Friday, February 24, 2012

I mörkret hos mig

Jeg er overbevist at hvis det finnes en himmel, inneholder den himmelen et diskotek med diskolys og Drömhus' Vill ha dig på full guffe.

Studentersamfundet i Trondheim har en årlig interaktiv fremvisning av Rocky Horror Picture Show. En gang i året kler noen hundre unge mennesker seg opp i frekke lakk og lærkostymer, med grell sminke og gullhatter. Folk som ellers er edruelige og streite tillater seg, for én kveld, å gi slipp på alle bokser, alle normer, alle hemninger. I år vant jeg en vinflaske i et vinlotteri den samme kvelden, så den delte jeg med godt selskap på kontoret - etter kontorets stengetid - hysj. To vinflasker mindre sminket vi oss grelt og dro til byen sammen. Det regnet hunder og katter utendørs, inne i Storsalen regnet det ris, toast, dopapir og confetti.

Men så! Så er forestillingen over. Vi har sett Dr. X lage og deretter kverke "a creature", et vesen jeg så portrettert av flere modige Samfundsborgere. (Det er modig å kle seg i tynn gullshorts og blond parykk, punktum. Å gjøre det "offentlig" blant fulle studenter er veldig... Tja. Det er veldig.) Vi sitter på barkrakker og nipper til litt fancy øl, mens vi diskuterer hva vi skal gjøre videre. Det er egentlig aldri et spørsmål - det er ett sted vi alle har likt oss. Vi skal på Metro.

Metro er homoutestedet i Trondheim. Det er også det eneste utestedet i Trondheim hvor jeg virkelig, virkelig trives. Det er flere grunner til at jeg trives så godt, men det er to sentrale årsaker som trekker meg.

Den første grunnen er at Metro er et sted jeg ikke trenger å forestille meg. Jeg kan være så sær som mulig, og jeg er fremdeles ikke for sær. Alle der er på kant med samfunnet på et eller annet vis, alle der vil bryte med det heteronormative, det normative noe. Det vil jo jeg også! Men det er ikke det politiske aspektet, det er ikke et solidaritetsspørsmål som driver meg til Metro. Det handler ikke om transenes særhet, det handler ikke nødvendigvis om å bryte opp kjønns- og sexbokser. Det handler om at jeg får plass.
Utesteder gjør meg som regel litt ukomfortabel. Det er fordi jeg plutselig er omgitt av en masse fremmede, halvfremmede, fulle mennesker, greit nok, men de tror jeg er som dem. For jeg ser sånn ut. Jeg ser ut som en streit kvinne i tyveårene, som jo er akkurat det jeg er. Og de litt merkelige folkene jeg henger med - litteraturnerder, språknerder, folk i leopardmønster - de passer inn i dette sosiale spillet. Vennene mine fungerer i det sosiale spillet som finnes på utesteder, dette spillet som en sosialiseres inn i på videregående mens en fremdeles ikke har lov til å komme inn. Jeg føler meg som et romvesen som prøver å skjule tentaklene.

På Metro har alle tentakler. De fleste har riktignok andre tentakler, men det spiller ingen rolle. Jeg kan gå høyreist og vite at alle rundt meg har tentakler. Det får meg til å slappe av. Det gir meg lov til å være meg selv, og jeg trenger ikke en gang å prøve.


Dette er altså den ene grunnen til at jeg er så glad i Metro. Den andre grunnen er til dels en forlengelse av dette, for den andre grunnen ville ikke vært mulig å gjennomføre uten denne tryggheten. De har jo dansegulv andre steder også, men de kan ikke måle seg med Metros: det er også noe mer. Den andre grunnen er rotfestet slett ikke i min egen sære nevrose, men i den spede tenåringsfasen jeg hadde like før jeg faktisk ble tenåring, da jeg gikk på skolediskotek to ganger i uken. Du skjønner, jeg elsket skolediskoteket.

Jeg elsket lyset, måten mørket  ble farget i røde og grønne og gule prikker, og hvordan det av og til kunne bli hvitt lys som sikksakklyn, slik at alle bevegelser ble litt sakte. Og jeg elsket den høye musikken og mørket og anonymiteten, jeg elsket pulsen, jeg elsket alt. Jeg vant en gang en premie på skolediskoteket, ikke fordi jeg danset bra, men fordi jeg danset så lenge - jeg gikk bare aldri av gulvet.
Diskoteket på Metro likner veldig mitt barndomsdiskotek. Lyset likner. Gulvet likner - nei, ikke egentlig, men når jeg står midt på gulvet og svirrer rundt, da likner det nesten likevel. Når de så setter på nittitallspop?

Jeg blir tolv år igjen. Umiddelbart. Og ikke bare blir jeg tolv, men jeg blir litt hypoman, litt forelsket og litt beruset, samme hva jeg drikker - som tolvåring var det "Energy Drinks" (husker dere det, nittitallsbarn? Husker dere Magic? Den gangen Battery kom?).  I dag var det altså pils, men det kunne vært vann for den del - det er lyset, det er rytmen, det er den hemningsløse fryden over å være synlig og usynlig på samme tid. Så når Drömhus' Vill ha dig kommer på, da hyler jeg, jeg nesten stønner. Tiden den stannar! Nettopp sånn, tiden har stått helt stille, og for noen minutter er jeg helt fri: Åå, jag lättar, jag flyger, jag svävar fram!

Låt det aldrig ta slut.

5 comments:

  1. Hihi! Du likar deg betre på Metro enn eg!

    ReplyDelete
  2. Skolediskoteket på Slettebakken. Jeg husker at jeg gikk i en svart bukse, leopardmønstret topp og en kopi av de populære platåskoene. Jeg husker lunken Grandiosa til 5 kroner. Jeg husker "I need a suppahero of a lovva (suppahero, suppahero)".

    I motsetning til deg har jeg aldri ønsket meg tilbake. Ikke et sekund.

    ReplyDelete
  3. Den leopardmønstrede toppen hadde jeg helt glemt! Åh, nittitallets pop, klær og pizza - verden hadde ikke vært den samme uten. De som snakker stygt om åttitallet har fortrengt hva som kom senere.

    (Kristin: er du også på dansegulvet?)

    ReplyDelete
  4. Det er en sånn rar kobling. Jeg trodde bare at det var meg i hele verden som hadde det forholdet til den Drömhus-låten på skoledisko. Men vi lever i parallelle historier, gjør vi ikke? (c;

    Du må bli med på Elsker og London neste gang du kommer til Oslo.

    ReplyDelete
  5. Haha, der ser du. Jeg blir fremdeles glad av å oppdage hvordan vi speiler. Og Oslo... August! Men jeg tror jeg lar leopardmønsteret bli hjemme.

    ReplyDelete