Friday, February 24, 2012

I mörkret hos mig

Jeg er overbevist at hvis det finnes en himmel, inneholder den himmelen et diskotek med diskolys og Drömhus' Vill ha dig på full guffe.

Studentersamfundet i Trondheim har en årlig interaktiv fremvisning av Rocky Horror Picture Show. En gang i året kler noen hundre unge mennesker seg opp i frekke lakk og lærkostymer, med grell sminke og gullhatter. Folk som ellers er edruelige og streite tillater seg, for én kveld, å gi slipp på alle bokser, alle normer, alle hemninger. I år vant jeg en vinflaske i et vinlotteri den samme kvelden, så den delte jeg med godt selskap på kontoret - etter kontorets stengetid - hysj. To vinflasker mindre sminket vi oss grelt og dro til byen sammen. Det regnet hunder og katter utendørs, inne i Storsalen regnet det ris, toast, dopapir og confetti.

Men så! Så er forestillingen over. Vi har sett Dr. X lage og deretter kverke "a creature", et vesen jeg så portrettert av flere modige Samfundsborgere. (Det er modig å kle seg i tynn gullshorts og blond parykk, punktum. Å gjøre det "offentlig" blant fulle studenter er veldig... Tja. Det er veldig.) Vi sitter på barkrakker og nipper til litt fancy øl, mens vi diskuterer hva vi skal gjøre videre. Det er egentlig aldri et spørsmål - det er ett sted vi alle har likt oss. Vi skal på Metro.

Metro er homoutestedet i Trondheim. Det er også det eneste utestedet i Trondheim hvor jeg virkelig, virkelig trives. Det er flere grunner til at jeg trives så godt, men det er to sentrale årsaker som trekker meg.

Den første grunnen er at Metro er et sted jeg ikke trenger å forestille meg. Jeg kan være så sær som mulig, og jeg er fremdeles ikke for sær. Alle der er på kant med samfunnet på et eller annet vis, alle der vil bryte med det heteronormative, det normative noe. Det vil jo jeg også! Men det er ikke det politiske aspektet, det er ikke et solidaritetsspørsmål som driver meg til Metro. Det handler ikke om transenes særhet, det handler ikke nødvendigvis om å bryte opp kjønns- og sexbokser. Det handler om at jeg får plass.
Utesteder gjør meg som regel litt ukomfortabel. Det er fordi jeg plutselig er omgitt av en masse fremmede, halvfremmede, fulle mennesker, greit nok, men de tror jeg er som dem. For jeg ser sånn ut. Jeg ser ut som en streit kvinne i tyveårene, som jo er akkurat det jeg er. Og de litt merkelige folkene jeg henger med - litteraturnerder, språknerder, folk i leopardmønster - de passer inn i dette sosiale spillet. Vennene mine fungerer i det sosiale spillet som finnes på utesteder, dette spillet som en sosialiseres inn i på videregående mens en fremdeles ikke har lov til å komme inn. Jeg føler meg som et romvesen som prøver å skjule tentaklene.

På Metro har alle tentakler. De fleste har riktignok andre tentakler, men det spiller ingen rolle. Jeg kan gå høyreist og vite at alle rundt meg har tentakler. Det får meg til å slappe av. Det gir meg lov til å være meg selv, og jeg trenger ikke en gang å prøve.


Dette er altså den ene grunnen til at jeg er så glad i Metro. Den andre grunnen er til dels en forlengelse av dette, for den andre grunnen ville ikke vært mulig å gjennomføre uten denne tryggheten. De har jo dansegulv andre steder også, men de kan ikke måle seg med Metros: det er også noe mer. Den andre grunnen er rotfestet slett ikke i min egen sære nevrose, men i den spede tenåringsfasen jeg hadde like før jeg faktisk ble tenåring, da jeg gikk på skolediskotek to ganger i uken. Du skjønner, jeg elsket skolediskoteket.

Jeg elsket lyset, måten mørket  ble farget i røde og grønne og gule prikker, og hvordan det av og til kunne bli hvitt lys som sikksakklyn, slik at alle bevegelser ble litt sakte. Og jeg elsket den høye musikken og mørket og anonymiteten, jeg elsket pulsen, jeg elsket alt. Jeg vant en gang en premie på skolediskoteket, ikke fordi jeg danset bra, men fordi jeg danset så lenge - jeg gikk bare aldri av gulvet.
Diskoteket på Metro likner veldig mitt barndomsdiskotek. Lyset likner. Gulvet likner - nei, ikke egentlig, men når jeg står midt på gulvet og svirrer rundt, da likner det nesten likevel. Når de så setter på nittitallspop?

Jeg blir tolv år igjen. Umiddelbart. Og ikke bare blir jeg tolv, men jeg blir litt hypoman, litt forelsket og litt beruset, samme hva jeg drikker - som tolvåring var det "Energy Drinks" (husker dere det, nittitallsbarn? Husker dere Magic? Den gangen Battery kom?).  I dag var det altså pils, men det kunne vært vann for den del - det er lyset, det er rytmen, det er den hemningsløse fryden over å være synlig og usynlig på samme tid. Så når Drömhus' Vill ha dig kommer på, da hyler jeg, jeg nesten stønner. Tiden den stannar! Nettopp sånn, tiden har stått helt stille, og for noen minutter er jeg helt fri: Åå, jag lättar, jag flyger, jag svävar fram!

Låt det aldrig ta slut.

Sunday, February 19, 2012

Starstruckt

Jeg har endelig funnet et ord som kan erstatte det engelske uttrykket starstruck. Det irriterer meg nemlig når jeg ramler over et engelsk uttrykk som er både treffende og et veldig godt bilde, uten at jeg finner et tilsvarende godt i det norske språk. Det er mulig det finnes, men jeg har til gode å ramle over det, og det gjør mitt norske språk fattigere enn jeg vil at det skal være. å være starstruck, starstrucker, starstruckt? Omtrent slik ble det bøyd i avisen jeg leste, og det fungerer ikke helt for meg.
Men ettersom det var en bergensk avis jeg leste, og hodet mitt naturlig nok var innstilt på min bergenske dialekt, så jeg plutselig løsningen. Jeg blir lett Stjernebedotten.

Jeg vet ikke helt hvordan det skal bøyes, men det finner jeg ut av.

Tuesday, February 14, 2012

Øyeblikk der blomster betyr nesten alt

Øyeblikk oppstår gjerne på vei til siste bussen hjem.

Det er fire minutter til midnatt. Min siste buss går hel. Det er slaps som har nesten frosset på bakken, så jeg må gå litt forsiktig. Det er Valentinsdagen.

For noen år siden forelsket jeg meg på Valentinsdagen. Jeg og mitt hjertes utkårede gikk hånd i hånd i hovedstaden mens vi latterliggjorde alle hjertene, mens mitt eget hjerte banket litt ekstra fort og vred seg i ironien. Forelskelsen var halvkvalt og varte i knappe tre måneder, og det er det nærmeste Valentinsdagen noen gang har kommet å være en merkedag for meg: ironiens dag. Ettersom februar pleier å være en mørk måned, og jeg, med unntak av dette ene året, knapt noen gang har vært i nærheten av å være i et romantisk forhold akkurat 14. februar, er mitt forhold til Valentinsdagen markant preget av ironisk, vennlig distanse. Jeg har ingenting imot den, den har bare aldri vært en kontrast til de andre februardagene, med deres slaps og glatte bakker. Februar er februar, tenker jeg vanligvis. Og så ønsker jeg alt godt til de romantiske parene som benytter seg av en sånn merkedag, for jeg liker romantikk og rosa sjokolade, og mest av alt liker jeg at folk er snille med hverandre.

Og så... Så hender det at noen er snille med meg, og da blir jeg så innoveralleskoger glad selv.

Fire minutter igjen av Valentinsdagen, jeg skal rekke siste buss. En fremmed, ung mann – han er nesten en gutt – stopper meg. Han stopper meg ikke på den ubehagelige måten, han stopper meg ikke for å slenge slibrige kommentarer eller for å trenge seg på, det er ikke fordi han vil ha noe av meg. Han stopper meg i forbifarten, og det eneste han vil er å gi meg en rose og si den er til deg. Bare til deg.

Det er alt. Jeg blir helt forfjamset, for jeg kan ikke huske sist noen ga meg en rød rose uten valgkamp som kontekst. Jeg prøver å formidle hvor glad jeg blir, men det hele har skjedd så fort at jeg bare så vidt har senket farten, og nå er jeg straks forbi. Jeg må snu meg og si takk flere ganger. Jeg forteller om det til bussjåføren som kjører meg hjem.