Wednesday, October 6, 2010

dodørsolidaritet.

Jeg vet ikke om gutter gjør dette samme, jeg har i alle fall ikke funnet noe tilsvarende eksempler på det. Det er derimot et helt relevant tema på jentedoen, selv om det bare er på akkurat denne døren at noen refererer til det personlig. Dette er et hjørne i en av båsene på det mest brukte toalettet på Dragvoll. Hver eneste gang jeg ser dette tenker jeg at her har det stått en jente og forbannet seg selv og verden og en spiseforstyrrelse som gjør livet jævlig. Og for å holde seg selv oppe har hun skrevet

Like under, (dere ser det så vidt) har noen skrevet "stakkers lille deg!" og en oppfordring til å søke hjelp. Akkurat den kommentaren har jeg alltid hatt litt problemer med, jeg synes den virker nedlatende. (Det kan være at det bare er jeg som tolker den feil.) Derimot, ved siden av, har noen gitt en støtteerklæring som jeg synes er sterkere, noen er indignert på hovedskribents vegne:

"Ja, til helvete med den bulimien! Det er ikke rettferdig, og det er ikke... " og videre, enda en støttende oppfordring til å skaffe hjelp, fordi det finnes. Det skal sies at like under, ved dørhåndtaket på denne dodøren, har noen klistret opp reklame for "Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser", (IKS.) Disse klistrelappene for IKS finner du på nesten alle jentedoene på hele Dragvoll, og jeg ser for meg at hele problematikken rundt spiseforstyrrelser ikke er helt fremmed for den gjengse jentetisser. Ja, jeg vet at spiseforstyrrelser også er utbredt hos gutter, og at det gjerne er en mer usynlig lidelse hos dem, fordi det er så sterkt fokus på jentene. Det jeg ser på denne døren er likevel jentenes automatiske forståelse av at dette er et problem noen sliter med. Jeg tror at de aller, aller fleste jenter har erfaring med spiseforstyrrelser, enten det er fordi de selv har slitt, eller fordi de har sett noen andre, noen de bekymret seg for. Det trenger ikke være noen du har sett løpe til nærmeste do for å kaste opp, det holder at du har sett en venninne spise mindre og mindre, trene mer og mer, og selv om ingen noensinne setter ord på det har du tenkt at her, her, ligger det noe som kanskje aldri springer ut i livstruende sykdom, men som helt klart finnes der. Jeg vet ikke, jeg synser bare. Det jeg vet er at det finnes umiddelbar solidaritet på jentedoene.

4 comments:

  1. dodørsolidaritet! så utrolig bra!

    ReplyDelete
  2. Det synes jeg også. Jeg blir alltid litt glad av denne snutten, temaet til tross, fordi jeg synes dette fellesskapet har så mye fint ved seg.

    ReplyDelete
  3. Den er så trist, og samtidig så fin. Jeg blir glad av å tenke på at fremmede mennesker kan ha omsorg for hverandre.

    Som et apropos til spiseforstyrrelser hos gutter; der har jeg lest litt om den mindre kjente motparten til anoreksi - megareksi. En lidelse vanligere hos gutter enn jenter, hvor de blir sykelig opptatt av å få størst mulig muskelmasse, og bli sterkere, og kan være kjempesvær, men likevel føle seg tynn og puslete. Det er en usynlig, lite kjent sykdom det. (Kjære, sterke STOREbroren min har drag av dette - men han er fullstendig klar over det også)

    ReplyDelete
  4. Det er akkurat den omsorgen jeg liker, og jeg liker at den er så umiddelbar og at den er plassert akkurat her.

    Og ja, jeg har hørt om Megareksi - jeg har kjære, unge menn som også balanserer rundt det. Jeg tror det handler om hvilket kjønnsideal en blir pådyttet. Dessverre har jeg ikke funnet tilsvarende betroelsessamtaler på guttedoen. Det finnes betroelser, bare vent!, men de står alene, den solidariteten som oppstår på jentedoen viker til fordel for hardnakkede, politiske diskusjoner.

    ReplyDelete