Engel på nederste trinn: en dodørpoesidrøm

Friday, November 12, 2010

en dodørpoesidrøm

2 kommentarer:

Astrid said...: Haha! Imponerande.; November 17, 2010 4:14 AM
Engeline said...: Som sagt, en drøm for poesielskere. Dette er kunst.; November 17, 2010 4:15 AM

Subscribe to: Post Comments (Atom)

feel good filmslutter: de aller beste

Släpp fångarne loss, det är vår – svensk og herlig, Hasse & Tage er det beste av det beste.
Tilsammans – deretter kommer tidligere arbeider av Lukas Moodyson, fra den tiden han ennå trodde på håp og uskyld, før han oppdaget verden.
Shooting fish – ganske enkelt eventyr. ”90 – årenes Robin Hood”, nesten ihvertfall. Virkelig klisset slutt, alt ordner seg. Og jeg vil gjerne ha en mann med et nært og psykologisk forhold til brødristeren.
Den fabelaktige Amelie fra Montematre – denne er en klassiker du selvfølgelig har sett. Mange ganger. Trengs ingen mer forklaring.
True Romance – skrevet, dog ikke laget av selveste Tarantino. Må sees, må nytes – kanskje den mest romantiske filmen jeg vet.

moderne kjærlighetsdikt

Halelujah – Skrevet av Leonard Cohen, fremført av Rufus Wainwright. Cohen er en fantastisk låtskriver, men akkurat denne sangen har han ikke forstått selv. Her er sangen som ikke handler om jubel over kjærlighet som er eller klager over kjærlighet som har vært, men om takksigelsen over en kjærlighet som er på vei bort.
My love is like a red, red rose – Skrevet av Robert Burns, fremført av Five Hand Reel. Den skotske nasjonaldikteren henter frem bilder som må smelte et hvert hjerte, men først når Five Hand Reel legger til koringer, den absolutt nydelige gitaren og strykerne som klemmer rundt magen min hver gang – først da kommer sangen til sin rett.
In my Life – skrevet og fremført av The Beatles. Helt enkel og likevel sier den alt.
Jeg hadde tenkt – skrevet av Rudolf Nilsen. Et av hans mindre politiske, men likefullt kanskje nydeligste dikt, melodisatt og fremført av Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand og Jon-Arne Corell.
A Case Of You - Joni Mitchell. Dette er en sang full av linjer som stadig, fremdeles, treffer meg i magen og gir meg klump i halsen. Og ingen kan synge som Joni Mitchell.