Friday, November 26, 2010

I dag: akademiker


Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap (INL) har et tidsskrift. (INL utgjør kjernen av språk og litteraturnerder i Trondheim.) Tidsskriftet blir utgitt av studenter omtrent en gang i semesteretm og heter "Riss".

I noe sånt som fire år har jeg prøvd å skrive et innlegg til Riss. Først prøvde jeg å skrive dikt eller småtekster. Jeg prøvde også å finne om jeg hadde skrevet noe før som kunne passe til de ulike emnene. De siste to årene har jeg prøvd å formulere noe faglig, noe om hvorfor barnelitteratur er så bra, eller kanskje noe om hva som er bra, et eksempel eller hva som helst, bare det argumenterte for hjertesaken min. Og hver eneste gang endte jeg opp med et blankt ark, kanskje en setning eller to som jeg strøk ut igjen etter fem minutter. Prestasjonsangsten rev i meg. Jeg kunne ikke skrive. Jeg kunne fortelle! Herlighet, hva du enn gjør, i en sosial kontekst med meg må du aldri spørre meg om fantastisk barnelitteratur, for jeg har egentlig så mye på hjertet at vi aldri blir ferdige! Men når jeg skulle skrive noe ned forsvant alle ordene og alt som ble igjen var litt ekko. Så i fire år har jeg vært på Riss-slepp og ønsket at jeg var modigere. Og fordi mine venner er nerder og aktive, engasjerte mennesker, har redaksjonen for Riss etter hvert begynt å speile venneflokken min: Silje ble redaktørmedlem, André ble "batteri" og illustratør, Kristin ble fast bidragsyter og Per Esben fikk trykket dikt. Mine ark var hersens så blanke.

Denne høstens utgave hadde emne "utopi", og med halve redaksjonen på telefonlisten min fikk jeg igjen en oppfordring om å bidra. Kan ikke du skrive noe til dette nummeret? Noe om fantastisk barnelitteratur? Det er jo kjempepassende!
Så jeg prøvde. Utopi i Brødrene Løvehjerte? Fantastikk som utopi? Utopi, utopi, utopi? Og papiret var blankt.
Til jeg satt på Dragvoll med Eirin.
Som jo skriver en masteroppgave om Den uendelige historie. Som er like nerd som meg, på det samme emnet. Som er den eneste personen jeg noensinne har truffet som føre en timelang samtale om eskapisme i våre favorittbøker, eller hvor irriterende det er når barnebøker blir nedvurdert og avfeid som "drømmer" og "fantasier". Så, vi sitter altså på Dragvoll, Geeken og jeg, og jeg husker hva Silje har sagt, og det står plutselig klart for meg: dette er et samarbeidsprosjekt! Vi må skrive en artikkel! Om utopi i den litteraturen vi arbeider med, fantastisk barnelitteratur. Så vi idémyldrer, og ender opp med en grov plan der jeg skriver et første førsteutkast, som hun så kan arbeide videre med.
Jeg skriver. Hun skriver. Jeg skriver igjen. Hun skriver og redigerer. Jeg redigerer. Mellom oss finnes et tekstdokument som blir kastet og sjonglert som en ball, men med mer kjærlighet enn hva godt er.  Til slutt sitter vi igjen med et resultat som er godt nok til at vi sender det inn. Og med minimalt med endringer får vi den godkjent, vi er nå i produksjon, vi har skrevet vår første faglige artikkel. Vår første faglige tekst som ikke er en skoleoppgave som skal leses av foreleser eller sensor, men av alle som måtte kjøpe høstens Riss-nummer.
I kveld var det Riss-slepp, og artikkelen vår er ute i verden. Den er blitt fin. Den har navnene våre på seg, og en (for oss nerder, i alle fall) en tittel med sving i: Utopi som grep. Som bidragsytere fikk vi hvert vårt eksemplar, og resten av kvelden småleser vi andres tekster - og vår egen, fordi den er så fin. Vi får ros.

Jeg er herved akademiker, påstår jeg. I alle fall for i kveld. For hva annet er en, når en er en litteraturviter (med en grad! om enn den minste) som skriver faglige artikler om sitt emne og får dem publisert i tidsskrifter? (OK, bare én foreløpig. Og en kjenner halve redaksjonen. Likevel! Publisert på glanset papir.)
Noen utdrag:


Eskapisme som begrep beskriver en handling som flytter seg til et sekundært univers, med andre problemer enn dem som eksisterer i en virkelighetsnær verden. Selve ordet «eskapisme» henspiller på at ved å flytte handlingen tillater teksten at leseren «unnslipper» inn i et fantastisk univers.


Vi finner det eskapistiske motivet, fremstilt som et utopisk, sekundært univers, i flertallet av de store, fantastiske romanene for barn. Kjente forfattere som Astrid Lindgren, Tove Jansson, Michael Ende og C.S. Lewis benytter seg regelmessig av eskapistiske verdener som defineres av utopiske skildringer. Særlig i eksemplene hvor hovedhandlingen enten foregår i en sekundærverden, eller i en verden lagt til et fantastisk univers, blir eskapismegrepet en uunngåelig del av fortellingen. Leseren trekkes inn i et fremmed univers, hvor handlingen preges av fantastiske elementer som ikke eksisterer i det universet leseren selv lever i. Ved å skape et slikt skille mellom en kjent, virkelighetsnær verden og en sekundær, fantastisk verden kan en skildre et utopisk univers uten at utopien virker usannsynlig, fordi de fantastiske elementene allerede definerer andre regler for sannsynlighet. Leseren «unnslipper» den realistiske verdenen, men heller enn å ufarliggjøre tematikken og dermed frata teksten samfunnskritisk verdi, gjør den utopiske eskapismen det mulig å behandle tematikk som ellers er vanskelig å håndtere.
Og så, slutten:
 
G.K. Chesterton uttrykker behovet for fantastisk litteratur klarest, i det kjente sitatet om eventyr: «Fairytales are more than true, not because they tell us that dragons exists, but because they tell us that dragons can be beaten.»
Akademiker.

4 comments:

  1. Jeg sitter her og gliser så munnen nesten sprekker rundt hodet på meg! Hurra :D

    ReplyDelete
  2. Jeg skjønner hvordan det har seg at nybakte mammaer, som nettopp har pløyd gjennom en smertefull fødsel, likevel blir begeistret og drømmende ved tanken på å få flere. Jeg vil lage flere. Og helst se dem vokse opp, litt som en masteroppgave tror jeg.

    ReplyDelete
  3. "Utopi som grep."

    Eg hugsar at eg ein gong, for snart tri år sidan, endeleg skulle byrja å studera litteraturvitskap. Og eg hugsar det aller fyrste eg skulle lesa av pensum: "Kunsten som grep", av Viktor Sjklovskij.

    Eg gledar meg så utruleg til å lesa nyaste riss, for der er det ei tekst som eg er sikker på er like spanande, velformulert og lærerik som Sjklovskij. Og denne gongen har eg forfattarane på telefonlista mi.

    ReplyDelete
  4. Åh, jeg gleder meg sånn til du er tilbake. Jeg greier jo aldri å sette meg ned for å skrive til deg, en åh, som jeg gleder meg til å klemme deg!

    Min mor likte aldri tittelen, hun syntes den var for tørr. Det er den sannsynligvis, for andre enn sære litteraturnerder, men ikke sant den egentlig er svingende flott? For ja, Sjklovskij!

    ReplyDelete