Thursday, March 21, 2013

To A Mouse

Om enn kjælighetsdiktene til Robert Burns er hjerteskjærende og nydelige, og de sosialistiske diktene hans mektige og skarpe - jeg elsker dette diktet. Det er visstnok skrevet i november 1785, komponert nettopp i øyeblikket mens Rabbie sto over plogen. Det sies også at den lille musen ble reddet fra den sikre død fordi poeten stanset de andre fra å jage etter den.
For å gjøre det tristere: på dette tidspunktet hadde han nettopp mistet både faren sin og den seksten år gamle lillebroren. Det finnes en dypere mening her, som handler om frykten for fremtiden, om skyldfølelse, anger og hjertesorg, om  hvor truende en urettferdig verden kan være. Det finnes en dypere mening, men jeg personlig er så glad i den lille musen som står i grøftekanten og skjelver, mens Robert Burns ser ned på ham og sympatiserer.

To A Mouse, On Turning Her Up In Her Nest With The Plough


Wee, sleekit, cow'rin, tim'rous beastie,
O, what a panic's in thy breastie!
Thou need na start awa sae hasty,
Wi' bickering brattle!
I wad be laith to rin an' chase thee,
Wi' murd'ring pattle!

I'm truly sorry man's dominion,
Has broken nature's social union,
An' justifies that ill opinion,
Which makes thee startle
At me, thy poor, earth-born companion,
An' fellow-mortal!

I doubt na, whiles, but thou may thieve;
What then? poor beastie, thou maun live!
A daimen icker in a thrave
'S a sma' request;
I'll get a blessin wi' the lave,
An' never miss't!

Thy wee bit housie, too, in ruin!
It's silly wa's the win's are strewin!
An' naething, now, to big a new ane,
O' foggage green!
An' bleak December's winds ensuin,
Baith snell an' keen!

Thou saw the fields laid bare an' waste,
An' weary winter comin fast,
An' cozie here, beneath the blast,
Thou thought to dwell-
Till crash! the cruel coulter past
Out thro' thy cell.

That wee bit heap o' leaves an' stibble,
Has cost thee mony a weary nibble!
Now thou's turn'd out, for a' thy trouble,
But house or hald,
To thole the winter's sleety dribble,
An' cranreuch cauld!

But, Mousie, thou art no thy lane,
In proving foresight may be vain;
The best-laid schemes o' mice an 'men
Gang aft agley,
An'lea'e us nought but grief an' pain,
For promis'd joy!

Still thou art blest, compar'd wi' me
The present only toucheth thee:
But, Och! I backward cast my e'e.
On prospects drear!
An' forward, tho' I canna see,
I guess an' fear!

No comments:

Post a Comment