Thursday, September 30, 2010

Når jeg ikke er der vil jeg ha deg slik.



Helst ville jeg
båret deg rundt halsen, nær hjertet
som en medaljong


(Det er fremdeles like sant.)

Tuesday, September 28, 2010

et alternativt kjærlighetsobjekt



Noen kvinnelige studenter har alternative drømmemenn.

Sunday, September 26, 2010

kunst fra guttedoen


Guttenes dokultur skiller seg markant fra jentenes på flere punkter. De har ikke denne ene, kreative Harry Potterelskeren, men til gjengjeld har de opptil flere kreative kunstverk. I tillegg er guttenes dokunst og -debatter betraktelig mye mer politisk orienterte, det finnes knapt nok en eneste guttedodør som ikke innehar minst én krass ordveksling mellom nazister og kommunister. Dette er min favoritt. I følge mine anonyme kilder var dette opprinnelig en tegning av Chewbacca fra Star Wars, inntil noen gjorde den til en politisk ytring ved hjelp av noen få, strategiske streker.


Hovedpersonen inntrer


Nabodøren til Mysteriekammeret utvikler seg etterhvert til å bli referanser, men indirekte kommentarer til den andre boken. Under kommentarene om Stønne-Stina har noen tegnet en ung mann med briller og arr i pannen, og replikk som både innhenter informasjon fra boken og er preget av den stoltheten som vokser frem i Harry utover i serien. "Ikke gå inn der med mindre du er en real tøffing som er over gjenomsnittlig begavet innen bekjempelse av svart magi og snakker parseltounge - sånn som meg. "

(Til dere uvitende: parseltounge er når mennesker kan snakke med slanger. Harry kan.)

Saturday, September 25, 2010

Og så, i nabobåsen


Som lovet.

i veggene, på dodøren


Straks Stønne-Stinas tilstedeværelse var bekreftet kom monsteret på banen.

Hovedplottet i den andre Harry Potterboken dreier seg om en slange som kryper rundt i rørene på Hogwart, slik at den kan høres i veggene. Denne slangen dreper med blikket, bokstavelig talt, og den så Stina dypt i øynene en gang for lenge siden. Var jeg deg ville jeg ikke sett rett frem når jeg gikk ut fra dobåsen.

Stafettpennen videre

Og så kommer et eksempel på jentedokulturen. Jentene fører samtaler, de rent ut kommuniserer privat og anonymt. Det tok ikke mer enn noen få dager før referansen ble fulgt opp av andre dogjengere som også var Harry Potterfans. Dette, den felles identiteten som knytter Harry Potterfans sammen, er noe av det jeg liker best ved bøkene, og en sånn referanse blir umiddelbart gjenkjent og viderespunnet.

Som nevnt, den ukjente kvinnen som skrev "Mysteriekammeret er i den andre båsen" refererte ikke bare til handlingen i den andre boken, hun refererte helt konkret til et sted som for alle Harry Potterfans er velkjent, og dermed refererte hun også til den felles kunnskapen folk har. Harry Potterserien består av uendelig mye intern informasjon som er kjent blant alle leserne, og det tok kanskje tre dager før noen tok opp stafettpennen og skrev




Stønne-Stina er, for dem som ikke er kjent med Harry Potteruniverset, også en sentral del av den andre boken, en karakter som deretter følger Harry gjennom serien. Hun er et spøkelse som holder til i båsen ved siden av Mysteriekammeret. Med andre ord, dersom Mysteriekammeret er i den andre båsen, er StønneStina her.

Friday, September 24, 2010

startskuddet

Dodørpoesien hadde ligget og ulmet i bakhodet mitt lenge, men det som fikk meg til å bestemme meg var en kreativ jente her på Dragvoll. Jeg gikk inn i en av båsene på jentedoen like utenfor kafeen, en av de midterste i en lang rad. Og der, på døren, midt på døren, hadde noen skrevet:


Dette er en nydelig, intern referanse henvendt til alle som har lest Harry Potter. I den andre Harry Potterboken er nemlig den viktigste spenningskurven knyttet til en dobås, der det finnes en åpning til et hemmelig rom, og det hele starter nettopp i nabobåsen - akkurat som den en sitter i, når en ser på denne setningen.

Monday, September 20, 2010

folket er en edderkopp.

Jeg blir så glad av å være på internett, for det finnes så mange bra mennesker i verden! Å lete rundt på internett gjør meg optimistisk og full av fremtidshåp, det gir meg tro på at mennesker faktisk er fantastiske. (Når det ikke er kommentarfeltet på Dagbladets nettsider jeg leser, vel og merke.) Internett, det folkelige, frie nettet, består nemlig først og fremst av solidariske, kunnskapselskende og glupe mennesker som er villige til å hjelpe hverandre verden over.
Internett fremmer kunnskap, ikke bare fordi en kan legge ut allverdens visdom og tekster, men fordi det tillater folk å dele det lille eller store de har av kunnskap, som deretter kan suppleres av noen andre som også kan litt eller mye.

I dag går antivirusprogrammet mitt ut. Jeg kjører Windows 7, og alle linuxelitister vil grøsse og si at jeg trenger antivirus bare fordi jeg er dum nok til å ikke kjøre linux. Og jada, jeg har planer om å bytte om til ubuntu igjen, jeg må bare motivere meg selv litt først og deretter oppsøke min linuxvenn i Trondheim. Ubuntu krever litt mer arbeid av meg enn hva windows gjør, for som det ble forklart for meg: i linux kan du bestemme selv! Jeg er en sånn datateknisk idiot som synes det er mest behagelig at windows tenker for meg, selv om windows nok tenker mest på penger. I hvert fall, jeg har tenkt å bytte, men det kommer til å ta litt tid, og frem til da trenger jeg et program som beskytter meg mot små cybermonstre. Det antivirusprogrammet jeg har kjørt siste måneden har fungert kjempefint, men det er en av disse kommersielle "prøveversjonene" som en får sammen med Windows, og nå krever de penger av meg for å fortsette å leke immunforsvar. Jeg betaler av prinsipp aldri for programvare, kanskje bortsett fra når det kommer inkorporert i ny maskinvare - i dette tilfellet en ny bærbar datamaskin, høytidelig tørrdøpt for Lejonhjärta. (Jeg skal tross alt skrive master på den.)

I alle fall, jeg søkte litt rundt på nettet etter et gratis antivirusprogram. Som forventet fant jeg et hav av forskjellige programmer, som alle sammen lover å beskytte meg - men av erfaring vet jeg at det er forskjell i hvor god beskyttelse de forskjellige gir, så jeg måtte finne et som faktisk fungerte til det jeg trengte det til, og da trengte jeg å gjøre nytte av noen andres kunnskap, av den samlede kunnskapen til hele verdens nettbrukere. For mens Windows krever betaling for den kunnskapen de besitter, består størstedelen av internett av smarte mennesker som er villige til å dele kunnskapen sin, gratis. Her fant jeg det jeg lette etter, som jeg var sikker på at ville finnes der ute. Her har altså noen brukt tid og krefter på å prøve ut diverse gratis antivirusprogram, og deretter laget en liste over de ti som fungerte best. Det er en utfyllende liste som forteller alt du trenger å vite, fra brukervennlighet til effektivitet. Den forteller bittelitt om hvor programmet kommer fra og hvor lenge det har vært i omløp, og for hvert punkt finnes en lenke til den siden der du kan laste programmet ned - gratis. Dette er en sånn ting, en sånn side, et sånt eksempel som gjør meg varm, fordi noen der ute er solidariske, noen der ute i den store verdenen er fullt villig til å teste ut ting og så dele informasjonen fritt til hvem som helst.
Og så jeg nevnte folk i flertall, for under denne posten er det et kommentarfelt som slår beina under på Dagbladets en lang gang. For dette feltet preges av delt erfaring, gode tips, forslag til forbedringer. Alle kommentarer har en eller annen erfaring, noen har forslag til andre programmer som har fungert for dem, noen har kritikk å komme med til noen av forslagene på den opprinnelige listen, noen kan bekrefte at et av programmene har fungert for dem. Bloggposten, for jeg tror det er det den er, blir et møtested for kunnskap og informasjon, der verden blir bedre fordi alle deler - gi etter evne, få etter behov! På internett er det ikke nødvendigvis fildeling som er det største og skumleste mot kapitalen, det er kunnskapsdelingen. Ethvert klassesamfunn er kunnskapsforaktende. Ingenting er farligere enn kunnskap, og så lenge noen kan styre kunnskapsstrømmen kan de også styre hva folk tenker, fordi kunnskapen bestemmer rammene for tankene. Internett bryter disse rammene, åpner alle sluser, gjør all informasjon tilgjengelig, gjør det mulig for folk å dele. Folk er glupe og de lager internett, med så små masker at alt du trenger å vite finnes der, fordi en eller annen har visst det før deg, og hvis først én vet, vet alle. Trenger du å lære å strikke? Du finner hvordan der. Trenger du oppskrift på fårikål? Søk opp ordet, og du finner. Skal du lage bombe? Du finner informasjonen du trenger der. Trenger du gratis antivirusprogram? Noen har funnet informasjonen du trenger, og de gir den til deg, ut fra prinsippet at kunnskap blir større jo flere som kan. Ja, internett gjør meg optimistisk og varm rundt hjertet, internett gjør meg glad.

Nå kan det jo selvsagt hende at jeg velger feil program fra denne listen, og at maskinen min likevel blir syk. Det kan hende. Men selv om den skulle bli syk, har jeg lært litt mer om antivirus, og jeg har husket at folk flest faktisk trives med et klasseløst, kunnskapsrikt samfunn der alle kan bidra og alle kan få.

Friday, September 17, 2010

Anonym Dragvollkunst

Jeg har et prosjekt kommende. Det finnes nemlig også andre ting enn barnelitteratur som interesserer meg, jeg liker for eksempel å lese, analysere og tolke sangtekster som om det var poesi, noen ganger løsrevet fra melodien, andre ganger knyttet til hvordan sangteknikk og melodi understreket budskapet, og jeg liker utviklingen i vampyrmyten de siste førti årene. Og så er det én ting til jeg synes er spennende, som jeg gjerne skulle jobbet litt med.
Dette er en form for litteratur jeg møter nesten hver dag, og som jeg har møtt hver dag i omtrent femten år, fra den første dagen på barneskolen. Det kalles vanligvis grafitti, men jeg vil spesifisere litt, for det er ikke hvilken som helst skrift på vegg som interesserer meg. Javisst, jeg setter pris på gatekunst. Jeg smiler, studerer og gleder meg over bilder, mønstre og budskap i undergrunnstunneler. (Undergangen er nær!) Å gå på gaten er av og til som å gå på museum, og jeg liker å gå på museum. Det er likevel ikke den formen for grafitti som får meg til å stanse opp og tenke at jeg har lyst til å studere det videre, for jeg er ikke kunststudent, bare kunstinteressert. Jeg er litteraturstudent, og det er det litterære aspektet ved grafitti jeg synes er så spennende, så det er når forfatteren skriver ned et budskap, et budskap som består mer av ord enn av typografi, at jeg blir interessert. Jeg liker møtet mellom kommunikasjon, litteratur og hærverk.
På Dragvoll er det to arenaer hvor folk skriver ned denne formen for budskap. Folk skriver på de offentlige lesesalplassene, og naturligvis særlig i krokene. Ellers skriver folk på do. De skriver mye på do.
Hva de skriver varierer litt på disse to plassene, delvis avhengig av hvilken situasjon det skrives i, men også hvilke temaer som blir omtalte. Et naturlig tema på en lesesal er den store "eksamensangsten!" som tar de fleste når en nærmer seg november/april. I månedene før dukker det jevnlig opp kommentarer fra studenter som er så lei av å lese, og veldig ofte samsvarer disse. Overraskende ofte finnes kommentarer om at det er teit å skrive på lesesalsplasser, hvorpå neste student kommenterer at det er teit å kommentere at det er teit å skrive der. Veldig ofte skriver noen navnet på sangen eller musikkgruppen de hører på, enten akkurat nå, til vanlig eller som tips til en annen, navnløs medstudent, gjerne via en internettadresse. Grafittien på lesesalene er på Dragvoll er interessante, men det er dokunsten som fascinerer meg mest. Noen, en ukjent dragvolling, går nemlig rundt her og er kreativ. Kjære ukjente Dragvolling, du har gjort dagen min ved flere anledninger!
Jeg tenkte at jeg skulle lage en liten serie av bilder og eksempler på grafitti jeg har funnet her, konsentrert delvis rundt lesesalsplasser, men særlig rundt dokunsten. Jeg har lyst til å vise dere eksempler på intertekstualitet, krasse diskusjoner, politiske utfordringer, solidariske støtteutspill, originale, litterære referanser, umodent sexprat og en gang i blant fine kjærlighetserklæringer. Og jeg begynner med et eksempel fra den mest kommunikative dodøren på hele Dragvoll:

Thursday, September 16, 2010

We rule the school

Det neste albumet kommer 12. oktober. Det er mindre enn en måned til.




Denne sangen er hentet fra det første albumet deres, "tigermilk". Dette er Belle & Sebastian i Emohumør, hvilket betyr at du har en hobbitliknende snutt mot slutten, hoppende, lekende fløytespill. Og det passet så bra sånn nå, ved skolestart.

Alt er nytt. Og velkjent.

Høstsemesteret er begynt. Det innebærer at jeg er på Dragvoll omtrent hver dag, men også at jeg bruker endeløse timer, noen ganger hele dager, på kafeen, med varierende kaffetyper og varierende venner som krysser hverandre en gang i blandt. Jeg har kjøpt pensum: Foucault til den store fortvilelse, Symposion av Platon og aller, aller, aller morsomst: tekster om fantastisk litteratur i Norden. Mhmm? Ja! For i år tilbyr instituttet mitt fantastisk litteratur til oss studenter på fordypning og masternivå. (Jeg er fremdeles så varm og rund i brystet når jeg får nevne at jeg er masterstudent.)
Oppstarten av høstsemesteret betyr også at jeg har skaffet meg store mengder skrivesaker, og for hver ny blyant kjenner jeg den gamle smaken jeg pleide å ha i munnen ved skolestart, den følelsen av nytt materiale, spenningen ved nye fargestifter, blanke ark, hele viskelær, prikkfrie markørpenner, ny skoleransel, nye sko, nye lærebøker (gjerne med streker og kommentarer fra tidligere skolekull) og støvet, nyvasket lukt i korridorene. Riktignok har ikke Dragvoll tilsvarende korridorer som de jeg trasket gjennom i grunnskolen, men poenget er det samme: skolestart tilsier følelsen av nye mål, nye utsikter, nytt materiale. Jeg kjenner meg selv, og i løpet av to måneder vil halvparten av alt mitt nye materiale være spredt for alle vinder, og alle skrivebøkene mine vil være halvskrevne og påbegynte i begge ender, jeg vil ha rotet vekk det nye og perfekte systemet jeg lager nå. Det gjør ingenting, for akkurat nå! er jeg begynt, akkurat nå har jeg glemt at jeg vil være forvirret og distré om kanskje to måneder, akkurat nå! lukter gangene høst og kaffen smaker godt og blyantene er spisse, kulepennene fungerer og jeg har et blått kartotek på min nye lesesalplass. Jeg er blitt masterstudent, og jeg har fått lesesalplass.