Wednesday, June 8, 2011

en forbannet lysfontene

Jeg har alltid lurt på hva som gjør meg til en magnet. Nå nylig foreslo noen at det er fordi jeg møter blikket til folk, og jeg ville så gjerne tro på det: et enkelt tips til hvordan avmagnetisere meg! Se ned!
Og så kom gårsdagen og jeg ble påminnet om at det slett ikke handler om det. Dessverre.Jeg kan se hvor jeg vil, og fremdeles vil jeg høre


Hei! Du er fra Bergen, ikke sant?

fra andre siden av gaten. Jeg er på vei hjem fra Dragvoll, klokken er snart syv på kvelden, jeg har øretelefoner på og ser ned i bakken mens jeg går. Nå ser jeg opp, lettere forfjamset. På andre siden av gaten står en mann og vinker. Jeg kan ikke huske å ha sett ham før, og jeg vite, "hvordan visste du det?"
Han krysser gaten for å prate til meg, og han har et enormt smil som sprekker hele ansiktet opp. Okaaaay. Varselsbjeller ringer et sted i det fjerne, men jeg altså vite: hvordan i huleste kjenner denne mannen til meg? Eller, hvorfor vet han så spesifikt hvor jeg er fra?
Årstad Videregående. Pokker. Han har sett meg på en scene, der jeg holder en tale om det fantastiske kulturlivet på skolen vår. Og han tror vi er venner. Jeg tror i alle fall at han tror at vi er venner. Hvis jeg forstår vår kommende samtale rett, har vi visst snakket sammen en gang, sannsynligvis fordi jeg passerte ham og han har snakket til meg.
Jeg gjør et valg her. Jeg kan vende snuten hjemover. Det var den opprinnelige planen, det er dét jeg helst vil. Jeg vet også at å vende snuten hjem nå er det dummeste jeg kan gjøre. Hvorfor? Fordi jeg har truffet ham før. Nei, ikke fordi vi traff hverandre en gang for en fem, seks år siden, mens jeg passerte ham og syvhundre andre elever som jeg skulle snakke for, men fordi han er en av dem - jeg kjenner ham allerede, jeg vet nøyaktig hvordan det kommer til å forløpe seg. Det handler ikke om hudfarge, aldersgruppe, klesstil, javel, det handler kanskje litt om klasse - jeg tror det handler om kjønn, men jeg er ikke sikker, for det finnes et fåtall jenter blant dem - jeg tror ikke de er tiltrukket av meg, ikke på ekte, de er bare sugd mot meg som om jeg var en sterk magnet og de en sikkerhetsnål. Hvis jeg går hjem nå, går han også hjem nå. Til mitt hjem, vel og merke.
Vi står rett utenfor min nærbutikk, og nå insisterer han på at han vil kjøpe brus til meg. Brus? Jeg nekter, sier at jeg vil ikke ha brus, dessverre. Dessuten, dikter jeg opp på stående fot, jeg skal til den neste butikken, den som (gjetter jeg) ligger like ved der han bor. Joda, han bor på Moholt studentby. Nettopp. Jeg skal følgelig til hans nærbutikk. Hvorfor? Jo, fordi den er billigere! Men de har jo bedre frukt på Ica? Ja, men jeg skal ikke ha frukt (bestemmer jeg meg for.) Jeg skal ha... (ingen anelse. Ingenting, egentlig. Det finner vi ut av.)
Langs veien til Rema griper han hånden min. Og jeg visste at det ville komme, for det kommer alltid - åfaenihelvetekanjegaldrislippemåjeg bestandigjegbestandig, faenfaenjeghaaaaaterååååååååh! Snillpikesyndrometogdetteersåsurrealistiskogsamtidigvelkjenatjegvetoglikevel - Dette er første steget og det neste kommer og er faenssataniføkkingsjæ Jeg vil lirke hånden ut, han holder den hardere og sier jooooda! Det er greit, er det ikke? Og så vil han bøøøye seg ned og kyyyysssssssekingsjævlahelvete meg. Jeg vender hodet bestemt til siden. Dette har jeg lært av erfaring: du kan faktisk ikke slippe unna munnen deres, den kommer uansett - de finner en måte. Du kan gå på andre siden av fortauet, du kan holde sekken din mellom dere, men hvis du er alene slipper du ikke unna at munnen deres rettes mot deg. Det  du kan bestemme er hvor den munnen skal havne. Dette er lærdom jeg fikk da jeg var femten, og jeg har prefeksjonert taktikken. Munnen skal havne på kinnet, langt ut på kinnet, og hvis du bestemt flytter hodet i nøyaktig riktig øyeblikk gjør du det også veldig klart hvor grensen går. De respekterer aldri grensen, men de ser den. Okay, ikke det? Nei, sier jeg. Akkurat passe skarp i stemmen - ikke direkte kaldt og uvennlig, men desidert bestemt og endelig. Kaldt og uvennlig skaper en debatt jeg ikke orker, og fører bestandig til at de prøver en gang til. Bestemt og endelig? De rygger litt unna, omstrukturerer angrepet litt, og i mellomtiden kan jeg bruke pausen til å trekke til meg hånden. Resultatet? Nå har han en hånd fri, og den bruker han til å trekke hele kroppen min inn i en intim klem. Og fortauet er trangt, så jeg er nesten i bilveien allerede. Jeg kan bli overkjørt! Herregud, hvis jeg er blodig kjøttdeig - vil det hjelpe? Faenfaenfaenfaenfaenogjegbannersomjegaldriellersgjørmenfaensatansdrittsekkfrahelvete. Fremdeles bedre enn før.

På Rema: vi går gjennom gangen. Jeg forteller at jeg studerer litteratur, og det er lurt av meg. I fem minutter legger han ut alt han vet om Ibsen, Hamsun, Bjørnson og Undset, han prater høylytt om hva han mener - jeg kan nikke, si "ja" eller "nei". Se alle andre steder - på ost, på brød, på posesuppe. Deretter: åååh, alle de vennene han har som har skrevet bøker. En bestemt venn har skrevet 28 stykker! Jeg velger å ikke stille spørsmålstegn ved dette - når en upublisert fyr skriver 28 bøker, er det neppe 28 gode bøker. Skriver jeg? Jaaa, jooo, hvilken litteraturstudent skriver ikke? Åååå, han er imponert!. Javel, ja.
Han kjøper middagsingredienser. Jeg kjøper krydder og en banan - jeg fant ut at det var det enkleste, og jeg har nesten bruk for det også. Han prøver igjen å kjøpe brus til meg, og han blir frustrert og fornærmet når jeg igjen forklarer at jeg ikke vil ha brus. (Og hvorfor bestemt brus? Hva er greien?) Han insisterer, jeg avslår, han ler av alt jeg sier, høylytt og lettere hysterisk. Jeg føler meg fanget. Igjen. Jeg burde gått, sier du? Jeg burde sagt i klartekst at vet du, dette er jeg ikke interessert i? Jeg får det ikke til. Jeg leter etter en åpning, leter og leter, finner den ikke. Den er der nok, og det er lett å se den foran en dataskjerm, lettere å se den i en samlet gjeng av venner, men på nærbutikken din, en fyr som påstår at han kjenner deg og som prater sammenhengende - det er ikke lett. Jeg får det ikke til. Det jeg vet er at hvis jeg følger dette løpet ut, kan jeg slippe unna i løpet av ti minutter, og da vil jeg igjen ha fått kontroll over situasjonen. Hold fysisk avstand, vær så vennskaplig som mulig - for kjølig kulde? Gjør dem mer pågående. Vennlig avstand? De tror de har deg i garnet. Jeg er en glatt fisk, erfaringsmessig sleip som en ørret.
Ved kassen vil han betale alt, også mine varer. Jeg sier nei. Jeg vil betale selv. Jeg plasserer meg tydelig fremst i køen, jeg trekker frem kortet og betaler. Han blir igjen småsnurt for at jeg er så viljesterk, så egenrådig. Jeg tror han synes jeg burde ta imot, men det kan jeg ikke. Jeg tviholder på alle små ting jeg kan, som viser at jeg har en egen vilje, jeg er fri og selvstendig, jeg er en sterk og moderne kvinne. Haha, er ikke hele denne situasjonen et tegn på at jeg mister min frie vilje, at jeg ikke legger ned grenser? Som sagt, jeg tviholder på de små ting.
Utenfor følger jeg ham hjem. Jeg følger ham, helt bevisst, like til døren. Nei, jeg vil ikke følge med inn, ikke engang for en kort tur. Hvorfor? Jeg har en avtale, jeg må gå nå. Hvor bor jeg? I den (jeg peker svevende, i skiftende retning) retningen. Når jeg skal vise ham mitt hjem? Ikke i dag. Når? Ikke i dag. Men når? Ikke i dag. Nå må jeg dessverre gå. Han viser meg igjen ringeklokken sin, og deretter ringer han på fem andre hybler i samme bygg - jeg fikk aldri helt med meg hvorfor.
Dette er faktisk det mest overlagte sjakktrekket mitt, trass i at det også ser ut til å være et tegn på at jeg er interessert i kontakt. Ved å følge ham direkte til døren har jeg unngått at han følger meg til min. Ved å gå til Rema, nærmere hans hjem enn mitt, får han aldri vite mer enn den ubestemte retningen til mitt hjem. Jeg er trygg, eller, i alle fall tryggere, på denne måten. Han ville ikke vært den første som vandret opp og ned gaten der jeg bor, for å se om jeg kom ut av huset. Han ville ikke vært den første som sjekket adressen min og dermed googlet frem telefonnummeret mitt. Nå etterlater jeg ham ved døren og går en lang omvei, inn en sidegate som fører meg en helt annen retning, full i potensielle avkjørsler, for å forsikre meg om at han aldri finner ut hvor jeg bor - ikke en gang den konkrete retningen.

Hele denne bloggteksten er jeg som er lei. Jeg er sint, jeg er lei, tanken på gårsdagen gjør meg ille tilmote, og fakta er at det er først nå i ettermiddag at det virkelig vokser meg i halsen. Jeg bannet ikke i nærheten like mye i går, trass i at jeg var våt, sulten og kald. Der og da skrudde jeg av en del av hjernen, jeg lot hele forløpet spille seg ut for meg, jeg sa mine replikker, uten å tenke over dem - gjort det før. Hvorfor er jeg sint og frustert nå, et døgn etterpå?
Fordi jeg i løpet av vår samtale egentlig la opp en forsvarsplan, der jeg analyserte faremomenter og potensielle strategier jeg kunne bruke. Fordi han egentlig hører til på Gløshaugen, i alle fall etter hva jeg forsto. Fordi han fortalte meg at han nesten aldri er på Dragvoll, og jeg trakk et lite lettelsens sukk og krysset av Dragvoll på listen over farer. Og fordi jeg likevel traff ham i Dragvollkantinen i ettermiddag.

Opplever unge menn dette? Jeg kjenner flere unge kvinner som sliter med det samme: de oppsøkes av gale menn. Det spiller ingen rolle hvordan vi ser ut, om vi er pent kledt, har hanekam og nagler, har palestinasjal og fillete joggebukser, vi kan se hvor som helst, være hvor som helst, med hvem som helst (av hokjønn) - og de dukker opp. Finnes det eldre, gale kvinnfolk som setter sin elsk på de unge mennene, og deretter forfølger dem? Jeg mistenker nemlig, trass i det betydelige mindretallet jeg har hatt av kvinnelige forfølgere, at dette handler om kvinneforakt. Det handler om at menn kan ta det de vil, uten et fnugg respekt for andres grenser. For all del - det er nesten garantert at det er at jeg ikke får til å kvittere gå din vei ved første øyekast, som gjør at de igler seg fast på meg i måneder etterpå. Jeg vet, jeg vet, ideelt sett skulle jeg sette blikket i ham med en gang og lire av meg en fornærmende tirade om at han er en drittsekk, og så skulle jeg løpt for livet. Andre mennesker, som ikke blir forfulgt, har lært seg dette bedre enn jeg har. Problemet er at jeg i de innledende minuttene oppfører meg anstendig. Det er en refleks - og etter å ha sagt tre setninger vet jeg, men da er det for sent. Jeg vet at det er fordi jeg er hardt angrepet av Snill Pikesyndromet, som gjerne inntreffer i svært ung alder og som kan holdes i sjakk, men som tilsynelatende er uhelbredelig. Jeg tror jeg har skjønt mekanismen som gjør at de henger seg fast i meg, og jeg har lært å håndtere dem i etterkant: Da jeg traff ham i kantinen lot jeg  for eksempel som om jeg ikke kjente ham igjen. Jeg ventet jeg til han nikket, jeg nikket kort og gikk raskt forbi - jeg gjorde ikke en mine til å stanse, jeg flyttet blikket. Hvis han hadde prøvd å stanse, ville jeg ha pekt på vennene mine og gått. Når han ad suspekte veier hadde skaffet seg telefonnummeret mitt og ringt meg tretti ganger for dagen, hadde jeg greid å be ham slutte. Hvis ikke det hjalp, ville jeg fått en ung mann til å be ham slutte - for som sagt, menn full av kvinneforakt hører ikke så gjerne på hva kvinnen faktisk sier. Jeg er forberedt - selv i de spontane situasjonene er jeg forberedt og har et kriseberedskap bestående av fiktive planer, kjærester og plikter tilgjengelig. (Noen ganger hjelper det å være forlovet. Annen manns eie, og sånt.) På noen ukers sikt kan jeg til og med bygge opp til en direkte avvisning - jeg kan gripe fatt i et eller annet de har gjort, som blir et synlig argument for å bryte all kontakt. Jeg trenger ikke et synlig argument, sier du? Det holder at jeg ikke vil? Prøv selv. De stiller nemlig spørsmål, og "jeg vil ikke" er ikke et argument. Dersom de, etter et fåtall krampetrekninger, faktisk skal slippe taket, hjelper det å ha en konkret forklaring som handler om dem. Tro meg, jeg har lært å kvitte meg med dem, på sikt. Det er situasjonen der og da, når jeg er alene, uforberedt, når de har stilt et spørsmål jeg besvarer uten å tenke meg om og derfor har innledet en samtale, det er den situasjonen jeg ikke håndterer. De bruker de neste dagene på å finne meg, og det er fordi jeg ikke greide å trekke lillefingeren min tilbake ved dette første møtet. Jeg vet dette. Jeg tror jeg forstår mekanismene bak det hele, det eneste jeg ikke forstår er utgangspunktet. Hvorfor ser de akkurat meg i utgangspunktet? Hvorfor er det meg de krysser gaten for å finne? Hvorfor i huleste blir jeg oppsøkt av fremmede menn når jeg tusler hjem fra Dragvoll, sliten, pjusket, våt og nedsunket i musikk? Hvorfor? Er jeg et lett bytte, et offer? For varm og tiltrekkende som en lysfontene er jeg ikke - jeg er som sagt pjusket og sammensunket, i en grå, våt ulljakke, med håret i striper og dugg på et par skjeve briller. Er jeg en slags kjemisk magnet? Jeg ser for meg at det er en form for biologi som ikke er oppdaget ennå, at jeg utsonderer et eller annet stoff som ikke finnes i det periodiske system, men som trigger et ukjent område av den mennesklige hjernen. Jeg liker den forklaringen.

4 comments:

  1. Det er helt utrolig at det skal gå an. Jeg fatter det faktisk ikke, det er så surrealistisk og fremmed min egen verden.

    Håper inderlig du finner noe som skrur av den jævla fontenen.

    ReplyDelete
  2. Gjett om jeg gjenkjenner meg. Veldig godt innlegg. Har også fundert på hva som gjør det. På toget heim sov jeg og person som ville kommunisere vekket meg og prata helt til Oslo. " Sukk" Og siden man har plasser på toget så er det ikke bare å fløtte seg.

    *

    Er jeg en slags kjemisk magnet? Jeg ser for meg at det er en form for biologi som ikke er oppdaget ennå, at jeg utsondrer et eller annet stoff som ikke finnes i det periodiske system, men som trigger et ukjent område av den mennesklige hjernen. Jeg liker den forklaringen.

    *

    Holder tøylene på denne, håper i alle fall de finner forklaringen på tilfeller som oss en dag.

    Jeg vil vite!

    ReplyDelete
  3. Å jøje meg og huttetu! Banninga gjorde inntrykk på meg: Eg skjønar alvoret , endå eg vel aldri har vore utsett for slikt. Men so er eg skvetten som ein hare når det kjem til menn òg.

    ReplyDelete
  4. Åh, Fridtun. Den som var litt mer skvetten av seg!
    (Jeg liker at du kommenterer banningen. Det håpet jeg noen skulle gjøre!)

    Susanne: jeg vet, vi er to. Hva vi enn gjør, vi må aldri reise sammen et sted. Vi ville ende opp med å fylle en flyplass med gale, syke, triste, skadde og ensomme mennesker uten noen andre enn OSS.

    Og ikke sant det er litt surrealistisk? Kanskje jeg skulle skrive det ned på engelsk og sende en epost til en viss engelskmann, med sans for surrealistiske situasjoner som unge damer utsettes for? Jeg ser for meg et innslag i den neste drageboken!

    ReplyDelete