fredag 10. juni 2011

Tenk at...

...det finnes så snille mennesker her i verden.


I kveld skulle jeg egentlig sitte på et tog til Oslo. I morgen tidlig skulle jeg egentlig sitte på et fly fra Oslo til København. I København skal jeg, etter planen, være på et sommerkurs. Det er et utvekslingsprogram som Instituttet for Nordistikk og Litteraturvitenskap har sammen med andre universiteter i Norden, der en får et stipend som akkurat dekker både reise og opphold. Det finnes mange kurs, men det kurset som skal være i København akkurat dette året handler om engler og demoner og andre artige ting i nyere, dansk litteratur - et område jeg kan ingenting om, noe som gjør det enda morsommere.
Og jeg drar ikke alene. Jeg har en Megameg, som er akkurat som meg, bare litt større og mer mega. Hun er om mulig enda mer nerd på fantastisk litteratur enn jeg er, og da jeg hørte om dette kurset var hun den første jeg tenkte på. Vi laget en plan. Megameg og jeg, på Danmarkstur, fordi vi begge er sånne nerder som helst vil bruke en del av sommerferien til å gå mer på skole, så lenge det innebærer fantastikk.

Som sagt, hun er som meg, bare litt mer mega. Ingen av oss har stedssans og ingen av oss er flinke til praktiske detaljer rundt en reise til Kontinentet, så det var med bankende hjerte vi bestilte billetter. Vi sjekket og dobbeltsjekket, og joda, den aller, aller mest effektive, praktiske måten å reise til Køben på ville være å først ta toget til Gardermoen, og derfra ta flyet videre. Det var billigst og det passet best med tidsskjemaet vi skulle holde oss innenfor. Billetter bestilt, printet ut - referansenummer lært halvveis utenat. Jeg har sjekket passet mitt noen titalls ganger de siste dagene, jeg har pakket de siste to døgnene. Pensumbøker er lånt og (til dels) lest. Vi er forberedt, sånn omtrent i alle fall. Vi har kontroll.
Og så skjer en flom. Plutselig er toget til Oslo innstilt, og det oppdager vi en time før toget egentlig skulle gå, da jeg får en lettere anspent telefon fra Megameg, om at med mindre jeg kan trylle frem en sjåfør og en bil i dette øyeblikk, kan vi vinke et tragisk farvel til flyturen. Flyet som skulle ta oss til Danmark. Og kurset begynner i morgen tidlig, vi har fått innstendig bønn om å være der i tide - men jeg har ingen bil og ingen sjåfør. Vi er plutselig veldig små og veldig alene, og med et lett anstrøk av galgenhumor undrer vi på om det egentlig ikke er meningen at vi skal på kurs, det er nemlig ikke meningen at vi skal komme oss til Danmark.

Men Megameg er ikke alene. Hun har stått på et busstopp, med ryggsekk og trillekoffert, og så har Svigerforeldrene reist forbi. Svigerforeldre ber henne hoppe inn i bilen, og etter en snartur til togterminalen, der en innser at det er flom og at dette virkelig ikke går, henter de meg til kriseplanlegging. Etter en kort idémyldring finner vi ut at det greieste er å sjekke om det går et alternativt fly til Danmark i morgen. Jeg kjenner en kulde bre seg i mellomgulvet, for jeg har ikke penger til en alternatuv flytur - mitt budsjett er nøye beregnet og tåler ikke en tusenlapp i plutselige reiseutgifter. Megameg vet dette, og vi mumler litt frem og tilbake, mens vi kjører i en rød bil til hvemvethvor. Megameg vet. Vi skal tydeligvis til Svigerforeldres hjem.

Før jeg vet ordet av det sitter jeg ved et kjøkkenbord sammen med to fremmede mennesker i femtiårene, foran en oppslått datamaskin. Det går et fly som passer, fra Trondheim til Køben. Med dette flyet er vi fremme omtrent som planlagt, og alle hindringer skulle være ryddet av veien. Det er bare ett problem: Flyet koster mer enn jeg har i reisepenger. Dette vet Megameg.

Og dette skjønner Svigerforeldre, de skjønner. Ti minutter senere har Svigerforeldre kjøpt billetter. "Vi kan få igjen senere en gang, det haster ikke. Vi vet hvordan det er å være studenter", sier de."Noen gjorde en gang dette for oss", sier de. "Og kanskje når dere er femti, kan dere gjøre noe liknende for en kommende generasjon av unge, blakke studenter", sier de. 
Jeg har ikke ord. Jeg synes Takk blir litt lite. De har nettopp betalt noe som for dem tydeligvis er en overkommelig overraskelsesutgift, men som for meg tilsvarer matbudsjettet mitt. Og dette har de gitt til meg, uten å nøle. Jeg har kjent dem i nesten femten minutter. 

Tenk at det kan finnes så fine mennesker. Som bare ordner, fordi de kan.

6 kommentarer:

  1. Eg kjende ei stingande uro då eg las dei fyrste setningane, å nei og nei, tenkte eg, kva skal ho no gjera? So skjøna eg kvar det bar, og dette, unge dame, dette måtte vel vera eit uhorveleg bra punktum på ein uhorveleg bra dag?

    SvarSlett
  2. Så flott ! Og de første billettene får du vel refundert ?

    SvarSlett
  3. :-)Bra det fortsatt fins slike mennekser. Det var jo utrolig snillt gjort av dem. :-) Håper du koser deg i danmark. Hilsen Vibeke.

    SvarSlett
  4. No vart eg heilt varm inni meg. Så utruleg fint.

    SvarSlett
  5. Fantastisk! Dette fortjener du, slutten på historien altså.

    SvarSlett