Tuesday, November 30, 2010

Nå. Og trettito dager fremover

I dag: årets første julesang. Jeg var på vei forbi kafedisken, på vei til bordet der venner satt, og ørene mine oppfattet julemusikk, og musikken spredte seg i kroppen min, særlig i magen og brystet og skuldrene, ikke så mye i albuene, men definitivt i tærne og fingertuppene. Det er en dag for tidlig, men siden 1. desember er i morgen og første søndag i advent allerede har vært, og siden jeg allerede har spist årets første pepperkaker, drukket julegløgg med venner i en søndagskafe på Dragvoll og generelt hatt julestemning i kroppen ganske lenge (noe som er usedvanlig og ganske deilig, ettersom det er noen år siden jeg kunne kjenne skikkelige følelser midtvinters og da særlig lenge siden jeg kjente julestemning i julen, den har vanligvis pleid å komme til meg i begynnelsen av oktober og så gå igjen etter en ukes tid og ikke komme tilbake før neste oktober, så ja, julestemning for meg i juletiden er ganske fantastisk), er det greit likevel. (Jeg strekker meg etter Foucaultske setninger med mange delsetninger og oppramsinger som ikke har klar relevans til hovedtemaet i setningen, ikke fordi jeg håper at dere skal falle av og ikke fordi jeg ønsker å være slem og ikke fordi jeg synes det er spesielt smart å skrive så lange setninger, ikke heller fordi skrivemaskinreparatøren min er sykemeldt, jeg har nemlig ingen reparatør av den typen, dessverre, men fordi jeg nærer et håp, kanskje et urealistisk et, om at det skal forenkle min egen lesning av diskursanalysen, så langt virker det ikke på annet enn at det er vanskelig å lese det jeg skriver, men optimist som jeg er, lever jeg i håpet. Jeg skal være respektfull etter eksamen.)

Årests første julelåt var en av mine allerkjæreste juleklassikere, men gitt i en form jeg ikke hadde hørt før. Det viste seg at jeg hørte på Oasis' versjon av Slades "Merry Xmas". Det var en fin versjon, synes jeg, veldig engelsk, men litt mer forfinet. Jeg har bare én ting å utsette: Oasis har feiget ut på slutten, de har latt være å skrike. Kanskje er det fordi de ikke tørr å konkurrere med originalens berømmelige "it's Chriiiiiistmaaaas!" Uten det ropet er ikke sangen seg selv, så jeg gir dere originalen.




Dessuten likte jeg videoen. Jeg vet ikke helt hva afrikanerne har med saken å gjøre, men jeg tror de peker nese til Bob Geldof.

Monday, November 29, 2010

glem eksamen!


Saturday, November 27, 2010

Jeg hater andre akademikere.


1. Fix the vocabulary. If we agree to call verbal performance, or, better linguistic performance, any group of signs produced on the basis of a natural (or artificial) language (langue), we could call formulation the individual (or possibly collective) act that reveals, on any material and according to a particular form, that group of signs: the formulation is an event that can always be located by its spatio-temporal coordinates, which can always be related to an author, and which may constitute in itself a specific act (a performative act, as the British analysts call it); we call sentence or proposition the units that grammar or logic may recognise in a group of signs: these units may always be characterized by the elements that figure in them, and by the rules of construction that unite them; in relation to the sentence and the proposition, the questions of origin, time and place, and context are merely subsidiary; the decisive question is that of their correctness (if only under the form of "acceptability").

Dette er den første setningen. Det kommer egentlig flere, som ender med "we can now understand the reason for the equivocal meaning of the term discourse." 

Friday, November 26, 2010

I dag: akademiker


Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap (INL) har et tidsskrift. (INL utgjør kjernen av språk og litteraturnerder i Trondheim.) Tidsskriftet blir utgitt av studenter omtrent en gang i semesteretm og heter "Riss".

I noe sånt som fire år har jeg prøvd å skrive et innlegg til Riss. Først prøvde jeg å skrive dikt eller småtekster. Jeg prøvde også å finne om jeg hadde skrevet noe før som kunne passe til de ulike emnene. De siste to årene har jeg prøvd å formulere noe faglig, noe om hvorfor barnelitteratur er så bra, eller kanskje noe om hva som er bra, et eksempel eller hva som helst, bare det argumenterte for hjertesaken min. Og hver eneste gang endte jeg opp med et blankt ark, kanskje en setning eller to som jeg strøk ut igjen etter fem minutter. Prestasjonsangsten rev i meg. Jeg kunne ikke skrive. Jeg kunne fortelle! Herlighet, hva du enn gjør, i en sosial kontekst med meg må du aldri spørre meg om fantastisk barnelitteratur, for jeg har egentlig så mye på hjertet at vi aldri blir ferdige! Men når jeg skulle skrive noe ned forsvant alle ordene og alt som ble igjen var litt ekko. Så i fire år har jeg vært på Riss-slepp og ønsket at jeg var modigere. Og fordi mine venner er nerder og aktive, engasjerte mennesker, har redaksjonen for Riss etter hvert begynt å speile venneflokken min: Silje ble redaktørmedlem, André ble "batteri" og illustratør, Kristin ble fast bidragsyter og Per Esben fikk trykket dikt. Mine ark var hersens så blanke.

Denne høstens utgave hadde emne "utopi", og med halve redaksjonen på telefonlisten min fikk jeg igjen en oppfordring om å bidra. Kan ikke du skrive noe til dette nummeret? Noe om fantastisk barnelitteratur? Det er jo kjempepassende!
Så jeg prøvde. Utopi i Brødrene Løvehjerte? Fantastikk som utopi? Utopi, utopi, utopi? Og papiret var blankt.
Til jeg satt på Dragvoll med Eirin.
Som jo skriver en masteroppgave om Den uendelige historie. Som er like nerd som meg, på det samme emnet. Som er den eneste personen jeg noensinne har truffet som føre en timelang samtale om eskapisme i våre favorittbøker, eller hvor irriterende det er når barnebøker blir nedvurdert og avfeid som "drømmer" og "fantasier". Så, vi sitter altså på Dragvoll, Geeken og jeg, og jeg husker hva Silje har sagt, og det står plutselig klart for meg: dette er et samarbeidsprosjekt! Vi må skrive en artikkel! Om utopi i den litteraturen vi arbeider med, fantastisk barnelitteratur. Så vi idémyldrer, og ender opp med en grov plan der jeg skriver et første førsteutkast, som hun så kan arbeide videre med.
Jeg skriver. Hun skriver. Jeg skriver igjen. Hun skriver og redigerer. Jeg redigerer. Mellom oss finnes et tekstdokument som blir kastet og sjonglert som en ball, men med mer kjærlighet enn hva godt er.  Til slutt sitter vi igjen med et resultat som er godt nok til at vi sender det inn. Og med minimalt med endringer får vi den godkjent, vi er nå i produksjon, vi har skrevet vår første faglige artikkel. Vår første faglige tekst som ikke er en skoleoppgave som skal leses av foreleser eller sensor, men av alle som måtte kjøpe høstens Riss-nummer.
I kveld var det Riss-slepp, og artikkelen vår er ute i verden. Den er blitt fin. Den har navnene våre på seg, og en (for oss nerder, i alle fall) en tittel med sving i: Utopi som grep. Som bidragsytere fikk vi hvert vårt eksemplar, og resten av kvelden småleser vi andres tekster - og vår egen, fordi den er så fin. Vi får ros.

Jeg er herved akademiker, påstår jeg. I alle fall for i kveld. For hva annet er en, når en er en litteraturviter (med en grad! om enn den minste) som skriver faglige artikler om sitt emne og får dem publisert i tidsskrifter? (OK, bare én foreløpig. Og en kjenner halve redaksjonen. Likevel! Publisert på glanset papir.)
Noen utdrag:


Eskapisme som begrep beskriver en handling som flytter seg til et sekundært univers, med andre problemer enn dem som eksisterer i en virkelighetsnær verden. Selve ordet «eskapisme» henspiller på at ved å flytte handlingen tillater teksten at leseren «unnslipper» inn i et fantastisk univers.


Vi finner det eskapistiske motivet, fremstilt som et utopisk, sekundært univers, i flertallet av de store, fantastiske romanene for barn. Kjente forfattere som Astrid Lindgren, Tove Jansson, Michael Ende og C.S. Lewis benytter seg regelmessig av eskapistiske verdener som defineres av utopiske skildringer. Særlig i eksemplene hvor hovedhandlingen enten foregår i en sekundærverden, eller i en verden lagt til et fantastisk univers, blir eskapismegrepet en uunngåelig del av fortellingen. Leseren trekkes inn i et fremmed univers, hvor handlingen preges av fantastiske elementer som ikke eksisterer i det universet leseren selv lever i. Ved å skape et slikt skille mellom en kjent, virkelighetsnær verden og en sekundær, fantastisk verden kan en skildre et utopisk univers uten at utopien virker usannsynlig, fordi de fantastiske elementene allerede definerer andre regler for sannsynlighet. Leseren «unnslipper» den realistiske verdenen, men heller enn å ufarliggjøre tematikken og dermed frata teksten samfunnskritisk verdi, gjør den utopiske eskapismen det mulig å behandle tematikk som ellers er vanskelig å håndtere.
Og så, slutten:
 
G.K. Chesterton uttrykker behovet for fantastisk litteratur klarest, i det kjente sitatet om eventyr: «Fairytales are more than true, not because they tell us that dragons exists, but because they tell us that dragons can be beaten.»
Akademiker.

Thursday, November 25, 2010


Godt spørsmål. Hvorfor finnes det ikke Straight Prideparader?
(og under:   eller mannlige synkronsvømmere?)


Wednesday, November 24, 2010

Politiske frigjøringskamper



La det være sagt, guttene vet å prioritere. Free Tibet! Free Kurdistan! Free Tamils! Free Western Sahara! Free Beer!

Tuesday, November 23, 2010

Noen fornærmer nisser.


Se på naturen! Alle homser dør ut likevel! Det er en dødelig legning i seg selv.
og til venstre
Alle uansett legning dør ut, din nisse!

Monday, November 22, 2010

Jeg sa det kom film

Mandag morgen, jeg er først på lesesalen. Klokken er fem over åtte og vaskemannen er halvveis over gulvet når jeg henger jakken fra meg. Jeg har varme scones og en kopp nytraktet kaffe, og jeg bestemmer meg for å blogge et eller annet ikke dodørrelatert. Men ettersom jeg egentlig burde ha skrevet notater til Foucault, eller gjerne studert fortellerteknikker hos Karen Blixen, har jeg egentlig ikke tenkt å skrive så mye. Så jeg trengte noe ikke-dødørrelatert, som ikke tok så lang tid, som var typisk meg og som eventuelle lesere kunne ha nytte av. Og så kom jeg til å tenke på at det er gått mer enn seks poster siden jeg postet "Another Sunny Day", og at det derfor er på tide å dele litt mer av Stuarts gullgruve. Derfor beveget jeg meg, litt varsomt, (for jeg vet det er farlig territorium,) inn på Youtube for å lete frem noen gode sang/videokombinasjoner. Jeg hadde en bestemt sang i tankene, for blant de mange sangene skrevet i Sturat, Belle og Sebastians navn er det én som faktisk har "monday" i tittelen. Jeg skulle altså finne "Come Monday Night".

Jeg blogget om konseptalbumet "God Help the Girl" og avsluttet med at det er planlagt en film, som visstnok skal arbeides med en gang neste år. Stuart har vært på verdensomflying en stund, så jeg hadde egentlig slått meg til ro med at det ville ta en tid før jeg så mye som luktet filmen. Når jeg så trykket på en video av "Come Monday Night" og det dukket skuespillere opp tok det litt tid før jeg fikk summet meg til å gjenkjenne Catherine. Og så Alex. og så Celia. Da visste jeg at det var riktig. Hvis du overlever den bittelille ujevnheten mellom lyd og bilde i ny og ne - egentlig, definitivt, overlev - får du en smakebit på det som kommer. Jeg er litt forelsket i hovedvokalist Catherine, som spiller Eve.



Akk. Så deilig start på uken.

Saturday, November 20, 2010

Thursday, November 18, 2010

hvor ble det av AKP ML?




Og svar på tiltale

AKP ml ble studenter.

Tuesday, November 16, 2010

Monday, November 15, 2010

Denne skulle vært postet 9.11

Antirasister er lydige barn.


Dette føyer seg inn i en lang diskusjon som foregår på guttenes dodører, hvor nazister fører en kontinuerlig ordduell med kommunister. Jeg lurer på om jeg kjenner noen av kommunistene.

Friday, November 12, 2010

en dodørpoesidrøm


Thursday, November 11, 2010

Dodørenes Kilroy

Dodørpoesi er som en del annet, straks du begynner å legge merke til dem er de alle steder. Det er selvsagt dodørpoesi på dodører, men også andre steder finner en referanser, gjerne når en minst venter det, og det er de referansene jeg blir aller, aller mest lykkelig over å finne. Som når Tor Åge Bringsværd lar en av de mest metalitterære karakterene sine, en bokelskende mann som mister forstanden da han innser at han har kjøpt flere bøker enn han noensinne kommer til å få tid til å lese og at han fremdeles kjøper mer, en situasjon jeg tror mange av oss kjenner oss igjen i, havne her:

På sin flukt fra Døden, var Felix Bartholdy kommet til et offentlig toalett. Nå satt han i en liten bås og leste på dodørveggene mens alt ellers gikk som det skulle.

Eirin kommenterte i feltet til posten om gutters perspektiv på ting, om en artig dodør hun en gang var ramlet over. Sånn apropos dodørspoesi, skrev hun, noe av det morsomste jeg har lest av wc-graffiti var noe som stod skrevet med bitteliten skrift på innsiden, helt nederst på en dodør:
"Se opp for limbodansere!"
Jeg leste den kommentaren, lo godt og tenkte ikke så mye mer over det. Artig dodørpoesi, tenkte jeg, fin idé. Jeg elsker surrealistiske, kreative dodørnotater, og jeg trodde dette måtte være en sånn. Og hadde det ikke vært for Tor Åge Bringsværd ville jeg sannsynligvis ikke oppdaget at limbodansere faktisk er en trussel overalt, og at den linjen Eirin så var en del av et stort, stort nettverk over den veldige klode. Dodørpoesi har sin egen Kilroy, som advarer mot Limbodansere, og dette oppdaget jeg fordi Bringsværd, i slutten av kapittel 7 i Syvsoverskens dystre frokost, lar Felix sitte ensom på et toalett i New York, med Døden og ikke minst paranoiaen løpende etter seg.


Det var en slik bås med lettvegger, og hvor det på tre sider er ca. 5 centimeter med luft mellom veggen og gulvet.
På døren, lengst nede, sto det skrevet noe med små, små bokstaver. Så mikroskopiske og så langt nede at felix Bartholdy ikke klarte å lese dem så lenge han satt. Selv om han konsentrerte seg aldri så mye.
Dette irriterte ham ikke så rent lite. Så straks han var ferdig, la han seg nærmest flatt ned og myste med øynene - og der sto det, med sirlig skrift, like over dørsprekken:
Beware of Limbodancers! (Se opp for limbodansere!)
Felix Bartholdy følte seg plutselig ikke så alene lenger. "Takk", hvisket han. Det er et råd jeg aldri skal glemme.



 

Tuesday, November 9, 2010

så langt har "300" nådd



Thursday, November 4, 2010

substantiv og emirater



Monday, November 1, 2010

haunting the heart



Jeg har aldri helt klart å definere hvorfor dette er en favoritt. Den mangler både strykere og de beste koringene, og selv om gitaren er herlig munter er temaet i grenselandet til en klisje, "I thought it was for real, babies, rings and fools kneeling"? Nesten.
Nå skal det sies at han er dårlig på dette med klisjeer, han ender alltid opp med å gjøre det bra likevel. Og temaet til tross, det kan ha sammenheng med sangteksten at jeg liker sangen så godt, for den er så utrolig visuell. Hør på tittelen! Another Sunny Day. Dessuten, når jeg var liten hadde jeg togsett på loftet, og på søndager kan en faktisk høre kirkeklokker utenfor.

Og så var denne videoen så fin. Jeg liker Belle and Sebastianfans.