Friday, December 10, 2010

Engeline prokrastinerer her

Jeg burde lese til eksamen. Og jeg ville kanskje ha lest, hvis det ikke var for at jeg får anløp til panikkanfall hver gang jeg plukker opp "diskursenes kamp" eller ""the Archology of Knowledge", for ikke å snakke om den panikken som brer seg i meg så snart jeg ser på mine halvskrevne notatark med fremmedord på. I stedet for å gjøre det jeg skal, som er å lære meg disse fremmedordene, surfer jeg rundt på det veldige nett og leter etter distraksjoner. Jeg blar gjennom de eldste epostene mine fra våren 07, spiller en salig blanding av Tori Amos, åttitallsQueen og Bach, ringer og klager til mennesker som er glade i meg - etter tur. Og som vanlig innebærer prokrastinering at en lærer seg alt mulig nytt, oppsøker alt mulig annet. Denne gangen har jeg gravd frem en artist jeg har skullet høre på lenge, men som jeg aldri helt har kommet igang med. Jeg skal innrømme at det er litt fordi jeg har næret fordommer, mest av alt på grunn av dette bildet:




Jeg fikk anbefalt Emilie Autumn av en litteraturstudent jeg kjenner. Du som liker Tori Amos, du vil sannsynligvis like henne også! het det seg, men når noen påstår at de har en artist som minner om Tori Amos blir jeg mest skeptisk. Ikke tull med Tori, tenker jeg, hun er et ikon som fortjener å stå alene.  Men nå de siste dagene har jeg gitt Emilie en sjanse likevel, og det har vært verdt det.
Emilie Autumn: ung kvinne fra USA, spiller sin egen fiolin og har kjempet en kamp for å få forandre den måten en spiller klassisk musikk, hun har eksperimert med elektrisk fiolinversjoner av Bachmelodier, hun kombinerer operaliknende vokal med harpe, poprytmer og i ny og ne litt metallyd. Hun er også diagnostisert som bipolar, og store deler av musikken hennes bærer sterke preg av opp- eller nedturer. Du skulle tro jeg var kjempebegeistret. Jeg er ambivalent.
Problemet er at hun er overfølsom og overteatralsk, i alle fall for meg. Der hun prøver å illustrere en kraftig humørsvingning hører jeg for det meste Nightwish, som ikke helt funker for meg. Der hun prøver å fortelle om tvangsmessige selvmordstanker hører jeg nøyaktig det jeg var redd for, når jeg så på dette gråtende øyet som står på en Dragvollsal - eeeeemmoooooo. Emo. Jeg greier ikke å ta det seriøst når hun synger at selvmord er en kunst, eller når hun spør "why live a life?", ikke fordi hun ikke har ment det seriøst, det har hun: the Art of Suicide er visstnok hennes mest selvbiografiske og "ærlige" sang", det bare når ikke meg. Det blir for klisjepreget, for åpenbart og for kjedelig. Melodien er fin, vokalen er tøff, rytmen i bakgrunnen er feilplassert og teksten irriterer meg. Det går så lenge jeg greier å overhøre teksten, men selv da irriterer jeg meg, for det er krevende å ignorere noe som er så viktig for meg. At teksten er såpass klisjefylt og forutsigbar reduserer kvaliteten og jeg sitter igjen med en følelse av at dette kunne vært knallbra, hvis hun bare hadde vært i stand til å løsrive seg fra sin egen emofylte, selvhøytidelige biografi. Jeg liker det når noen bruker sin egen bipolaritet i kunstverkene sine, (se på Van Gogh! se på Stephen Fry!), men det krever at artisten klarer å skille mellom den allernederste, ukritiske og fullstendig destruktive opplevelsen og gjengivelsen av denne. Emilie Autumn greier det ikke, og hele den dramatiske voldsomheten hennes blir for meg platt og latterlig. 
Jeg hadde en kveld der jeg pløyde gjennom det meste jeg kunne tenke var fint, og hver gang noe brøt gjennom var det linjer som dryppet av forutsigbarhet, oppbrukthet. Etter det hadde jeg egentlig avskrevet damen, men fordi jeg er evig samler greide jeg ikke å slette alt fra mp3spilleren min, jeg lot noen sanger være igjen. Og så, i går på vei hjem, da hørte jeg teksten på den ene sangen og skjønte hvorfor også intelligente mennesker har falt for Emilie, klisjeene til tross. Mellom de fine melodiene og teite tekstene finnes det nemlig gullkorn, små og skimrende kunstverk. Marry Me er en sånn, en sang som faktisk er på topp av god lyrikk. Inspirert av klassisk barokk både i instrumentvalg og vokalbruk, matcher musikken teksten, noe som er et av mine kjennetegn på god musikk. For en gangs skyld får hun faktisk til å lage musikk som ikke blir for overdramatisk, for hver gang hun nærmer seg kommer et innslag av ironisk distanse som både letter stemningen og gjør sangen mindre forferdelig, rent tematisk. 
Marry Me er en fortelling om en ung jente som tvinges til å gifte seg med en eldre, stygg og illeluktende adelsmann. Det alluderes til at det er Catherine Howard det er snakk om, men vår heltinne er akkurat nok anonym til å representere alle jenter som er blitt solgt til høyestbydende av sin far, og som har hatt magemuskler nok til å gjøre opprør - innenfor sine mulighetsbetingelser. 

Så, vår heltinne selges, og hun vet det. Så hva gjør hun? Jo, hun finner måter hun kan overleve på, og hun blir stadig mer skjødesløs, stadig mer vill og respektløs. 

Marry me, he said, god, he's ugly, but fortune is ours
Running in the gardens enjoying men, women, and flowers
Then I break a glass and I slit my own innermost thigh
So that I can pretend that I'm menstru...well, unavailable
My life is arranged but this union's deranged
So I'll fuck who I choose for I've nothing to lose

og skadefryden, selv om hun vet at dette ikke kan holde i lengden:

When dining on peacock I know I won't swallow
(Jeg elsker denne linjen.)

Through balls, births, and bridge games I know what will follow
We're coupled together through hell, hurt, and hunger
Or at least until husband finds someone younger

(Midtlivskrise, kom hit!)

Yes, fertilization is part of my station
I laugh as he drabs me in anticipation
Of sons who will run things when I'm under covers
But whose children are they? Why, mine and my lover's!
 
Og refrenget? Så ironisk, så skarp, indirekte kritikk av både samfunnets æreskodeks og farens svik og de kravene som har vært stilt opp for henne som den største og nødvendigste æren: 
  
When I'm beheaded at least I was wedded og when I am buried at least I was married.
  
(Det er verdt å merke seg at Catherine Howard ble henrettet knappe to år etter bryllupet med Henry VIII, fordi hun hadde diverse sidesprang og kvinner gift med kongen helst ikke skulle gjøre det. )

Det er når jeg hører denne sangen at jeg skjønner hvorfor hun har en fanskare over det veldige internett, og hvorfor jeg fikk damen anbefalt i utgangspunktet. Jeg liker motivet, jeg liker rimene, jeg liker melodien, jeg liker vokalen, jeg liker komposisjonen. Og hjertet synker blytungt i brystet mitt når jeg hører siste linje, og innser at hun er en av dem som aldri kan la en sang få stå alene, aldri helt kan forlate klisjeene: why do I wish I was dead?

No comments:

Post a Comment