Monday, April 19, 2010

Kysse! sa Heidi

Jeg har lest bøker hele livet, og nest etter fantastiske bøker har jeg alltid likt best bøker som beskriver verden slik jeg opplever den. Jeg liker bøker som jeg kan kjenne meg igjen i, bøker som beskriver en virkelighet jeg har kjent, slik at den blir virkelig for flere enn meg, slik at jeg kan vite med sikkerhet at jeg har rett til å oppleve verden slik jeg har gjort.

Jeg finner slike fortellinger i alle former og farger. Virginia Woolf har skrevet noen linjer her, John Avjide Lindquist noen der, Astrid Lindgren hele mesterverk. Noen av dem har vært så vakre at jeg har skrevet av linjene som poesi, for at de kunne henge over sengen min og synge for meg om natten. Jeg finner dem blant det ene verdensberømte verket etter det andre, og likevel, ingen bok har noensinne vært en så deilig gjenkjennelsesprosess som det Tone Kjærnlis roman "Kysse! sa Heidi" var for meg, da jeg leste den første gang som elleveåring. Denne romanen var en åpenbaring, en anerkjennelse av hele mitt elleveårige liv, så til de grader at jeg gråt - bare fordi noen visste hvordan det var å være elleve. På ekte.

Når du er elleve i dagens Norge har du egentlig forlatt barndommen. Du leker ikke lenger, ikke egentlig og aldeles ikke som du gjorde for tre år siden. Samtidig er du ikke ungdom heller, du er ingenting. Jeg husker jeg leste ungdomsromaner der hovedpersonen klaget over å være ungdom, fordi de ikke var barn eller voksne, men noe midt i mellom. Jeg misunte dem, og jeg var sur på dem, for jeg syntes de klaget unødig - de hadde noe, de var noe - de eide tittelen ungdom. I dagens Norge får du lov til å være ungdom så lenge du er i tenårene. Tenårene er en slags frisone der du kan få frustrere deg over foreldre og samfunn og verden, du kan gjøre opprør og det er naturlig, du kan finne dine egne klesstiler og du kan forelske deg så lidenskapelig at hele din eksistens tar fyr. Dette er innenfor samfunnets tenåringsrammer, og du er tillatt temmelig mye. Ikke slik å forstå at det er lett å være femten, det er sannsynligvis noe av det mest smertefulle en skal gjennom i livet, men er det én ting ungdommer i Norge ikke burde få lov til å klage over, så er det mangelen på en definisjon - de er ungdom.
En elleveåring er ikke ungdom. En elleveåring er fremdeles i en livssituasjon definert som "barn", en elleveåring har ingen direkte makt over sitt eget liv, og på samme tid skal barnet være trygt og beskyttet av sine foreldre, ingen elleveåring burde leve i en usikker hverdag. Og likevel midt i denne forhåentligvis trygge hverdagen begynner ungdommen i deg å vokse. Om dette er en fysisk sak eller om det er fremdyrket av et samfunn som aktivt forsøker å presse grensene for barndommen nedover vet jeg ikke, men jeg vet at i meg, den gang jeg var elleve, kjente jeg hormoner sterkt og påtrengene. Disse hormonene blir gjerne beskrevet i tekster om elleve, tolv og trettenårgamle jenter, for all del! Dersom du ser i hyllen med "bøker for mellomtrinnet" vil du finne en drøss med bøker om det problematiske kjærlighetslivet - hvor mange av dere lesere der ute har lest "Jørgen + Anne = sant"? Det mangler ikke på bøker om elleveårige jenter, og de handler om stormfulle følelser som absolutt eksisterer; aldri noensinne har jeg vært i en livssituasjon som så til de grader bygger på intriger, maktforhold og stemningsskifter, og aldri noensinne har jeg følt meg så forlatt, så misforstått som da jeg var elleve - men Tone Kjærnlis roman er den eneste teksten jeg noensinne har lest, som har beskrevet hvordan livet faktisk er for en norsk elleveåring jente i dag. Den beskriver i alle fall hvordan det var for meg.

"Kysse, sa Heidi" er en roman som inneholder alle de viktige elementene i et elleveårig jenteliv, og i likhet med de fleste andre bøker i sin sjanger er kjærlighetssorg det mest sentrale. Boken følger Nina Ruud, elleve år og en smule upopulær i klassen. Hun har en bestevenninne, Heidi, som er verdens søteste, med sine blonde krøller, blå øyne og sitt "ynnskyld" i stedet for Unnskyld. Det gjør henne til kioskdamens kjæledegge, hvilket åpenbart er nyttig for både Nina og Heidi, som får mer godteri på den måten. Deretter sykler de nedover gaten med munnen full av godt, mens de roper regler til hverandre.
Nina er forelsket i storebrorens bestekamerat, Thomas. Storebroren er som storebrødre flest, han er pubertal, tilbaketrukken og overlegen, særlig mot brysomme lillesøstre. Nina og Heidi smuglytter på Thomas og broren, og Nina smaker i all hemmelighet på navnet hans - "Thommmmaaaasssss" lyder som et kyss. (prøv det på tungen, hun har faktisk rett.) Samtidig driver Nina en vennlig og ubevisst flørting med Morten i klassen, men dette gjør henne bare forvirret - for han gir henne helt andre og mye mildere følelser enn den stormen hun kjenner hver gang Thomas er i nærheten. Hun veksler blikk med Morten og drømmer om Thomas, og begge deler er hemmeligheter hun deler med Heidi.
Klassesamfunnet som er beskrevet treffer på alle punkt. De før omtalte intrigene er godt representert, særlig i form av "spørresystemet" som regjerer enhver større klasse på øverste mellomtrinn. "Hun lurer på om du kan spørre han om han vil være sammen med henne?" er den normative måten å opprette romantiske forhold når en er elleve, og disse spørsmålene blir som regel etterfulgt av et tilsvarende "brudd" to uker senere, også med minst to bindeledd. Ingen fortelling om elleveåringer er fullstendig før en introduserer det elleveårige hierakiet som eksisterer i en generell elleveårig klasse, og i denne romanen er den vellykkede representert i Synne. Hun er klassens populære, hun er akkurat så arrogant som populære jenter på grunnskolen er - og hun forsterker sin egen popularitet ved å hakke på Nina. Ikke slik å forstå at Nina er et klassisk mobbeoffer, hun er bare en av de mange usynlige jentene som vandrer i utkanten av grunnskolen, en av dem som har en brilliant og synlig bestevenn og som kanskje nettopp derfor aldri blir sett dersom det ikke er fordi hun har rødt hår og fregner fremfor blondt hår og blå øyne, slik en skal ha. Nina har rødt hår og stilkebein, og slik er livet, helt frem til Heidi får kusma og må ligge syk lenge. Kusma er smittsomt, og det tar lang tid før både Nina og Heidi er tilbake i klasserommet - og mens Nina lå syk har noe skjedd, noe forferdelig. Heidi har fått venner. Heidi er blitt venn med Synne.
Til Heidis forsvar skal det sies at hun prøver, om enn noe halvhjertet, å forbli venner med dem begge. Problemet er at Synne likner på henne selv, de er begge blonde, søte, vellykkede, og de får begge oppmerksomhet fra guttene i klassetrinnet over dem. Nina trekker Heidi ned, og Nina interesserer seg ikke voldsomt for gutter og sminke, så det er lett å heve seg over henne. Det er lett å dele Ninas hemmeligheter med Synne også, hvilket er romanens største svik. Og det er dette jeg synes er så fint med denne boken, for den kjærlighetssorgen som beskrives her er ikke egentlig den romantiske sorgen Nina opplever når hun innser at Thomas er forelsket i en Nina som er like gammel som ham selv og dessuten veldig pen - den viktigste kjærlighetssorgen i denne romanen er den sorgen Nina må bearbeide når Heidi sviker henne til fordel for en annen. Ninas kjærlighetssorg er først og fremst en sorg over gammelt vennskap som ikke bare forsvinner, men som blir forådt. Løsningen på den store kjærlighetssorgen er ikke at hun gjør en tabbe og dermed får bekreftet at Morten også er interessert i henne, selv om det selvsagt hjelper på. Løsningen kommer i en sann form, og oppstår gjennom at Nina for alvor frigjør seg fra liksomvennskapet med Heidi - en prosess som er gjennomførbar på grunn av Mona.
Mona inviterer Nina hjem og de lager middag sammen. Mona er munter, bekymringsløs og lett å være sammen med, og for første gang på lenge kjenner Nina at hun har det kjekt. Men midt i denne følelsen av å faktisk være glad lurer en voldsom skyldfølelse, for hvordan kan det være morsommere å være med Mona, enn det har vært å være med Heidi de siste gangene? Hun har jo kjent Heidi alltid! Da Mona erklærer at Heidi behandler Nina dårlig blir denne skyldfølelsen umulig å holde tilbake. Nina, som har elsket Heidi så lenge hun kan huske, må automatisk forsvare henne, for Heidi er ikke slik!
Det ligger langt, langt inn i Nina å skulle vedkjenne seg at jo, Heidi er slik. Langsomt, og ved hjelp av Mona blir Nina i stand til å innse at hun faktisk er verdt mer, at Heidi, som en gang var bestevennen hennes, har sviktet henne - først da kan hun begynne å gro. Hun må bli bevisst på hva som har skjedd før hun kan tillate seg å kjenne at Mona er en finere venn enn Heidi har vært på lang, lang tid. først da kan hun heve blikket og kjenne hvor godt hun liker Mona.

I "kysse! sa Heidi" er vennskapet langt viktigere enn den romantiske kjærligheten. Visst er Nina forelsket, i mer enn én ung mann, men den store konflikten ligger i vennskapet som går i knas. En elleveåring er ikke riktig ungdom ennå, men hun er likefullt i en fase hvor verden forandrer seg, hvor alt som hittil har vært fast og bombesikkert plutselig forandrer seg. En forandrer seg så fort når en er elleve, og særlig forandrer ens forhold til andre seg. Det er som elleveåring at en vokser fra nære venner, og inn andre - og en er fullstendig hjelpeløs midt i kjærlighetssorgen, mye fordi en ikke selv har ord for hvorfor en sørger. Av alle de bøkene om og for småfolk jeg har lest er det kun denne ene boken som har greid å fokusere på hvor viktig denne opprivningsfasen er, og hvor veldig smertefull den er.
Jeg skrev i dagboken min en gang i høsthalvåret 1998 at jeg hadde bestemt meg for å huske hvordan det var å være elleve. Jeg ville bli en sånn sjelden voksen som husket nøyaktig hvordan livet kunne være, akkurat en sånn person som Tone Kjernli. Og ikke minst, jeg ville skrive en sånn bok.

5 comments:

  1. Jøss, nå brakte du mange minner tilbake. Den boken leste jeg også en gang for maange år siden. Sitter liksom her og nikker med, jeg...

    ReplyDelete
  2. Jammen lurer jeg nå på om ikke jeg skal få tak i denne boka til min 12-åring...

    Flott bokanmeldelse!

    ReplyDelete
  3. Gjør det, Mariasmetode! Jeg tror tolvåringer har bruk for å lese denne. Og takk!

    Og yoshimi, det er godt vi er flere. Jeg ramlet tilfeldig over den i bokhyllen, og husket plutselig hvor veldig viktig den var for meg den gang. Som sagt, det er godt vi er flere.

    ReplyDelete
  4. Eg har pleid å seie at 11-12-åringar er litt sånn "the missing link"-aktig. Du (og den boka) beskriv det på ein litt meir ok måte. Og eg kjenner meg frykteleg godt igjen. Ein del andre bøker eg las på den tida (TL-klubben, ikkje sant) hadde alltid ein lukkeleg slutt kor ein fekk guten ein ville ha, sjølv om ein var stygg. Det skjedde aldri med meg då eg var 11. No derimot! No er eg pen. Og har fin mann. Men det å vere vellukka har skifta innhald.

    Det var mykje.

    ReplyDelete
  5. The missing link! akkurat sånn. Ja. Det er en virkelig god beskrivelse - kan jeg få adoptere den?

    ReplyDelete