Tuesday, April 30, 2013

As come it will for a' that


Is there for honest poverty? 

(For a' that)


Is there for honest poverty
That hings his head, an a' that?
The coward slave, we pass him by -
We dare be poor for a' that!
For a' that, an a' that!
Our toils obscure, an a' that,
The rank is but the guinea's stamp,
The man's the gowd for a' that.

What though on hamely fare we dine,
Wear hodding grey, an a' that?
Gie fools their skills, and knaves their wine -
A man's a man for a' that.
For a' that, an a' that,
Their tinsel show, an a' that,
The honest man, tho e'er sae poor,
Is king o men for a' that.

Ye see yon birkie ca'd 'a laird,'
Wha struts, an stares, an a' that?
Tho hundreds worship at his word,
He's but a cuif for a' that.
For a' that, an a' that,
His ribband, star, an a' that,
The man o independent mind,
He looks an laughs at a' that.

A prince can mak a belted knight,
A marquis, duke, an a' that!
But an honest man's abune his might -
Guid faith, he mauna fa' that!
For a' that, an a' that,
Their dignities, an a' that,
The pith o sense an pride o worth,
Are higher rank than a' that.

Then let us pray that come it may
(As come it will for a' that,)
That Sense and Worth o'er a' the earth,
Shall bear the gree an a' that.
For a' that, an a' that,
It's coming yet for a' that,
That man to man, the world, o'er
Shall brithers be for a' that.

  (Robert Burns)


Sunday, April 7, 2013

Se for meg april



Jeg lærte noe viktig om dagdrømming i vinter. Jeg lærte at når du skal dagdrømme, hjelper det ikke å forestille deg noe skikkelig fint som du drømmer om. Du må velge deg ut noe som er fint, men realistisk, og viktigst av alt: du må male det komplett med småfeil og troverdige konflikter. Glansbilder virker ikke, med mindre bildene du maler inkluderer morgengrettenhet og lange flyplasskøer.

Det er november, og jeg tror at livet mitt er over. Ikke som en hormonell tenåring tror at livet er ødelagt, men på ekte - jeg tror, helt på ekte, at jeg er døende. Jeg prøver å akseptere at jeg vil miste alle de relasjonene jeg er gladest i og istedet holdes fanget i et nettverk jeg ikke hører hjemme i, at livet mitt fremover vil handle om sykdom, stigmatisering og dødsangst, men det er ikke så lett. Jeg sørger, jeg er paranoid og jeg har en snikende anelse om at ingenting i livet mitt er ekte. Livet mitt er fiksjon, den verdenen jeg lever i er en kombinasjon av blekkbokstaver, papir og noens sadistiske fantasi, og hver gang jeg vurderer muligheten for at dette er en oppdiktet fortelling, blir jeg klar over hvor svimlende kompleks metadialogen min er - jeg reflekterer over at jeg reflekterer over at jeg er en del av en fortelling, dette er meta på meta og denne setningen i seg selv er et metaperspektiv på mitt metaperspektiv. Metadialogen endrer ikke det faktum at jeg er en bikarakter i en naturalistisk roman, bygget nøye opp etter reglene for den greske tragedien. Jeg er ikke engang hovedpersonen i tragedien, jeg er en av bikarakterene, men hamartia - det tragiske feilgrepet - er tilstede i fullt monn. Ett feilgrep - én tragisk handling - har ført til undergangen, og det finnes ingen frelse. Jeg har lest nok tragedier, nok romaner, til å vite at fortellinger som denne ikke ender godt.

Det er her mamma holder rundt meg og sier: Se for deg dette. 


"Det er april. Vi er på flyplassen, hele familien - broren din kommer slentrende, han bærer seg som en modell og ser på oss med et overbærende, lett ironisk smil. Din søster er en amerikansk filmstjerne, hun har mørke solbriller og hun stønner over oss - du og jeg - som uungåelig ser shabby ut ved siden av dem. Jeg er stresset og litt gretten, i alle fall til vi kommer oss inn på flyet. Da bestiller du sitronbrus, og vi synker ned i flysetet og følger med på flyvertens gjennomgang av sikkerhetsrutiner. Så spiser vi flymat (og vi to er kanskje de eneste i verden som liker flymat) og ser en film, og søskene dine krangler.
"Så kommer vi frem, og du kan ligge på en solseng hele dagen og la deg bake i tretti varmegrader. De eneste gangene du må reise deg, er når du skal drikke iskaffe fra Starbucks med din søster. Så går vi gjennom karibiske byer og opplever verden. Søsteren din vil på shopping, det vil ingen av oss andre. Din bror er mørk og lakonisk, men i virkeligheten smålykkelig. Havet er så blått, kjære deg, og strendene! Du kan drikke mer sitronbrus, med en liten paraply i, og om kvelden kler vi oss fint og spiser middag på resturant. Din søster surmuler litt, fordi hun ikke får spise Jarlsberg til alle måltider, men din bror er storfornøyd,  fordi vi spiser med sølvbestikk.
"Du er frisk, du er solbrent, du er glad og  alt er fint. "

Jeg trodde ikke på det, ikke da. En måned senere lettet trykket litt og verden fikk fast form igjen, bokstavene løste seg opp og ble til plastikk, treverk og blodomløp - og jeg kunne puste igjen, og jeg trodde at april faktisk ville komme. Men trass i at jeg brukte forestillingen om flyplassen regelmessig, skjønte jeg ikke at det kunne bli virkelighet. April, ja, men flyplass? Neppe.

Nå viser kalenderen april, og plutselig tror jeg. Jeg har vasket sommerkjolen, kjøpt solkrem og sandaler, farget håret lysere. Jeg har pakket, men jeg pakker på nytt, mens Bob Marley synger og jeg hoier i kor på rett sted. Og om noen dager reiser familien min og jeg til Karibien. April er her.