Friday, December 14, 2012

Mer

Den gamle virkeligheten sprekker
blir et vakuum
av meningsløse år,

jeg skulle overvinne
vindmøller

de årene inneholdt
mer enn deg

Sunday, December 9, 2012

Katharsis




Kanskje jeg skal hente sorgen
frem fra skittentøyskurven

rette ut formen
tømme lommene

sende til renseri


Tuesday, December 4, 2012

Dagens ord

Jeg skriver dikt, dagboknotater, fjesbokoppdateringer og hjemmeeksamen. Det er ikke flere ord igjen etter det.

På vei ut


Blomsterpotten med Cannabis
driver meg ut døren
driver deg også, i andre retningen
og jeg glemmer
regnfrakken på vei ut

Tuesday, October 30, 2012

Dødsens


Dødsangst har flyttet inn
i yttertankene mine
i øyekroken
der jeg ikke ser, men aner

Jeg våger ikke
snu hodet og se rett på

Sunday, October 28, 2012

2009

Du blir ingen igle
hvisket han i øret mitt og holdt
rundt meg selv om han
skulle gå senere

Monday, October 22, 2012

Ingentinghet

Så lenge
var ingenting til
og det kledde meg

langsomt vender virkeligheten
utsiden ut

Sunday, October 21, 2012

Skadeskutt.


Jeg kom til verden etter krigens år
og ble en skadeskutt
Og ingen skadeskutt er født i går
Nei, det tar mange, harde oppvekstår
jevnt og trutt


Jeg har en sang, en dødsens, grusom sang
jeg er en skadeskutt
Og den har pisket meg så mang en gang
og ofte har den bitt meg med sin tang
akutt


Den er min angst, min redsel, mine stønn
Jeg er en skadeskutt
Den er min pillekapsel, rød og grønn
en psykisk tvangstrøye, human og skjønn
salutt


I krematoriet skal mitt hvite lik
til slutt
når grønne flammer tar hver nerveflik
forkynne fresende sitt siste skrik:
Jeg var en skadeskutt.

 - Gudmund Vindland, fritt etter Rudolf Nilsen.




Sunday, June 24, 2012

Cloudbusting, Daddy!

I Wuthering Heightsvideoen gjør Kate Bush det alle unge jenter drømmer om fra tid til annen: hun danser rundt i flagrende gevanter, med alternative håndbevegelser.
Men dette? Denne videoen er et fortellende eventyr, og det er et vakkert, vakkert eventyr. Se, nyt, gå ut i sommerregnet og hør musikk.


Friday, June 22, 2012

Ens liv i den korte ferien

Noen ting må en gjøre for at det skal bli sommer.

En må for eksempel grille kylling på et svaberg, sammen med Ens mor, Ens søster og dennes beste venninne. En må nyte synet av nevnte søster, der hun vrir seg på et badehåndkle, iført badedrakt og noen solbriller som får henne til å se ut som en amerikansk tenåring på film. En må våge seg ut i det kalde vannet og skrape opp en legg, få blå lepper og saltvann i håret. Kjenne lukten av kanelparfyme og markblomster. Snakke om hvor mange markblomster som har "Maria" i navnet, og om irske folketradisjoner hvor Mariablomster i august forbindes med en fruktbarhetsfest. Hvorfor akkurat det? Fordi det er st.Hans i morgen, og fordi de unge piger blandt oss fremdeles har uskyld nok til å plukke blomster og tro på drømmemannen. (Selv drømte En om et monster en gang, og deretter sluttet En i grunnen å tro på st.Hansdrømmer. Men ikke på midtsommermagi.) Drikke sitronbrus. Lage allsangkonsert med sin mor, der En - til sin yngre søsters høylytte fortvilelse - synger en felles musikkskatt som bare blir til fordi mor og eldstedatter har sunget sammen omtrent fra før eldstedatteren lærte å snakke. Bli litt solbrent på skuldrene, kald på føttene og glad langt inn i sjelen. Le høyt


De fleste av disse tingene kan en bare gjøre når en befinner seg i Bergen.

Sunday, May 20, 2012

a little short spell

Den siste måneden har livet mitt minnet meg om et glass med god, gammel whisky. Alle dager har hatt et blaff av intensitet, påfulgt av tusen smaker som avveksler hverandre. Hver dag er spennende, og jeg er litt svimmel og småberuset av alle inntrykkene. Og en viktig grunn til at dagene mine er så fine som de er, er at jeg har truffet noen filmvitere. Dette er sånt som filmviterne gjør meg oppmerksom på-.



Jeg skal se denne filmen, for å si det slik.

Tuesday, May 1, 2012

Det har växt i den Döda skogen

 
Eno kom ivrigt fram till mig. 
Jag ville bara visa dig något, prins Mio, sa han.
Han håll fram sin rynkiga hand og visade vad han hade i den. Det var et litet grönt blad. Et sådant litet vackert blad var det, tunt og lent og alldeles ljusgrönt och med små fina ådror i.
- Det har växt i den Döda skogen, sa Eno. Jag hittade det i den Döda skogen för en stund sedan.
Han nickade så belåtet, och hans lilla grå, toviga hovud guppade upp och ner. 
- Jag skal gå ut i Døda skogen varje morgon och se, om det har kommit några fler gröna blad, sa han. Du kan få det här, prins Mio.
Han la bladet i min hand. Han tyckte visst att han gav bort det allra finaste som fanns.

- Astrid Lindgren, Mio min Mio

Friday, April 27, 2012

om kvelden, mr. X., når det lysner



Om kvelden, når jeg sovner, skinner solen.

Og vi skal grille. Jeg har for en gangs skyld skaffet maten, jeg har faktisk gjort som jeg lovet og marinert den lenge på forhånd. Alt smaker mye og spennende, uten at chilien er for sterk. Litt som deg. Jeg kan snu ansiktet mot sollyset, og på innsiden av øyelokkene mine oppstår et orange mønster som jeg liker. Du liker meg, tenk det. Vi snakker, praten mellom oss flyter like lett som i vinter, men samtaleemnene har vokst i antall. Den boken vi snakket om sist, den har vi lest begge to nå. Eller, jeg er ikke helt ferdig med den, vi snakker forsiktig om den. Dessuten snakker vi om determinisme igjen, særlig fordi det er ingenting avgjort mellom oss. Jeg bruker stilige ord som jeg ikke kan, og du utfordrer meg vennlig. Jeg er aldri redd, og det lukter gress og tennvæske.

Maten svir seg litt i et hjørne, og det ler vi av.

Jeg sovner. Det er fremdeles noen måneder igjen, men vi kommer dit.





Tuesday, April 24, 2012

Dyp jeg ikke så som barn


Jeg skylder min yngste tante stor takk, for hun reddet mitt tiårige hjerte fra å knuses på verste vis. Hadde det ikke vært for tanten min, hadde jeg måttet vente femten år på å få se Titanic på kino. Min mor var nemlig overbevist om at filmen ville være for skummel, for dramatisk. Nå skal det sies at jeg aldri har hatt en traumatisk kinoopplevelse, det være seg skrekkfilmer med attenårs aldersgrense eller store skip på høykant, men jeg setter pris på at hun ville beskytte meg. Det gjorde jeg ikke den gangen. Den gangen var jeg et tiårig hjerte på randen til å knuses i en million biter, fordi jeg ikke skulle få se Leonardo DiCaprio fryse ihjel, fordi jeg ikke skulle få se ham tankefull på dekk, med gjenskinn av solnedgangen i ansiktet. Jeg, som elsket ham! Og jeg elsket ham med en intensitet, en varme som bare tiåringer kan kjenne. Han var jo Leo! Jeg hadde bilder av ham på alle soveromsveggene, jeg kunne bakgrunnshistorien om hvorfor han heter Leonardo, jeg visste at han hadde langt hår og krøller som liten og at han hadde bursdag i november. Jeg visste at han var en festløve, og at han spilte Jack i Titanic, men Titanic fikk jeg ikke lov å se, for det var for skummelt. Nesten.
Min tante må ha vært på min alder for femten år siden. Hun er verdens søteste vesen, og for femten år siden var hun i tillegg supersjenert i våre selskaper, men den gangen argumenterte hun mot min mors beskytterinstinkt. Hun hadde sett Titanic, og nei, hun trodde ikke den var for skummel for meg. Hvis jeg gikk med noen voksne, som jeg jo uansett måtte fordi aldersgrensen var for høy ellers, så skulle jeg fint klare å se verdens største båt gå ned. Så mamma tok meg med på kino. Vi kjøpte en enorm popcorneske, og jeg fikk se og se og se på Leonardo DiCaprios fløtepusfjes, mens Sissel Kyrkjebø sang en melodi jeg elsket enda mer enn den lille havfruens. Jeg husker denne kinoopplevelsen stjerneklart, og jeg er fremdeles venner med denne tiårige versjonen av meg. Flere ganger underveis i filmen kjente jeg det boble frem, minner, ekko, av denne første filmopplevelsen. Scener som for meg utgjorde en del av himmelen, og som jeg i dag ser klisjeene i, gjør meg fremdeles varm et hemmelig sted i magen, fordi jeg husker enormiteten ved det. Jeg slipper tiåringen frem i meg og lar henne minne meg på hvordan livet kunne se ut, i noen av disse sekundene.

Og jeg husker den med tiårige øyne. Til dels. Jeg husker den med tiårige øyne, men med en voksen kvinnes vurdering, og dette er ikke en kombinasjon som er utelukkende positiv.
Som tiåring var det Leonardo DiCaprio som var viktig, og det betydde at det var den romantiske historien som var sentral. Denne filmen handlet ikke så mye om et skip som kolliderte med et isfjell, som det handlet om Jack Dawson og Rose Dewitt Bucater som møtes på et dekk og forelsker seg. Titanic handlet om tragisk kjærlighet og om en skjønn, skjønn kunstner, og kanskje bittelitt om mye kaldt vann og død. For en tiåring er dette genialt. Jeg har aldri vært så opptatt av tragedier som jeg var som tiåring. Leonardo fikk tiårige meg til å lese Romeo & Julie i to forskjellige oversettelser. Det gjorde at jeg allerede da kunne studere nyansene i André Bjerkes, men jeg gjorde det fordi Leonardo hvisket replikkene i øret mitt om kvelden. Noen ganger var han Romeo, noen ganger var han Jack, alltid var han vakker og alltid døde han til slutt. Dette var viktig, det var nok, for en tiårig romantiker. For en litt eldre romantiker, som en dag innså at romantikk overraskende ofte var mindre klisjefylt hvis de ikke døde, ble Titanichistorien stadig mer preget av klisjeer. Det var, opplevde jeg, som om de forminsket den mennesklige tragedien ved å gjøre det til en kjærlighetshistorie. For slik jeg husket den, var det kjærlighetshistorien som var det sentrale, det overveldende store ved denne filmen. Naturligvis husket jeg det slik, for min tiårige romantiker var det nemlig slik.

Nå, med noenogtyveårige øyne, ser jeg nye ting ved filmen. Dette er jo ikke en romantisk film, ikke egentlig. Naturligvis er den det også, ellers hadde den aldri i verden blitt den kjempesuksessen den ble. Jeg er selv et vandrende bevis på det, for tiårige meg hadde aldri giddet å se Titanic på kino hvis ikke Leonardo DiCaprio hadde vært med. Så ja, den er det også, men først og fremst er dette en film om klasseskiller.
Dette er ikke et stort sjokk, egentlig. Selv tiårige meg visste det, på et eller annet plan. Jeg tror til og med mamma kommenterte det på vei ut fra kinolokalet, den gangen for femten år siden. Og jeg fikk jo med meg at tredjeklassepassasjerer druknet og frøs ihjel, mens de rike satt i halvfylte båter og så på. Jeg skjønte jo at Rose måtte gifte seg med Billy Zane fordi han var rik, og at hun ikke fikk lov til å være sammen med Leonardo fordi han var fattig. Jeg husker at tiårige meg hatet Billy Zane, jeg hatet ham med en intensitet som nesten speilet min kjærlighet til Leo, og det øyeblikket hvor han skyter etter dem? Åå, jeg hatet ham!

Men det var nettopp det fattige ved Jack som gjorde ham til særlig romantisk for meg. Han var "the underdog", den vakre, snille og fattige helten som vant prinsessen og halve kongeriket, han var Espen Askeladd og sexsymbol i skjønn forening! Så selv klasseskillet ble, for meg, forskjønnet av romantiske ideer, ikke bare fordi han var skjønn, men fordi den fattige, snille gutten er en romantisk idé.
I dag er jeg ikke lenger like blendet, slik at jeg ser ting i litt nytt lys. Jeg ser ting som jeg ikke skjønte før, detaljer som jeg gikk glipp av. Tiårige meg gikk glipp av øyeblikket der tjenestejenten til Rose faller. Tiårige meg skjønte ikke dybden i den forakten som tredjeklassepassasjerer opplevde både på reisen og under forliset. Jeg skjønte ikke hvorfor de har gjort den mest radikale av bikarakterene til ire, jeg skjønte ikke den doble, tredoble, undertrykkelsen som denne karakteren opplever på et engelsk rikmannsskip. Og nå, femten år eldre, nå ser jeg. Jeg ser at klasseperspektivet er mye, mye større enn jeg husket, og at dette perspektivet ikke nødvendigvis handler om Jack Dawsons nydelige person.

De har fortalt om klasseskillene på flere måter. Molly Brown, damen med "nye penger", som ikke har en lang stamtavle med hovmodige menn, har ikke forandret seg. Hun er nøyaktig som jeg husker henne, og hun er muligens den fineste karakteren i hele filmen. Jeg er så glad hun overlever. Og jeg husket det tragiske ansiktet til Mr. Andrews, som har konstruert skipet og som ga seg i debatten om antall livbåter. Jeg husket at kapteinen forblir ved sitt ror til vinduene knuses av vann. Men det er først nå jeg legger merke til hvor ansiktsløse bemanningen ombord er, først nå jeg reflekterer over at det sannsynligvis ikke var en eneste av dem som overlevde. Det er først nå jeg oppdager at tjenestepiken til Rose faktisk hadde et navn, og at Rose ser Trudy falle. Og mest av alt, det er først nå jeg klarer å sette i sammenheng alle de små historiene som fortelles underveis i forliset. Ekteparet som legger seg i lugaren, fordi de vet at tredjeklassepassasjerer over seksti kan glemme å få plass i en båt. Moren som greier å la være å gråte, mens hun dysser ungene sine i søvn. De fattige som gjør opprør og som opplever at undertrykkelsen de har levd med til daglig, nå innebærer døden. De fattige som gir opp. De er, for meg, ikke lenger enkeltstående hendelser, men små hendelser i et større system som filmen faktisk våger å vise.Naturligvis er de der for å lokke frem tårer, naturligvis er de det. Men det finnes små, snertne innslag av klassekritikk gjennom hele filmen, og disse er ikke engang nødvendigvis knyttet til Jack. Jeg nevnte iren, han er ikke en veldig fremtredende karakter, men han er likevel gjort viktig. Det er ikke tilfeldig at det er han som blir skutt, eller at han skytes av en engelskmann. Det er ofret mye tid, mye mer enn jeg husket, på å fortelle om noen av disse skjebnene, og det er ikke utelukkende for å skape melodramatiske scener.

Jeg sitter igjen og er overrasket, for filmen er bedre enn jeg husket. Kjærlighetshistorien er like klisjefylt som jeg husket den, og ikke direkte troverdig egentlig, men hovedrolleinnehaverne er faktisk skuespillere som har utmerket seg for sine skuespillerevner, både før og etter. Dessuten, det skal sies at Jack Dawson klarer å karre seg inn i hjertet mitt også i dag, selv om jeg gjerne vil tro at det nå er mest fordi han er en så fin karakter, om enn en smule flat. Men jeg er positivt overrasket over i hvor stor grad filmskaperne har latt filmen Titanic handle om Titanicforliset. De bygget en innsjø og en enorm båt, jeg vet det. Og det er de som mener at Titanicforliset først og fremst handlet om at mennesket ble stormannsgale, de trodde de kunne overvinne Gud og Natur, bare for å innse at menneskeheten ikke er uovervinnelig samme hva vi gjør, et perspektiv som for all del er tilstede i filmen, i arrogansen som Rose møtes med når hun tidlig poengterer hvor få livbåter det er. Men for meg? For meg handler Titanicforliset egentlig om klasseskiller. Det handler om hvordan noen mennesker vurderes som viktigere enn andre, som bedre, fordi de har penger. I Billy Zanes egne ord, når det kommer frem at det bare er plass til halvparten av passasjerende: så lenge det er den bedre halvdelen. Forliset handlet om det, og filmen handler om det. I tillegg til å handle om Jack & Rose Dawson.

Jeg er ikke alene om å oppdage at femten år har gjort en forskjell. På vei ut av kinolokalet kommenterer en av mine beste mennesker, Filmen var dypere enn jeg husket. Jeg er så oppslukt av musikken, av minnene og allerallermest av de nye inntrykkene, at jeg rett og slett ikke får med meg ordspillet.

Mennesker. Dere er så fine, av og til. Dere stiller opp for fremmede, dere gjør litt ekstra for å hjelpe andre, og det på en regnværstirsdag i april. Åå, dere mennesker der ute i verden, dere gjør meg så glad.

Monday, April 2, 2012

Restene

Den gamle skvetten
av sur kaffe, i en tekanne
er restene etter oss.

Jeg får ikke med alt
når jeg tømmer oss ut.

Tuesday, March 27, 2012

Little darling: it's allright


 Little darling, it's been a long cold lonely winter
Little darling, it feels like years since it's been here:




Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

Sun, sun, sun, here it comes


  


Little darling, the smiles returning to the faces
Little darling, it seems like years since it's been here:
 


Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

Sun, sun, sun, here it comes!

 
Little darling, I feel that ice is slowly melting
Little darling, it seems like years since it's been clear
Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right


 
Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right
 

Friday, February 24, 2012

I mörkret hos mig

Jeg er overbevist at hvis det finnes en himmel, inneholder den himmelen et diskotek med diskolys og Drömhus' Vill ha dig på full guffe.

Studentersamfundet i Trondheim har en årlig interaktiv fremvisning av Rocky Horror Picture Show. En gang i året kler noen hundre unge mennesker seg opp i frekke lakk og lærkostymer, med grell sminke og gullhatter. Folk som ellers er edruelige og streite tillater seg, for én kveld, å gi slipp på alle bokser, alle normer, alle hemninger. I år vant jeg en vinflaske i et vinlotteri den samme kvelden, så den delte jeg med godt selskap på kontoret - etter kontorets stengetid - hysj. To vinflasker mindre sminket vi oss grelt og dro til byen sammen. Det regnet hunder og katter utendørs, inne i Storsalen regnet det ris, toast, dopapir og confetti.

Men så! Så er forestillingen over. Vi har sett Dr. X lage og deretter kverke "a creature", et vesen jeg så portrettert av flere modige Samfundsborgere. (Det er modig å kle seg i tynn gullshorts og blond parykk, punktum. Å gjøre det "offentlig" blant fulle studenter er veldig... Tja. Det er veldig.) Vi sitter på barkrakker og nipper til litt fancy øl, mens vi diskuterer hva vi skal gjøre videre. Det er egentlig aldri et spørsmål - det er ett sted vi alle har likt oss. Vi skal på Metro.

Metro er homoutestedet i Trondheim. Det er også det eneste utestedet i Trondheim hvor jeg virkelig, virkelig trives. Det er flere grunner til at jeg trives så godt, men det er to sentrale årsaker som trekker meg.

Den første grunnen er at Metro er et sted jeg ikke trenger å forestille meg. Jeg kan være så sær som mulig, og jeg er fremdeles ikke for sær. Alle der er på kant med samfunnet på et eller annet vis, alle der vil bryte med det heteronormative, det normative noe. Det vil jo jeg også! Men det er ikke det politiske aspektet, det er ikke et solidaritetsspørsmål som driver meg til Metro. Det handler ikke om transenes særhet, det handler ikke nødvendigvis om å bryte opp kjønns- og sexbokser. Det handler om at jeg får plass.
Utesteder gjør meg som regel litt ukomfortabel. Det er fordi jeg plutselig er omgitt av en masse fremmede, halvfremmede, fulle mennesker, greit nok, men de tror jeg er som dem. For jeg ser sånn ut. Jeg ser ut som en streit kvinne i tyveårene, som jo er akkurat det jeg er. Og de litt merkelige folkene jeg henger med - litteraturnerder, språknerder, folk i leopardmønster - de passer inn i dette sosiale spillet. Vennene mine fungerer i det sosiale spillet som finnes på utesteder, dette spillet som en sosialiseres inn i på videregående mens en fremdeles ikke har lov til å komme inn. Jeg føler meg som et romvesen som prøver å skjule tentaklene.

På Metro har alle tentakler. De fleste har riktignok andre tentakler, men det spiller ingen rolle. Jeg kan gå høyreist og vite at alle rundt meg har tentakler. Det får meg til å slappe av. Det gir meg lov til å være meg selv, og jeg trenger ikke en gang å prøve.


Dette er altså den ene grunnen til at jeg er så glad i Metro. Den andre grunnen er til dels en forlengelse av dette, for den andre grunnen ville ikke vært mulig å gjennomføre uten denne tryggheten. De har jo dansegulv andre steder også, men de kan ikke måle seg med Metros: det er også noe mer. Den andre grunnen er rotfestet slett ikke i min egen sære nevrose, men i den spede tenåringsfasen jeg hadde like før jeg faktisk ble tenåring, da jeg gikk på skolediskotek to ganger i uken. Du skjønner, jeg elsket skolediskoteket.

Jeg elsket lyset, måten mørket  ble farget i røde og grønne og gule prikker, og hvordan det av og til kunne bli hvitt lys som sikksakklyn, slik at alle bevegelser ble litt sakte. Og jeg elsket den høye musikken og mørket og anonymiteten, jeg elsket pulsen, jeg elsket alt. Jeg vant en gang en premie på skolediskoteket, ikke fordi jeg danset bra, men fordi jeg danset så lenge - jeg gikk bare aldri av gulvet.
Diskoteket på Metro likner veldig mitt barndomsdiskotek. Lyset likner. Gulvet likner - nei, ikke egentlig, men når jeg står midt på gulvet og svirrer rundt, da likner det nesten likevel. Når de så setter på nittitallspop?

Jeg blir tolv år igjen. Umiddelbart. Og ikke bare blir jeg tolv, men jeg blir litt hypoman, litt forelsket og litt beruset, samme hva jeg drikker - som tolvåring var det "Energy Drinks" (husker dere det, nittitallsbarn? Husker dere Magic? Den gangen Battery kom?).  I dag var det altså pils, men det kunne vært vann for den del - det er lyset, det er rytmen, det er den hemningsløse fryden over å være synlig og usynlig på samme tid. Så når Drömhus' Vill ha dig kommer på, da hyler jeg, jeg nesten stønner. Tiden den stannar! Nettopp sånn, tiden har stått helt stille, og for noen minutter er jeg helt fri: Åå, jag lättar, jag flyger, jag svävar fram!

Låt det aldrig ta slut.

Sunday, February 19, 2012

Starstruckt

Jeg har endelig funnet et ord som kan erstatte det engelske uttrykket starstruck. Det irriterer meg nemlig når jeg ramler over et engelsk uttrykk som er både treffende og et veldig godt bilde, uten at jeg finner et tilsvarende godt i det norske språk. Det er mulig det finnes, men jeg har til gode å ramle over det, og det gjør mitt norske språk fattigere enn jeg vil at det skal være. å være starstruck, starstrucker, starstruckt? Omtrent slik ble det bøyd i avisen jeg leste, og det fungerer ikke helt for meg.
Men ettersom det var en bergensk avis jeg leste, og hodet mitt naturlig nok var innstilt på min bergenske dialekt, så jeg plutselig løsningen. Jeg blir lett Stjernebedotten.

Jeg vet ikke helt hvordan det skal bøyes, men det finner jeg ut av.

Tuesday, February 14, 2012

Øyeblikk der blomster betyr nesten alt

Øyeblikk oppstår gjerne på vei til siste bussen hjem.

Det er fire minutter til midnatt. Min siste buss går hel. Det er slaps som har nesten frosset på bakken, så jeg må gå litt forsiktig. Det er Valentinsdagen.

For noen år siden forelsket jeg meg på Valentinsdagen. Jeg og mitt hjertes utkårede gikk hånd i hånd i hovedstaden mens vi latterliggjorde alle hjertene, mens mitt eget hjerte banket litt ekstra fort og vred seg i ironien. Forelskelsen var halvkvalt og varte i knappe tre måneder, og det er det nærmeste Valentinsdagen noen gang har kommet å være en merkedag for meg: ironiens dag. Ettersom februar pleier å være en mørk måned, og jeg, med unntak av dette ene året, knapt noen gang har vært i nærheten av å være i et romantisk forhold akkurat 14. februar, er mitt forhold til Valentinsdagen markant preget av ironisk, vennlig distanse. Jeg har ingenting imot den, den har bare aldri vært en kontrast til de andre februardagene, med deres slaps og glatte bakker. Februar er februar, tenker jeg vanligvis. Og så ønsker jeg alt godt til de romantiske parene som benytter seg av en sånn merkedag, for jeg liker romantikk og rosa sjokolade, og mest av alt liker jeg at folk er snille med hverandre.

Og så... Så hender det at noen er snille med meg, og da blir jeg så innoveralleskoger glad selv.

Fire minutter igjen av Valentinsdagen, jeg skal rekke siste buss. En fremmed, ung mann – han er nesten en gutt – stopper meg. Han stopper meg ikke på den ubehagelige måten, han stopper meg ikke for å slenge slibrige kommentarer eller for å trenge seg på, det er ikke fordi han vil ha noe av meg. Han stopper meg i forbifarten, og det eneste han vil er å gi meg en rose og si den er til deg. Bare til deg.

Det er alt. Jeg blir helt forfjamset, for jeg kan ikke huske sist noen ga meg en rød rose uten valgkamp som kontekst. Jeg prøver å formidle hvor glad jeg blir, men det hele har skjedd så fort at jeg bare så vidt har senket farten, og nå er jeg straks forbi. Jeg må snu meg og si takk flere ganger. Jeg forteller om det til bussjåføren som kjører meg hjem.


Tuesday, January 10, 2012

barnelære



Vi lærer som små
at et plaster skal rives av raskt

du og jeg river av limet i milimetersteg