Sunday, December 18, 2011

De fire lysene og hva de handler om

Eivind Scheie har skrevet det fineste adventsdiktet noensinne, og det beregnet på barnetv, til og med: det er skrevet til julekalenderen i Portveien 2, året 1987. Diktet er med andre ord like gammelt som meg, og det er ufattelig mye finere enn selv Inger Hagerups dikt "Så tenner vi et lys".

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. Inger Hagerups dikt om å tenne fire adventslys er behagelig og befriende sekulært, med et lite forsøk på et endelig, politisk utsagn mot slutten: vi tenner lys for glede, tro, håp og aller mest for fred på denne lille jord, der menneskene bor. Trygge, allmenne prinsipper, noe alle kan samles rundt og være enige i. Jeg liker det, for all del, men det er ingenting mot Scheies dikt. For selv om Tenn lys! handler om adventslysene, og det naturligvis er inndelt i de fire obligatoriske strofene, alle dedikert til hvert sitt lys, fra første til fjerde søndag i advent, handler dette diktet om så mye mer. I likhet med Inger Hagerups dikt har Tenn lys! mer på hjertet enn de fire lysene det handler om, men her stanser også likheten. For Inger Hagerup, som ellers er så modig i lyrikken sin, er tannløs i adventstiden: hun vil tenne lys "for freden". Det pasifistiske budskapet i Så tenner vi et lys er så blekt at det nesten er gjennomsiktig, særlig sammenliknet med budskapet i Tenn lys!

Den første strofen er nesten som Inger Hagerups dikt oppsummert, med et ønske om felles håp for alle. Men her får håpet også en funksjon, håpet skal utløse andre bra ting, og lyset symboliserer ønsket om dette.

Tenn lys ! 
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.


Som min mor ville sagt, håpet fødes i handling. Eller, hvis du snur litt på det: handling fødes i håp. Denne strofen, dette håpet, legger grunnlaget for de neste tre strofene.

På den andre søndagen i advent viser diktet tenner:

Tenn lys !
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Kjærlighet og tro, det er jo fint? Men resten - må fanger få sin frihet! og flyktninger et hjem!
 Plutselig handler det ikke lenger om å sitte i en varm stue og tenke fine tanker, det handler ikke engang lenger om å passivt håpe.  Plutselig er det blitt et politisk dikt med brodd og varme. Temaet er ikke lenger koselig, men desto viktigere: det handler om undertrykking, og ikke minst om frigjøring. Og det blir dagsaktuelt: Hvem har ikke trengt trøst dette året? Denne sommeren?  Og hvem har ikke, på et eller annet tidspunkt, forsøkt å trøste noen andre? Og ellers i år: En har henrettet uskyldige, bombet etpar land, og Norge holder i dette øyeblikk på å returnere hjemøse flyktninger. Denne strofen handler om den verden vi lever i.
Og det er den siste linjen som treffer meg allermest. Det er trøst i akkurat det lyset.

Så: det tredje. Den tredje strofen er den fineste av alle:

Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Hva skjedde med den obligatoriske pasifismen som skjemmer alle julehilsener og adventskort? Hva skjedde med det tannløse, allmenne ønsket om fred på jord? Tre lys skal flamme! Ikke skinne, ikke lyse, de skal flamme. Dette er varmt, dette er sterkt, dette er ikke fredelig. Ingen fred uten frihet, ingen frihet uten kamp! Jeg har vært på uttallige demonstrasjoner der dette runger gjennom gatene. Det er fint med fred, men dersom en skal oppnå fred, må en kjempe for den. Det blir ikke fred av å tenne lys, men det kan bli frihet av kamp, og vi kan tenne lys for dem som kjemper. Dette er adventsdiktet som oppfordrer til å slåss mot urettferdighet, som anerkjenner dem som må kjempe for friheten og som krever at vi må støtte dem. Om den forrige strofen viste tenner, biter denne.

Så langt er dette et adventsdikt som treffer meg i magen, i halsen, i hele meg. Det er det fineste adventsdiktet jeg vet, og den melodien Sigvald Tveit har skrevet til er så fin, så et sted mellom andre og tredje strofe får jeg bestandig en liten klump i halsen som gjør det vanskelig å synge. Jeg synes dette diktet er så sterkt og modig at det nærmer seg sånt som Nordahl Grieg skrev. Jeg kan synge, med inderlighet, at jeg tenner lys. Å tenne lys for noe er en sterkt ladd symbolsk handling, og jeg legger hele meg i den symbolikken her, i disse tankene.

Og så kommer fjerde strofe, og like plutselig som det begynte, ender det. For meg, altså.

Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.

Denne strofen får meg alltid til å tie stille.

Jeg vet at julen er en kristen høytid, i alle fall den julen som tradisjonelt feires i Norge i dag. Noen av oss har gjenerobret det tidligere vintersolverv og gjort det tema for jolefeiring, men jevnt over er det Jesus en feirer i Norge. Advent er ventetiden, det er julen og Jesus vi venter på. Og hvis noe dikt skal handle om Jesus, det være et dikt som dette. Hvis det skal være om en Jesus jeg har et fnugg av respekt for - og jeg har stor respekt for den historiske Jesus - så må det handle om den mannen som sto med de undertrykte og ga dem håp, mannen som trodde på kamp for rettferd og frihet. Hvis noen kristne lys skal tennes i dag, så er det dette lysene skal handle om. Hvis det skal handle om et kristent håp, så må det håpet innebære kamp for de sakene Jesus kjempet for - noe annet ville være feigt. Så hvorfor tier jeg? Hvorfor kjenner jeg det synke litt i meg av denne strofen?

Denne strofen handler ikke lenger om det jeg tror på. Eller, om det fremdeles gjør det, så tar den omveien gjennom en religion jeg ikke tror på. Jeg kan ikke, ikke med hjertet og livet og alt jeg har, synge denne strofen, ikke slik jeg legger kraft i de tre første. Dette er noen andres tro, jeg kan ikke late som om det er noe jeg tror på når jeg ikke gjør det. Jeg kan ikke hykle, jeg kan ikke synge at alle lys egentlig skinner for ham, for det tror jeg ikke på. Og jeg vil så gjerne! Jeg vil så gjerne at alle fire lys skal brenne for slikt jeg tror på! Hva skal en stakkers ateist med for mye integritet og for mye respekt for andres tro, gjøre her?

Jeg tenner fire lys, jeg. Mange lys. Fordi mørket er så stort, og fordi det bergenske regnet pleier å være så vått, fordi det finnes så mange flyktninger og fanger og tårer og  urettferdighet, og fordi det finnes så mye godhet og kjærlighet og mot og trøst likevel. Men det fjerde lyset tror jeg at jeg egentlig tenner for litt av det samme som Inger Hagerup gjør: for menneskene på denne lille jord.

Sunday, December 11, 2011

tredje


Tenn lys, et lys skal brenne 
for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje

 Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det
 
T
enn lys, to lys skal skinne 
for kjærlighet og tro
For dem som viser omsorg og alltid bygger bro
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem
 
T
enn lys, tre lys skal flamme 
for alle som må slåss
for rettferd og for frihet, de trenger hjelp fra oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett



Sunday, December 4, 2011

Andre

Tenn lys, et lys skal brenne for denne 
lille jord, den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje

 Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det

Tenn lys, to lys skal skinne for kjærlighet og tro
For dem som viser omsorg og alltid bygger bro
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem





Sunday, November 27, 2011

første

Tenn lys, et lys skal brenne 
for denne  lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje

 Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det
 
 

Monday, October 10, 2011

elegi

Jeg måtte løpe etter siste buss hjem i kveld. Jeg rakk den ikke, og jeg rakk å miste noe annet i tillegg: en kjær, kjent og ikke minst trofast venn. En teknisk duppeditt som har overlevd i min varetekt lenge. I dag, på vei hjem, sørget jeg.

Tekniske ting dør mellom fingrene mine. Datamaskiner, mp3spillere, diskman og ikke minst mobiltelefoner rett og slett forsvinner. Noen ganger dør de fordi jeg har mistet dem i bakken én gang for mye, noen ganger fordi jeg har gått hjem og blitt gjennomvåt, noen ganger har jeg mistet dem  - punktum. Resultatet er det samme, tekniske ting hos meg lever farlig.
Jeg tror det må ha vært et stykke utpå nyåret 2007. Telefonen min døde. Mellom fingrene på meg, nærmest. Og ettersom jeg opplevde familiesituasjonen i Bergen som litt prekær, ble jeg veldig, veldig nervøs. Jeg trengte den telefonen, men jeg hadde ikke egentlig råd til ny telefon. Ikke en som kunne overleve mitt selskap, i alle fall.
- Her, sier min beste venn. -Jeg har den bare liggende. Jeg hadde den fordi jeg ville ha en telefon fri for duppeditter, og den har fungert veldig bra. Men nå har jeg litt lyst på duppeditter, så jeg har skaffet en ny telefon med sånne morsomme ting som kamera. Resultatet er en god telefon som ingen bruker, du kan bruke den?

Telefoner går på rundgang, har jeg skjønt. Hennes nye telefon er arvegods, den også. Og ettersom jeg trenger telefonen, sier jeg noe sånt som "åååååååh, livreddende engel, taaakk!".


Telefonen var en Nokia 6060. En flip - telefon. Svart. For meg, veldig, veldig fancy, selv uten ekstra fancy tilleggsutstyr.  Jeg har elsket den.

Den har vært på fornavn med gulvet. Den har blitt håndtert i situasjoner hvor jeg har vært så stresset at fingrene mine har mistet all kraft og ting bare faller. Den har gått hjem fra skolen med meg i høljeregn og sludd, og den har ligget i skyggen ved siden av meg, mens temperaturen nærmet seg tredve varmegrader. Den har en gang svømt under dusjkabinettet mitt. (Det tålte den ikke så godt, men den kom seg igjen. Det er det jeg mener: den kom seg igjen.) Jeg har mistet den et utall ganger, og hver eneste gang har noen vennligsinnede mennesker plukket den opp, frivillig ringt forskjellige nummere på telefonlisten min, slik at telefonen kunne returnere til meg. Denne telefonen har tålt alt.
Og den har alt jeg har ønsket meg av en telefon. Alle funksjoner, og ingenting mer. Telefonen jeg hadde før denne, den som døde, hadde en utrolig irriterende internettknapp som gjorde at den ville på nett hvis jeg strøk over mellomromstasten når jeg skrev meldinger. Nokiatelefonen har ikke hatt noen slike. Internett, javisst, men bare hvis jeg mot formodning skulle ønske det. Det har jeg nesten aldri gjort. Derimot har jeg likt meldingsfunksjonen, og særlig smilefjesene jeg kunne bruke. Den har hatt vekkerklokke, nedtellingstaker som kan brukes når en lager mat, kalender som endelig gjorde meg i stand til å bruke en "syvende sans", fordi en bestandig har telefonen på seg. Den har hatt absolutt alt jeg ønsket meg, i tillegg til at den tålte meg. Jeg vet ikke om telefonen har vært like glad i meg, men jeg har vært veldig glad i den.
Det er klart, den har ikke levd helt uskadd hos meg. Den har mer enn noen riper i lakken, og etter den dusjopplevelsen har lampesignalet på forsiden vært litt ustabilt. Men den har fungert! Og etter over fire år i min varetekt, synes jeg fremdeles det er frydefullt å åpne klafftelefonen, eller å avslutte en samtale bare ved å legge telefonen sammen. For ikke å snakke om at det går rykter om at klafftelefoner ble oppfunnet etter inspirasjon fra Star Trek. Og hver gang den besøkte murgulvet på kjøkkenet mitt, og den fremdeles virket etterpå, tenkte jeg at det sikkert var fordi den var en klafftelefon, slik at skjerm og sånt var litt beskyttet. Dessuten er den ganske kompakt, denne telefonen. Den har naturlig glidd inn slik at den fikk plass i en slags grop i håndflaten min, og der har den ligget som en rund, behagelig stein. Alle smarte telefoner jeg har sett, har for eksempel vært store, flate og firkantede. Disse telefonene er ubehagelige, og om vinteren, når to av fingrene mine mister all kraft og blir til puddingfingre, da er det genialt med en liten, behagelig tung og nesten rund telefon som kan holdes på plass uten lillefinger og ringfinger, en telefon som attpåtil har behagelig store taster som gjør det lett å skrive. 

Men så skal jeg hjem nå i kveld, og jeg ser bussen komme, og jeg løper etter den, selv om jeg egentlig vet at jeg er for sent ute. Og når jeg endelig stikker hånden i lommen for å se på telefonklokken, er lommen tom. Naturligvis, den er alltid tom. Det er her en nagende følelse brer seg i meg, for jeg mener å huske at jeg stakk hånd, med telefon, i lommen, og at jeg tenkte "ikke legg den i denne lommen uten å holde på den, husk det".  Lommen jeg tenker på har et svært hull tvers gjennom foret, og hvis noe lite og tungt legges der, faller det rett gjennom. Jeg sjekker desperat den andre lommen, for det kan jo hende, det kan jo hende... Den andre lommen har mye rart, en diskman med noen knapper som mangler - den virker likevel -, en refleks med morsom form, en nesten oppspist pose doc, et hårstrikk jeg trodde jeg hadde mistet, en sprittusj. Ingen telefon. Jeg sjekker en gang til. Ingen telefon.
Jeg snur. Følger egne steg bakover. Det var jo et lite stykke der jeg løp etter bussen, kan jeg ha mistet den der? Det er jo sannsynlig, er det ikke? Hvis den hadde falt på asfalten mens jeg gikk, burde jeg ha hørt det, for den har som sagt passe tyngde, den lager lyd hvis den faller. Men det stykket jeg løp er delvis jordsti, så kanskje, kanskje... jeg leter, leter mer, går enda en runde, leter, leter... Gir opp. Tar siste buss hjem.
Alltid tidligere når jeg har mistet telefonen, har den kommet tilbake. Det siste året har jeg derimot vært litt ekstra nervøs når jeg har "forlagt" den, for den ser etterhvert så slitt ut at en tilfeldig forbipasserende sannsynligvis ville trodd det var søppel. Dessuten er den jo noen år gammel, i følge Nokias hjemmesider ble den lansert i 2005, og den har tross alt bodd hos meg i noen av de årene, så nå har den lært seg forsvarsteknikker. Når den faller på bakken nå, skrur den seg ofte av. Ikke alltid, men ofte. Snakker om smart telefon, hva?

Så på bussen hjem sørger jeg. I hodet skriver jeg denne bloggposten, fordi jeg mener at en telefon som dette fortjener en skikkelig minnetale. Og så, innenfor døren, stikker jeg hånden i ryggsekken for å finne frem datamaskinen - og hva finner jeg?





Min elegi er blitt til lovsang. For all del, jeg vet at telefonen er gammel og døende. Det gråhvite dere ser ved antennen, er teip, og teipen er der som støttebandasje for den stakkers, enslige ledningen som skaper link mellom kropp og skjerm. Jeg vet at den snart, snart vil bukke under for tidens - og min - tann. Skjønner dere ironien, da jeg trodde mitt lille vidunder skulle forsvinne fordi jeg mistet den ut lommen? Mitt håp, et håp jeg innser at sannsynligvis er litt fåfengt, er at mitt lille vidunder skal leve til desember og desemberlønning. Da skal jeg kjøpe meg denne, som er den litt mer oppgraderte versjonen. Det vil aldri bli det samme, det er sant. Nymotens telefoner er for lette, for tynne, for altmulig. Men i det minste vil den likne på min kjære.

Tuesday, October 4, 2011

å skulle finne rav

Det skjedde noe rart i sommerferien. Plutselig fikk jeg en ny interesse, en ny glede i hverdagen. Dette fungerte utmerket så lenge jeg befant meg i Bergen, men straks jeg var på plass i min egentlige hverdag ble det hele mer enn merkelig, det ble nesten litt vanskelig. Og jeg visste på forhånd at det ville bli slik.

Som eksilbergenser oppdager en tidlig at det finnes mange myter om byen. En oppdager også i hvor stor grad de mytene er basert på virkelige fenomener. Visste du, bergenser som leser dette, at den gjennomsnittlige bergenser faktisk har den tonen i stemmen, den klagende, nasale lyden? Og visste du at dette blir forsterket når du, bergenser, er et annet sted i landet?
I Bergen regner det bestandig, og en kan kjøpe paraplyer på automater, omtrent som en kjøper Cola i resten av landet. Også en myte basert på et rent faktagrunnlag.
Og så, den siste myten. Som jeg hørte det beskrevet, Bergen er fotballby nummer én i Norge. Alle bergensere elsker Brann.

Jeg har brutt så mange av mytene jeg har greid. Med jevne mellomrom får jeg kommentarer om dialekten min, fordi jeg ikke snakker bergensk, eller i alle fall ikke snakker bergensk nok. Jeg har omtrent alle ordene, og jeg har ikke endret dialekt nevneverdig de siste fem årene. Når de maser som verst, hopper jeg for en setning eller to inn i den nasale lyden, jeg snakker som meg, bare med hardere, mer brå lyder. Da tror de meg. Og det regner mye i Trondheim også, dessuten tror jeg de bergenske paraplyautomatene gikk i stykker. Og fotball? Fotball har jeg aldri greid å interessere meg for. Tidligere.

Jeg vokste opp omgitt av Max Lundgrens bøker om "11 mann", bøker om et fotballag. Familien min er fotballinteressert. Eksen min er fotballinteressert. Sistnevnte har fra første stund gitt meg jevnlige innputt fra fotballverdenen, og selv om jeg har lært meg de mest basale reglene, har jeg aldri greid å mestre interesse. Minst tre ganger har han forsøkt å lære meg forskjell på serien og cupen, hvem som spiller når og hvorfor, jeg har hørt oppriktig på og glemt igjen. Tyve menn som løper på en bane, sparker i en ball - to menn i hver sin firkant - hva er greien med det?

Og så har altså denne sommeren kommet. Jeg så en fotballkamp med min omtalte bestevenn/eks. Jeg kjente at jeg ble interessert. Nei, mer enn det, jeg kjente at jeg ble engasjert. Engasjert? Jeg lærte noen nye regler, og vips begynte jeg å følge med på bruken av dem, full i fryd hver gang jeg skjønte hvorfor de spilte som de gjorde. Så når min beste venn går på Stadion, hva gjør jeg? Hva gjør jeg? Jeg går på pub. Jeg oppsøker noen som sender kampen på skjerm, sånn at jeg kan se den. Hva har skjedd her?

Og trenden fortsetter. Jeg ser en kamp til, frivillig. Jeg ser en tredje kamp. Frivillig. Og jeg føler meg levende mens jeg gjør det. Jeg føler meg levende.

Det siste året har det skjedd forandringer i meg, forandringer jeg ikke forstår og som derfor har vært veldig skremmende. Jeg har vært vant til å kjenne mine egne reaksjoner. Det er ikke alltid jeg vil anerkjenne dem, jeg har en pinlig tendens til å fornekte depresjonene mine til de slår meg ned, men det betyr ikke at jeg ikke gjenkjenner dem. Og da depresjonene forsvant i fjor, kjente jeg en lettelse som knapt kan beskrives. Jeg kunne plutselig tenke klarere. Jeg kunne plutselig gjøre sånne ting som jeg aldri våget før - jeg kunne drikke alkohol i offentlighet, omgitt av fremmede mennesker! Jeg følte meg trygg, stabil, jeg følte fred.
Siden jeg var seksten har jeg hatt tilbakevendende depresjoner med nesten punktlige tre års mellomrom. Dersom jeg skulle følge mønsteret for mitt stemningsleie, skulle jeg denne høsten nærmet meg en faretruende vegg. Jeg skulle satt utfor en usynlig nedoverbakke akkurat rundt april, mai, en nedoverbakke som endte i blåmerker og alvorlige legeansikter en gang i slutten av november. Den nedoverbakken, som jeg etterhvert er blitt fortrolig med, finnes ikke i år.

Nå lurer du på sammenhengen mellom dette og fotball, ikke sant? Det har i alle fall jeg lurt på. Veldig.

For mens fjoråret besto av fred, av trygghet og en hel serie med nye opplevelser der jeg følte meg normal, har dette året bestått i en økende grad av... noe. Noe nytt. Jeg gjenkjenner det ikke. Jeg er rastløs. Ting som bestandig har gjort meg lykkelig - en god bok! Kafesamtaler med de beste menneskene jeg vet, mens vi snakker om abstrakte ting! Analyser av hva-det-skal-være! Dette som har fylt mine dager og mine netter, vært mine lyspunkt - de kjeder meg litt. Jeg føler meg nesten på sidelinjen. Igjen, hva har skjedd her?

Jeg har pløyd gjennom noen teorier. Er jeg på vei ned i en depresjon? Nei, det tror jeg ikke. Er det et spørsmål om selvoppfyllende profeti - er det fordi jeg vet at jeg vanligvis ville vært på vei nedover, lager jeg det hele selv? Nei, ikke det heller. Er jeg for "flat", da, er det snakk om at medisinene jeg går på fratar meg følelser? Denne teorien har jeg dreid mot, men det er ikke helt riktig, det heller. Jeg endret dose i fjor, etter at jeg rundt april faktisk hadde en skikkelig, skikkelig dårlig helg, og særlig da kjente jeg hvordan ting falt på plass for alvor. Dessuten, jeg følte jo ting i fjor, jeg følte dem bare på "normalt" vis, uten disse toppene og dalgropene som tømmer en for all energi. Jeg følte ting, men jeg kunne slappe av og faktisk føle, uten å skulle kontrollere meg selv hele tiden. Så hvorfor har det nå endret seg? Hva har endret seg? Det er noe.

Nå begynner det å vokse frem en alternativ teori. Det handler kanskje om adrenalin.

For mine humørsvingninger har krevd mer energi enn jeg har vært klar over. Ubalansen, den evige faren for ubalanse, har også bidratt til at jeg har hatt et veldig kontrollbehov, og midt i drakampen mellom kontroll og stemningsorkaner, der har jeg vært. Når så denne kampen plutselig stilner? Hva gjør en da?
Da oppdager en plutselig at en har et energioverskudd som ikke brukes til noe. Jeg trenger noe nytt, noe mer. Jeg trenger adrenalin. Jeg trenger spenningstopper. Og, viste det seg, omgitt av mange lett berusede, brautende menn som brøler, får jeg et lite adrenalinkick.
Dette er en periode hvor jeg må lære om meg selv, og hver gang jeg tror jeg har skjønt meg selv, oppdager jeg noe nytt. Jeg, som tidligere har vært så tett innpå mitt eget følelsesliv at jeg aldri har visst helt hva som var meg og hva som var ubalanse, har nå ro og mot til å gå på oppdagelsesferd i meg selv.

For eksempel har jeg nettopp innsett at jeg er veldig sensitiv til lyder rundt meg. Humøret mitt, følelsene mine, svarer på de lydene jeg hører. Latter ved nabobordet får meg til å smile. Gråt på tv snører halsen min sammen. Publikum har alltid vært det beste ved fullstappede konsertlokaler. På fotballkamp bruker jeg nettopp dette: Jeg hører på dem rundt meg, på deres "ååååååååh!!" med forskjellig intonasjoner, og kjenner spenning. Kanskje er det fordi jeg ikke helt greier å slippe meg løs på egenhånd? Godt mulig er det rester av kontrollen min som holder meg igjen, og kanskje lar jeg dem miste kontrollen for meg. Hvis det siste er tilfelle, kan det kanskje hende at jeg med tiden kan slippe kontrollen enda litt mer. Kanskje er dette enda en fase mot en friskere meg. Det gjør det egentlig enda mer spennende. 

Jeg har, i så mange år, hatt en klar idé om hvem jeg var, om hva som utgjorde de viktigste bestanddelene i min identitet. Dette passer overhode ikke inn i skjemaet, men det er der likevel. Jeg tror at det å se fotballkamp, det å la seg selv bli revet med, er en sunn utvikling, selv når utviklingen kolliderer med det jeg trodde at jeg var. Jeg har vært så mange steder, jeg har vært politisk, jeg har vært kunstnerisk, jeg har vært litterær og intellektuell. Nå er det kanskje på tide at jeg utforsker meg selv som fotballinteressert. 

Monday, August 15, 2011

Bra


Hun sier alltid det er bra
Hun ville aldri si noe annet.
Men så er jo det sånn det fungerer mellom oss
sånn er reglene vi bygger på
Og jeg vil ikke ha det annerledes

Tror jeg.

som poeten sa,
Elsker du nok, lyver du. Ofte.

Så veldig sant.

Og hun elsker nok. Vi
elsker begge.
Dette eksisterer, dette er sant

og det er gjensidig.

Friday, June 24, 2011

Jeg husker ikke sist

jeg ble så betatt av en musikkvideo.



Ååå, åååå, åååå. Jeg elsker tolkningen av the March Hare.

Friday, June 10, 2011

Tenk at...

...det finnes så snille mennesker her i verden.


I kveld skulle jeg egentlig sitte på et tog til Oslo. I morgen tidlig skulle jeg egentlig sitte på et fly fra Oslo til København. I København skal jeg, etter planen, være på et sommerkurs. Det er et utvekslingsprogram som Instituttet for Nordistikk og Litteraturvitenskap har sammen med andre universiteter i Norden, der en får et stipend som akkurat dekker både reise og opphold. Det finnes mange kurs, men det kurset som skal være i København akkurat dette året handler om engler og demoner og andre artige ting i nyere, dansk litteratur - et område jeg kan ingenting om, noe som gjør det enda morsommere.
Og jeg drar ikke alene. Jeg har en Megameg, som er akkurat som meg, bare litt større og mer mega. Hun er om mulig enda mer nerd på fantastisk litteratur enn jeg er, og da jeg hørte om dette kurset var hun den første jeg tenkte på. Vi laget en plan. Megameg og jeg, på Danmarkstur, fordi vi begge er sånne nerder som helst vil bruke en del av sommerferien til å gå mer på skole, så lenge det innebærer fantastikk.

Som sagt, hun er som meg, bare litt mer mega. Ingen av oss har stedssans og ingen av oss er flinke til praktiske detaljer rundt en reise til Kontinentet, så det var med bankende hjerte vi bestilte billetter. Vi sjekket og dobbeltsjekket, og joda, den aller, aller mest effektive, praktiske måten å reise til Køben på ville være å først ta toget til Gardermoen, og derfra ta flyet videre. Det var billigst og det passet best med tidsskjemaet vi skulle holde oss innenfor. Billetter bestilt, printet ut - referansenummer lært halvveis utenat. Jeg har sjekket passet mitt noen titalls ganger de siste dagene, jeg har pakket de siste to døgnene. Pensumbøker er lånt og (til dels) lest. Vi er forberedt, sånn omtrent i alle fall. Vi har kontroll.
Og så skjer en flom. Plutselig er toget til Oslo innstilt, og det oppdager vi en time før toget egentlig skulle gå, da jeg får en lettere anspent telefon fra Megameg, om at med mindre jeg kan trylle frem en sjåfør og en bil i dette øyeblikk, kan vi vinke et tragisk farvel til flyturen. Flyet som skulle ta oss til Danmark. Og kurset begynner i morgen tidlig, vi har fått innstendig bønn om å være der i tide - men jeg har ingen bil og ingen sjåfør. Vi er plutselig veldig små og veldig alene, og med et lett anstrøk av galgenhumor undrer vi på om det egentlig ikke er meningen at vi skal på kurs, det er nemlig ikke meningen at vi skal komme oss til Danmark.

Men Megameg er ikke alene. Hun har stått på et busstopp, med ryggsekk og trillekoffert, og så har Svigerforeldrene reist forbi. Svigerforeldre ber henne hoppe inn i bilen, og etter en snartur til togterminalen, der en innser at det er flom og at dette virkelig ikke går, henter de meg til kriseplanlegging. Etter en kort idémyldring finner vi ut at det greieste er å sjekke om det går et alternativt fly til Danmark i morgen. Jeg kjenner en kulde bre seg i mellomgulvet, for jeg har ikke penger til en alternatuv flytur - mitt budsjett er nøye beregnet og tåler ikke en tusenlapp i plutselige reiseutgifter. Megameg vet dette, og vi mumler litt frem og tilbake, mens vi kjører i en rød bil til hvemvethvor. Megameg vet. Vi skal tydeligvis til Svigerforeldres hjem.

Før jeg vet ordet av det sitter jeg ved et kjøkkenbord sammen med to fremmede mennesker i femtiårene, foran en oppslått datamaskin. Det går et fly som passer, fra Trondheim til Køben. Med dette flyet er vi fremme omtrent som planlagt, og alle hindringer skulle være ryddet av veien. Det er bare ett problem: Flyet koster mer enn jeg har i reisepenger. Dette vet Megameg.

Og dette skjønner Svigerforeldre, de skjønner. Ti minutter senere har Svigerforeldre kjøpt billetter. "Vi kan få igjen senere en gang, det haster ikke. Vi vet hvordan det er å være studenter", sier de."Noen gjorde en gang dette for oss", sier de. "Og kanskje når dere er femti, kan dere gjøre noe liknende for en kommende generasjon av unge, blakke studenter", sier de. 
Jeg har ikke ord. Jeg synes Takk blir litt lite. De har nettopp betalt noe som for dem tydeligvis er en overkommelig overraskelsesutgift, men som for meg tilsvarer matbudsjettet mitt. Og dette har de gitt til meg, uten å nøle. Jeg har kjent dem i nesten femten minutter. 

Tenk at det kan finnes så fine mennesker. Som bare ordner, fordi de kan.

Wednesday, June 8, 2011

en forbannet lysfontene

Jeg har alltid lurt på hva som gjør meg til en magnet. Nå nylig foreslo noen at det er fordi jeg møter blikket til folk, og jeg ville så gjerne tro på det: et enkelt tips til hvordan avmagnetisere meg! Se ned!
Og så kom gårsdagen og jeg ble påminnet om at det slett ikke handler om det. Dessverre.Jeg kan se hvor jeg vil, og fremdeles vil jeg høre


Hei! Du er fra Bergen, ikke sant?

fra andre siden av gaten. Jeg er på vei hjem fra Dragvoll, klokken er snart syv på kvelden, jeg har øretelefoner på og ser ned i bakken mens jeg går. Nå ser jeg opp, lettere forfjamset. På andre siden av gaten står en mann og vinker. Jeg kan ikke huske å ha sett ham før, og jeg vite, "hvordan visste du det?"
Han krysser gaten for å prate til meg, og han har et enormt smil som sprekker hele ansiktet opp. Okaaaay. Varselsbjeller ringer et sted i det fjerne, men jeg altså vite: hvordan i huleste kjenner denne mannen til meg? Eller, hvorfor vet han så spesifikt hvor jeg er fra?
Årstad Videregående. Pokker. Han har sett meg på en scene, der jeg holder en tale om det fantastiske kulturlivet på skolen vår. Og han tror vi er venner. Jeg tror i alle fall at han tror at vi er venner. Hvis jeg forstår vår kommende samtale rett, har vi visst snakket sammen en gang, sannsynligvis fordi jeg passerte ham og han har snakket til meg.
Jeg gjør et valg her. Jeg kan vende snuten hjemover. Det var den opprinnelige planen, det er dét jeg helst vil. Jeg vet også at å vende snuten hjem nå er det dummeste jeg kan gjøre. Hvorfor? Fordi jeg har truffet ham før. Nei, ikke fordi vi traff hverandre en gang for en fem, seks år siden, mens jeg passerte ham og syvhundre andre elever som jeg skulle snakke for, men fordi han er en av dem - jeg kjenner ham allerede, jeg vet nøyaktig hvordan det kommer til å forløpe seg. Det handler ikke om hudfarge, aldersgruppe, klesstil, javel, det handler kanskje litt om klasse - jeg tror det handler om kjønn, men jeg er ikke sikker, for det finnes et fåtall jenter blant dem - jeg tror ikke de er tiltrukket av meg, ikke på ekte, de er bare sugd mot meg som om jeg var en sterk magnet og de en sikkerhetsnål. Hvis jeg går hjem nå, går han også hjem nå. Til mitt hjem, vel og merke.
Vi står rett utenfor min nærbutikk, og nå insisterer han på at han vil kjøpe brus til meg. Brus? Jeg nekter, sier at jeg vil ikke ha brus, dessverre. Dessuten, dikter jeg opp på stående fot, jeg skal til den neste butikken, den som (gjetter jeg) ligger like ved der han bor. Joda, han bor på Moholt studentby. Nettopp. Jeg skal følgelig til hans nærbutikk. Hvorfor? Jo, fordi den er billigere! Men de har jo bedre frukt på Ica? Ja, men jeg skal ikke ha frukt (bestemmer jeg meg for.) Jeg skal ha... (ingen anelse. Ingenting, egentlig. Det finner vi ut av.)
Langs veien til Rema griper han hånden min. Og jeg visste at det ville komme, for det kommer alltid - åfaenihelvetekanjegaldrislippemåjeg bestandigjegbestandig, faenfaenjeghaaaaaterååååååååh! Snillpikesyndrometogdetteersåsurrealistiskogsamtidigvelkjenatjegvetoglikevel - Dette er første steget og det neste kommer og er faenssataniføkkingsjæ Jeg vil lirke hånden ut, han holder den hardere og sier jooooda! Det er greit, er det ikke? Og så vil han bøøøye seg ned og kyyyysssssssekingsjævlahelvete meg. Jeg vender hodet bestemt til siden. Dette har jeg lært av erfaring: du kan faktisk ikke slippe unna munnen deres, den kommer uansett - de finner en måte. Du kan gå på andre siden av fortauet, du kan holde sekken din mellom dere, men hvis du er alene slipper du ikke unna at munnen deres rettes mot deg. Det  du kan bestemme er hvor den munnen skal havne. Dette er lærdom jeg fikk da jeg var femten, og jeg har prefeksjonert taktikken. Munnen skal havne på kinnet, langt ut på kinnet, og hvis du bestemt flytter hodet i nøyaktig riktig øyeblikk gjør du det også veldig klart hvor grensen går. De respekterer aldri grensen, men de ser den. Okay, ikke det? Nei, sier jeg. Akkurat passe skarp i stemmen - ikke direkte kaldt og uvennlig, men desidert bestemt og endelig. Kaldt og uvennlig skaper en debatt jeg ikke orker, og fører bestandig til at de prøver en gang til. Bestemt og endelig? De rygger litt unna, omstrukturerer angrepet litt, og i mellomtiden kan jeg bruke pausen til å trekke til meg hånden. Resultatet? Nå har han en hånd fri, og den bruker han til å trekke hele kroppen min inn i en intim klem. Og fortauet er trangt, så jeg er nesten i bilveien allerede. Jeg kan bli overkjørt! Herregud, hvis jeg er blodig kjøttdeig - vil det hjelpe? Faenfaenfaenfaenfaenogjegbannersomjegaldriellersgjørmenfaensatansdrittsekkfrahelvete. Fremdeles bedre enn før.

På Rema: vi går gjennom gangen. Jeg forteller at jeg studerer litteratur, og det er lurt av meg. I fem minutter legger han ut alt han vet om Ibsen, Hamsun, Bjørnson og Undset, han prater høylytt om hva han mener - jeg kan nikke, si "ja" eller "nei". Se alle andre steder - på ost, på brød, på posesuppe. Deretter: åååh, alle de vennene han har som har skrevet bøker. En bestemt venn har skrevet 28 stykker! Jeg velger å ikke stille spørsmålstegn ved dette - når en upublisert fyr skriver 28 bøker, er det neppe 28 gode bøker. Skriver jeg? Jaaa, jooo, hvilken litteraturstudent skriver ikke? Åååå, han er imponert!. Javel, ja.
Han kjøper middagsingredienser. Jeg kjøper krydder og en banan - jeg fant ut at det var det enkleste, og jeg har nesten bruk for det også. Han prøver igjen å kjøpe brus til meg, og han blir frustrert og fornærmet når jeg igjen forklarer at jeg ikke vil ha brus. (Og hvorfor bestemt brus? Hva er greien?) Han insisterer, jeg avslår, han ler av alt jeg sier, høylytt og lettere hysterisk. Jeg føler meg fanget. Igjen. Jeg burde gått, sier du? Jeg burde sagt i klartekst at vet du, dette er jeg ikke interessert i? Jeg får det ikke til. Jeg leter etter en åpning, leter og leter, finner den ikke. Den er der nok, og det er lett å se den foran en dataskjerm, lettere å se den i en samlet gjeng av venner, men på nærbutikken din, en fyr som påstår at han kjenner deg og som prater sammenhengende - det er ikke lett. Jeg får det ikke til. Det jeg vet er at hvis jeg følger dette løpet ut, kan jeg slippe unna i løpet av ti minutter, og da vil jeg igjen ha fått kontroll over situasjonen. Hold fysisk avstand, vær så vennskaplig som mulig - for kjølig kulde? Gjør dem mer pågående. Vennlig avstand? De tror de har deg i garnet. Jeg er en glatt fisk, erfaringsmessig sleip som en ørret.
Ved kassen vil han betale alt, også mine varer. Jeg sier nei. Jeg vil betale selv. Jeg plasserer meg tydelig fremst i køen, jeg trekker frem kortet og betaler. Han blir igjen småsnurt for at jeg er så viljesterk, så egenrådig. Jeg tror han synes jeg burde ta imot, men det kan jeg ikke. Jeg tviholder på alle små ting jeg kan, som viser at jeg har en egen vilje, jeg er fri og selvstendig, jeg er en sterk og moderne kvinne. Haha, er ikke hele denne situasjonen et tegn på at jeg mister min frie vilje, at jeg ikke legger ned grenser? Som sagt, jeg tviholder på de små ting.
Utenfor følger jeg ham hjem. Jeg følger ham, helt bevisst, like til døren. Nei, jeg vil ikke følge med inn, ikke engang for en kort tur. Hvorfor? Jeg har en avtale, jeg må gå nå. Hvor bor jeg? I den (jeg peker svevende, i skiftende retning) retningen. Når jeg skal vise ham mitt hjem? Ikke i dag. Når? Ikke i dag. Men når? Ikke i dag. Nå må jeg dessverre gå. Han viser meg igjen ringeklokken sin, og deretter ringer han på fem andre hybler i samme bygg - jeg fikk aldri helt med meg hvorfor.
Dette er faktisk det mest overlagte sjakktrekket mitt, trass i at det også ser ut til å være et tegn på at jeg er interessert i kontakt. Ved å følge ham direkte til døren har jeg unngått at han følger meg til min. Ved å gå til Rema, nærmere hans hjem enn mitt, får han aldri vite mer enn den ubestemte retningen til mitt hjem. Jeg er trygg, eller, i alle fall tryggere, på denne måten. Han ville ikke vært den første som vandret opp og ned gaten der jeg bor, for å se om jeg kom ut av huset. Han ville ikke vært den første som sjekket adressen min og dermed googlet frem telefonnummeret mitt. Nå etterlater jeg ham ved døren og går en lang omvei, inn en sidegate som fører meg en helt annen retning, full i potensielle avkjørsler, for å forsikre meg om at han aldri finner ut hvor jeg bor - ikke en gang den konkrete retningen.

Hele denne bloggteksten er jeg som er lei. Jeg er sint, jeg er lei, tanken på gårsdagen gjør meg ille tilmote, og fakta er at det er først nå i ettermiddag at det virkelig vokser meg i halsen. Jeg bannet ikke i nærheten like mye i går, trass i at jeg var våt, sulten og kald. Der og da skrudde jeg av en del av hjernen, jeg lot hele forløpet spille seg ut for meg, jeg sa mine replikker, uten å tenke over dem - gjort det før. Hvorfor er jeg sint og frustert nå, et døgn etterpå?
Fordi jeg i løpet av vår samtale egentlig la opp en forsvarsplan, der jeg analyserte faremomenter og potensielle strategier jeg kunne bruke. Fordi han egentlig hører til på Gløshaugen, i alle fall etter hva jeg forsto. Fordi han fortalte meg at han nesten aldri er på Dragvoll, og jeg trakk et lite lettelsens sukk og krysset av Dragvoll på listen over farer. Og fordi jeg likevel traff ham i Dragvollkantinen i ettermiddag.

Opplever unge menn dette? Jeg kjenner flere unge kvinner som sliter med det samme: de oppsøkes av gale menn. Det spiller ingen rolle hvordan vi ser ut, om vi er pent kledt, har hanekam og nagler, har palestinasjal og fillete joggebukser, vi kan se hvor som helst, være hvor som helst, med hvem som helst (av hokjønn) - og de dukker opp. Finnes det eldre, gale kvinnfolk som setter sin elsk på de unge mennene, og deretter forfølger dem? Jeg mistenker nemlig, trass i det betydelige mindretallet jeg har hatt av kvinnelige forfølgere, at dette handler om kvinneforakt. Det handler om at menn kan ta det de vil, uten et fnugg respekt for andres grenser. For all del - det er nesten garantert at det er at jeg ikke får til å kvittere gå din vei ved første øyekast, som gjør at de igler seg fast på meg i måneder etterpå. Jeg vet, jeg vet, ideelt sett skulle jeg sette blikket i ham med en gang og lire av meg en fornærmende tirade om at han er en drittsekk, og så skulle jeg løpt for livet. Andre mennesker, som ikke blir forfulgt, har lært seg dette bedre enn jeg har. Problemet er at jeg i de innledende minuttene oppfører meg anstendig. Det er en refleks - og etter å ha sagt tre setninger vet jeg, men da er det for sent. Jeg vet at det er fordi jeg er hardt angrepet av Snill Pikesyndromet, som gjerne inntreffer i svært ung alder og som kan holdes i sjakk, men som tilsynelatende er uhelbredelig. Jeg tror jeg har skjønt mekanismen som gjør at de henger seg fast i meg, og jeg har lært å håndtere dem i etterkant: Da jeg traff ham i kantinen lot jeg  for eksempel som om jeg ikke kjente ham igjen. Jeg ventet jeg til han nikket, jeg nikket kort og gikk raskt forbi - jeg gjorde ikke en mine til å stanse, jeg flyttet blikket. Hvis han hadde prøvd å stanse, ville jeg ha pekt på vennene mine og gått. Når han ad suspekte veier hadde skaffet seg telefonnummeret mitt og ringt meg tretti ganger for dagen, hadde jeg greid å be ham slutte. Hvis ikke det hjalp, ville jeg fått en ung mann til å be ham slutte - for som sagt, menn full av kvinneforakt hører ikke så gjerne på hva kvinnen faktisk sier. Jeg er forberedt - selv i de spontane situasjonene er jeg forberedt og har et kriseberedskap bestående av fiktive planer, kjærester og plikter tilgjengelig. (Noen ganger hjelper det å være forlovet. Annen manns eie, og sånt.) På noen ukers sikt kan jeg til og med bygge opp til en direkte avvisning - jeg kan gripe fatt i et eller annet de har gjort, som blir et synlig argument for å bryte all kontakt. Jeg trenger ikke et synlig argument, sier du? Det holder at jeg ikke vil? Prøv selv. De stiller nemlig spørsmål, og "jeg vil ikke" er ikke et argument. Dersom de, etter et fåtall krampetrekninger, faktisk skal slippe taket, hjelper det å ha en konkret forklaring som handler om dem. Tro meg, jeg har lært å kvitte meg med dem, på sikt. Det er situasjonen der og da, når jeg er alene, uforberedt, når de har stilt et spørsmål jeg besvarer uten å tenke meg om og derfor har innledet en samtale, det er den situasjonen jeg ikke håndterer. De bruker de neste dagene på å finne meg, og det er fordi jeg ikke greide å trekke lillefingeren min tilbake ved dette første møtet. Jeg vet dette. Jeg tror jeg forstår mekanismene bak det hele, det eneste jeg ikke forstår er utgangspunktet. Hvorfor ser de akkurat meg i utgangspunktet? Hvorfor er det meg de krysser gaten for å finne? Hvorfor i huleste blir jeg oppsøkt av fremmede menn når jeg tusler hjem fra Dragvoll, sliten, pjusket, våt og nedsunket i musikk? Hvorfor? Er jeg et lett bytte, et offer? For varm og tiltrekkende som en lysfontene er jeg ikke - jeg er som sagt pjusket og sammensunket, i en grå, våt ulljakke, med håret i striper og dugg på et par skjeve briller. Er jeg en slags kjemisk magnet? Jeg ser for meg at det er en form for biologi som ikke er oppdaget ennå, at jeg utsonderer et eller annet stoff som ikke finnes i det periodiske system, men som trigger et ukjent område av den mennesklige hjernen. Jeg liker den forklaringen.

Saturday, May 21, 2011

22 / 24 /2- me, lucky fellow.

Jeg har postet det før, jeg vet det.

Men det er så vakkert, og det er så treffende, og det har disse linjene som forteller akkurat det jeg vil si og ikke helt selv finner ord for. Dessuten minner det meg på hvorfor jeg studerer som jeg gjør, og hvorfor jeg synes ikke bare studiene, men studentlivet er så fantastisk. Jeg har mange favorittdikt, mange dikt som jeg har lest mange, mange ganger, men dette diktet her? Det er noe særlig over det. Jeg elsker begynnelsen, jeg elsker midtdelen, jeg elsker slutten. Jeg elsker mulighetene, vennskapene, tilfeldighetene, kjærligheten, håpet, entusiasmen!

Og så er jeg akkurat der. Jeg er "that lucky fellow" i linje tolv.



How lucky that I ran into you
When everything was possible
For my legs and arms, and with hope in my heart
And so happy to see any woman—
O woman! O my twentieth year!
Basking in you, you
Oasis from both growing and decay
Fantastic unheard of nine- or ten-year oasis
A palm tree, hey! And then another
And another—and water!
I’m still very impressed by you. Whither,
Midst falling decades, have you gone? Oh in what lucky fellow,
Unsure of himself, upset, and unemployable
For the moment in any case, do you live now?
From my window I drop a nickel
By mistake. With
You I race down to get it
But I find there on
The street instead, a good friend,
X— N—, who says to me
Kenneth do you have a minute?
And I say yes! I am in my twenties!
I have plenty of time! In you I marry,
In you I first go to France; I make my best friends
In you, and a few enemies. I
Write a lot and am living all the time
And thinking about living. I loved to frequent you
After my teens and before my thirties.
You three together in a bar
I always preferred you because you were midmost
Most lustrous apparently strongest
Although now that I look back on you
What part have you played?
You never, ever, were stingy.
What you gave me you gave whole
But as for telling
Me how best to use it
You weren’t a genius at that.
Twenties, my soul
Is yours for the asking
You know that, if you ever come back.

Thursday, May 5, 2011

der Mai ist gekommen!

Friday, April 29, 2011

Lucy - om en date hun hadde

Jeg er forelsket. Det kommer mer om denne damen.

Thursday, April 21, 2011

A hero... whose name is

Jeg har alltid vært elsker av helter. Opp gjennom årene har det vært mange tvserier jeg har fulgt med på, med en eller annen super helt i hovedrollen: Supermann, som tenåring og som Dean Cane, Sinbad Sjøfareren, Buffy the Vampire Slayer, litt diverse vampyrer - hva som helst, bare det var en helt. Den største, første helten var selvsagt Robin Hood, som stjal fra de rike og ga til de fattige, han var en ekte helt. Han er fremdeles min helt. Men da jeg var liten fantes det noen på en spennende andreplass. Han het Zorro. I kveld husket jeg ham endelig igjen.

Det er noen fellestrekk ved Zorro og Robin, også utover navnene - rødrev, rødstrupe, same deal? I tillegg er begge egentlig adelsmenn, men de frasier seg privilegier som tilkommer dem, og i stedet har de utviklet en eller annen dødsstilig evne, som kun krever trening, uavhengig av avansert og kostbart utstyr. Robin kan treffe hva som helst med pil og bue, og det finnes ingen ting mer sexy enn det. Zorro vinner alle fektedueller, og selv om kårde ikke er fullt så spennende, er det fremdeles... ja. Og disse evnene bruker de til å motarbeide lovens slemme skurker, hjelpe de fattige og svake, samt en gang i blant frigjøre en eller annen kvinne i nød.
Men, jeg har som sagt glemt Zorro helt til i kveld, og jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg har nemlig i årevis forsøkt å pusle sammen et bilde i hodet, men bildet gikk aldri helt opp. Jeg vet at jeg leste romaner om Zorro en gang i midten av barneskolen. Don Diego, den snille og tilsynelatende feige, unge mannen som alltid satt inne og leste når det skjedde ting, men som i all hemmelighet kledte seg i svart kappe og med maske og egentlig var det som skjedde - åh, jeg elsket det. For all del, jeg likte det samme konseptet i "Lois & Clark, new adventures of Superman" også, men av en eller annen grunn ble jeg aldri like begeistret for Clark Kent. Hvor er sjarmen ved å være supersterk, med superblikk, superhørsel og livstruende allergi mot grønne steiner? Nei, takke meg til en ung mann som har lært seg å fekte i blinde!
Jeg mente også å huske at jeg kjente til Zorrofortellinger før jeg begynte å lese, jeg mente å huske at det fantes en grunn til at jeg begynte å lese, og ikke minst, jeg husker at når jeg leste var det ting som ikke helt passet inn i det bildet jeg hadde. At heltinnen het Doña Lolita, for eksempel, når skjedde det? Det var her at ting begynte å krysse seg i hodet mitt. Jeg hadde dette sterke bildet av hvordan han skulle se ut, en veldig sterk følelse av hvordan han var, men det eneste bildet, den eneste skuespilleren jeg kunne huske ?



Antonio Banderas, fra 1998filmatiseringen The Mask of Zorro. Og min Zorro var definitivt ikke Antonio Banderas.

Dette har vært en sånn greie som napper i bakhodet ditt i evigheter, mens du hele tiden forsøker å skyve det tilbake, fordi du vet at det ikke finnes svar. Hvem var han? Han hadde en sånn tynn, stygg bart som gikk over overleppen. Han hadde slankere fjes enn Antonio, den sleipe fisken. Dessuten hadde han en dame, en som var varm og mye, mye, mye søtere enn Catherine, den kalde fisken. Og så var han en sånn mild og stille fyr, det var kanskje noe med et piano og definitivt noe med bøker - men dette er detaljer som jeg husker i bilder, ikke i bokstaver, og det er bilder jeg knapt nok husker annet enn som skygger. Jeg har aldri vært sikker på hvor mye jeg egentlig diktet opp. Dere vet, det er fordeler med mye fantasi og innlevelsesevne, men det er noen baksider ved det også, deriblant dette: grensene for hva du har lest, opplevd, sett og drømt kan bli uklare, særlig hvis det er lenge siden. Det finnes historier der ute som jeg tror jeg har lest, men jeg kan ha laget dem, og omvendt, historier jeg ikke kan huske helt, men som finnes et sted.

I kveld: mysteriet løst.Svaret er Duncan Regehr.

Det fantes en tvserie, som gikk fra 1990 til 1993. Den er faktisk spilt inn i Madrid, så muligens er halvparten av skuespillerne faktisk spanske, skjønt den godeste Duncan vitterlig er kanadier, og med russiske og britiske aner attpåtil. Er den god? Naturligvis ikke! Den er fylt med klisjeer og nesten ikke-eksisterende spesialeffekter, for ikke å snakke om de forutsigbare replikkene uttalt med dårlige forsøk på "spansk aksent". Hvis en beregner at serien brukte et år eller så før det kom til Norge, betyr det at den gikk fra jeg var fire, fem til jeg var sju, åtte - perfekt. Gjett om ikke jeg så denne serien! Gjett om ikke jeg elsket Don Diego! Han har alt, minus buen og pilene: han har en stjernekikkert, et sverd, et symbol, en stum bestekamerat, en erkefiende, et piano, en teit far, en pen og varm dame og en uutslettelig trang til rettferdighet. Er det rart jeg elsket ham? Jeg har nå sett igjen de første episodene, og jeg kjenner hvordan en brikke faller på plass - hvordan en del av mitt heltegalleri endelig kommer til rette. Bare hør: "He's the one who strikes back for the poor and oppressed... A hero... whose name is Zorro!"


Sunday, April 17, 2011

Dette er perfeksjon

Til jul fikk jeg en bok. Sant nok, jeg fikk mange bøker, men for ettertiden er det særlig én bestemt bok jeg kommer til å huske - og ettersom jeg fikk den først i januar kommer den til å stå som et høydepunkt for 2011. Det er faktisk mulig at det er årets leseropplevelse. Det er en sånn bok som nærmer seg perfeksjon, ikke bare fordi den er spennende og godt skrevet, men fordi den er perfekt for meg. The Eyre Affair inneholdt absolutt alt jeg elsker ved litteratur.

The Eyre Affair er Jasper Ffordes første roman, utgitt for nøyaktig ti år siden, og den første i en serie. Geeken, som ellers elsker alle de samme bøkene som meg, var lettere engstelig for at jeg ikke ville like den, skjønt hun burde vite bedre. Jeg likte den ikke, jeg elsket den. Det er så bra at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Et sted er kanskje å oppsummere noen av sammenlikningene som er gjort: Dette minner om ting Monty Python, J.K. Rowling, Woody Allen, Terry Pratchett og Douglas Addams kunne ha laget. Handling og karakterer har hint av Bridget Jones, Nancy Drew, Buffy the Vampire Slayer, for å nevne noen. Neil Gaiman lovpriser romanen. At ingen så langt har nevnt Doctor Who synes jeg er merkelig, for det har helt klart Tardistoner. Det er ikke fantasy, det er ikke science fiction, det er begge deler på en gang. I tillegg leker Fforde konsekvent med former, hvisking skrives sånn, og det hender at han skriver karakterers dialog mellom tekst og fotnoter.* Jeg mener slik. Språket er usedvanlig godt, morsomt og med akkurat nok surrealisme og spontanitet: Det er direkte behagelig å lese. (Og det finnes mer lek: en merker det ikke, med mindre en ser etter det, men romanen mangler kapittel 13. Det gjelder alle bøkene hans. Kapittel 13 står listet i innholdsfortegnelsen, men på det gitte sidetallet? Som regel er du midt i kapittel 12.)

Handlingen er plassert i et alternativt univers, men i likhet med Phillip Pullman's Dark Materials er universet temmelig likt vårt eget. Det største som skiller vårt univers fra Ffordes fiktive, er den generelle litteraturnerd-tendensen hos alle. Dette universet er så litterært at det finnes en egen avdeling i universets "Special Operation Network Appartment", (forkortet SpecOps), som i praksis er et "litteraturpoliti", hvis oppgave er å sjekke potensielt plagiat, undersøke eventuelle nyfunn av tapte, historiske tekster og ellers generelt beskytte litteratur mot kriminalitet. Hovedpersonen, Thursday Next, er ansatt her, og hun er så kul!
Det er sjelden, veldig sjelden, at femti år gamle menn skildrer tretti år gamle kvinner med så grenseløs respekt som det Jasper Fforde gjør når han skildrer Thursday. Hun er rett og slett en person, og hun er troverdig. Jeg elsket henne før jeg var ferdig med første kapittel.

Handlingen er kompleks og full av underfundige vrier at det vanskelig kan oppsummeres lett. La meg si det sånn: En Science Fictionmaskin som gjør det mulig for lesere å hoppe inn i bøker, og tilsvarende mulig for fiktive karakterer å komme inn i vår verden. En superskurk, med mulige magiske evner. Førsteutgaver av dickens og Brontë. Hva skjer når skurken dreper Dickenskarakterer fra en førsteutgave? Kan Thursday redde Jane?

Sjelden har jeg lest en roman med så store innslag av både metafiksjon og intertekstualitet, eller en roman hvor innslagene fungerte så bra. Både handling, univers og tekststruktur er spekket med referanser til litteratur, både litteratur kjent fra vår verden og litteratur skapt i bokens univers. Det finnes flere likhetstrekk mellom the Eyre Affair og Cornelia Funkes  Blekkhjerte. I tillegg til å ha sterke kvinnekarakterer i hovedrollene og en handling som tøyer grensene for hva som er fiksjon og virkelighet, bruker begge eksterne tekstutdrag for å underbygge hovedteksten. I likhet med Blekkhjerte åpner hvert kapittel i The Eyre Affair med et bittelite utdrag fra en annen tekst, men mens Blekkhjerte bruker små tekstutdrag fra andre romaner, er utdragene fra the Eyre Affair laget spesielt for romanen, og henspiller som regel på fiktiv faglitteratur. I så måte minner det om Susanna Clarkes johnatan Strange and mr. Norell, som bruker fotnoter til samme formål. Det som skiller "faktainformasjonen" hos Fforde fra Clarke, er at også den er fullspekket av litterære referanser. Første gang jeg leste forfatternavnet "Millon the Floss" lo jeg høyt. (Det er, for ikke-innvidde, en ikke veldig dulgt referanse til George Eliots roman "the Mill on the Floss".) Slike referanser finnes overalt i Thursday Next-verdenen. Resultatet er at leseren trekkes mye lenger inn i det litterære universet, samtidig som på et nivå hele tiden nyter en felles referanseramme med forfatteren.

Jo, jeg tror dette er årets leseropplevelse. I løpet av denne ene boken klatret Jasper Fforde til toppen av listen min over favoriserte forfattere, og skjønt listen er lang, er det hard konkurranse om de øverste trinnene. Jeg kommer til å lese denne romanen om og om igjen, og jeg vet allerede nå at det kommer til å være flere litterære referanser som jeg ikke tok ved første gjennomlesning, men som kommer til å dukke opp senere.Og nå ønsker jeg meg dette:

kopp med logoen til Thursday Next's underavdeling, SpecOps 27:  "Grammar is our game",



eller t-skjorten til Thursdays venn Spike, som arbeider i SpecOps 17, (ja, det MÅ være en Buffy-referanse.)



*skjønner du ikke hva jeg mener?

Monday, April 11, 2011

KrekKrekKrek.

Åååå. Åååååh. Åååååh!

Mine venner! (Mine lesere.) Vet dere hva jeg fant fredag ettermiddag?

Jeg fant grønne knopper. På trekvister langs veien hjem. På bjørkekvistene hadde de pels, men på buskene var de små knotter av grått, ytterst.

Og i går natt? I går natt måtte jeg ut på trappen, for andetrekket som alltid flyr over huset mitt bråkte så veldig. KrekKrekKrek.

Dere vet hva dette betyr?

Thursday, April 7, 2011

"Seier'n er vår" - jeg tror det er sånn sangen er

...sport er ikke noe jeg har peil på. Jeg har balanse som en klinkekule og muskelmasse som en barnål, lungene mine er ikke til å stole på og viktigst av alt: jeg synes sport generelt sett er kjedelig. Riktignok kan det være artig å bruke kroppen i moderate mengder og med de beste folkene, men å se på sport? Å se på at andre løper, hopper, svømmer, sparker ball? Dødsens kjedelig. Det er her konkurranseinstinktet mitt gjør seg merkbart foir alvor: det er tilnærmet lik ikke-eksisterende. Jeg kan unngå å spille kortspill, jeg kan spille lag i brettspill og nesten opparbeide nok solidarisk ånd til å bidra, men jeg kan virkelig ikke opparbeide nok interesse til å bli engasjert over andres sportslige aktiviteter. Det går bare ikke.
Jeg har, i alle fall de siste årene, greid å kopiere andres konkurranseånd innen fotball. Det krever at noen sitter ved siden av meg, rent fysisk. Det er som om de andres spenning smitter litt over på dem, jeg håper at de skal vinne, slik at de blir glade. Dette funker til en viss grad innen fotball, men det funker ikke noen andre steder. Verst av alt er vintersport, for jeg ser faktisk ikke forskjell på deltakerne. For meg er alle sammen kledt i like drakter, riktignok i ulike farger. Jeg ser en drøss med identiske figurer som beveger seg i et snølandskap jeg synes ser ubehagelig ut, og de beveger seg likt, har lik passform, like drakter (med ulike farger) og tydeligvis er det viktig for tilskuere og kommentatorer hvem som først når en bestemt sving, en bestemt strek, men jeg vet ikke når den streken kommer, så jeg kan ikke engang vente i spenning. Vintersport er virkelig ikke min ting. Og likevel - likevel tror jeg at jeg kommer til å se OL i 2014. Jeg tror jeg kommer til å se vinter-OL.

Og det er Anette Sagen sin skyld. Hun er den eneste utøveren innen norsk sport jeg kan gjenkjenne på en tvskjerm, og ikke minst, jeg husker faktisk hvilken idrettsgren hun tilhører. For når Anette Sagen hopper på ski, handler det ikke bare om at Norge har en kanongod skihopper. (At hun er god kan jeg bare ta andres ord for, men jeg stoler på kildene mine.) Det handler om seier på et helt annet nivå.

Jeg gleder meg.

Thursday, March 24, 2011

glemt

Lille My, min storesøster
ba meg bli sint. Lær deg å slåss
sa hun
Storesøstre vet så mye. De kan alt
og har gjort så mye
men de husker ikke alt.
De fortrenger.

Monday, March 7, 2011

Mrs. Banks, Igjen.

Personlig angrep

Dette er et personangrep. Dette er et personangrep som er så fullt av edder og galle at det nesten burde sensureres, bare at jeg synes hun fortjener hvert sviende risp. Jeg skal fortelle deg om rektoren på den første barneskolen min.
Nei, jeg skal egentlig ikke det. Jeg skal fortelle deg om barneskolen min, egentlig. Jeg har sensurert alle navn, bortsett fra fornavnet på rektoren. Hun het Randi, og hun fortjener å få mine historier knyttet til navnet sitt. Hun var rektor på Fridalen Skole i de seks årene jeg gikk der. Hun er rektor der fremdeles.

I januar 2004 hadde bergensavisene et stort oppslag fra Kringlebotten skole. En gutt hadde fått armen brukket, etter at medelever hadde slått ham. Jeg husker at jeg sto utenfor butikken og leste forsiden, og jeg tenkte "Dette kunne skjedd på Fridalen." Og verken Kringlebotten eller Fridalen skole er regnet for den verste mobbeskolen i landet. De er ikke engang regnet for å være verst i Bergen. Det har bestandig fått meg til å lure på hvor ekstrem mobbing egentlig kan bli. Må folk dø? Lemlestes? Jeg har nemlig seks år med interessante minner.

Da jeg byttet skole i sjette klasse, kom jeg i klasse med fire andre elever som også hadde byttet skole - fra Fridalen, til Slettebakken - på grunn av mobbing. Vi var fem elever i en klasse på tjuefem, som hadde byttet skole av nøyaktig de samme årsakene. Jeg kjenner noen av deres historier, jeg kjenner mine egne og jeg har sett elever gå ensomme hjem - i dag. De fleste lærerne er de samme. Randi, som sitter med hovedansvaret, er den samme. Jeg tviler på om noe har forandret seg.

I første klasse skulle vi tilbringe fast tid hver uke på gressbakkene bak skolen. Jeg gruet meg til disse timene, for ensomhet merkes tydeligere utendørs enn når du sitter på pulten din i et klasserom. Ensomhet i et friminutt varer bare ti minutter, og du kan korte inn de minuttene ved å slepe deg ned trappen. Ensomhet blir veldig, veldig merkbar når du går rundt alene i to timer.
Det var en sånn dag jeg fant *Merete*. Hun satt under en trerot og gråt. Treroten var direkte i synsvinkelen til lærerne, men ingen spurte henne om hva som var galt, ingen snakket til henne. Det gjorde jeg, og hun fortalte at hun var ensom, hun var redd for klassekameratene som pleide å følge etter henne hvor hun gikk og hun lengtet etter at disse to timene skulle være over, at skoledagen skulle være over. Vi var syv år gamle.
Det var en jente som pleide å forfølge henne. Nesten hver dag i et halvt år sluttet Merete å gå på skolen. Hun gikk hjemmefra klokken ti på halv ni hver dag, og hun kom hjem i tolvtiden hver formiddag. I mellomtiden satt hun utenfor muren rundt skolebygget, aldri i skolegården, så hun skulle slippe å bli slått ned, slippe å bli trakassert, slippe å bli frastjålet matpakken og slippe å bli frastjålet klær. De voksne? Hun fikk et halvt år med ugyldig fravær, men ingen tok kontakt med moren hennes. Den store hemmeligheten ble avslørt mot juletider, fordi moren av seg selv oppdaget hva Merete brukte dagene til. Hun spurte lærerne hvorfor hun ikke hadde fått beskjed, og fikk ingen gode svar. Det finnes ingen gode svar.
Når jeg ser for meg lykke, ser jeg for meg Merete, åtte år gammel. Jeg ser henne løpe ned trappene en gang i slutten av første klasse. Hun har bokstavelig talt luft under beina. Det var den siste dagen hennes på Fridalen.
Den dagen da jeg traff henne, under den treroten, fikk hun en liten plastfløyte av meg, en syvårings tafatte forsøk på å glede noen. Hun var også en av oss fem, og da vi traff hverandre igjen sa hun at den fløyten var det fineste minnet hun hadde fra Fridalen. Det er meningen at en skal ha finere minner enn som så.

*Anne* gikk også i den nye klassen min. Hun gikk to år lenger på Fridalen enn Merete gjorde. For henne - og for foreldrene hennes - toppet det seg den gangen hun kom hjem midtvinters uten jakke, uten ryggsekk, uten sko. Det meste av dette lå spredt alle veier langs veien, og tro meg, det var ikke Anne som hadde spredt dem. Den jenten som før likte å forfølge Merete, hadde fått et nytt leketøy. Men det var ikke egentlig det faktum at Anne kom hjem kald, våt og uten skolesakene sine, det var det at da foreldrene til Anne dukket opp på skolen og forlangte en forklaring, fikk de beskjed om at de måtte bli strengere, for Anne drev så massiv mobbing av sin egen mobber. Stakkers mobberen. Anne byttet skole.

Jeg var liten og dum da jeg så *ham* for første gang. Jeg var åtte, han var tre år eldre. Han var ganske pen, og han hadde fine øyne. Jeg, en fjott av en tredjeklassing, var plagsom.
Han hadde to kamerater. Jeg lærte å være veldig, veldig redd for dem. De forfulgte meg i friminuttene, hver dag, og jeg løp fra dem, gjemte meg. Det var en gjemselslek som sikkert var artig for dem. Til slutt kom jeg på at på jentedoen, der kunne de ikke følge meg! Så jeg gikk dit i storefriminuttet, bare for oppdage at de jo hadde jentevenner. Først dundret de på døren i tyve minutter, dundret og ropte, mens jeg satt musestille med beina trukket opp under meg og gråten i halsen. Da pausen endelig var over, gikk de inn, men før de gjorde det sørget de for at døren gikk i smekklås. Jeg satt fastlåst her i en time, til neste friminutt da det ble oppdaget at døren var låst. I timen skulle jeg forklare hvorfor jeg var for sen, at jeg ikke hadde skulket, at jeg hadde vært fastlåst. Jeg måtte prøve å forklare hvem de var, men jeg visste egentlig ikke navnene på dem. I mitt tilfelle er dette den ene gangen noen faktisk forsøkte å gjøre noe. *Christoffer* og *Asgeir* ble ropt ut på gangen, og de måtte ta meg i hånden og si unnskyld. Christoffer slo meg ned i skolegården i neste friminutt.
Asgeir brukte lenger tid på sin hevnaksjon. Han så meg tidlig en morgen, mens jeg hang av meg ytterklærne. Jeg var fremdeles åtte år, og jeg skulle inn på skolefritidsordningen. Han så meg, så på kameraten sin og gikk ut for å "hilse på". Han la hendene rundt halsen min, klemte til og ristet meg til jeg mistet bevisstheten. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der, men jeg våknet med hodet mot steingulvet. Lærerne i enden av gangen så ingenting. I de neste to timene var jeg fryktelig trøtt, og i matpausen kastet jeg opp. Dette er tegn på hjernerystelse. Jeg fortalte historien til læreren min, som tok meg ut av rommet og la meg på en sofa "til jeg følte meg bedre". Deretter reiste jeg hjem og sovnet. Foreldrene mine vekket meg til middag, og jeg fortalte dem historien - de ble sinte. Hodeskader skal vel helst undersøkes? Og foreldre til barn som blir kvalt til de mister bevisstheten og deretter slår hodet sitt hardt mot steingulvet, skal vel helst gjøres oppmerksomme på hva barnet deres opplevde den dagen? Den informasjonen skal ikke være nødt til å komme fra barnet.

Jeg tror ikke noen av oss følte seg skikkelig trygge, selv om ikke alle hadde eldre fiender eller nærkontakt med knyttnever. For de fleste handlet det mest om hierakiet, det som avgjorde om du fikk være med i friminuttet, det som avgjorde om du fikk invitasjoner til "klassefester". Jeg var nederst på rangstigen. Det betyr at jeg var den som ingen egentlig skulle være med. Når det er sagt: Jeg hadde noen. Ungene på andre og tredje nederste trinn hadde klynget seg sammen og nå var de solidariske, men jeg ville ikke være med dem likevel. De kjente hverandre nemlig fra før. Følelsen av å være femte hjulet, følelsen av å være et veldedighetsprosjekt som en kan være med i spisepausen, men ikke ellers - det var verre enn ensomheten. Foreldrene mine prøvde å hjelpe, men læreren min sa bestandig, med overraskelse i stemmen, at hun "trodde Engeline likte å være alene. Virkelig, mistrivdes hun?". Og på sett og vis hadde hun jo rett, jeg ville jo faktisk være alene med bøkene - jeg var med dem i skoletiden, jeg var med dem etterpå.

Det var en som kanskje var like langt nede som meg, bortsett fra at han var gutt og derfor automatisk var litt høyere. Han var guttenes svinegris. Han pleide å stå alene i en krok, mens alle klassens gutter sto i sirkel rundt ham og ropte i takt "svinegris, svinegris. SVINEGRIS". Du ser det for deg, gjør du ikke? Det sto selvsagt lærere i nærheten, og en gang så jeg naturfagslæreren vår stå og se direkte på, med et smil rundt munnen. Om han trodde dette var en morsom lek, eller om han syntes klassekameraten min var et svin vet jeg ikke. Jeg vet at han smilte.
"Svinegrisen" tok igjen på jentene. Han var verst på glattisen, og han var den som veltet flest pulter i klasserommet.
Hun må ha slitt med klassen vår, læreren. Riktignok hadde ikke vi den jenten som likte å forfølge klassekamerater, hun gikk som sagt i parallellklassen, men vi hadde til gjengjeld guttene som likte å kaste tunge, skarpe ting rundt og helst på jentene, vi hadde guttene som likte å spenne bein på hvem som helst i sommerhalvåret og ikke minst, vi hadde dem som syntes at det morsomste som fantes var å dytte medelever på glattisen. Jeg husker ikke nøyaktig når det sluttet å være en svær sak at noen måtte på legevakten for å sy et hull i hodet.

Det tok mange år før jeg innså at læreren min var et fjols. I første klasse var jeg glad i henne, senere var jeg full av sinne og forakt, og i dag tenker jeg at hun orket å forbli på skolen nettopp fordi hun var et fjols. Jeg synes fremdeles at hun sviktet i jobben sin, men jeg synes også at hun ikke hadde det endelige ansvaret. Det lå over henne.

En maidag i femte klasse var det min tur til å løpe ned trappene for siste gang. Og da jeg hadde gått nesten to år på den ny skolen, ble det laget en tvdokumentar om mobbing på skoler. Dokumentaren fokuserte på Fridalen. Det var intervjuer med foreldre, som fortalte tilsvarende historier. Det var også intervjuer med rektoren, som til syvende og sist sitter med hovedansvaret for hvordan skolen fungerer. Jeg husker at jeg satt i stuen og så på henne, så på det blonde håret, så på den rosa sminken, så på smilet hennes da hun sa at det finnes ikke mobbing på vår skole, jeg har et papir som dokumenterer det. Og hun fortalte videre om hvordan de hadde fått et stipend som skulle brukes til å motvirke mobbing, og det var brukt til å lage et klatrestativ midt i skolegården. Og hun smilte.

For å være ærlig er jeg ikke sikker på at det som skjedde på Kringlebotten, at noen knakk armen på en medkamerat, ikke allerede har skjedd på Fridalen, bare at ingen har gått til avisen med det. Jeg vet at første skoledag i sjette klasse, på Fridalen, var det noen av elevene som registrerte at noe var forandret, og etter en tid oppdaget de at det var fordi jeg ikke var der lenger. Det har fått meg til å tenke på alle de elevene som en gang gikk i klassen vår- opp gjennom årene. Jeg husker fire, fem elever som gikk i klassen vår, og som ikke begynte på Slettebakken senere. Jeg lurer på hvor de ble av, og hvorfor de sluttet. Flyttet de? Flyktet de? Hver gang noen byttet skole, ble det tiet ihjel, og vi var barn, vi tenkte ikke over det, og etter noen uker var de glemt.

Monday, February 28, 2011

Thursday, February 24, 2011

Det regnet i natt

Vet dere hva som skremmer meg mer enn innbruddstyver og tilfeldig hærverk? Jeg er redd for å miste nøkkelen i et svimete øyeblikk, og så stå utenfor en låst dør midt på natten, i regnet.

Monday, February 21, 2011

2010

 
I stedet for å oppsummere 2010 med alle dens solnedganger og tekopper, lengsler og feiltrinn og latterkramper, vil jeg oppsummere året i kulturøyeblikk. Noen ganger varte øyeblikkene et minutt eller så, noen ganger en dag, en uke, en time.

1. God help the girl. 

Jeg kjøpte det som en forsinket julegave til meg selv i romjulen, men det var først i begynnelsen av januar at den virklig flyttet inn i meg. Jeg spilte det en søndag ettermiddag mens jeg ryddet og ventet på besøk, og spor nummer sju, «Muscian please take heed», kom, og jeg måtte rett og slett sette meg ned, det var så vakkert.
Det som egentlig, virkelig gjør dette til et høydepunkt, er de neste månedene. De neste månedene spilte jeg det alle steder. Jeg og Annette gikk gatelangs, og plutselig kunne vi finne på å synge «I'm all alone, this is a holiday...» eller «When I needed someone I chose you», og vi falt automatisk inn tostemt.
Hvis jeg vil, kan jeg trekke frem en sterk følelse av påske når jeg setter på dette albumet. Jeg lukter lammesteik, ser puslespillbrikker av et Van Goghbilde, kjenner smaken av hvitvin, merker det gule lyset fra tidlig vårsol. Og lyden av God Help The Girl.

2. Fantastisk barnelitteratur ála Engeline

Jeg laget mitt eget emne, våren 2010. Husker du hva det betyr? Det betyr at jeg fikk bruke et helt vårsemester på å lese C.S.Lewis, Rowling, Funke og Lindgren, det betyr at jeg fikk skrive en eksamensoppgave om Coraline, det betyr at jeg skrev en idémyldring om Bröderna Lejonhjärta og plutselig så masteroppgaven min for meg. Det betyr at jeg hadde kollokviegruppe med et knippe av de beste folkene, det betyr at jeg og Annette var masse sammen, at Eirin og jeg virkelig fant hverandre, at jeg igjen ble skikkelig godt kjent med Susanne. Jeg hadde øyeblikk der jeg glemte tiden og måtte løpe til jobb. Det betyr fire måneder der jeg følte at jeg fikk laget, at jeg var verdens flinkeste og at jeg formet livet mitt slik jeg ønsket meg det. Mestringsfølelse, det er det Alit2205 betyr for meg.


 3.Tysk Janoschbok

Hva hadde vel våren 2010 vært uten Jan og Nora? Hvem skulle ellers ha lært meg om tyske navn på ukedagene, farger, bukseseler, bokhyller (!) og tyske tedrinker? Hvem skulle ellers ha importert en Janoschbok på tysk, en ikke oversatt til norsk Janoschbok, med inskripsjoner i, på tysk? Hadde det ikke vært for at jeg vandret gjennom gata på Dragvolls og plutselig så Jans lapp om at han ville lære meg tysk, ville jeg aldri... Jeg ville ikke hørt Die Printzen, eller lært meg 99 Luft Balloons og Irgenwie, Irgenwo, Irgenwann, jeg ville ikke ha visst småting om biologi eller hvor fint det er for unge menn å hugge ned trær i sin tyske bakhage, fordi det får dem til å føle seg mandig. Kan en si at to mennesker er en kulturell opplevelse? Det er kanskje litt suspekt, en smule objektiviserende. Det jeg kan si er at å lære nytt språk er en kulturopplevelse, og særlig når det følger med en masse info om kulturtradisjoner fra Kontinentet. Å feire 1. mai med to tyskere, og deretter gå hjem sammen med dem, opp alle bakkene hjem, mens en prater om tyske, obskure filmer, det er fint. Å drikke te i steikende vårsol med en ung og veldig kjekk mann som lærer deg ord for vinterkåper, det er også ganske fint. Å lese barnebøker og faktisk forstå, det er herlig. Å leke med nye ord... Det er så lenge, lenge, lenge siden jeg opplevde hvor artig det er å putte helt nye ord, helt nye lyder, i munnen, å pugge gloser! Det er jo egentlig kjempeartig! Og det hadde jeg helt glemt.


4. Ingenting

Det var sommer. Det var sterk sol og jeg hadde plassert meg på benken utenfor, lettkledd og full i solkrem, lykkelig. Jeg hadde tatt frem en roman jeg kjøpte for lenge siden, fordi jeg fikk den anbefalt, og nå skulle jeg lese.
Jeg leste og leste og leste, jeg leste den ut i løpet av noen timer, og for noen timer! Ingenting av Janne Teller er en smertefull og utrolig skremmende historie. Den er glimrende fortalt. Jeg satt midt i solsteken, tjuefem varmegrader, og jeg frøs. Dette var en sånn leseropplevelse der du må snu hodet vekk noen ganger og si «nei, nei, nei,nei!», en sånn opplevelse der du vurderer å legge fra deg boken, men så greier du ikke det heller. Det er, tror jeg, den sterkeste leseropplevelsen jeg hadde i hele 2010. Det er et punkt, omtrent midtveis i boken, som fremdeles gjør vondt i meg når jeg tenker på det. Handlingen dreier seg rundt en skoleklasse som begynner å lete etter meningen med livet, der hver enkelt er tvunget til å gi fra seg noe verdifullt. Det er en roman som eskalerer, det begynner litt urovekkende, men slutter med at skoleklassen i fellesskap kutter av hodet på en hund og fingeren på en klassekamerat. Det bygger seg opp og opp, gradvis så du ser at det blir verre, men ingen, ikke du, ikke karakterene, kan gjøre noe med det. Når hele skoleklassen vedtar å kutte av fingeren til den tøffeste, beste gutten i klassen, er det fælt, men det er dette ene punktet midtveis i romanen som sterkest sitter i meg ennå: den verdien Sofie må gi fra seg. Les den selv.




5. Belle & Sebastian – konsert/festivalopplevelse

Jeg tok jo skrittet ut i de normales rekker denne sommeren! Belle & Sebastian dro til Tønsberg, så det gjorde jeg også. Jeg og to skotter, en av dem med det villeste, mest krøllete, røde håret jeg har sett, danset vilt til Teenage Fanclub, mens et par hundre nordmenn sto og trippet. Som rødtoppen sa, "they're too sober". Jeg forelsket meg i Rox, drakk alkoholholdige drikker med mennesker jeg egentlig ikke kjenner i det hele tatt og følte meg så utrolig normal. Jeg pratet med fremmede, unge menn fordi de spilte Jokke på høyttalerne sine og jeg hadde hatt Jokke på hjernen lenge.



6.Jokke: Billig Lykke.

De skjulte melodiene på denne låten, dette albumet. Jeg burde ikke egentlig si mer. Det står ingen steder, men det høres ut som om de spiller en skjult cello i bakgrunnen på tittellåten, som understreker og bygger opp sårheten. Dessuten er Jokke så utrolig sommerlig, kan du fatte det? Jeg gjør det ikke, for sangene er såre og rølpete, men de er så gode! Og på et eller annet vis blir de muntre. Jeg prøvde å få fatt i hele albumet, men biblioteket hadde det ikke og jeg var blakk. Ikke før jeg ramlet av en buss i Bergen, på tampen av sommeren, fikk jeg fatt i det - men det var sommerlig og vakkert.

7. Gustav Lorentzen – til minne

Dette er ikke et bestemt kulturøyeblikk, men snarere noe som preget hele året, fra den vårdagen da han havnet på forsiden av alle aviser. Hele sommeren spilte jeg Juba Juba og den gamle kassetten med Bli Blid, mens jeg frustrerte over at sistnevnte ikke finnes på cd. Jeg husket på en masse ting, som de bilturene jeg har vært på, der Ludvigsens sanger har gjallet ut vinduene, det øyeblikket kusinen min knakk boomerangen sin, det øyeblikket da jeg så tittelen «Alle hunder hyler høyt» og jeg plutselig husket fortsettelsen, «når de hører trekkspillmusikk», uten at jeg helt kunne si hvorfor jeg husket det. Fra den vårdagen og helt frem til den kvelden i september, da Annette og jeg så Knutsen & Ludvigsenmusikalen «Hei, ny dag» på Samfundet.Vi satt midt i salen, og Øysten Dolmen satt noen meter foran oss. Hvis jeg skal velge ett kulturøyeblikk i forbindelse med Gustav Lorentzen blir det øyeblikket når handlingen kom til «Eventyret om en melodi».  Ganske riktig, tro mot Ludvigsens replikker ble alle oppfordres til å synge med, og da gjaldt det "å holde seg alvorlig, for ellers er det så vanskelig å plystre". Det sier han i sin versjon, og det sa karakteren i musikalen. Problemet er ikke å holde seg alvorlig. Når en fullstappet Storsal på Studentersamfundet nynner «Eventyret om en melodi» rundt deg er ikke problemet at du ler, det er at du gråter.

8. Artikkelen vår! 

Høsten 10, jeg oppdager enda en fantastisk ting ved det å treffe en annen fantastisk barnebokentusiast. Så mange ganger tidligere der jeg ikke har skrevet det jeg ville skrive, fordi jeg låste meg fast i min egen prestasjonsangst! Så mange ganger der jeg bare har hatt det i munnen, ikke i pennen! Og så, en lang kveld på Dragvoll, Eirin og jeg planlegger en artikkel. Vi kaster ideer frem og tilbake mellom hverandre, kommenterer teoretikere vi kan spille på. Jeg kan skrive et førsteutkast, og det går lett som en lek, men bare fordi hun finnes i andre enden av artikkelen og jeg vet at den første som skal lese dette vil vite hva jeg skriver om. Og den kommer på trykk. Vi tar steget ut i den akademiske, selvstendige verdenen.


9. The Walking Dead

Mot slutten av året oppdaget jeg en ny tvserie, og den er noe av det beste USA har tilbudt meg på årevis. Den er basert på en tegneserie, hovedpersonen spilles av han i Love Actually, han som er så ulykkelig forelsket i sin beste venns kone, og den handler om en zombieapokalypse. Jeg ramlet over den og lastet ned en episode, bare for å sjekke det ut. Zombier er ikke egentlig helt min greie, jeg har alltid syntes at de er litt kjedelige sammenliknet med vampyrer og hekser. Denne serien er derimot veldig interessant. Den er spennende, men den er uforutsigbar og bare den første episoden ga meg hjertebank av ren spenning – det er sjelden at jeg blir så revet med. Det som virkelig gjør meg begeistret er likevel menneskesynet – det er så fint syn på mennesker! I den første episoden, som starter med at vår helt, en politimann som har ligget i koma, våkner til en verden gått i oppløsning. Det er levende lik alle steder, de rasper frem haaahhaaaghhaaa og prøver å spise alt som har hjertebank. Vår helt vandrer rundt i sjokk, og vi ser ham stanse ved en zombie med oppspiste bein som haler seg selv fremover marken med hendene på jakt etter levende kjøtt. Det er en ekkel zombie, det er en ekkel scene, og vår helt blir lei seg. Han setter seg ned på huk, forteller at han er lei for det, han henvender seg til det mennesket som engang har vært i denne kroppen, før han skyter henne og går videre. Og sånn er hele serien. Han er så full av empati at en blir varm. Og antifascismen! Antirasismen! Kvinnerespekten! Det er så bra! Du har en nazist, en utrolig usympatisk drittsekk, som får gjennomgå, men fellesskapet gjør likevel alt for å redde ham fra zombiedøden. Du har en flokk kvinner som alltid ender opp med å vaske klær, og de står sammen, de påpeker urettferdighet og kvinneundertrykkelse, de beskytter den ene som blir mishandlet av mannen sin, de spøker om at det de savner mest av elektriske utstyr er vibratorene sine. Serien er gjennomsyret av respekt for mennesket, svart, hvitt, koreansk, kvinne, mann, voksen, barn, syk, frisk. I disse dager er det langt mellom de tvseriene som er bevisst antifascistiske, dette er en av dem. Den anbefales.


10. Scrabble

En kveld seinhøstes ender jeg opp hos en språknerd jeg er glad i, som har scrabble. Jeg har villet spille scrabble lenge, jeg har drømt om å spille scrabble og drikke vin med litteratur- og språknerder, men jeg har ikke hatt scrabble og det har aldri blitt naturlig. Nå, i høst, ble det plutselig naturlig. Tekopper og to svære ordbøker, til begge målformer, ord du aldri ellers husker at eksisterer. Disse kveldene, og kanskje mest av alt akkurat denne første kvelden, det var akkurat som jeg hadde ønsket meg. Det var nettopp den stemningen jeg hadde visst at fantes et eller annet sted, en sånn form for nerding som jeg følte at måtte finnes og som måtte finnes blant nerdene på instituttet mitt, nettopp den stemningen fant jeg der. 


2011: Hva skal vi?
Vi skal spille mer Scrabble.
Vi skal lese flere bøker enn vi gjorde i fjor, og de skal være i flere sjangre.
Vi skal skrive ferdig en artikkel til neste tidsskrift.
Vi skal male nye bilder. Det betyr at vi skal kjøpe mer oljemaling.
Vi skal samle mer dodørpoesi, fra alle steder.
Vi skal begynne å skrive på masteren. 
Vi skal holde oss stabile.

Vi skal fortsette å være meg.