Monday, February 18, 2013

Baudelaire, T. S. Eliot og Pus


 Når noen spør meg, hvilket mange gjør, hvordan det er å være eksilbergenser i Oslo, svarer jeg stort sett at "Oslo er Oslo". Jeg hadde mange motforestillinger mot å flytte til hovedstaden: sant og si var jeg vettskremt. Der Trondheim er et varmt og vennlig sted, er Oslo for stor, for anonym, for stygg og ikke minst for hard og kald for meg. Å være eksilbergenser i Trondheim var enkelt. Å være eksilbergenser i Oslo er slitsomt, for Oslo er uoversiktlig og sjelløs. Når noen nå spør meg hva jeg synes, svarer jeg at Oslo er litt mindre skrekkinngytende enn den var for et halvt år siden, men fremdeles like stygg. En leter frem positive anmerkninger der en kan: jeg kjører forbi stedet der Tramteatret spilte inn sine tv-serier hver dag. En kan kjøpe alle sorter krydder på Grønland Torg. Det er svensker overalt, som for eksempel en ung, søt skåning som jobber i en bruktbutikk og som spiller the Proclaimers på full guffe. Jeg har en bitteliten lønnet jobb som bibliotekarassistent. Huset jeg bor i har varmekabler, oppvaskemaskin og badekar
.

Det allerbeste ved Oslo er katten.






Jeg bor med en perserkatt, en flatsnutet, flokete perserkatt som ser på verden med et kronisk fornærmet blikk. Dette fornærmede blikket er den eneste kattefakten den får til: den kan ikke klatre i trær, den kan ikke jakte, den kan ikke slåss (skjønt den prøver. Stakkers dyr.) I motsetning til T. S. Eliots katter har den bare et navn, den går under navnet Pus. (Det hender jeg kaller den lille monster, når eieren ikke hører det.) Stort sett ligger Pus på baderomsgulvet - særlig hvis den har fått juling natten før - men den har også noen favorittpositurer under tørkestativet, når noen henger klær til tørk. De dagene det er for kaldt til at Pus får gå ut, kan den tenkes å bli rastløs. Da løper den opp og ned trappen, til den snubler i et trappetrinn og slår nesen flatere enn den var i utgangspunktet. Den har en måte å hoste eller harke på som minner sterkt om Tolkiens Gollum. Jeg prøver å bestikke den med kyllingfilet eller fersk fisk, det vil den ikke ha. Derimot spiser den gjerne persimonfrukt. Den har revet i stykker flesteparten av buksene mine, fordi den liker meg. Jeg elsker den.

Elske katter, det må Charles Baudelaire ha gjort også. Symbolisme meg her og der - alle som har kjent en katt, kjenner igjen katten i dette diktet. Perserkatten er intet unntak. Etter å ha surfet gjennom et utvalg oversettelser, kom jeg frem til at jeg likte denne best. Dette er, helt på ekte, vårpensum for en lykkelig bibliotekstudent strandet i Oslo.


Cats


Sages austere and fervent lovers both,
In their ripe season, cherish cats, the pride
Of hearths, strong, mild, and to themselves allied
In chilly stealth and sedentary sloth.

Friends both to lust and learning, they frequent
Silence, and love the horror darkness breeds.
Erebus would have chosen them for steeds
To hearses, could their pride to it have bent.

Dreaming, the noble postures they assume
Of sphinxes stretching out into the gloom
That seems to swoon into an endless trance.

Their fertile flanks are full of sparks that tingle,
And particles of gold, like grains of shingle,
Vaguely be-star their pupils as they glance.




— Roy Campbell, Poems of Baudelaire (New York: Pantheon Books, 1952)

3 comments:

  1. Det er fint å bo med en katt. Livet blir veldig mye bedre av å bo med en katt. Men det er fremdeles ingen som kan måle seg med den svarte, sinnsyke katten i Fageråsen - det er katten i mitt liv.

    ReplyDelete