisboa er en vakker, vakker by å gå rundt i med en som gjør deg fnisete glad. I dag har jeg gått rundt og sett, og følget mitt har stanset og sagt: se! Den bokhandelen må vi gå inn i! Og så har den unge mannen dradd meg inn i en bokhandel med buede dører og bølgende tak! Med med mørke, fine vegghyller fulle av portugisiske boktitler og stabler av bøker langs bord. Vi stanset ved hans fagbord (jus) og mitt fagbord (barnelitteratur) og vi lo av engelskhyllen hvor Danielle Steele og Virginia Woolf ble stilt side om side. Deretter trakk han meg inn i en tebutikk - merk, han trakk meg dit, og det viser seg at vi eier den samme nerde-tesilen. Vi har hørt en gatemusikant spille cello, sett etter piratleker til en fireåring  og vi ramlet innom en ekte, portugisisk demonstrasjon med Amnesty International. Vi skjønte ikke så mye, men det morsomme var at vi begge gjenkjente arketypene som finnes i en sånn demonstrasjon. Vi kjente dem igjen, alle sammen, fordi vi har så mange felles referanser. På et tidspunkt uttalte vi den samme setningen ord for ord, synkront, påfulgt av litt mer fnis. Det har vært en sånn dag, og en sånn kveld, og det var jammen meg en sånn kveld i går også.

I etterpåklokskap: da jeg etter et par dagers bekjentskap foreslo at den unge mannen skulle slippe alle andre ferieplaner til fordel for en spontan tur til Portugal, trodde jeg aldri i livet at han ville komme. Han kom. Han pakket og møtte meg i en paradisisk ferielandsby i Portugal, og vi tilbringer våre våkne timer med å fnise mot hverandre. I bakgrunnen, og dette er vi begge pinlig klar over, spiller Billy Joel. I forgot how nice romance is! 

Sunday, July 26, 2015

På en uke

I går, da vi parkerte bobilen i Spania, var det to år siden Kristian døde. Vi gikk på resturant midt på natten, og vi var så slitne og med så kraftig søvnunderskudd at en halv flaske hvitvin gjorde oss tilnærmet snydens. Vi endte opp med å sjangle gjennom gater i Vigo, sterkt lattermilde og med sorg i hjertet. Overkommelig sorg, i år. Overlevbar sorg. Sorg som ble markert med en feiring av liv. Vi så en grafitti han ville ha elsket.

Det var også en del av planen med å reise så langt akkurat nå, denne uken. Å være et annet sted, et sted i varmen, å unngå å sitte som en livløs klump med smerte i en krok mens livet passerer. Jeg tenker en del på dette, på at jeg vil gripe livet mens jeg har det. Jeg vil være en sånn som våger å reise ut i Europa, trass i at jeg er redd for både biler og motorveier. Jeg vil se tilbake på livet mitt, samme hvor langt eller kort det blir, og vite at jeg tok i mot det jeg kunne, opplevde alt jeg kunne.

På en uke har jeg opplevd litt av hvert, alt fra et dekk som eksploderte midt i en motorvei mens bilen kjørte i 110 km/t, til en rasende fransk trailersjåfør som vekket oss midt på natten og skjelte oss ut, til tiårige mestertyver som skamløst stjal alt de kom over på campingplassen der vi stoppet for å tisse. Jeg er redd ingenting av dette kom med på film, selv om hjulet er i det minste dokumentert i etterkant. Det var bokstavelig talt vrengt. Og jeg har opplevd ting fra flere steder enn planlagt: Vi endte opp med å reise gjennom Sverige, så nå har jeg sett broen som er udødeliggjort som dansksvensk krimscene. Og fordi vi fulgte gpsens trofaste forslag, har vi sett steder vi ellers aldri ville ha visst om: den bestemte seg for eksempel at den raskeste veien til Spania gikk innom fem bompengestasjoner og en piktoresk midnattstur til en bitteliten, belgisk lansby kalt Theux. Vi fulgte lydig instruksene, som tok oss av motorveien, innom små brosteinsbelagte landsbygater, før vi vendte tilbake til den samme motorveien som før. Vi ville aldri ha funnet på det selv, så da ville vi aldri ha fått se skyggen av middelalderruinene som ligger der. Til gjengjeld kan det jo hende at vi faktisk hadde nådd frem til en campingplass og fått en hel natts søvn... Men da hadde vi aldri møtt den illsinte franskmannen, og sannsynligvis ville vi ikke hatt full utsikt til små lommetyvers kunst heller. Vi ville gått glipp av mye mer enn søvn, hadde vi hatt en frisk gps.

Noen sanseinntrykk kan ikke fanges på film. Smaken av blekksprut, Galicia-vri. Dekkmann i Ski, som har håndsåpe som lukter lavendel på gjestedoen, og følelsen av hvor høyt i luften du kommer i når du sitter i en høy bobil som fraktes av en trailer med aggressive, orange redningslys. Og noen erfaringer gjør seg bemerket: Dyreparker er visst stort i vest-Europa. Vi telte tolv forrskjellige skilt på et døgn. Repsol er den suverent beste bensinstasjonskjeden i Spania, og hvis du skal spise middag klokken ett om natten er Pablos resturant i Vigo et godt valg. Hvis du er heldig med hotellet kan du få en spektalulær lytteopplevelse av noen andres orgasme etterpå, og et videokamera kan dessverre ikke fange inn den fantastske, urovekkende og krydrede lukten av brann et ukjent sted i  Pyreneene.

Monday, July 20, 2015

El Camino, Motorway Style

Nordvest i Spania ligger den autonome regionen Galicia. Omtrent 2.8 millioner mennesker lever her, og klimaet er etter hva jeg forstår relativt likt på vestnorsk natur: det er grønt, fuktig og mildt, med bukter og nes og små fjorder, høye fjell og skogkledte åser. Jeg har et håp om at det er litt varmere.
Det mest spesielle ved Galicia er hovedstaden, Santiago de compostela. Eller, det er vel så riktig å si at det er veiene til Santiago de Compostela som er bemerkelsesverdige. I Europa går det diverse vandreruter som alle sammen ender ved en kirke i byen, og alle veiene går under samme navn: El Camino de Santiago. Sant nok, det heter O Camiño de Santiago på galisisk, men likevel: Hvis du forteller at du skal gå el Camino til en av de 1 214 000 000 katolikkene som finnes i verden, vil de vite hvor du skal. Du skal gå pilgrimsveien til et av de tre største pilgrimsstedene som finnes innen katolisismen: bare Jerusalem og Roma er større. Folk har gått disse veiene i over tusen år, og fremdeles går omtrent 200 000 mennesker el Camino hvert år. De kommer for å besøke St. Jakobs siste hvilested. Levningene til Apostelen Jakob er nemlig begravet her, i Santiago de Compostela-katedralen. 

Jakob var opprinnelig fisker i Geneseretsjøen, men etter å ha møtt Jesus forlot både han og broren familiebedriften for å følge i hans fotefar. Begge brødrene ble Jesus' disipler, og begge kan nevnes blant martyrene: Johannes fordi han er den eneste disippelen som aldri ble martyr, og Jakob fordi han var den første som mistet livet. (Både han og broren var beryktet for å være bråsinte, faktisk ble de kalt "tordensønnene", og dette kan ha bidratt til at han til sluttet mistet hodet fullstendig... bokstavelig talt.) Men før det gikk han rundt i Jerusalem og misjonerte, og han må ha vært en sekk med poteter på scenen, for ingen tok ham alvorlig. Han talte for døve ører helt til Pyreneene, til han opplevde et mirakel: i år 40 sto den Hellige Jomfru Maria foran ham og oppmanet ham til å ikke gi opp. På stedet fikk han reist den første kirken dedikert til henne, (også et populært pilgrimsmål) og da han vendte hjem til Jerusalem, ventet kongen ham med øks.
Hvorfor er han så ikke gravlagt i Palestina, lurer du kanskje på? Det er et bedre spørsmål hvorfor han er gravlagt i det hele tatt, for egentlig skulle kroppen hans bli hundemat. Katolikkene vet å lage fascinerende fortellinger: I stedet ble liket sendt i marmorbåt, uten ror og uten årer, og båten ble ført av en engel over hele Middelhavet og like til kysten av Galicia. Han ble gravlagt her, og den lille byen som vokste opp fikk navnet stjernemarken: Campo de Estella. I dag? Compostela. St. Iago de Compostela. St. Jakob av stjernemarken.

De fleste pilgrimmer går til fots. Jeg og min mor kjører motorveien, i en bobil. Men vi har dette til felles med fotgjengerne: Vi er på vei gjennom Europa, og reisen vår har Santiago de Compostela som mål. Vi kjører på solfylte, farefulle motorveier, vi overnatter på lugubre campingplasser, vi krangler og synger så hjertelig som bare vi to alene i en bil kan. Veien vår går gjennom Danmark, Tyskland og Frankrike, og før vi er tilbake i Norge skal vi visst innom Portugal også. Sist jeg var innom så mange land på en måned, var da jeg var fem år og foreldrene mine dro på Interail. Jeg spår at når vi kommer frem til katedralen, er vi like slitne som om vi hadde gått til fots. Og dette skal selvsagt dokumenteres. Jeg har med kamera i bagasjen.

Monday, July 13, 2015

Verden anno 2035

Da jeg var liten, hendte det at vi filmet hjemme hos meg. Ikke fordi vi hadde videokamera, det hadde vi egentlig ikke. Og dette var på den tiden der en telefon fortsatt hadde taster du kunne trekke rundt, og en ledning med krøller. Men min mor var "bølleleder" (som betyr, for dere som ikke hadde akp-foreldre, at hun holdt selvtillitskurs for kvinner. Bøllekursene fortjener sin egen post.) En viktig del av bøllekursene innebar et videokamera, så med jevne mellomrom kom hun hjem med et kamera. Da filmet foreldrene mine småsnutter. Noen ganger filmet min far Gullhår og de tre bjørnene, men for det meste var det hverdagslivet vårt: de filmet i stuen vår, i hagen vår, små minner som i dag er stor underholdning å se på. Det er et lite innblikk inn i vår nittitallsstue, komplett med de små og pinlige detaljene du har glemt helt til du ser dem igjen. Pastellgardiner, stoltrekk av treperler, grå telefon med ledning? Javisst. Det er dokumentert. Det er også et bittelite innblikk i hvor langt og lyst hår jeg en gang hadde, den gangen jeg var under en meter høy. Det er snutter som viser hvor stort mellomrom jeg hadde etter å ha felt to melketenner. Det er min mor uten et grått hår, like gammel som jeg er nå. Det er min nå voksne lillebror, seks måneder gammel. Det er min søster iført prinsessekjole og svarthårig glorie, mens hun pusser sine to første tenner. Det er mange ting.

Jeg har veldig lenge tenkt på hvordan mitt voksne liv har manglet denne dokumentasjonen. Det er knapt nok blitt fotografert, og i så fall aldri på de faktiske hverdagshendelsene. Nå er det ikke like stort å se en voksen kvinne pusse tenner på studiehybelen sin, men jeg hadde ukentlige filmbesøk som aldri ble dokumentert. Vi satt daglig på kafé på universitetsområdet, og ubemerket av oss forandret verden seg i løpet av de seks årene vi satt der, men vi husker det ikke. Vi kommer til å glemme hvem som hadde skjegg og hvem som alltid gikk med hårsløyfe. Vi kommer til å glemme, hvis vi ikke allerede har gjort det, hvordan vi så ut når vi var sammen. Med tiden kommer vi til å glemme hvordan vi hørtes ut når vi snakket. Når vi er femti, hvis vi blir femti, vil vi ha glemt hvordan stemmene våre lød før vi fylte tjuefem. Hvordan vi snakket, hva som var sjargong og slang akkurat det året. Kveldene er blitt til utrolig fine minner, men de små detaljene forsvinner. Vi har tapt dem.
Kanskje ville vi alltid ha tapt dem. Å feste dem til film føles litt som å spraye lakk over tørkede høstblad, så de skal bevare fargen fra den høsten. Det føles som nostalgisk vås, et forsøk på å henge fast i fortiden. Men likevel. Likevel. Jeg ser filmsnutter fra barndommen og det får meg til å huske. Og noen ganger ikke det en gang: noen ganger ser jeg film fra før jeg kan huske, fra før jeg var til, og jeg ser inn i en verden som ledet frem til at jeg ble til. Bryllupet til mine besteforeldre, der min bestefar smiler til han nesten sprekker, det er et fint minne å få være ettertidsvitne til. 

Jeg liker nostalgi, jeg liker tidsminner, og jeg liker muligheten til å skape narrativer av virkelige hendelser. Jeg er en av dem som ser ut av bussvinduet mens jeg hører på musikk, og det hele blir til en scene med soundtrack i bakgrunnen. Jeg har tegnede musikkvideoer i hodet, som lengter etter å komme ut. Nå er muligheten her. Jeg har nemlig fått penger midt i sommerferien min, og det er en uvant og trivelig ting: Jeg brukte dem straks og med en gang opp. Jeg kjøpte meg et videokamera. Verden anno 2035: dere vil få vite alle de pinlige, fine detaljene da.

...Og verden anno 2015: dere vil få vite hva jeg skal bruke kameraet mitt til de neste ukene. Det er et narrativ på vei.

Wednesday, June 17, 2015

Godt sommerminne, juni 2013



Sommeren for to år siden, omtrent nøyaktig, hadde jeg en samtale. Jeg lå på en tynn skumgummimadrass på et trekkfylt, falleferdig loft. Jeg vokste opp på dette loftet. Det var her… og det var her… og den gangen også. Loftet bar på minner fra en hel kjærlighetshistorie, og nå skapte jeg nye og uvurderlig verdifulle.  Minner i den digitale tidsalder: Jeg stirret inn i en bitteliten, slitt dataskjerm, på bildet av min beste venn. Vi skypet for første gang på… lenge. Veldig lenge.
Jeg lå der og kjente etter. Hørte stemmen hans, hørte latteren, og oppdaget noe jeg ikke hadde visst før den kvelden. Jeg kunne trekke pusten dypt, dypt ned i lungene for første gang på altfor, altfor lenge. Minst et år. Kanskje nesten to. Fordi jeg kunne snakke med ham. Vi snakket og snakket, lo og spøkte og gikk inn varsomt på de dype, alvorlige emnene som gjorde så vondt. En gang i blant trakk jeg pusten dypt, dypt, mens jeg kjente etter.

Visst var angsten der. Anelsen om at dette var siste sommeren. Minnet om at oppturer alltid endte med brutale nedturer, og anelsen om at den neste nedturen ville nå bunnen. Vissheten om at det ville gjøre hinsides vondt. Men her og nå fantes vi begge to, og i halsen min lå en stor klump av lettelse, som jeg pustet dypt forbi.

Det er to år siden, nesten på dagen.
I dag er en sånn dag der jeg savner.

Dette er ikke den knusende følelsen, den der jeg kjenner sprekkene i sjelen min, praktisk talt i kroppen min, gå på kryss og tvers som et mønster i krakelert porselen: Nei, dette er den knugende følelsen i brystet og vissheten om at jeg ikke kan puste skikkelig før jeg hører stemmen hans.
Den følelsen. Av å aldri puste dypt og fritt igjen. God sommer.

Sunday, June 7, 2015

I kaffekopper


Noen ganger dukker de opp, plutselige minner. Plutselig husker du en sang og du innser at det er år siden du hørte den sist. Du setter den på og plutselig husker du hvordan det var sist du spilte den. Du husker hvem du hadde rundt deg, du husker sommerluktene og pinlighetene og gledene og lyset når det begynte å lysne om morgenen.

Jeg husker somre i Trondheim, og en amatørteatergruppe som konsekvent valgte de perfekte teaterstykkene. Jeg husker en forestilling av Tennesee Williams "Et glassmenasjeri" som fikk meg til å gråte. En rødhåret Puck som danset rundt klosterruiner en midtsommernatt. Jeg husker denne sangen, mens jeg satt utendørs, på lysegrå NSBtepper. Jeg husker at jeg plutselig skjønte at dette er sånn livet måles. I tekopper, samtaler med venner og øyeblikk med og uten de du er mes glad i.

Thursday, May 14, 2015

Wajimup Community Library





For omtrent to år siden produserte dramastudenten Benjamin Griggs en liten mocumentary (liksom-dokumentar) om livet på en liten, australsk bibliotekfilial. Jeg anbefaler å se denne.  Det er drøyt syv minutter som vil forlenge livet ditt.

Det fiktive Wajimup Community Library er en åpenbar referanse til Manjimup Public Library, et faktisk folkebibliotek i Vest- Australia. Kortfilmen følger de to bibliotekarene Susan, Gail og biblioteksjefen Helen, henholdsvis spilt av amatørskuespillerne Nick Harle, Ben Armstrong og James Miolin, gjennom en vanlig arbeidsdag på biblioteket. Jeg kan si så mye som at det er en veldig presis fremstilling.

Denne kortfilmen har hamstret inn opptil flere gjeve priser: under prisutdelingen til 
Bond University Film and Television Awards (BUFTA) endte kvartetten opp med å vinne både prisen for beste film, beste manus, beste komedien og "people's choice" - folks generelle favoritt. Den har også en drøss med nominasjoner i ryggen. Etter min mening burde dette vært en miniserie allerede.

At det ikke er blitt det, skyldes kanskje at han i fjor fortsatte å hente inn priser og nominasjoner for arbeidet sitt. Det jeg synes er rarest, er at han ikke allerede har en fanside, en wikipediaartikkel og en manager. Benjamin Griggs er et for øyeblikket relativt ukjent navn innen internasjonal filmindustri, men merk deg navnet hans: han vil bli stor.
 
Manjimup

Sunday, March 15, 2015

Et lite, historieløst hjerte

Under praksisperioden min i i 2013 fikk jeg en oppgave fra veilederen min. "En svensk barnebokforfatter har blitt kraftig kritisert, og i Sverige diskuteres det om bøkene skal sensureres. Finn ut hvem og gjør deg opp en mening om hva du mener vårt bibliotek burde gjøre." Det viste seg at den omtalte forfatteren var Stina Wirsén, en av Sveriges mest prisbelønte illustratører, og bøkene det gjaldt var bildebokserien om Liten Skär och alla brokiga, også samlet under Bebisbrokiga.

Bøkene hennes er utgitt på Bonnier Carlsen förlag, et av Sveriges største bokforlag, men de er også oversatt til flere språk. På norsk har bøkene fått tittelen "En liten rosa og mange fargerike små". Disse finnes til utlån på de fleste norske bibliotek. Jeg synes ikke "fargerike" er en helt fullgod oversettelse til "brokiga". "Brokig" kan også oversettes til "broket", som i tillegg til å bety fargerike også dekker spraglet, mønstret eller flerfarget. Alle disse adjektivene er beskrivende for de ulike karakterene i bebisbrokiga (babybrokete), for "brokete" beskriver ikke bare illustrasjonene, men også viktige aspekter ved historiene. Det er nemlig et viktig poeng i disse bøkene at karakterene er mangefasetterte og forskjellige fra hverandre, med en sterk identitet. Utseendemessig er figurene så karikerte at de ser mer ut som dyr enn mennesker, med katteører, kaninører, pelsliknende kropp, osv. Personlighetsmessig har har de klart mennesklige trekk, og jeg tolker det som at barneleseren skal kunne identifisere seg med dem. Den tolkningen forsterkes av budskapet i bøkene: Trass i at både illustrasjoner og historier er enkle, går ikke karakterene av veien for å sjokkere leseren. Det er til tider groteske illustrasjoner av ubehagelige deler ved livet, og ofte er bryter temaet med tabu i barnelitteraturen. Karakterene er ikke sukkersøte, trass i at tittelen skulle tyde på det. Snarere er dette nettopp poenget med den rosa tittelen: både karakterer og historiene gjør opprør mot forestillingen om at barnebøker er koselige, ufarlige og pastellfargete.  Karakteren Liten Skär, er et prakteksempel på dette. Kroppen til karakteren er tegnet i rosa, og på hodet har hen noe som likner på en rosa sløyfe. Liten Skär er en perfekt karikatur av en rosa pike, helt til hun åpner munnen for å kaste opp gul  gugge: hun har hoggtenner og et ustadig temperament. Liten Skär er den mest feminine av karakterene, ellers er karakterene tilnærmet kjønnsnøytrale og  kan beskrives med det personlige pronomenet "hen", som verken er maskulint eller feminint. Feministen i meg synes dette er et knallstilig utgangspunkt for barnebøker. Og likevel er jeg for å sensurere nesten hver eneste bok om Liten Skär.



Debatten i Sverige ble utløst av at det i 2012 ble produsert en svensk animasjonsfilm basert på bøkene. Animasjonsbildene i filmen er Wirsèns illustrasjoner, overført til animasjonsmediet. Ingenting er lagt til eller endret, figurene er bare gjort levende. Disse illustrasjonene, som iløpet av 2000tallet har blitt gjengitt i flere bøker og flere opplag, fikk plutselig gjennom filmformatet stor oppmerksomhet: kritikken haglet. Noen svenske kinoer valgte til og med å fjerne filmen fra kinoprogrammet. En av karakterene hennes, «Lilla Hjärtat», ble anklaget for å være en rasistisk karakter som hentet trekkene sine fra utgåtte stereotypier av «negre». Lilla Hjärtat har nemlig store likhetstrekk med den stereotype «negerfiguren» en finner i en gollywog/picaninny.

 En «Gollywog» er en svart stereotyp karakter som var populær i barnelitteratur fra sent
attenhundretall og frem til 1970årene. Du kan kalle det karikaturen av den objektiviserte "negeren", med alle dens konnotasjoner. Figuren kjennetegnes ved helt svart hud, hvite øyne og
overdrevent store, hvite eller røde klovnelepper. Videre har figuren tradisjonelt sett stort, kruset hår
som skal imitere afrofrisyre. Den var populær både som litterær karakter og som lekedukke i Nord-
Amerika, Europa og Australia frem til andre verdenskrig. Det er med andre ord en historisk figur, den går rett inn i historien om de amerikanske slaveplantasjene, den australske diskrimineringen av urbefolkningen, europeerne som tjente seg rike på slavehandel. Det var ikke slavene som gikk rundt med golliwogen, det var slaveeiernes sønner. I moderne tid har den fått stadig sterkere kritikk for hvordan den fremstiller svarte personer, og kritikken har opphav både i den historiske bakgrunnen og i måten den karikerer og latterliggjør svarte. Den regnes av de fleste for å være et rasistisk symbol, et symbol som uttrykker den svarte negerens underlegenhet. Du finner golliwoger i mye litteratur, og denne litteraturen har vært kraftig diskutert de siste årene. Flere kanoniserte litterære
verk har de siste årene kommet i sentrum for en debatt rundt sensur og redigering. Felles for disse er at de er skrevet og utgitt i en helt annen diskurs, en diskurs hvor dette ikke ble problematisert. Som Hergé, tegneserieskaperen bak Tintin, har forklart: "Jeg lå under for de samme fordommer som det borgerlig miljø jeg levde i... Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: «Negrene er som store barn... Hvor heldig for dem at vi er kommet!» osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende ånd som hersket på den tiden i Belgia."




Du finner tilsvarende eksempler hos både Astrid Lindgren og Torbjørn Egner, og det har vært stor debatt om hvordan vi skal forholde oss til disse tekstene.

Rasismen i Tintinserien ble faktisk behandlet juridisk. Etter en fem år lang rettsak avgjorde byretten i Brussel at Tintin i Kongo ikke var rasistisk, i den forstand at heftet fra 1946 (en fargelagt versjon av utgivelsen i 1931)aldri hadde som mål eller hensikt å egge til rasehat eller diskriminering. Den er ganske enkelt et produkt av sin tids diskurs.
Tekster som fremstiller svarte som "store barn" er en viktig del av vår litterære kulturarv, men de er produsert i en helt annen språkdiskurs enn i den vi befinner oss i dag. Vi er mer bevisste på rasistiske symboler, og det er ikke lenger politisk korrekt, det er ikke lenger greit, å bruke dem Mens bruken av «neger» ble oppfattet som et eksotisk innslag på førtitallet, blir fremstillingen av de svarte kurrekurredutterne på Astrid Lindgrens Kurrekurreduttøy problematisk i et moderne samfunn.
Dermed oppstår et dilemma. Skal vi redigere tekstene, slik at de passer dagens diskurs? Skal de stå som historiske representanter for en tidligere diskurs? Vil det være historieforfalskning å redigere dem?
Jeg mener at det ikke finnes noe enkelt svar, ikke på de historiske tekstene. Jeg er for å omskrive Astrid Lindgrens "negerkonge" til "Sydhavskonge". Det endrer ikke innholdet i teksten, tvert imot gjør det en god fortelling tilgjengelig og brukbar for dagens barn. Det hadde vært kjempesynd å la ett enkelt ord frata de neste generasjonene knallgode historier, bare fordi Astrid Lindgrens språk bærer preg av førtitallet. Hvis vi synes det er greit å modernisere Sproget i de Gamle Tekster, slik av Sjåfør skrives med sj og ø fremfor ch og eur, da burde det også være greit å modernisere uttrykk. Det blir verre i Tintinspørsmålet, og der synes jeg at teksten kan få stå slik den ble trykket: men med en historisk bevissthet.

Debatten om Lilla Hjärtat føyer seg inn i en større diskusjon omkring rasisme i barnelitteratur, en
debatt som er aktuell for alle som arbeider med formidling av litteratur. Men der jeg både forstår og er glad i Astrid Lindgren, provoserer Stina Wirsèns bøker meg helt enormt.

Wirséns Lilla Hjärtat har nemlig åpenbare likhetstrekk med gollywogfiguren. De tydeligste
kjennetegnene ved henne er at hun, som den eneste av karakterene, er helt svart og at hun har brede,
hvite lepper og hvite øyne. Hun er også den av karakterene som har mest menneskeliknende trekk, i
motsetning til de andre karakterene hvor både kroppsfasong og farger bryter med det
menneskligfigurlige.





Først forsvarte Wirsen seg med at hun slett ikke hadde tenkt på Lilla Hjärtat som en golliwog. Videre parerte både Wirsén og filmprodusenten Linda Hambäck kritikken med å si at Lilla Hjärtat
ganske riktig bygger på en stereotyp, men at dette er gjort med hensikt: «Vi har med Lilla Hjärtat
förhållit oss till en stereotyp – för att punktera den. Vi lever alla under den rasfixerade blicken och
vi måste hjälpas åt att bryta den. Vi vänder oss till en ny generation som än så länge är helt fri från
fördomar.» Wirsén har ønsket å punktere den rasistiske stereotypen. Både bøkene og filmen henvender seg til et publikum som foreløpig står fritt for fordommer, og ved å presentere Lilla Hjärtat ønsket de å gi stereotypen nytt og positivt innhold. Det er altså ment som et antirasistisk engasjement. Wirsén uttalte også at «Att inte vara representerad, det är rasism.» Her regner jeg med at hun sikter begrepet til den usynlige hvitheten, som kunne vært et godt poeng, hadde hun visst hva det innebar. Det gjør hun ikke.

Hun hevdet at det er for få svarte karakterer i barnelitteraturen i dag, og at Lilla Hjärtat skulle være en nøytral representant for svarte karakterer. Denne argumentasjonen avslører at Wirsen overhode ikke har forstått hva kritikken går ut på. Det handler ikke om at Wirsen har tegnet en svart karakter. Det handler om hvordan hun har tegnet den. Argumentasjonen hennes er historieløs - og det er  historieløsheten som ligger til grunn for kritikken. Som Fatou kommenterer: "Jag blir inte upprörd på henne, utan på hennes totala oförmåga att se sin egen del i det hela och att helt och hållet ställa sig blind till vad debatten faktiskt handlade om. Antingen förstår Stina verkligen inte vad det handlade om, eller så vill hon inte förstå."

Til slutt plasserer Wirsen seg i offerposisjon. Det var aldri meningen å tegne rasistiske bilder, sa hun. Hun er så lei seg for at de blir oppfattet sånn. For hun personlig elsker Lilla Hjärtat. Men fordi kritikken er så krass, skal hun for alltid slutte å tegne henne. For meg lyser dette offerrolle. Wirsen er gjenstand for urettferdig kritikk, hun har bare tegnet ut av kjærlighet, men hvis kjærligheten hennes støter noen skal hun slutte. Selv om hun er uenig i kritikken." Forlaget trakk inn bøkene hvor Lilla Hjärtat var sentral, hun sluttet å tegne karakteren (og praktisk talt sluttet å tegne bøker i serien), men det hele skjedde med en såret mine. Offerrollen provoserer meg nesten like mye som illustrasjonene. Hun er faktisk ikke offer i denne saken. Hun er ikke urettferdig behandlet, kritikken er godt fundert. Riktignok er ikke skammen bare hennes: at ikke noen i forlaget har stanset den første boken med Lilla Hjärtat før den kom i trykk er over min forstand. At ikke bøkene ble sendt i retur til Wirsen med beskjed om at "budskapet er bra, tegningene er fine, men du er nødt til å redigere Lilla Hjärtat" gjør meg redd, for det forteller meg hvor historieløse folk er. Og historieløsheten ligger ikke bare hos forfatteren, korrekturleserne, forleggerne og filmregissøren: selv hos bibliotekene er denne tilstede. Nesten ingen bibliotek i Sverige eller Norge tok hensyn til kritikken, bøkene ble stående på hyllen. Bibliotekarer jeg har snakket med argumenterer med at de selv ikke oppfatter Lilla Hjärtat som rasistisk. De ser ikke likheten med den klassiske golliwogen, og dersom de gjør det er ikke illustrasjonene rasistiske. De adopterer Wirsens argumenter, og konkluderer til slutt med at det er barnas vurdering som skal være avgjørende: barn liker dem, derfor skal de lånes ut.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som forkjemper for sensur. Det har vært fjernt fra min forestilling om meg selv at jeg skal være en som argumenterer for at bøker bør sensureres, at vi som bibliotekarer skal bestemme hvilke bøker som er egnet for å lese. Som bibliotekarer har vi stor makt, vi kan avgjøre hva som er "god" litteratur, hva som skal være tilgjengelig for leserne. Som prinsipp har jeg alltid tenkt at det er en viktig del av vår oppgave å være mangfoldig. Men i dette tilfellet mener jeg faktisk at bøkene burde tas inn. Jeg mener det er vårt ansvar. Det får ikke hjelpe om motivasjonen bak historiene er god, eller om fortellingene bryter med tabu, eller at en rekke unger synes at det er artige bøker. Det handler om å forsvare barna. Det handler om at vi, som voksne, beleste og erfarne mennesker, har et ansvar for å ikke videreføre rasistiske holdninger. Vi har, eller rettere sagt, vi burde ha en historisk bevissthet som beskytter barn mot rasisme, mot kvinnediskriminering. Akkurat som jeg mener at vi har et ansvar for å beskytte barn mot bildebøker som uforsiktig og hensynsløst behandler alvorlige emner som omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Jeg mener ikke at vi ikke skal ha bøker om alvorlige temaer, eller at barn ikke kan vurdere selv hvilken litteratur de liker. Men barns leseglede fratar ikke oss et ansvar for hvilken litteratur vi tilbyr. Barn som kommer til hyllen med pekebøker har ikke det ansvaret, vi har. Det er en stor del av vår oppgave å bedømme og velge ut bøker, og en del av vårt ansvar er å sørge for at verken barn eller foreldre kommer til hyllen og finner  litteratur som spinner videre og aksepterer diskriminerende stereotypier. Vi har makt til å videreføre, eller bryte, med diskriminerende begreper. Dersom bibliotekarer velger å ha rasistiske bøker på hyllen, er dette også et utsagn. Å argumentere, slik enkelte bibliotekarer jeg kjenner har gjort, med at "barna liker det", er å fraskrive seg ansvaret. Det handler om å være bevisst hvilke signaler vi i denne maktposisjonen sender.

Fatou konkluderer med at "jag kommer att fortsätta försvara mina barns rätt att slippa växa upp med dessa rasistiska nidbilder så länge jag orkar." Jeg er hjertens enig.