Monday, October 10, 2011

elegi

Jeg måtte løpe etter siste buss hjem i kveld. Jeg rakk den ikke, og jeg rakk å miste noe annet i tillegg: en kjær, kjent og ikke minst trofast venn. En teknisk duppeditt som har overlevd i min varetekt lenge. I dag, på vei hjem, sørget jeg.

Tekniske ting dør mellom fingrene mine. Datamaskiner, mp3spillere, diskman og ikke minst mobiltelefoner rett og slett forsvinner. Noen ganger dør de fordi jeg har mistet dem i bakken én gang for mye, noen ganger fordi jeg har gått hjem og blitt gjennomvåt, noen ganger har jeg mistet dem  - punktum. Resultatet er det samme, tekniske ting hos meg lever farlig.
Jeg tror det må ha vært et stykke utpå nyåret 2007. Telefonen min døde. Mellom fingrene på meg, nærmest. Og ettersom jeg opplevde familiesituasjonen i Bergen som litt prekær, ble jeg veldig, veldig nervøs. Jeg trengte den telefonen, men jeg hadde ikke egentlig råd til ny telefon. Ikke en som kunne overleve mitt selskap, i alle fall.
- Her, sier min beste venn. -Jeg har den bare liggende. Jeg hadde den fordi jeg ville ha en telefon fri for duppeditter, og den har fungert veldig bra. Men nå har jeg litt lyst på duppeditter, så jeg har skaffet en ny telefon med sånne morsomme ting som kamera. Resultatet er en god telefon som ingen bruker, du kan bruke den?

Telefoner går på rundgang, har jeg skjønt. Hennes nye telefon er arvegods, den også. Og ettersom jeg trenger telefonen, sier jeg noe sånt som "åååååååh, livreddende engel, taaakk!".


Telefonen var en Nokia 6060. En flip - telefon. Svart. For meg, veldig, veldig fancy, selv uten ekstra fancy tilleggsutstyr.  Jeg har elsket den.

Den har vært på fornavn med gulvet. Den har blitt håndtert i situasjoner hvor jeg har vært så stresset at fingrene mine har mistet all kraft og ting bare faller. Den har gått hjem fra skolen med meg i høljeregn og sludd, og den har ligget i skyggen ved siden av meg, mens temperaturen nærmet seg tredve varmegrader. Den har en gang svømt under dusjkabinettet mitt. (Det tålte den ikke så godt, men den kom seg igjen. Det er det jeg mener: den kom seg igjen.) Jeg har mistet den et utall ganger, og hver eneste gang har noen vennligsinnede mennesker plukket den opp, frivillig ringt forskjellige nummere på telefonlisten min, slik at telefonen kunne returnere til meg. Denne telefonen har tålt alt.
Og den har alt jeg har ønsket meg av en telefon. Alle funksjoner, og ingenting mer. Telefonen jeg hadde før denne, den som døde, hadde en utrolig irriterende internettknapp som gjorde at den ville på nett hvis jeg strøk over mellomromstasten når jeg skrev meldinger. Nokiatelefonen har ikke hatt noen slike. Internett, javisst, men bare hvis jeg mot formodning skulle ønske det. Det har jeg nesten aldri gjort. Derimot har jeg likt meldingsfunksjonen, og særlig smilefjesene jeg kunne bruke. Den har hatt vekkerklokke, nedtellingstaker som kan brukes når en lager mat, kalender som endelig gjorde meg i stand til å bruke en "syvende sans", fordi en bestandig har telefonen på seg. Den har hatt absolutt alt jeg ønsket meg, i tillegg til at den tålte meg. Jeg vet ikke om telefonen har vært like glad i meg, men jeg har vært veldig glad i den.
Det er klart, den har ikke levd helt uskadd hos meg. Den har mer enn noen riper i lakken, og etter den dusjopplevelsen har lampesignalet på forsiden vært litt ustabilt. Men den har fungert! Og etter over fire år i min varetekt, synes jeg fremdeles det er frydefullt å åpne klafftelefonen, eller å avslutte en samtale bare ved å legge telefonen sammen. For ikke å snakke om at det går rykter om at klafftelefoner ble oppfunnet etter inspirasjon fra Star Trek. Og hver gang den besøkte murgulvet på kjøkkenet mitt, og den fremdeles virket etterpå, tenkte jeg at det sikkert var fordi den var en klafftelefon, slik at skjerm og sånt var litt beskyttet. Dessuten er den ganske kompakt, denne telefonen. Den har naturlig glidd inn slik at den fikk plass i en slags grop i håndflaten min, og der har den ligget som en rund, behagelig stein. Alle smarte telefoner jeg har sett, har for eksempel vært store, flate og firkantede. Disse telefonene er ubehagelige, og om vinteren, når to av fingrene mine mister all kraft og blir til puddingfingre, da er det genialt med en liten, behagelig tung og nesten rund telefon som kan holdes på plass uten lillefinger og ringfinger, en telefon som attpåtil har behagelig store taster som gjør det lett å skrive. 

Men så skal jeg hjem nå i kveld, og jeg ser bussen komme, og jeg løper etter den, selv om jeg egentlig vet at jeg er for sent ute. Og når jeg endelig stikker hånden i lommen for å se på telefonklokken, er lommen tom. Naturligvis, den er alltid tom. Det er her en nagende følelse brer seg i meg, for jeg mener å huske at jeg stakk hånd, med telefon, i lommen, og at jeg tenkte "ikke legg den i denne lommen uten å holde på den, husk det".  Lommen jeg tenker på har et svært hull tvers gjennom foret, og hvis noe lite og tungt legges der, faller det rett gjennom. Jeg sjekker desperat den andre lommen, for det kan jo hende, det kan jo hende... Den andre lommen har mye rart, en diskman med noen knapper som mangler - den virker likevel -, en refleks med morsom form, en nesten oppspist pose doc, et hårstrikk jeg trodde jeg hadde mistet, en sprittusj. Ingen telefon. Jeg sjekker en gang til. Ingen telefon.
Jeg snur. Følger egne steg bakover. Det var jo et lite stykke der jeg løp etter bussen, kan jeg ha mistet den der? Det er jo sannsynlig, er det ikke? Hvis den hadde falt på asfalten mens jeg gikk, burde jeg ha hørt det, for den har som sagt passe tyngde, den lager lyd hvis den faller. Men det stykket jeg løp er delvis jordsti, så kanskje, kanskje... jeg leter, leter mer, går enda en runde, leter, leter... Gir opp. Tar siste buss hjem.
Alltid tidligere når jeg har mistet telefonen, har den kommet tilbake. Det siste året har jeg derimot vært litt ekstra nervøs når jeg har "forlagt" den, for den ser etterhvert så slitt ut at en tilfeldig forbipasserende sannsynligvis ville trodd det var søppel. Dessuten er den jo noen år gammel, i følge Nokias hjemmesider ble den lansert i 2005, og den har tross alt bodd hos meg i noen av de årene, så nå har den lært seg forsvarsteknikker. Når den faller på bakken nå, skrur den seg ofte av. Ikke alltid, men ofte. Snakker om smart telefon, hva?

Så på bussen hjem sørger jeg. I hodet skriver jeg denne bloggposten, fordi jeg mener at en telefon som dette fortjener en skikkelig minnetale. Og så, innenfor døren, stikker jeg hånden i ryggsekken for å finne frem datamaskinen - og hva finner jeg?





Min elegi er blitt til lovsang. For all del, jeg vet at telefonen er gammel og døende. Det gråhvite dere ser ved antennen, er teip, og teipen er der som støttebandasje for den stakkers, enslige ledningen som skaper link mellom kropp og skjerm. Jeg vet at den snart, snart vil bukke under for tidens - og min - tann. Skjønner dere ironien, da jeg trodde mitt lille vidunder skulle forsvinne fordi jeg mistet den ut lommen? Mitt håp, et håp jeg innser at sannsynligvis er litt fåfengt, er at mitt lille vidunder skal leve til desember og desemberlønning. Da skal jeg kjøpe meg denne, som er den litt mer oppgraderte versjonen. Det vil aldri bli det samme, det er sant. Nymotens telefoner er for lette, for tynne, for altmulig. Men i det minste vil den likne på min kjære.

8 comments:

  1. Åååååå! Eg vart då næsten på gråten, men so kom eg til slutten - og vips!

    ReplyDelete
  2. Dette er så lett å kjenne seg igjen i. Merket at jeg nikket mens jeg leste. Heldigvis gikk det godt denne gangen!

    ReplyDelete
  3. Oi! Den nye modellen ser skikkeleg fænsi ut. Men kanskje du skal vurdera ein slik ein? http://www.dagbladet.no/2011/10/10/tema/mobil/hjemmepc/teknologi/klikk/18525169/

    (Det er ein smarttelefon, men likevel ...)

    Og eg trur ingen andre kunne fått ein elegi/lovsong til ein teknisk duppeditt til å bli så var og varm.

    ReplyDelete
  4. Oj! Den telefonen kunne sikkert overleve meg! Og en smart telefon i tillegg, men som etter sigende skal være liten og hendig! Det der må jeg vurdere alvorlig, og sannsynligvis må jeg innom en butikk for å se litt på den. Den er litt dyrere enn planlagt, men om jeg sparer litt i desember og ikke kjøper før i januar er det til og med overkommelig... Oj. Den var utrolig, utrolig tiltrekkende. Så du vannglasset?!

    Susanne: haha! Jeg kan se for meg at du også har et sånt forhold til alle tekniske ting som lever med deg. Da vet du nøyaktig hvor kjær de blir!

    Fridtun: Ååååå. Takk for den kommentaren!

    ReplyDelete
  5. Ellinor : Japp, det stemmer. Mamma er veldig overrasket over at fotoaparatet mitt har overlevd helt siden julen 2005. Hun spøker ( humh) alltid med at hun er sikker på at det har blitt ødelagt en eller annen gang og at jeg har kjøpt maken uten å si fra :)

    ReplyDelete
  6. Du har en teknisk ting som har levd hos deg siden 2005? En *fraktbart* teknisk ting? Da holder jeg med moren din, altså. Du har smuglet inn et nytt apparat.

    ReplyDelete
  7. Jeg vet det er helt utrolig, men det er også fullstendig sant! ;)

    ReplyDelete
  8. Åå, fine bloggposten. Og den telefonen din, den har virkelig overlevd alt. Når jeg så bildet av telefonen sånn som den ser ut når den er NY... vel. Det hadde jeg ikke gjetta var samme telefon. Hoho.

    Jeg stemmer for den PE linka til, woah. Du kan jo sende den på svømmekurs under dusjkabinettet ditt!

    ReplyDelete